Siste punktet: Streit nok, jeg bare gikk ut fra at det var innlysende at bosskampene var skrap (du skjønte hvilken som var unntaket, ikke sant?). Ellers: For meg er det viktigere at spillsystemene holder mål og er engasjerende, enn at spillet ser pent ut. MGR er nok mer spartansk utsmykket enn DmC, men jeg synes systemene er dypere. Ett eksempel er at da jeg var ferdig med DmC følte jeg at jeg var utlært (klinka gjennom omtrent halvparten av nøkkelrommene i tillegg til å fullføre enspillerdelen), siden spillet aldri ble noe særlig utfordrende og de fiendene som var det stort sett baserte seg på å følge en oppskrift for å denge dem. Rising, derimot, gir inntrykk av at du bare såvidt har skrapt i overflata når du er ferdig; nye våpen (jeg brukte bare sverdet første gang), garantert et par komboer du ikke har hatt råd til (ja, det ER et kombosystem der), og ikke minst mye å hente på å pugge parry counters, Zandatsu-counters og -vinduer (hver gang det glimter blått når du tar en parry counter er det et Zandatsu-vindu). Og, vel, Rising er sånn cirka tusen ganger smoothere enn DmC. Rising er Ninja Gaiden der DmC er God of War, kan du si. Bare så det er sagt så er DmC definitivt mye bedre enn God of War, men likevel er det Ninja Gaiden og desslike jeg er mest glad i, fordi dybden er størst der.
PS: Hvis noen lurer så anbefales fortsatt Ninja Gaiden 3 bare til folk du ikke liker.
PS: Hvis noen lurer så anbefales fortsatt Ninja Gaiden 3 bare til folk du ikke liker.
