1UPs Jeremy Parish er ikke helt enig, og har egne tanker, som han supplementerer med intervjuer av utviklerne fra etter at spillet kom ut: Does Final Fantasy XIII-2 represent the end of Square, or a new beginning? Fetthesten er nok absolutt inne på noe når han nevner Square-Enix's overdrevne tillit til «dette funka før, vi gjør det enda en gang»-måte å lage spill på.
Men en ting er de enige om, historien suger og tidsreisinga er lite gjennomtenkt.
Nå synes jeg også Star Wars-prequelene er på høyde med sequelene, men jeg er ganske veldig uenig med de der greiene. Jeg tror ikke det er noe som helst galt med måten Square Enix arbeider på. Det heter seg at de tror de visstnok fortsatt forsøker å lage spill som de gjorde på 90-tallet, men de gjør jo hele tiden nye ting. De tar minst like store hopp som det er fra det ene WRPG-et til det andre, bare på sin måte, og på sine premisser. Noe av det jeg nettopp liker så godt med Final Fantasy er jo at det er så kreativt, at det fra det ene spillet til det neste kan skje hva som helst. Skyrim er fortsatt en åpenbar etterfølger i forhold til for eksempel Final Fantasy XIII. Se på for eksempel XIII-2, hvor blant annet disse vestlige konseptene er lagt inn, slik som at man i historien må ta valg og QTE; men så har de vel å merke gjort det til sin egen greie! Serah er fortsatt Serah, uansett hva du svarer. Slik har de vevd det sammen med alternative slutter slik man kjenner de i JRPG-er. I XIII-2 finnes det nemlig alltid en offisiell hovedhistorie, og å velge noe som ikke leder deg til den, fører deg bare til en alternativ slutt, samtidig som det sørges for at eksistensen av disse ikke forulemper deg når du så med det samme etter å ha sett den falske slutten får fortsette der du slapp ved å velge det andre alternativet. Du kan også spole frem og tilbake steder der du har hvert for å på den måten ta andre enn det riktige valget. QTE-er brukes på den andre siden til å gjøre overgangen mellom store, lange kamper og filmklipp mer elegant, mykne den, og gi deg mer en følelse av at det også er deg dette handler om når de etterpå står og snakker, eller gjør seg ferdig med bossen. Slik opplever jeg det i hvert fall.
Ingenting av dette er dårlig bruk av vestlige konsepter. Det er mer en slags resignasjon, men det er en resignasjon med intergritet. De gjør disse vestlige greiene til sin egen ting, på sine egne premisser. Vestligifiseringen er altså bare estetisk. For noen kritiske anmeldere og spillere var dette godt nok, for andre mindre. Det later imidlertid til å være en tendens her hvor media og vestlige spillere basically prøver å mobbe Final Fantasy til å bli vestlig. Både på innsiden og utsiden. Det er bare å se på Pressfires japanofobe omtale, som ironisk nok godtar som godt nok at XIII-2 ser ut som et mer vestlig spill, eller bare i vårt eget forums Hva spiller du-tråd hvor man skal ha det til at japanere er noen særinger som tenner på 14 år gamle jenter som helst skal ta minst mulig plass og være fnisete, når den her forsøkt skildrede Vanille i virkeligheten er en sterk og selvstendig figur. Og 519. Med alt fra Heather Mason, Persona 4s Yukiko og Catherine til FFXs Lulu, Niers Kainé og til og med Bayonetta vil jeg til og med påstå kvinnefremstillingen i østlige spill er langt mer variert og sunn enn assistentene og ofrene som til en enormere grad preger vestlige spill. Likevel er det altså japanerne som er de kjønnsdiskriminerende raringene!!
Det jeg vil frem til er at jeg ikke tror Final Fantasy har blitt dårligere med tiden. XIII-2 er kanskje ikke det beste i serien, men det er et godt spill, og serien går jo naturligvis, som alle varende ting, opp og ned. Det er heller Vesten som har tatt japansk spillutvikling igjen teknologisk, og slik gjort sammenligning mulig, og med det den umiddelbare innsikten om at disse menneskene skaper ting vi ikke hadde skapt. For hvorfor er det problematisk at Noel for å kunne fungere i virkeligheten måtte brukt veldig mye tid foran speilet, men ikke at Skyrim ikke har noe bestemt å uttrykke eller vise, og etterlater en sjelløs verden uten trykk på noe som helst til spilleren? Svarene er like selvsagte. Demon's Souls sannsynligvis uhensiktede genistrek var å gjøre fremmedhet til sin fremste styrke, sin store estetiske kvalitet. Hvis noe ikke stemmer, så er det en del av planen. Jeg synes man skal slutte å mobbe, jeg. Og ta ting på dets premisser. For på tross av de mange mytene, så er Final Fantasy VII og VIII de eneste JRPG-ene med en tilnærmet emohelt med hukommelsestap som må ta ut en feminin skurk noensinne laget, og sjangeren selger faktisk fortsatt greit. Og blir mottatt ganske greit. Final Fantasy XIII er jo det bestselgende i hele serien så langt, og både det og XIII-2 har rundt og over 80 på sånne sider som lager gjennomsnitt av mange anmeldelser. Det er hvis Square Enix faktisk tar mobbingen (videre og mer enn de alt har gjort!) til hjertet, og for eksempel setter en vestlig utvikler på saken det (sannsynligvis) vil Downpour, if you know what I mean.
Kom meg til plassen der i går for øvrig. Møtte på en fiendetype jeg mener å ha sett i enten 7 og/eller 9. Grønn fyr som bærer rundt på en lykt eller hva det var. Fikk iallfall greit juling og var ikke i nærheten av å ta den. Ikke sett den siden det møtet, så tipper det var en av de sjeldne monstrene. Vil ha.
Hva slags monster ruller du med, trall ? Stats / level / Itemgrade som trengs for å oppgradere ?
Hvis det ikke er Final Fantasy som har endret seg med tida, men istedet meg, så ville jeg vel ikke fortsatt likt de gamle spillene i serien? Man kan ikke si at historiefortellingen ikke har endret seg, FFXIII er full-on animubullshit og med det mener jeg ikke uguu og upskirts, men måten historien fortelles er nærmere en animeserie enn et videospill. Og hvordan er vestligfiseringen estetisk? Estetikken er jo den ene tingen som fortsatt er totalt japansk …
Tralleksandar skrev:
forsøkt skildrede Vanille i virkeligheten er en sterk og selvstendig figur
Det nekter jeg å tro, alt jeg har sett av henne får henne til å virke parodisk feminin, sytete, og irriterende til det punktet at hun ender opp med 999999 ubrukte CP fordi du faen ikke vil ha henne (eller Hope, som såvidt jeg forstår er en elendig skrevet versjon av Emile fra Nier) i det aktive laget ditt.
Jeg hatet FFX pga måten historien ble fortalt. Jeg elsket FFXII fordi historien var mer light, men likevel mye dypere, og mer voksen enn hva som er normen. Mer ble sagt med færre ord, du fikk kanskje en ny cutscene annenhver time. FFXIII er tilbake på FFX-måten å fortelle historie på, figurene karakteriseres på bakgrunn av hva de sier, ikke hva de gjør, som er hvordan historiefortelling i et interaktivt medium skal fungere.
Men jeg er enig i det du sier om kjønnsroller i japanske spill, mye er bare fordommer. Men det skorter heller ikke på sterke kvinnelige figurer i vestlige spill; Alyx Vance, Jade fra Beyond Good & Evil, April Ryan, Elena og Chloe fra Uncharted, Elaine Marley, Mara Jade, damene fra Mass Effect og Dragon Age-serien …
Hvis det ikke er Final Fantasy som har endret seg med tida, men istedet meg, så ville jeg vel ikke fortsatt likt de gamle spillene i serien? Man kan ikke si at historiefortellingen ikke har endret seg, FFXIII er full-on animubullshit og med det mener jeg ikke uguu og upskirts, men måten historien fortelles er nærmere en animeserie enn et videospill.
Teknologien befant seg på et annet nivå enn den gjør i dag, slik at det ikke bare var slik som jeg alt skrev, at man ikke hadde noe å sammenligne de japanske spillene med og dermed godtok de for oss fremmede valgene som en naturlig del av mediumet fordi de var i så mange gode spill, men også at utviklerne ikke kunne fremstille historien slik den ble forestilt. Man ble nødt til å ty til pommes frittes-hender og utydelige øyner, og så måtte spilleren selv fylle inn resten med sin egen fantasi. Fordi man selv må få så mye av abstraksjonen man har foran seg til å stemme, blir det også naturlig, og ubevisst, etter ens egen smak. Dette vil jeg påstå er en av grunnene til at Shakespeares stykker har holdt så lenge som de har gjort. Først og fremst er det så godt som utelukkende dialog, med minimalistiske scenebeskrivelser, og deretter er dialogen bevisst oppstyltet. Hva som er gammelmodig, og hva som er Shakespeare blir uklart, og alt åpent for en nesten hvilken som helst tolkning. Med det føles stykkene hans med det samme aktuelle uansett når og hvor. Dette er #1 grunn til at FFVII ikke under noen omstendigheter bør remakes, og grunnen til at jeg tror VII vil forbli en klassiker, på tross av det i like stor grad som FFXIII fortalte en historie nærmere en animeserie et østlig videospill enn et vestlig videospill.
Og hvordan er vestligfiseringen estetisk? Estetikken er jo den ene tingen som fortsatt er totalt japansk …
Totalt er jeg enig i at estetikken fortsatt definitivt er japansk. Men selve vestligifiseringene er utelukkende estetiske. Ingen av disse valgene har egentlig noe å gjøre med hva disse virkemidlene blir brukt til i Vesten. Det er i XIII alltid helt forutsigbart når QTE-ene vil komme, nemlig etter større bosser, og de eksisterer ikke der for å holde på spenningen og for å få deg til å beholde kontrollen i hendene gjennom et filmklipp. De brukes som jeg nevnte heller tilsynelatende til å mykne overgangen fra lange kamper til historiefortelling. Samme gjelder valgene. De har så godt som ingen som helst innvirkning på hovedhistorien eller figurenes personlighet. Det er bare alternative slutter slik man alltid har kjent de i JRPG-er, bare i den samme drakten som historievalgene i WRPG-er, og litt mer spredd utover spillet. Derfor sier jeg vestligfiseringene utelukkende er estetiske. Selve mekanikkene er nemlig fortsatt råjapanske sushi.
Det nekter jeg å tro, alt jeg har sett av henne får henne til å virke parodisk feminin, sytete, og irriterende til det punktet at hun ender opp med 999999 ubrukte CP fordi du faen ikke vil ha henne (eller Hope, som såvidt jeg forstår er en elendig skrevet versjon av Emile fra Nier) i det aktive laget ditt.
Hun er en utadvendt og fargerik figur, som er snill og glad, også når ting er veldig vanskelige, for andres skyld. Hennes ark handler jo i stor grad nettopp om denne tøffe fasaden hun forventer av seg selv. Og når det gjelder å være tøff i handlekraftig forstand, er hun også det. Like mye som de andre figurene. Og ikke minst, så er det hun som er den som i slutten av spillet konkluderer at ens ønsker kan bli sanne, men ikke hvis man bare sitter og venter på et mirakel, for mirakler er noe man lager selv, og deretter
sammen med Fang ofrer sitt liv for å gjøre seg selv til en stor krystallsøyle som kan holde oppe Cocooon, og redder slik veldig mange liv.
Det er hva jeg kaller sterk og selvstendig, du. Og jeg skjønte egentlig aldri hva Hope gjorde galt annet enn å være yngst. Jeg brukte begge på laget mitt.
Jeg hatet FFX pga måten historien ble fortalt. Jeg elsket FFXII fordi historien var mer light, men likevel mye dypere, og mer voksen enn hva som er normen. Mer ble sagt med færre ord, du fikk kanskje en ny cutscene annenhver time.
Med hele den der FORGIVE ME PRINCESS 'TIS YOUR FAITH AND BIRTH THAT WRONG THEE, NOT I-greien, vil jeg påstå FFXII sier langt mindre med langt, langt flere ord. Må før jeg går videre imidlertid si jeg likte FFXs historie bedre. Bare tanken på at man altså basically sender en fyr fra en rar science fantasy-verden inn i en enda rarere, kjempefrisk, magisk science fantasy-verden inspirert av stort sett uberørt ikke-japansk, asiatisk mytologi, for og så la oss undre oss med ham på en reise som det etter hvert viser seg skal ende med at jenten han er i ferd med å forelske seg i skal ofre seg for en enorm hval som slik vil forsvinne i seks måneder før den igjen kommer tilbake for å fortsette å terrorisere menneskeheten, og det så plutselig avsløres at hovedpersonen egentlig er en drøm, og den gjeldende jenten som de etter å ha klart stoppe hvalen har klart å redde så roper at hun elsker ham akkurat i det han forsvinner fordi han slutter å bli drømt! Inkludert bryllupskræsjing fra luftskip via wire, og den der følelsen når du tror spillet snart er ferdig fordi det stedet fra hvor hovedpersonen mimrer alt som har skjedd dertil er tatt igjen, og det viser seg at det liksom. Er veldig mye igjen. Og #denmusikken.
*swoon*
Men jeg tror FFXIIs historie først og fremst ble så godt mottatt fordi den ikke bruker det japanske fortellingsspråket, so to speak, men er laget av en eksentriker som til en mye mer, jeg vet ikke, teknisk grad forsøker å gi deg et glimt av en ukjent verden. Sånn at selve formen også skal utfordre japanske spillere. Alle (?) Ivalice Alliance-spillene utgir seg jo for å være ivalisiske historiebøker. Litt samme som skjer når Demon's Souls skal føles fremmed. Og slik oppleves det som et ærlig forsøk fra rare Japan på å skjerpe seg, når det i virkeligheten er et virkemiddel. Problemet med FFXIIs historie er jo likevel at nevnte visjonær stakk midt i utviklingen og Daisuke Watanabe bare
FFXIII er tilbake på FFX-måten å fortelle historie på, figurene karakteriseres på bakgrunn av hva de sier, ikke hva de gjør, som er hvordan historiefortelling i et interaktivt medium skal fungere.
FFXII-figurene, om de i det hele tatt karakteriseres, karakteriseres da også på bakgrunn av hva de sier? Når det gjelder det andre, så er jeg så uenig at jeg dør. Dette er sikkert provoserende, men jeg klarer ikke la være, og det er sikkert bedre enn at jeg begynner å prøve å utlegge om Japans unike, kulturelle sjel eller hva verre er uten at jeg helt vet hva jeg snakker om, så brace yourself: Det er like selvsagt at figurer i et interaktivt medium skal karakteriseres på bakgrunn av hva de gjør og ikke hva de sier, som det er at hele verden bør innføre markedskapitalismen, eller at hele verden skal kristnes.
Men jeg er enig i det du sier om kjønnsroller i japanske spill, mye er bare fordommer. Men det skorter heller ikke på sterke kvinnelige figurer i vestlige spill; Alyx Vance, Jade fra Beyond Good & Evil, April Ryan, Elena og Chloe fra Uncharted, Elaine Marley, Mara Jade, damene fra Mass Effect og Dragon Age-serien …
Kom meg til plassen der i går for øvrig. Møtte på en fiendetype jeg mener å ha sett i enten 7 og/eller 9. Grønn fyr som bærer rundt på en lykt eller hva det var. Fikk iallfall greit juling og var ikke i nærheten av å ta den. Ikke sett den siden det møtet, så tipper det var en av de sjeldne monstrene. Vil ha.
Hva slags monster ruller du med, trall ? Stats / level / Itemgrade som trengs for å oppgradere ?
Møtte uansett Tonberrien to ganger da jeg var der. Fikk også ganske juling, begge ganger. Er sikkert ganske sjelden for det om. Jeg tror til og med det er et eget trofé bare for å ta en annen variant av ham? Men enig. Jeg kunne tenkt meg min egen Tonberry. Men har fortsatt de samme monstrene. Tror egentlig ikke jeg har gjort noe med de siden sist gang jeg skrev om de. Er alle item grade 3. Hvilke har du?
Møtte på'n igjen i dag med tilnærmet samme stats. Hadde oppgradert MED på begge for HP dog. Gikk langt bedre. Holdt sikker på å fighte i over et kvarter, og greide nesten å få den staggered. Må være en helt drøy chain resistance på faenskapet. Uansett, da kuka han ut et angrep som 9999 alle folkene mine. Dritkult.
Behemothen kommer til å ta over for Svarogen straks jeg får noen item grade 3-items. Late bloomer, så den kommer sikkert til å daske hardt fra seg. Møtte for øvrig på en bleik Behemoth tidligere i dag. Grusa den, men ingen fangst. Mest sannsynlig et rare-monster aka må-ha.
Loboen og Necrosis er for øvrig rare-monsters. Slenger opp i noen bilder, for det er mulig du ikke har møtt på de
Stolt eier.
Fun fact forresten
Det du ser i bakgrunnen der er sekunder før jeg skal i gang med en jævel av en C'ieth med nesten 1. mill HP. Må paradigmshifte sikkert hvert 5 sekund for å ikke dø. Hadde igjen 100.000 i en tidligere match, men da caster han selvfølgelig doom Hvis du ikke har prøvd deg på den, så finner du den i et mission på Yaschas Massif -01x AF-
Så litt på at søsteren min spilte det og dette virker greit det. Helt greit. Men jeg ble trist over at mooglen har stemmen til en kortskjørtet liten animejente. Prøver å forestille meg at FF9 ble lagd i dag, da spesielt Madain Sari, og det gjør bare vondt inni meg.
Det kræsja med den indre Barry White-stemmene du hadde på mogglene i 9?
Du må prøve moogle-kastinga. Gædæmn det er så lulz. Frykten i stemmen dens når du plukker den opp
Solgte dette i det hele tatt bra? Jeg har i grunn ingen interesse for å spille det... En av mange grunner er hvor ulikbare de hovedpersonene er. Noel er en dritt og Serah var slitsom gjennom hele XIII så hvorfor skulle jeg ha lyst til å ha mer av henne her? Lightning hadde i det minste en viss "tøff" protagonist-sjarm over seg, hun funket som en hovedperson.
Som forventet altså. Syns å huske noen posta en eller annen statistikk på hvor mange kopier av FFXIII som hadde blitt solgt tilbake til bruktsjappene etter få dager?
Mest sannsynlig et rare-monster aka må-ha.
