Final Fantasy XIII (PS3, 360)
- Trådstarter Kilik
- Startdato
Wyverns gikk rimelig greit å ta etterhvert med litt strategi. Jævlig variabelt med hvilke debuffs som traff på de dog.
Endte som regel opp med enten deshell eller defaith, kanskje poison hvis jeg var heldig.
Ja det har du faen meg rett i. Kjørte på med en kamp mot den første scalebeasten jeg møtte på, tok 26 minutter å legge den ned.
Begynner for øvrig å bli slitt småsliten av pacinga. Hver gang historien blir interessant og jeg har fått paradigmene jeg bruker inn i hodet så det går på automatikk, skiftes det over til andre karakterer og sånn er det gang på gang på gang.
Jævla kjipt å vite at når man først spiller så er det ikke noe annet enn fighting man skal gjøre. Blir fort monotont.
Endte som regel opp med enten deshell eller defaith, kanskje poison hvis jeg var heldig.
Ja det har du faen meg rett i. Kjørte på med en kamp mot den første scalebeasten jeg møtte på, tok 26 minutter å legge den ned.
Begynner for øvrig å bli slitt småsliten av pacinga. Hver gang historien blir interessant og jeg har fått paradigmene jeg bruker inn i hodet så det går på automatikk, skiftes det over til andre karakterer og sånn er det gang på gang på gang.
Jævla kjipt å vite at når man først spiller så er det ikke noe annet enn fighting man skal gjøre. Blir fort monotont.
Filip spiller FFtretten LIVE NÅ PÅ FFSJU-STREAMEN!
Jeg ble ferdig med det her om dagen, og jeg har noen tanker å dele!!
Før spillet kom ut synes jeg å huske at utviklerene snakket om at de hadde lyst til å gi oss følelsen av å spille Advent Children, og på mange måter synes jeg det er fin måte å se spillet på; som en slags forlengelse av dét formatet snarere enn av de to sistes og de tidligere mer linære forgjengerenes. Hele spillet kan nemlig ganske enkelt deles i to hvor man i den ene hånden har Advent Children med en ny verden og nye figurer, og i den andre har et system å knekke. Så godt som ikke i det hele tatt, med unntak av det rent visuelle, møtes disse to hendene; noe slikt som å kjøre motorsykkel eller å holde øye med hovedpersonens temperatur mens du klatrer opp et kaldt fjell er ikke å se noensteds. Selve fortellingens struktur har videre mer til felles med Advent Children enn med noen av de tidligere spillene. Mens man selv i Final Fantasy XII for eksempel kræsjer innom hjembyen til Fran spiller ingen detaljer som ikke har noe med den overhengende hovedkonflikten å gjøre noen rolle i dette, og mens alle Final Fantasy-spill jeg har spilt har en sånn A Day in the Life-bølgeform har vi en veldig standard, klatrende spenningskurve å gjøre med her. Ingen lureslutter eller subplott. Dette går utover skalaen også. Mens for eksempel Final Fantasy VII sin fortelling utspiller seg i løpet av flere uker, er det i Final Fantasy XIII natt, etter det jeg kan huske, fire ganger, og bare én gang, etter det jeg kan huske, slår de leir noensteds.
For meg føltes det dermed ikke som om jeg var på en reise, slik som i de tidligere spillene, men at jeg så på en veldig flashy, fin, spennende, CG-animert actionfilm som i blant ble avbrutt av store mengder ostehøvling pakket inn i fine omgivelser. Spillet, på sitt beste er når du etter å ha høvlet uendelige mengder med ost endelig blir belønnet med mer av filmen, og følelsen av å se noe fint og kult blir blandet sammen med følelsen av å ha jobbet hardt og du sitter der og tenker føkk yeah.
Altså. For å, øhm, konkludere. Ja, jeg likte det. Det var et kult spill. Men jeg skjønner også at folk ikke liker det, spesielt hvis du har forventninger om andre ting, og jeg hadde nok ikke hatt noe i mot, hvor enn upraktisk de skal ha det til å være, om de gikk tilbake til en form som minner mer om det de dillet med før selv om jeg helt klart er for dette med å gjøre noe nytt hver gang.
Før spillet kom ut synes jeg å huske at utviklerene snakket om at de hadde lyst til å gi oss følelsen av å spille Advent Children, og på mange måter synes jeg det er fin måte å se spillet på; som en slags forlengelse av dét formatet snarere enn av de to sistes og de tidligere mer linære forgjengerenes. Hele spillet kan nemlig ganske enkelt deles i to hvor man i den ene hånden har Advent Children med en ny verden og nye figurer, og i den andre har et system å knekke. Så godt som ikke i det hele tatt, med unntak av det rent visuelle, møtes disse to hendene; noe slikt som å kjøre motorsykkel eller å holde øye med hovedpersonens temperatur mens du klatrer opp et kaldt fjell er ikke å se noensteds. Selve fortellingens struktur har videre mer til felles med Advent Children enn med noen av de tidligere spillene. Mens man selv i Final Fantasy XII for eksempel kræsjer innom hjembyen til Fran spiller ingen detaljer som ikke har noe med den overhengende hovedkonflikten å gjøre noen rolle i dette, og mens alle Final Fantasy-spill jeg har spilt har en sånn A Day in the Life-bølgeform har vi en veldig standard, klatrende spenningskurve å gjøre med her. Ingen lureslutter eller subplott. Dette går utover skalaen også. Mens for eksempel Final Fantasy VII sin fortelling utspiller seg i løpet av flere uker, er det i Final Fantasy XIII natt, etter det jeg kan huske, fire ganger, og bare én gang, etter det jeg kan huske, slår de leir noensteds.
For meg føltes det dermed ikke som om jeg var på en reise, slik som i de tidligere spillene, men at jeg så på en veldig flashy, fin, spennende, CG-animert actionfilm som i blant ble avbrutt av store mengder ostehøvling pakket inn i fine omgivelser. Spillet, på sitt beste er når du etter å ha høvlet uendelige mengder med ost endelig blir belønnet med mer av filmen, og følelsen av å se noe fint og kult blir blandet sammen med følelsen av å ha jobbet hardt og du sitter der og tenker føkk yeah.
Altså. For å, øhm, konkludere. Ja, jeg likte det. Det var et kult spill. Men jeg skjønner også at folk ikke liker det, spesielt hvis du har forventninger om andre ting, og jeg hadde nok ikke hatt noe i mot, hvor enn upraktisk de skal ha det til å være, om de gikk tilbake til en form som minner mer om det de dillet med før selv om jeg helt klart er for dette med å gjøre noe nytt hver gang.
Det avhenger jo av hvorfor du ser den, hvordan du ser den, og ikke minst når du ser den. Jeg kan for eksempel tenke meg den er ganske gøy i godt selskap, om du bruker den som en slags renselse etter en gjennomgang av FFVII, om du som liten ser filmen og så en gang til når du er eldre og den minner deg om gamle dager, eller om du må høvle store mengder ost mellom hver scene og hver scene dermed blir veldig tilfredsstillende fordi det minner deg på at du gjør fremgang med det store osteprosjektet ditt. På den andre siden kan den også være ganske fæl om du har mange fine minner med FFVII og filmen ikke samsvarer med dine forventninger. Jeg vet ikke.
Men jeg skjønner hva du mener, selv om jeg i utgangspunktet synes spørsmålet om aksept er langt mer relevant i spillsammenheng enn spørsmålet om tilgivelse!! Men det er meg~
Men jeg skjønner hva du mener, selv om jeg i utgangspunktet synes spørsmålet om aksept er langt mer relevant i spillsammenheng enn spørsmålet om tilgivelse!! Men det er meg~
AC er dårlig når det skal kritiseres og bedømmes. Jeg fant den underholdende fordi jeg så den i godt selskap, men bare til en viss grad. En god film skal klare å underholde deg uansett omstendigheter (med mindre det er noe crazy som at du ligger med en kniv i brystet), og dette var jo RÆL.
Egentlig så burde vi kanskje ikke diskutere er FF:AC her. FFXIII er et flott spill for min del på grunn av kampsystem, musikk og Fang, men ellers er resten alt fra middelmådig til dårlig.
Egentlig så burde vi kanskje ikke diskutere er FF:AC her. FFXIII er et flott spill for min del på grunn av kampsystem, musikk og Fang, men ellers er resten alt fra middelmådig til dårlig.
Nå er jeg ikke helt med på dette med at en god film er sånn og sånn, folk ser jo filmer av ulike grunner, leter etter ulike ting også videre, men det er jo din mening og sånt du sier, og jeg sier jo min, og jeg er jo i stand til å forstå din i og med at jeg har noelunde samme forhold til filmen som deg. Uansett er det jo FFXIII tråden handler om, og der er vi jo fullstendig enige i hvert fall om du erstatter Fang med Lightning. Så, eh,
.
Irriterer meg over hvor latterlig vanskelig " vanlige fiender " blir etterhvert. Akurat lagt ned bossen Barthandelus, som for øvrig var grise vanskelig. Ga en utrolig god mestrings følelse etter jeg tok den ! Men det blir for dumt når jeg spiller en halvtime til også er det vanlige fiender som kicker assen min mere en Barthandelus. Det blir for dumt !
Har ikke rørt FFXIII på et par måneder nå. Har akkurat banka Barthandelus for andre gang, men nå er de vanlige fiendene så helvetes nazivanskelige at jeg ikke har annet valg enn å dra tilbake til Gran Pulse og grindegrindegrinde. Vanskelig å finne motivasjonen... Kanskje nå i sommer når det er spilltørke. :cloud:
