fett hesten´s mulekalender
- Trådstarter Yetipants
- Startdato
Supert!
http://steamcommunity.com/id/pedrohn/ <- det er meg.
http://steamcommunity.com/id/pedrohn/ <- det er meg.
Så teksturene er ferdige altså???
14. desember: Devil May Cry 4: Special Edition!
Jada, jada, eldgammalt spill. Det har ikke så mye å si, for DmC4 er en sårt etterlengtet PC-utgave i en nisje jeg har mye til overs for. De fleste veit nok at man durer rundt og knæser demoner med sverd og pistoler, og akkurat som andre spill i samme sjanger (Ninja Gaiden, MGR: Revengeance, Bayonetta) handler det både om hvor bra ting ser ut, og hvor god flyt man oppnår mens man snirkler seg sømløst fra en kombo til den neste.
Special Edition innebærer at du får noen ekstra græffiks og ulåst framerate (2-300 fps med alt på maks burde være innen rekkevidde for de fleste); uten at det betyr at det ser ut som et current-gen-spill, innebærer det iallfall at opplevelsen faktisk føles smooth og spesiell. Dessuten får du ekstra figurer å spille med (mye fanservice kan du si), og det er noen tweaks som gjør det ytterligere smoothere å spille.
Fortsatt en bra spill, i en enda braere utgave.
14. desember: Devil May Cry 4: Special Edition!
Jada, jada, eldgammalt spill. Det har ikke så mye å si, for DmC4 er en sårt etterlengtet PC-utgave i en nisje jeg har mye til overs for. De fleste veit nok at man durer rundt og knæser demoner med sverd og pistoler, og akkurat som andre spill i samme sjanger (Ninja Gaiden, MGR: Revengeance, Bayonetta) handler det både om hvor bra ting ser ut, og hvor god flyt man oppnår mens man snirkler seg sømløst fra en kombo til den neste.
Special Edition innebærer at du får noen ekstra græffiks og ulåst framerate (2-300 fps med alt på maks burde være innen rekkevidde for de fleste); uten at det betyr at det ser ut som et current-gen-spill, innebærer det iallfall at opplevelsen faktisk føles smooth og spesiell. Dessuten får du ekstra figurer å spille med (mye fanservice kan du si), og det er noen tweaks som gjør det ytterligere smoothere å spille.
Fortsatt en bra spill, i en enda braere utgave.
haha. Nei, men hvis du ser på modellene så er det jo en shader som gjør at veggene i unreal ser ut som de gjør. Det er relativt lite avanserte modeller i selve scenen. De bruker jo latterlig mye funky displacements og tesselating som gjør at det ser ut som det gjør. Tipper til og med at det mekker noen ting og tang som de bare model-painter rett på den placeholdergreia som er der.
Kjenner forresten at jeg har skikkelig lyst til å prøve å lage et unreal-map men jeg har ingen planer eller noe som helst om hvordan det skal se ut. Noen som har lyst til å bidra, @Yetipants?
Kjenner forresten at jeg har skikkelig lyst til å prøve å lage et unreal-map men jeg har ingen planer eller noe som helst om hvordan det skal se ut. Noen som har lyst til å bidra, @Yetipants?
15. desember: Way of the Samurai 4!
Jada, jada, eldgammelt dette her også, men PC-utgaven kom først i år. Dette er et sånt spill som ved første øyekast virker streit og så spiller du det litt og innser at det er fullstendig koko bananas. Plottet går ut på at du er en samurai (virkelig) som reiser til et sted og der er det jammenimeg masse skitne utlendinger som skaper trøblings. Twisten er at disse er engelskmenn, og siden du selv er japaner kan du blant annet ikke forstå hva de sier. Masse herlig casual rasisme og så ostete fanservice at du kan skjære av skorpa med kniv ensues. Ett eksempel: Kommandøren for den britiske flåten heter Melinda Megamelons. Virkelig.
Selve action/RPG-opplegget som er basisen for spillet er kanskje ikke det helt store, selv om det er en del sverdtekniske finesser du må lære deg. Greia er bare at hovedattraksjonen er alt det sære og dustete du opplever underveis, så det tar man med et smil. Tatt i betraktning at WotS3 starter med at du kan ikle deg papprustning og ta et oppdrag for ei gammal dame som går ut på å finne ei møkkete truse hun har mista (det er dritvanskelig), så bør det legge lista for hvor mye galskap du får etterhvert i fireren.
BONUS ROUND IGJEN!
Bare legger ut en link til en MP3 her, jeg. Den er et hint om hvilke spill jeg likte aller best i år. Klarer du å gjette alle? Sleng en PM da vel, så får vi se. Kanskje ikke så lurt å poste i tråden på akkurat denne.
Antar at flere klarer å gjette alle, så vi setter frist til søndag 20. desember og så trekker jeg blant de som klarte alle. "øøøh hvor mange er det a" det får du finne ut, smarten.
Edit: Klarer du å gjette rekkefølgen også, blir det ett ekstra lodd i potten på deg!
Jada, jada, eldgammelt dette her også, men PC-utgaven kom først i år. Dette er et sånt spill som ved første øyekast virker streit og så spiller du det litt og innser at det er fullstendig koko bananas. Plottet går ut på at du er en samurai (virkelig) som reiser til et sted og der er det jammenimeg masse skitne utlendinger som skaper trøblings. Twisten er at disse er engelskmenn, og siden du selv er japaner kan du blant annet ikke forstå hva de sier. Masse herlig casual rasisme og så ostete fanservice at du kan skjære av skorpa med kniv ensues. Ett eksempel: Kommandøren for den britiske flåten heter Melinda Megamelons. Virkelig.
Selve action/RPG-opplegget som er basisen for spillet er kanskje ikke det helt store, selv om det er en del sverdtekniske finesser du må lære deg. Greia er bare at hovedattraksjonen er alt det sære og dustete du opplever underveis, så det tar man med et smil. Tatt i betraktning at WotS3 starter med at du kan ikle deg papprustning og ta et oppdrag for ei gammal dame som går ut på å finne ei møkkete truse hun har mista (det er dritvanskelig), så bør det legge lista for hvor mye galskap du får etterhvert i fireren.
BONUS ROUND IGJEN!
Bare legger ut en link til en MP3 her, jeg. Den er et hint om hvilke spill jeg likte aller best i år. Klarer du å gjette alle? Sleng en PM da vel, så får vi se. Kanskje ikke så lurt å poste i tråden på akkurat denne.
Antar at flere klarer å gjette alle, så vi setter frist til søndag 20. desember og så trekker jeg blant de som klarte alle. "øøøh hvor mange er det a" det får du finne ut, smarten.
Edit: Klarer du å gjette rekkefølgen også, blir det ett ekstra lodd i potten på deg!
16. desember: Downwell!
Sånna derre roguelites liker jeg litt, da liksom. Downwell er kanskje den mest fokuserte, trimma opplevelsen det går an å ha av en roguelite, kanskje. Plottet er at du bykser ned en brønn (wow) og så har du geværstøvler. Dere skjønner greia; skyt eller hopp på fiender, samle diamantdrops, finn/kjøp loot.
Hvis dere husker da endeløse løpere var en ny greie, så var det sånt som dette man så for seg at det skulle resultere i; problemet var bare at siden det ikke gir mening for en som løper fra noe å bytte retning, så ble det liksom aldri noe mer enn at hvis man missa noe så var det borte, ingen mulighet for taktikk eller å angripe en situasjon på en annen måte. Downwell retter på det ved å endre retningen, slik at du alltid faller stadig lengre ned i en endeløs(-ish) brønn, men fortsatt har muligheten til å stoppe, hoppe og få et pusterom før du faller videre.
Du kan si at dette spillet er skikkelig
heh
dypt.
Sånna derre roguelites liker jeg litt, da liksom. Downwell er kanskje den mest fokuserte, trimma opplevelsen det går an å ha av en roguelite, kanskje. Plottet er at du bykser ned en brønn (wow) og så har du geværstøvler. Dere skjønner greia; skyt eller hopp på fiender, samle diamantdrops, finn/kjøp loot.
Hvis dere husker da endeløse løpere var en ny greie, så var det sånt som dette man så for seg at det skulle resultere i; problemet var bare at siden det ikke gir mening for en som løper fra noe å bytte retning, så ble det liksom aldri noe mer enn at hvis man missa noe så var det borte, ingen mulighet for taktikk eller å angripe en situasjon på en annen måte. Downwell retter på det ved å endre retningen, slik at du alltid faller stadig lengre ned i en endeløs(-ish) brønn, men fortsatt har muligheten til å stoppe, hoppe og få et pusterom før du faller videre.
Du kan si at dette spillet er skikkelig
heh
dypt.
Jess. Har vært riiimelig sliten i det siste så da blir det mindre tid til overskuddsprosjekter som f.eks. mulekalenderen. Jeg kan jo røpe at ingen har gjetta en dritt på kvissen ennå, så her er det fortsatt muligheter. Fram til i kveld (mandag altså) siden tirsdag er begynnelsen på fasiten. HINT.
Vi får plukke opp slakken med...
17. desember: Metal Gear Solid V: The Phantom Pain!
Joda, det er mindre fokusert enn alle tidligere spill bortsett fra Peace Walker og Metal Gear Portable Ops. Nei, det er ikke en dritt å finne i 90% av områdene i spillet (omtrent). Joa, jeg hører historien er ræva etter hvert (har ikke kommet lengre enn at jeg skal finne Quiet).
Men altså, systemene. Vakt-AI-en er vel ikke spesielt mye mer enn en detaljert state machine og masse navmesh, men jeg er solgt. Hele spillet er igrunn bare å bryne seg på et vanvittig omfattende og granulært AI-nettverk, og det er bare sååååå tilfredsstillende når du klarer å renske et helt område uten å bli tatt. Noe som skjer cirka en av hundre tusen ganger når jeg spiller, for jeg er sykt dårlig i spillen. Men det er fortsatt dønn moro.
Og all den tomme ødemarka? Veit du, hele poenget med den er at den er der, og skaper kontekst til alle vaktpostene, festningene, landsbyene, palassene osv. som du skal infiltrere. Ett eller annet sted ute i ørkenen er det en ruin av et jævla palass og klokka 20:00 kommer en vaktpatrulje til å kjøre derfra mot depoet seks kilometer nord, utføre et oppdrag (jeg har sjekka, og oppdraget er stort sett alltid "stå stille i et rom i fem minutter"), og så kjøre ned igjen. Noe som, i teorien, betyr at du kan rigge den jeepen med C4, vente på at den skal kjøre runden sin, snike rundt og redde fanger og samle loot, og så - rett før jeepen kommer tilbake - starte et sabla rabalder rundt innkjøringen til basen. Og så skygge banen og detonere sprengladningene akkurat idet soldatene du har terga svermer rundt kjerra.
Det kommer mest sannsynlig til å både funke som planlagt, gå til hælvete og forårsake noen utilsiktede bieffekter, samtidig. Og det er noe av gleden med MGSV. Det er både en destillasjon og en ekstrem utvidelse av snikeparadigmene etablert gjennom de tidligere spillene, og det finnes ingenting annet som kan måle seg.
Vi får plukke opp slakken med...
17. desember: Metal Gear Solid V: The Phantom Pain!
Joda, det er mindre fokusert enn alle tidligere spill bortsett fra Peace Walker og Metal Gear Portable Ops. Nei, det er ikke en dritt å finne i 90% av områdene i spillet (omtrent). Joa, jeg hører historien er ræva etter hvert (har ikke kommet lengre enn at jeg skal finne Quiet).
Men altså, systemene. Vakt-AI-en er vel ikke spesielt mye mer enn en detaljert state machine og masse navmesh, men jeg er solgt. Hele spillet er igrunn bare å bryne seg på et vanvittig omfattende og granulært AI-nettverk, og det er bare sååååå tilfredsstillende når du klarer å renske et helt område uten å bli tatt. Noe som skjer cirka en av hundre tusen ganger når jeg spiller, for jeg er sykt dårlig i spillen. Men det er fortsatt dønn moro.
Og all den tomme ødemarka? Veit du, hele poenget med den er at den er der, og skaper kontekst til alle vaktpostene, festningene, landsbyene, palassene osv. som du skal infiltrere. Ett eller annet sted ute i ørkenen er det en ruin av et jævla palass og klokka 20:00 kommer en vaktpatrulje til å kjøre derfra mot depoet seks kilometer nord, utføre et oppdrag (jeg har sjekka, og oppdraget er stort sett alltid "stå stille i et rom i fem minutter"), og så kjøre ned igjen. Noe som, i teorien, betyr at du kan rigge den jeepen med C4, vente på at den skal kjøre runden sin, snike rundt og redde fanger og samle loot, og så - rett før jeepen kommer tilbake - starte et sabla rabalder rundt innkjøringen til basen. Og så skygge banen og detonere sprengladningene akkurat idet soldatene du har terga svermer rundt kjerra.
Det kommer mest sannsynlig til å både funke som planlagt, gå til hælvete og forårsake noen utilsiktede bieffekter, samtidig. Og det er noe av gleden med MGSV. Det er både en destillasjon og en ekstrem utvidelse av snikeparadigmene etablert gjennom de tidligere spillene, og det finnes ingenting annet som kan måle seg.
18. desember: Fallout 4!
Jeg er sykt glad i å utforske verdener i spill, og derfor virker det som om Bethesda tenker at joda, han derre fetthesten, han skal vi lage et spill til vettø. Det er bare det at jeg også liker gode historier når jeg først skal spille et RPG, så æh.
Men! Fallout 4 har gjort så mange smarte tilpasninger fra tidligere spill i serien at det er vanskelig å la være å kose seg. Jeg er veldig glad i mod-systemet (altså, våpenmods), og selv om jeg ikke har bygd noe særlig ennå, er det fint at byggesystemet er der. F4 markerer også et vannskille i den nye delen av serien; det første spillet hvor det føles noe særlig tilfredsstillende å skyte utenom VATS. Det er jo greit, for fytti hælsiken så mye skyting. En gang i løpet av et oppdrag har jeg fått lov til å velge om jeg skulle hjelpe fraksjon X eller fraksjon Y, og det er ikke så kult.
Men likevel, da. Settingen og alt man kan se og oppleve smeller Fallout 4 rett inn på... nesten topp 5.
Jeg er sykt glad i å utforske verdener i spill, og derfor virker det som om Bethesda tenker at joda, han derre fetthesten, han skal vi lage et spill til vettø. Det er bare det at jeg også liker gode historier når jeg først skal spille et RPG, så æh.
Men! Fallout 4 har gjort så mange smarte tilpasninger fra tidligere spill i serien at det er vanskelig å la være å kose seg. Jeg er veldig glad i mod-systemet (altså, våpenmods), og selv om jeg ikke har bygd noe særlig ennå, er det fint at byggesystemet er der. F4 markerer også et vannskille i den nye delen av serien; det første spillet hvor det føles noe særlig tilfredsstillende å skyte utenom VATS. Det er jo greit, for fytti hælsiken så mye skyting. En gang i løpet av et oppdrag har jeg fått lov til å velge om jeg skulle hjelpe fraksjon X eller fraksjon Y, og det er ikke så kult.
Men likevel, da. Settingen og alt man kan se og oppleve smeller Fallout 4 rett inn på... nesten topp 5.
19. desember: N++!
Dette er egentlig et sånt typisk spill hvor noen liker det skikkelig godt, andre anerkjenner hva det prøver å gjøre og respekterer det, og resten ikke bryr seg eller misliker det. Dette er Super Meat Boy før Super Meat Boy eksisterte (første utgave av spillet, N, kom for ti år siden), bare med ganske andre rammer som endrer opplevelsen veldig mye. SMB har mindre fokus på moment enn N++ har; Meat Boy føles ganske lett, kommer fort opp i topphastighet og snur på en femøring, mens ninjaen i N++ har tyngde, bevarer moment fra hver bevegelse (med mindre du er dårlig i spillen) og svever grasiøst som en trapesartist. Bare at spillet har fallskade så du bør helst ha styringa på landinga.
Det er mye som gjør dette helt unikt; det at hvert brett er en enkelt skjerm, det enestående musikksporet, de ørten fargekombinasjonene, de tusenvis av brett som følger med, de mange og varierte men likevel forutsigbare fiendene og hindringene, osv. N++ har en egen identitet som du føler deg en del av når du oppnår den gode flyten i spillet. Det er det reneste arkadespillet jeg spilte i 2015 og er dermed egentlig på topp 5 men ikke i praksis fordi det kom så jævla mye annet fett i år.
Dette er egentlig et sånt typisk spill hvor noen liker det skikkelig godt, andre anerkjenner hva det prøver å gjøre og respekterer det, og resten ikke bryr seg eller misliker det. Dette er Super Meat Boy før Super Meat Boy eksisterte (første utgave av spillet, N, kom for ti år siden), bare med ganske andre rammer som endrer opplevelsen veldig mye. SMB har mindre fokus på moment enn N++ har; Meat Boy føles ganske lett, kommer fort opp i topphastighet og snur på en femøring, mens ninjaen i N++ har tyngde, bevarer moment fra hver bevegelse (med mindre du er dårlig i spillen) og svever grasiøst som en trapesartist. Bare at spillet har fallskade så du bør helst ha styringa på landinga.
Det er mye som gjør dette helt unikt; det at hvert brett er en enkelt skjerm, det enestående musikksporet, de ørten fargekombinasjonene, de tusenvis av brett som følger med, de mange og varierte men likevel forutsigbare fiendene og hindringene, osv. N++ har en egen identitet som du føler deg en del av når du oppnår den gode flyten i spillet. Det er det reneste arkadespillet jeg spilte i 2015 og er dermed egentlig på topp 5 men ikke i praksis fordi det kom så jævla mye annet fett i år.
TOPP 5! 20. desember: Baldur's Gate 3... jeg mener Pillars of Eternity!
Endelig kom 'starteren jeg hadde backa i mål, gett. Obsidian er de jeg liker best å lese historier av når jeg spiller spill (eller iallfall blant toppen), og dette skuffer ikke. Verdenen føles levende og gammal, og selv om mange av systemene og mekanikkene er velkjente, har de ikke bare kopiert de gamle Infinity Engine-spillene, men lagd nye systemer som både gir mer mening og er bedre tilpasset dagens paradigmer. Uten at det betyr at det er simple saker, altså. Du må fortsatt forberede deg på kamp og ha en god taktikk, ellers går det rett til bloksberg.
Noe som er greit, for steike her er det også mye kamp. Det er dog ikke så farlig når historien også lever opp til lovnadene. Infinity-spill var jo kjent for å gi mye god skildring gjennom tekst og mange muligheter til å faktisk rollespille, og dette føles som å reise tilbake til nittitallet i så måte. Et ordentlig, hardt, men sjelfullt RPG for folk som liker gode spill.
Endelig kom 'starteren jeg hadde backa i mål, gett. Obsidian er de jeg liker best å lese historier av når jeg spiller spill (eller iallfall blant toppen), og dette skuffer ikke. Verdenen føles levende og gammal, og selv om mange av systemene og mekanikkene er velkjente, har de ikke bare kopiert de gamle Infinity Engine-spillene, men lagd nye systemer som både gir mer mening og er bedre tilpasset dagens paradigmer. Uten at det betyr at det er simple saker, altså. Du må fortsatt forberede deg på kamp og ha en god taktikk, ellers går det rett til bloksberg.
Noe som er greit, for steike her er det også mye kamp. Det er dog ikke så farlig når historien også lever opp til lovnadene. Infinity-spill var jo kjent for å gi mye god skildring gjennom tekst og mange muligheter til å faktisk rollespille, og dette føles som å reise tilbake til nittitallet i så måte. Et ordentlig, hardt, men sjelfullt RPG for folk som liker gode spill.
TOPP 5! 21. desember: The Witcher 3: Wild Hunt!
Det kom sykt mange gode rollespill i år, men det var bare ett som klarte å kombinere klassisk, vestlig rollespillkos med en diger, (stort sett) sømløs åpen verden. The Witcher-serien har gått gjennom en ufattelig transformasjon siden det første spillet kom ut; det var kult nok, men riiimelig hårete mye av tida, og Enhanced Edition var nesten påkrevd for å kunne kose seg ordentlig med det. The Witcher 2 var en enorm forbedring, med et mye bedre kampsystem og større, flottere og mer naturlige omgivelser. The Witcher 3 virker nesten som en fullendt utgave av den samme visjonen; et temmelig solid kampsystem, en diger, åpen verden, og det samme fokuset på å fortelle en skikkelig historie med mange muligheter for rollespilling og ordentlig realiserte karakterer.
Men akkurat som disse dype linjene har vært med helt fra start og bare har blitt bedre gjennom årene, er det også noen irriterende ting som aldri har blitt borte. Spillet er ikke akkurat bra balansert, for eksempel. Det føles aldri som om man har et fullstendig arsenal som kan svare på alt fiendene kaster mot deg, og rytmen i kampsystemet er innimellom litt pussig. Det er også en liten tendens til at kamper enten er skikkelig seige affærer eller over på et blunk. Treeren har også veldig mye "Use your Witcher senses to..." på ferde, fakisk så mye at man lurer litt på hvorfor det er noe som må brukes aktivt innimellom.
Men samma det, for helheten er helt unik. Dette er en verden som føles troverdig og bebodd, backet av mange gode systemer som gjennom gradvis foredling gjennom flere tidligere utgaver nå byr på en rik og mangfoldig rollespillopplevelse med et særlig fokus på historiefortelling.
Det kom sykt mange gode rollespill i år, men det var bare ett som klarte å kombinere klassisk, vestlig rollespillkos med en diger, (stort sett) sømløs åpen verden. The Witcher-serien har gått gjennom en ufattelig transformasjon siden det første spillet kom ut; det var kult nok, men riiimelig hårete mye av tida, og Enhanced Edition var nesten påkrevd for å kunne kose seg ordentlig med det. The Witcher 2 var en enorm forbedring, med et mye bedre kampsystem og større, flottere og mer naturlige omgivelser. The Witcher 3 virker nesten som en fullendt utgave av den samme visjonen; et temmelig solid kampsystem, en diger, åpen verden, og det samme fokuset på å fortelle en skikkelig historie med mange muligheter for rollespilling og ordentlig realiserte karakterer.
Men akkurat som disse dype linjene har vært med helt fra start og bare har blitt bedre gjennom årene, er det også noen irriterende ting som aldri har blitt borte. Spillet er ikke akkurat bra balansert, for eksempel. Det føles aldri som om man har et fullstendig arsenal som kan svare på alt fiendene kaster mot deg, og rytmen i kampsystemet er innimellom litt pussig. Det er også en liten tendens til at kamper enten er skikkelig seige affærer eller over på et blunk. Treeren har også veldig mye "Use your Witcher senses to..." på ferde, fakisk så mye at man lurer litt på hvorfor det er noe som må brukes aktivt innimellom.
Men samma det, for helheten er helt unik. Dette er en verden som føles troverdig og bebodd, backet av mange gode systemer som gjennom gradvis foredling gjennom flere tidligere utgaver nå byr på en rik og mangfoldig rollespillopplevelse med et særlig fokus på historiefortelling.
Da det har meldt seg dritfå interesserte i den eksklusive hestequizen (svimlende to stykk), spørs det om det blir noen trekning eller om det bare blir noe premierings eller hva det blir. Får se når mulekalenderen er over, må jo ha noe å se fram til i the spacechristmas også. Uansett, topp faens tre da!
TOPP 3!! 22. desember: Nuclear Throne!
Vlambeer sine spill har jeg alltid likt, noen mer enn andre; Super Crate Box hender det jeg tar en runde med innimellom fortsatt, for eksempel, og Ridiculous Fishing har jeg pløyd grundig gjennom flere ganger. Uansett så er Nuclear Throne foreløpig den ypperste manifestasjonen av hvor satans gode de gutta er til å mekke spill.
Tronen av nukleær art er både roguelite, tostikkeskyter, bullet-hell shmup og action-adventure, og ruller med det sammen noe av det beste jeg veit her i verden i ei pakke. Det er bare noen få systemer i spillet, men alle er hektet perfekt sammen slik at du hele tiden klarer å planlegge og vurdere situasjonene du står oppe i, og de du kommer til å møte etter hvert. Med litt trening, iallfall.
Skjermbilder er en dårlig indikator på hvordan spillet egentlig ser ut, og iallfall på hvordan det føles. Nuclear Throne har en helt egen identitet; en egen estetikk, et eget lydmessig uttrykk og en egen følelse. Det klarer kunststykket å få isometrisk, 2D-skytings til å føles direkte og tungt, og ikke minst å gi deg følelsen av tilstedeværelse i verdenen.
Innledningsvis er det nok å bare få grepet på systemene, og etter hvert som du begynner å mestre dem kan du begynne å jakte på hemmeligheter (pizza-kloakken er en favoritt så langt), og hvis du etter hvert blir lei av å loope gjennom hovedspillet er det masse unlocks og eksklusive drops som bare dukker opp når du har loopa.
Dette er et overflødighetshorn av et spill, som likevel aldri mister fokus. Selv om det strengt tatt ikke er ferdig (til tross for at det er ute av Early Access og har fått v1.0 klistra på, skaper Nuclear Throne enorme forventninger til hva gutta klarer å mekke neste gang. Det er det tredje beste spillet fra 2015.
TOPP 3!! 22. desember: Nuclear Throne!
Vlambeer sine spill har jeg alltid likt, noen mer enn andre; Super Crate Box hender det jeg tar en runde med innimellom fortsatt, for eksempel, og Ridiculous Fishing har jeg pløyd grundig gjennom flere ganger. Uansett så er Nuclear Throne foreløpig den ypperste manifestasjonen av hvor satans gode de gutta er til å mekke spill.
Tronen av nukleær art er både roguelite, tostikkeskyter, bullet-hell shmup og action-adventure, og ruller med det sammen noe av det beste jeg veit her i verden i ei pakke. Det er bare noen få systemer i spillet, men alle er hektet perfekt sammen slik at du hele tiden klarer å planlegge og vurdere situasjonene du står oppe i, og de du kommer til å møte etter hvert. Med litt trening, iallfall.
Skjermbilder er en dårlig indikator på hvordan spillet egentlig ser ut, og iallfall på hvordan det føles. Nuclear Throne har en helt egen identitet; en egen estetikk, et eget lydmessig uttrykk og en egen følelse. Det klarer kunststykket å få isometrisk, 2D-skytings til å føles direkte og tungt, og ikke minst å gi deg følelsen av tilstedeværelse i verdenen.
Innledningsvis er det nok å bare få grepet på systemene, og etter hvert som du begynner å mestre dem kan du begynne å jakte på hemmeligheter (pizza-kloakken er en favoritt så langt), og hvis du etter hvert blir lei av å loope gjennom hovedspillet er det masse unlocks og eksklusive drops som bare dukker opp når du har loopa.
Dette er et overflødighetshorn av et spill, som likevel aldri mister fokus. Selv om det strengt tatt ikke er ferdig (til tross for at det er ute av Early Access og har fått v1.0 klistra på, skaper Nuclear Throne enorme forventninger til hva gutta klarer å mekke neste gang. Det er det tredje beste spillet fra 2015.
