Og da er man blitt provosert til å gjøre en aldri så liten artikkel.
Electronic Arts har blitt store. Veldig store. Med rundt 20% markedsandel i det globale spillmarkedet er det ikke til å legge skjul på at de praktisk talt definerer den lønnsomme forretningsmodellen. Electronic Arts tar sikte på å bli den absolutte utvikler/utgiver. Sammenligninger er blitt trukket mellom EA og Disney, og direktør Larry Probst legger ikke skjul på at de ikke vil stanse før de dominerer markedet totalt. Som han selv sier: "Jeg ser ikke hvorfor vi skal stanse ved 20% ... herfra er det ikke langt til 25% og 30% (...) Se på Nike, som i enkelte nasjonale markeder holder en andel på mellom 65 og 70%".
Store ord. Men Electronic Arts ser ut til å kunne innfri dem. Med en projisert omsetning på over 20 milliarder kr. og rom for vekst selv utover dette, er de uten tvil den mest innflytelsesrike aktøren på markedet. Hvordan skal de fortsette veksten? Disneys forretningsmodell baserte seg i stor grad på å dominere markedet med kvalitet, ettersom gamle Walt var en svært stolt mann. Generasjoner har kommet, og Disneyer har gått. De siste årene har Disney, med Eisner i direktørstolen, blitt synonymt med utbytting og misbruk av etablerte franchiser og storsatsninger innenfor marked som i utgangspunktet var mettet. EA har gått den samme veien. Fra innovatør til trendskaper, og deretter utbytter. Utviklingen av franchiser ser ut til å ha stanset hos EA, og de satser først og fremst på syklisk utvikling av spill innenfor nøkkelfranchiser (sportsspill, Need for Speed, Medal of Honor, et cetera) og selvsagt den evinnelige lisensieringen. Dominasjon gjennom overflod. Hvert femte spill i butikkhyllene er utgitt av Electronic Arts, og de har til og med makt til å stanse utviklingen av hardwareplattformene. Larry Probst sier selv at han helst så utgiverene ha kontroll over plattformene også. Hvem vet hva slags bredside EAs umiddelbare fornektelse av X-Box Live egentlig var? Hva annet enn ønsket om økt innflytelse kan ha motivert en slik boikott?
"The Only New James Bond Movie This Year". Slik lyder markedsføringen for Electronic Arts siste Bond-spill. Og koblingen er gjort. Electronic Arts er ikke lenger bare en utgiver av videospill, de er med på å forme filmindustriens satsning. Stadig i underdanig rolle, som et ledd i markedsføringen av en mediepakke (Harry Potter, James Bond), men på vei opp. EA ser ut til å bli den første av de store utgiverne til virkelig å nå opp til Hollywood. Eidos prøvde, og feilet, med Tomb Raider, og Rockstar vil holde seg langt borte. Fallhøyden er stor når du insisterer på å satse på etablerte titler i et usikkert marked. EA har tatt den andre veien, og har utelukkende utviklet på lisens fra store filmselskaper heller enn å satse på å introdusere egen IP til filmmarkedet.
Hva bringer dette oss spillere? EAs forsøk på å tekkes filmbransjen har lyktes, men har de egentlig bidratt til spillindustrien i prosessen? EAs modell med total satsning på etablerte franchiser og lisenser har ført til en stagnasjon i markedet. EA lykkes med sine franchiser, og lokker samtidig andre utgivere til å gå den samme veien. Lisenser snappes grådig opp, de mest usannsynlige konsepter blir forsøkt realisert så lenge de har et kjent navn knyttet til seg selv. Markedet blomstrer, selvsagt, da selv fullstendig tilfeldige spillere blir tiltrukket av navn som Harry Potter og James Bond. Men er det egentlig denne retningen vi ønsker å se industrien gå? Et franchisemettet marked brukt først og fremst som markedsføringsredskap av en større industri? En slags gigantisk, interaktiv billboard. Spillere tilbys reklame som underholdning.
Hvem lager reklame? Veldig sjeldent kunstnere, og det synes i større og større grad. Kreativitet belønnes ikke lenger i spillindustrien, og det tvinger en til å spørre hvor utviklingen går. Dersom markedet fortsatt skal domineres av de nåværende aktørene vil sanne kreative unngå bransjen som helhet. Hvem utdanner seg i 4 år for å lage et halvhjertet reklameprodukt basert på Vin Diesels siste film? Ja, dette er å skjære alle over en kam, men brutale metaforer er ofte mest effektive. Det er ingenting som tilsier at et spill basert på en filmfranchise nødvendigvis må bli uinteressant, eller en gang uinspirert, men det er nærliggende å tro at et spill som tvinges til å overholde nøkkelpunkter i en filmlisens og samtidig presentere en spillopplevelse vil måtte ta snarveier. Vil massemarkedet ha et interessant hybrid-spill av typen Beyond Good & Evil i Matrix-franchisens navn? Nødvendigvis ikke. Umiddelbart engasjement er mer interessant. Et spill skal imponere på butikknivå. Dersom en kunde tester et spill, skal han fatte avgjørelsen umiddelbart. Slikt krever lett gjenkjennelig bruk av personer og konsepter, og belønner grunne, lettfattelige konsepter.
Og vi lider under det. Jada, det er sikkert mange av oss som setter enorm pris på lisensspill, som spiller spill først og fremst fordi de kan være James Bond en stakket stund. Og for resten av markedet er det alltid et alternativ. Tror man. Alltid? Tiden har vist at markedet straffer mindre smidige aktører. Man risikerer rett og slett å presses ut av markedet dersom man forsøker å gå bort fra den satte standarden med lisenser og etablert IP. Hva var EA uten sportsspill og Harry Potter? Svært lite. Og hva er Interplay? Hva var Interplay? En utgiver totalt blottet for massemarkedspotensiale. Dungeons & Dragons er kanskje en gullbelagt lisens, men det kan ikke nå opp til Harry Potter. En dråpe i mediehavet, en mild bris når det brygger opp til storm. Denne utviklingen vil fortsette. Trender vil definere behovet, og til sist vil vi ha et heldekkende marked. Spill vil møte samme aksept som film, og dermed appellere til alle. Kan du tenke deg et spill basert på Martha Stewart eller Oprah? Ikke jeg heller, men dersom det er hva som må til for å få mor til å spille videospill, kommer det.
Dersom EA skal dekke 60% av et marked må de spenne alle interesseområder. Sport og film når bare så langt, og til sist vil alle harde kanter være slipt vekk. Hvor mange filmer hvert år appellerer til et nisjemarked? Veldig mange, sant, men hvor mange sett i forhold til flommen? Spillmarkedet ser ut til å gå i samme retning. Tusenvis av titler, titalls lyspunkt. Dette kan høres kjent ut for enkelte ... Åttitallet var også dominert av en enkelt utvikler som ønsket å dominere software- såvel som hardwaremarkedet, og gjorde det via massekanalene. Og leverte kvalitet deretter. Tilfeldige spillere ble tiltrukket av enkelttitler, og kjøpte aldri et spill igjen. Det samme gjelder i dag. Hvor mange PS2-eiere har konsollen sin kun for å spille FIFA2003? Svært mange. Atari gikk nedenom og hjem på midten av åttitallet og førte med seg en markedskrise. Investorene trakk seg ut av alle prosjekter, ingenting ville kunne gjenopprette troverdigheten, trodde man. Selvsagt tok man feil, men kollapsen satte industrien tilbake med mange år. Kan det skje igjen? Tegn tyder på at det ikke er umulig. Neida, omfanget vil ikke være det samme, men en kollaps kan skje. Sett at EA flopper? Sett at båndene til Hollywood brytes? Sett at Disneymodellen blir fulgt for tett og man ender opp med absolutt kvantitet fremfor noen som helst kvalitet? Tall fra Japan viser at veksten i spillmarkedet er iferd med å stanse, og kan til og med synke iløpet av året. Har man tatt seg vann over hodet?
EA med sin 20% markedsandel synes ikke det. De vil ha mer. Men betyr det at vi får mer?
(Denne ble veldig lang ... en ferdig artikkel vil siden erstatte denne, men den presenterer synspunktene mine.)
Electronic Arts har blitt store. Veldig store. Med rundt 20% markedsandel i det globale spillmarkedet er det ikke til å legge skjul på at de praktisk talt definerer den lønnsomme forretningsmodellen. Electronic Arts tar sikte på å bli den absolutte utvikler/utgiver. Sammenligninger er blitt trukket mellom EA og Disney, og direktør Larry Probst legger ikke skjul på at de ikke vil stanse før de dominerer markedet totalt. Som han selv sier: "Jeg ser ikke hvorfor vi skal stanse ved 20% ... herfra er det ikke langt til 25% og 30% (...) Se på Nike, som i enkelte nasjonale markeder holder en andel på mellom 65 og 70%".
Store ord. Men Electronic Arts ser ut til å kunne innfri dem. Med en projisert omsetning på over 20 milliarder kr. og rom for vekst selv utover dette, er de uten tvil den mest innflytelsesrike aktøren på markedet. Hvordan skal de fortsette veksten? Disneys forretningsmodell baserte seg i stor grad på å dominere markedet med kvalitet, ettersom gamle Walt var en svært stolt mann. Generasjoner har kommet, og Disneyer har gått. De siste årene har Disney, med Eisner i direktørstolen, blitt synonymt med utbytting og misbruk av etablerte franchiser og storsatsninger innenfor marked som i utgangspunktet var mettet. EA har gått den samme veien. Fra innovatør til trendskaper, og deretter utbytter. Utviklingen av franchiser ser ut til å ha stanset hos EA, og de satser først og fremst på syklisk utvikling av spill innenfor nøkkelfranchiser (sportsspill, Need for Speed, Medal of Honor, et cetera) og selvsagt den evinnelige lisensieringen. Dominasjon gjennom overflod. Hvert femte spill i butikkhyllene er utgitt av Electronic Arts, og de har til og med makt til å stanse utviklingen av hardwareplattformene. Larry Probst sier selv at han helst så utgiverene ha kontroll over plattformene også. Hvem vet hva slags bredside EAs umiddelbare fornektelse av X-Box Live egentlig var? Hva annet enn ønsket om økt innflytelse kan ha motivert en slik boikott?
"The Only New James Bond Movie This Year". Slik lyder markedsføringen for Electronic Arts siste Bond-spill. Og koblingen er gjort. Electronic Arts er ikke lenger bare en utgiver av videospill, de er med på å forme filmindustriens satsning. Stadig i underdanig rolle, som et ledd i markedsføringen av en mediepakke (Harry Potter, James Bond), men på vei opp. EA ser ut til å bli den første av de store utgiverne til virkelig å nå opp til Hollywood. Eidos prøvde, og feilet, med Tomb Raider, og Rockstar vil holde seg langt borte. Fallhøyden er stor når du insisterer på å satse på etablerte titler i et usikkert marked. EA har tatt den andre veien, og har utelukkende utviklet på lisens fra store filmselskaper heller enn å satse på å introdusere egen IP til filmmarkedet.
Hva bringer dette oss spillere? EAs forsøk på å tekkes filmbransjen har lyktes, men har de egentlig bidratt til spillindustrien i prosessen? EAs modell med total satsning på etablerte franchiser og lisenser har ført til en stagnasjon i markedet. EA lykkes med sine franchiser, og lokker samtidig andre utgivere til å gå den samme veien. Lisenser snappes grådig opp, de mest usannsynlige konsepter blir forsøkt realisert så lenge de har et kjent navn knyttet til seg selv. Markedet blomstrer, selvsagt, da selv fullstendig tilfeldige spillere blir tiltrukket av navn som Harry Potter og James Bond. Men er det egentlig denne retningen vi ønsker å se industrien gå? Et franchisemettet marked brukt først og fremst som markedsføringsredskap av en større industri? En slags gigantisk, interaktiv billboard. Spillere tilbys reklame som underholdning.
Hvem lager reklame? Veldig sjeldent kunstnere, og det synes i større og større grad. Kreativitet belønnes ikke lenger i spillindustrien, og det tvinger en til å spørre hvor utviklingen går. Dersom markedet fortsatt skal domineres av de nåværende aktørene vil sanne kreative unngå bransjen som helhet. Hvem utdanner seg i 4 år for å lage et halvhjertet reklameprodukt basert på Vin Diesels siste film? Ja, dette er å skjære alle over en kam, men brutale metaforer er ofte mest effektive. Det er ingenting som tilsier at et spill basert på en filmfranchise nødvendigvis må bli uinteressant, eller en gang uinspirert, men det er nærliggende å tro at et spill som tvinges til å overholde nøkkelpunkter i en filmlisens og samtidig presentere en spillopplevelse vil måtte ta snarveier. Vil massemarkedet ha et interessant hybrid-spill av typen Beyond Good & Evil i Matrix-franchisens navn? Nødvendigvis ikke. Umiddelbart engasjement er mer interessant. Et spill skal imponere på butikknivå. Dersom en kunde tester et spill, skal han fatte avgjørelsen umiddelbart. Slikt krever lett gjenkjennelig bruk av personer og konsepter, og belønner grunne, lettfattelige konsepter.
Og vi lider under det. Jada, det er sikkert mange av oss som setter enorm pris på lisensspill, som spiller spill først og fremst fordi de kan være James Bond en stakket stund. Og for resten av markedet er det alltid et alternativ. Tror man. Alltid? Tiden har vist at markedet straffer mindre smidige aktører. Man risikerer rett og slett å presses ut av markedet dersom man forsøker å gå bort fra den satte standarden med lisenser og etablert IP. Hva var EA uten sportsspill og Harry Potter? Svært lite. Og hva er Interplay? Hva var Interplay? En utgiver totalt blottet for massemarkedspotensiale. Dungeons & Dragons er kanskje en gullbelagt lisens, men det kan ikke nå opp til Harry Potter. En dråpe i mediehavet, en mild bris når det brygger opp til storm. Denne utviklingen vil fortsette. Trender vil definere behovet, og til sist vil vi ha et heldekkende marked. Spill vil møte samme aksept som film, og dermed appellere til alle. Kan du tenke deg et spill basert på Martha Stewart eller Oprah? Ikke jeg heller, men dersom det er hva som må til for å få mor til å spille videospill, kommer det.
Dersom EA skal dekke 60% av et marked må de spenne alle interesseområder. Sport og film når bare så langt, og til sist vil alle harde kanter være slipt vekk. Hvor mange filmer hvert år appellerer til et nisjemarked? Veldig mange, sant, men hvor mange sett i forhold til flommen? Spillmarkedet ser ut til å gå i samme retning. Tusenvis av titler, titalls lyspunkt. Dette kan høres kjent ut for enkelte ... Åttitallet var også dominert av en enkelt utvikler som ønsket å dominere software- såvel som hardwaremarkedet, og gjorde det via massekanalene. Og leverte kvalitet deretter. Tilfeldige spillere ble tiltrukket av enkelttitler, og kjøpte aldri et spill igjen. Det samme gjelder i dag. Hvor mange PS2-eiere har konsollen sin kun for å spille FIFA2003? Svært mange. Atari gikk nedenom og hjem på midten av åttitallet og førte med seg en markedskrise. Investorene trakk seg ut av alle prosjekter, ingenting ville kunne gjenopprette troverdigheten, trodde man. Selvsagt tok man feil, men kollapsen satte industrien tilbake med mange år. Kan det skje igjen? Tegn tyder på at det ikke er umulig. Neida, omfanget vil ikke være det samme, men en kollaps kan skje. Sett at EA flopper? Sett at båndene til Hollywood brytes? Sett at Disneymodellen blir fulgt for tett og man ender opp med absolutt kvantitet fremfor noen som helst kvalitet? Tall fra Japan viser at veksten i spillmarkedet er iferd med å stanse, og kan til og med synke iløpet av året. Har man tatt seg vann over hodet?
EA med sin 20% markedsandel synes ikke det. De vil ha mer. Men betyr det at vi får mer?
(Denne ble veldig lang ... en ferdig artikkel vil siden erstatte denne, men den presenterer synspunktene mine.)
Og det er vel ikke de som lager selve spillene er det, det? Trodde de bare var utgivere for andre spill makere jeg 
