Sånn ellers er tre spill jeg kan anbefale:
The Guild. Dette er satt i middelalderen og man spiller en kis som akkurat har arva sjappa og mesterbrevet til den tidligere bossen sin. Mesterbrev i hva da? I alle mulige slags yrker skal jeg si deg. Man kan være baker, bartender, byvakt, landeveisrøver eller byens lokale prest. Såklart kan man velge mellom protestant eller katolikk. Så skal man bygge seg opp i middelalderens storbyliv ved å oppgradere sjappa si, skaffe seg kjerring eller gubbe og unger, skaffe seg fiender man kan utnytte og plage og gjøre det stort som politiker. Spillet er en herlig blanding av RPG, tycoon og The Sims. Hovedgrunnen til å spille er hvor latterlig ond man kan være. Si du vil ha tomta til en nabo mest fordi han er en dick. Man kan sende spioner på ham for å finne ut snusk han har gjort. Eller man kan bare finne på snusket. Så presenterer man det for borgermesteren og starter en rettsak. Mens den pågår hyrer man noen skurker til sjappa hans for å sette fyr på dritet. Om alt går riktig kan man så forføre kjerringa til fyren som forhåpentligvis vil skille seg og automatisk få med branntomta på kjøpet. Så forgifter man dama fordi hu ser ut som en ræv. Kreativitet er spillens navn og hovedgrunnen til å spille dette istedetfor oppfølgeren som finnes hos Steam. Bedre grafikk riktignok, men altfor strømlinjeforma.
Shogo. Detta er mekka av folka som og ga oss Blood og No One Lives Forever før det eneste spillet de fikk lage var F.E.A.R. Man spiller en ung Mechpilot i en typisk jalla mangahistorie. Det er no dill med Mars, rebeller og slemminger fra Jorda eller no. Uansett er det også knakende bra FPSing på gang. Det skifter mellom så som så seksjoner hvor man løper til fots og rasende fetlige biter hvor man styrer en av flere mechaer. De kan såklart tranformere til svevende tankser. Man får selvfølgelig velge mellom flere modeller. Det er fra 1998 og ser ut som ræv, men det er i det minste stilsikker ræv som klarer å emulere sitt gloriøse Nipponske opphav bra. Det har tilogmed cheesy med synging og det hele. Begge skytetypene er av den gamle skolen med alle de vanlige våpna og fiendene. Skryt skal det og ha for å være jævla blodig siden fiender pleier å eksplodere i geysyrer av blod. Også i mechbitene. Altså at man kan skyte små soldater som ser ut som maur. Alle sånne spill bør ha med fotfolk.
Two Worlds. Og kjent som Forsooth, The Taint. Dette er et typisk Øst-Europeisk WRPG som fikk massiv slakt da det kom ut. Det så riktignok pent ut (på nivå med Oblivion som kom ut litt før), men kjørte som ræv. Hovedpersonen er en ulikandes dust på leit etter søstera si eller no nonsens. Stemmeskuespillet har gitt det sin alternative tittel med god grunn. Det er hakket verre enn deler av Deus Ex. Selve RPG-mekanikkene er helt ødelagte siden man allerede på level 15 kan være totalt ubalansert og slakte alt av bjørner og annen dritt spillet byr på. Så hvorfor skal man gidde spille dette rælet? Fordi tro det eller ei, det er jævla gøy. Gameplayet minner en del om Diablo i at man hjernedødt farter rundt i det generiske fantasyriket og slakter alt man kommer over. Å sanke mad lewt er obligatorisk og man kan enten selge det eller oppgradere utstyret sitt. Og verdt å nevne at alle våpen og rustninger har unike genererte navn som alle suger balle, men som det meste ellers i spillet bare hjelper på opplevelsen. Stemmeskuespillet er som sagt helt forferdelig og historien bare piss, men jaggu gleder man seg ikke til hver nye kuttescene. Manuset er så teatralsk og overdrevet at man må lolle. Også heter hovedfienden eller hva enn man bekjemper The Taint. Alle snakker hele tiden om The Taint og hvor kjipt det/den er. Bare man vender seg til den noe snurrige kontrollen og har en maskin som ikke helt suger balle er dette klart verdt et kjøp. Oppfølgern kom ut forrige uke og her har de fiksa veldig mye. Alt i alt er det en mer solid opplevelse, men... i grunn ikke like gøy. Vil faktisk måtte si at TW1 er det bedre spillet. Selvom magisystemet i 2 sansynligvis er det beste i noe spill noensinne. Hrrm.