God of War III [PS3 Exclusive]
- Trådstarter Nilo
- Startdato
Men jeg spør deg hvorfor du gjorde 1 knep gjennom ett helt spill bare fordi du kunne, og fordi jeg fikk intrykk av at du ikke syns det var kult å bare gjøre 1 knep. Jeg hadde forstått det om du syns det ene knepet var sykt fett og det roxet boxeren din. Jeg hadde forstått om du valgte å ikke spille spillet ferdig fordi du forstod etter 30 minutter at "Her kan jeg jo bare gjøre 1 knep gjennom hele spillet, fy faen så kjedelig". Men jeg forstår ikke hvorfor du var/er villig til å spille gjennom ett spill på den, diskuterbart, kjipeste måten mulig. Bare fordi.
Gi meg litt perspektiv, hvorfor bør jeg prøve å spille gjennom GoW PSP version uten å bruke forskjellige triks og våpen + oppgraderinger og magi?
For, om jeg får komme med ett eksempel, når jeg spiller Warhammer, så kan jo jeg velge å stille med Chaos Deamons og de nye reglene som kom ut til den, bare fordi det er helt klart den boken med de mest kosteffektive enhetene i hele spillet. Det er ingen tvil om at jeg hadde vunnet hver eneste kamp jeg ikke møtte en annen Chaos Deamon spiller, men jeg vet av personlig erfaring at _jeg_ blir fort lei om jeg ikke får en utfordring. Jeg prøver bare å se om det er en annen side av saken jeg ikke helt har fått med meg, slik at jeg kan få glede av spill på en ny og spennende måte
Gi meg litt perspektiv, hvorfor bør jeg prøve å spille gjennom GoW PSP version uten å bruke forskjellige triks og våpen + oppgraderinger og magi?
For, om jeg får komme med ett eksempel, når jeg spiller Warhammer, så kan jo jeg velge å stille med Chaos Deamons og de nye reglene som kom ut til den, bare fordi det er helt klart den boken med de mest kosteffektive enhetene i hele spillet. Det er ingen tvil om at jeg hadde vunnet hver eneste kamp jeg ikke møtte en annen Chaos Deamon spiller, men jeg vet av personlig erfaring at _jeg_ blir fort lei om jeg ikke får en utfordring. Jeg prøver bare å se om det er en annen side av saken jeg ikke helt har fått med meg, slik at jeg kan få glede av spill på en ny og spennende måte
Hvorfor skal jeg gidde noe annet? God of War kan spilles gjennom uten at du trenger å lære deg noe som helst nytt, unntatt de tvungne magiangrepene som dukker opp innimellom. Det er et prima eksempel på latmannsdesign, en tydelig sansbar motvilje mot å anstrenge seg for å mekke et skikkelig slåssesystem gjennomsyrer hele greia. Og det er litt trist når det er et slåssespill med noen irriterende hoppepuzzles som avveksling.
Når det er sagt så spiller jeg som nevnt God of War Collection om dagen og det er ikke helt riktig at du kan gjennomføre spillet med bare ett knep. Du må veksle mellom L1+firkant og firkant-firkant-trekant innimellom. Eller du kan bare mashe vilt og komme langt bare med det. Seriøst, til og med sikting er det liten vits i når du først er i kamp, angrepene dine har vilt stor splash damage så her er det bare å lukke øynene og tenke på noe mer interessant mens du holder på.
Seconded det forslaget med Dionysos og Pan, forresten.
Fotnote: Art direction i God of War er virkelig noe for seg selv. Artig å se at selv Medusa hadde saltvannsinnlegg på den tida.
Når det er sagt så spiller jeg som nevnt God of War Collection om dagen og det er ikke helt riktig at du kan gjennomføre spillet med bare ett knep. Du må veksle mellom L1+firkant og firkant-firkant-trekant innimellom. Eller du kan bare mashe vilt og komme langt bare med det. Seriøst, til og med sikting er det liten vits i når du først er i kamp, angrepene dine har vilt stor splash damage så her er det bare å lukke øynene og tenke på noe mer interessant mens du holder på.
Seconded det forslaget med Dionysos og Pan, forresten.
Fotnote: Art direction i God of War er virkelig noe for seg selv. Artig å se at selv Medusa hadde saltvannsinnlegg på den tida.
Jeg har prøvd å finne ut hvorfor du ikke bruker variasjon i spillet - noe du svarte på med "hvorfor skal jeg gidde?". For så å finne ut at du ikke liker spillet, eller hvertfall store deler av spillet - eventuelt at du bare syns spillets design er preget av latskap og irriterende puzzles. Så det jeg prøver å finne ut av nå er hva motivasjon du har for å spille ett spill det virker som du ikke liker? Eventuelt hva du liker med det som gjør at du velger å se vekk fra det som gjør spillet dårlig?
Spillene er enkle å sette seg inn i og ser jævlig bra ut. Spillenes svar på popkornfilmen. Kampsystemet er ikke spesielt dypt, men det er til gjengjeld tilgjengelig og har en deilig flyt til seg, hvertfall om man gidder å leke seg litt med det. Det er essensielt at man synes det er moro å kødde med fiendene mens man dreper dem for å få noe ut av spillet. Det handler ikke så mye om hvordan man best mulig tar fiendene, men hvordan man ser best mulig ut imens man gjør det.
Edit: Skal sies at jeg ikke likte eneren spesielt godt, da den topper seg med Hydra-bossen helt i starten hva epicness angår. Nummer to hadde mye bedre pacing.
Edit: Skal sies at jeg ikke likte eneren spesielt godt, da den topper seg med Hydra-bossen helt i starten hva epicness angår. Nummer to hadde mye bedre pacing.
God of War 3
Jessir, jeg var en av de som storkoste meg med den overdrevne volden og det flashy kampsystemet i de første God of War-spillene. De har begge sine skjønnhetsfeil, men er likevel på lista over gode spill til konsollen.
Spørsmålet er om det samme enkle knappemosing-gameplayet fortsatt vil føles friskt og ikke minst interessant i 2010, spesielt etter at sjangeren alledere har gitt oss Darksiders, Bayonetta (til en viss grad) og Dante´s Inferno.
Svaret er definitivt ja. Sonys Santa Monica-studio har virkelig lagt seg i selen for å produsere et spill som er Kratos' debut på PlayStation 3 verdig, og jeg mener de leverer i stor stil.
Først og fremst, God of War-serien har vært kjent for sin høye grafiske kvalitet, og i tradisjon tro ser det nyeste spillet eksemplarisk ut. Det er ikke den skarpe realismen fra Uncharted 2 eller den rene stemningsskapende Heavy Rain-grafikken, men spesielt Kratos og resten av persongalleriet er overbevisende i utseendet. Designet like så, her trekkes det naturlig nok fritt og mye fra gresk mytologi men det rettferdiggjøres ved å være godt gjennomført.
Jeg skal ikke henge meg for mye opp i det visuelle, men hver gang monstrene blir større, får fler hoder eller bruker spesialknepene sine fylles skjermen med farger og kaos, samtidig som du deler ut juling og unnviker innkommende angrep. Det kan til tider bli hakket for mye på skjermen på en gang til å ha full oversikt, men de visuelle tilbakemeldingene på kamp-progresjonen lager en flott ramme for den beinharde actionen som utspiller seg.
For action blir det nok av. Kratos har naturlig nok sine trofaste sverd i kjettinger, og som før vil du kontinuerlig iløpet av spillets progresjon anskaffe deg nye våpen, fire totalt. Disse kan da oppgraderes med "red orbs" som du får ved å drepe fiender og finne skatter.
Dette i seg selv kan virke begrenset, og der her rundt kampsystemet jeg var mest skeptisk. Som nevnt (tidligere i denne tråden) har GoW, spesielt nummer to, en sykdom i at L1+firkant-angrepet er litt for effektivt, og et noe grunt kampsystem har åpnet mulighetene for å gjenta de samme angrepene for sikker suksess.
At noen velger å spille det slik, får forsåvidt være deres problem.
Men min personlige opplevelse av God of War 3 forteller om et mer intrikat kampsystem enn tidligere. Ikke bare har de introdusert en god del nye fiender med nye egenskaper, du kan lett overrumples om du ikke følger godt med.
Først vil det ikke lenger fungere å spamme ett angrep. Det andre er at avvikingsmanøver (høyre stikke) spiller en stor rolle. Jeg spilte riktignok på en utfordrende vanskelighetsgrad, og opplevde overraskende ofte å stå fast i kamper jeg måtte finne en ny tilnærming til. Det hjelper at du i tillegg til våpen samler sammen items som gjerne har en direkte funksjon i forhold til plattform-delen av spillet, men som også kan brukes i kamp. Ved å kombinere disse får man plutselig et større utvalg kombinasjoner, og det kan være nyttig å ha en oversikt i bakhodet; du vil møte motstand. Hele Olympus, titanene og resten av verden er forbanna på Kratos og ser han helst dø. Så tidlig og smertefullt som mulig.
Heldigvis er Kratos og God of War 3 utstyrt med så mye snacks for oss som liker actionspill, at de ca 10 timene spillets historiemodus leverer jevnt over er underholdende og i et godt tempo. Når dette er gjort frister de høyere vanskelighetsgradene, challenges og en egen "combat arena"-modus.
Om jeg må (som jeg må øve meg på) gi en karakter: Svak fem. Alt er bra, det er tøft og veldig barskt, men i denne sjangeren skal det mer til for perfeksjon, og desverre er God of War 3 bygget på et så tradisjonelt system det nok blir for lite nyskapende for mange, men bensin på bålet til alle oss andre.
Falskeeditering: Det er natta og jeg har drukket, forbehold om alt som vanlig.
Jessir, jeg var en av de som storkoste meg med den overdrevne volden og det flashy kampsystemet i de første God of War-spillene. De har begge sine skjønnhetsfeil, men er likevel på lista over gode spill til konsollen.
Spørsmålet er om det samme enkle knappemosing-gameplayet fortsatt vil føles friskt og ikke minst interessant i 2010, spesielt etter at sjangeren alledere har gitt oss Darksiders, Bayonetta (til en viss grad) og Dante´s Inferno.
Svaret er definitivt ja. Sonys Santa Monica-studio har virkelig lagt seg i selen for å produsere et spill som er Kratos' debut på PlayStation 3 verdig, og jeg mener de leverer i stor stil.
Først og fremst, God of War-serien har vært kjent for sin høye grafiske kvalitet, og i tradisjon tro ser det nyeste spillet eksemplarisk ut. Det er ikke den skarpe realismen fra Uncharted 2 eller den rene stemningsskapende Heavy Rain-grafikken, men spesielt Kratos og resten av persongalleriet er overbevisende i utseendet. Designet like så, her trekkes det naturlig nok fritt og mye fra gresk mytologi men det rettferdiggjøres ved å være godt gjennomført.
Jeg skal ikke henge meg for mye opp i det visuelle, men hver gang monstrene blir større, får fler hoder eller bruker spesialknepene sine fylles skjermen med farger og kaos, samtidig som du deler ut juling og unnviker innkommende angrep. Det kan til tider bli hakket for mye på skjermen på en gang til å ha full oversikt, men de visuelle tilbakemeldingene på kamp-progresjonen lager en flott ramme for den beinharde actionen som utspiller seg.
For action blir det nok av. Kratos har naturlig nok sine trofaste sverd i kjettinger, og som før vil du kontinuerlig iløpet av spillets progresjon anskaffe deg nye våpen, fire totalt. Disse kan da oppgraderes med "red orbs" som du får ved å drepe fiender og finne skatter.
Dette i seg selv kan virke begrenset, og der her rundt kampsystemet jeg var mest skeptisk. Som nevnt (tidligere i denne tråden) har GoW, spesielt nummer to, en sykdom i at L1+firkant-angrepet er litt for effektivt, og et noe grunt kampsystem har åpnet mulighetene for å gjenta de samme angrepene for sikker suksess.
At noen velger å spille det slik, får forsåvidt være deres problem.
Men min personlige opplevelse av God of War 3 forteller om et mer intrikat kampsystem enn tidligere. Ikke bare har de introdusert en god del nye fiender med nye egenskaper, du kan lett overrumples om du ikke følger godt med.
Først vil det ikke lenger fungere å spamme ett angrep. Det andre er at avvikingsmanøver (høyre stikke) spiller en stor rolle. Jeg spilte riktignok på en utfordrende vanskelighetsgrad, og opplevde overraskende ofte å stå fast i kamper jeg måtte finne en ny tilnærming til. Det hjelper at du i tillegg til våpen samler sammen items som gjerne har en direkte funksjon i forhold til plattform-delen av spillet, men som også kan brukes i kamp. Ved å kombinere disse får man plutselig et større utvalg kombinasjoner, og det kan være nyttig å ha en oversikt i bakhodet; du vil møte motstand. Hele Olympus, titanene og resten av verden er forbanna på Kratos og ser han helst dø. Så tidlig og smertefullt som mulig.
Heldigvis er Kratos og God of War 3 utstyrt med så mye snacks for oss som liker actionspill, at de ca 10 timene spillets historiemodus leverer jevnt over er underholdende og i et godt tempo. Når dette er gjort frister de høyere vanskelighetsgradene, challenges og en egen "combat arena"-modus.
Om jeg må (som jeg må øve meg på) gi en karakter: Svak fem. Alt er bra, det er tøft og veldig barskt, men i denne sjangeren skal det mer til for perfeksjon, og desverre er God of War 3 bygget på et så tradisjonelt system det nok blir for lite nyskapende for mange, men bensin på bålet til alle oss andre.
Falskeeditering: Det er natta og jeg har drukket, forbehold om alt som vanlig.
Snorre "Sprett" Bryne, ja. Fin fyr.
Vil forøvrig protestere litt på at det er spillernes problem at spillet er lagt opp til at du kan spamme to-tre standardkomboer hele tida og slippe unna med det. Alle sånne spill har såklart bread-n-butter-komboer, men den største innvendingen jeg har til God of War er at spillene ikke er laget for at det skal være noen vits i å øve seg på komboer, finne sine egne eller i det hele tatt gjøre noe mer enn å spamme litt, endre posisjon og gjenta til folk ligger kalde. Du har ingen counters, det er for mange frames mellom du lander et angrep og spillet registrerer en blokk, aerials er begrenset til enkle juggles og aller viktigst: Det eneste fiendene har å stille opp med er at de kan blokkere litt innimellom. Som jeg har nevnt en gang før føles det ikke som om Kratos og de han slåss mot snakker samme språk, det blir mest fram-og-tilbake uten at det oppstår en flyt i kampen, kontra ~*Ninja Gaiden*~, Bayonetta eller God Hand hvor den flyten er selve essensen i opplevelsen. Alt rundt er på stell (unntatt QTEs som virkelig føles malplassert i God of War; 90% av spillet belønner tilfeldig mashing, og så plutselig skal du trykke presist og beregnet for å gølve en dækel), men kjernen er en rosin. Typiske 5/10-spill i mine øyne.
Vil forøvrig protestere litt på at det er spillernes problem at spillet er lagt opp til at du kan spamme to-tre standardkomboer hele tida og slippe unna med det. Alle sånne spill har såklart bread-n-butter-komboer, men den største innvendingen jeg har til God of War er at spillene ikke er laget for at det skal være noen vits i å øve seg på komboer, finne sine egne eller i det hele tatt gjøre noe mer enn å spamme litt, endre posisjon og gjenta til folk ligger kalde. Du har ingen counters, det er for mange frames mellom du lander et angrep og spillet registrerer en blokk, aerials er begrenset til enkle juggles og aller viktigst: Det eneste fiendene har å stille opp med er at de kan blokkere litt innimellom. Som jeg har nevnt en gang før føles det ikke som om Kratos og de han slåss mot snakker samme språk, det blir mest fram-og-tilbake uten at det oppstår en flyt i kampen, kontra ~*Ninja Gaiden*~, Bayonetta eller God Hand hvor den flyten er selve essensen i opplevelsen. Alt rundt er på stell (unntatt QTEs som virkelig føles malplassert i God of War; 90% av spillet belønner tilfeldig mashing, og så plutselig skal du trykke presist og beregnet for å gølve en dækel), men kjernen er en rosin. Typiske 5/10-spill i mine øyne.