Grand Theft Auto IV
- Trådstarter jimmarn
- Startdato
Det er meg på min. Så slipper du å spørre.
Men, for å holde meg til emnet, så fikk jeg satt i gang én dag etter release, og jeg tror ikke vi engang skrudde maskinen av før jeg måtte hjem en tur for å ta hånd om noen personlige behov som man helst ikke gjør i andres hjem. Så, kan vel si at vi ble grepet og at vi hadde litt problemer med ting som f.eks. å ense omverdenen, og det er en god stund sida jeg har spilt utelukkende ett spill sammenhengende over en så lang periode uten å miste interessen underveis. Husker jeg satt tilsvarende lenge i strekk med San Andreas, men en god kombinasjon av historien, som ikke fungerte for meg i det hele tatt, og det at fyren man får trekke i snorene til er en pysete tøffel uten spor av ryggrad. Med forbehold om at jeg husker feil, og overdriver, så er det eneste jeg husker fra historien hvor totalt overkjørt han ble av alt og alle han dumpa borti. Den som mente det var en god idé å la hovedkarakteren være et evig mobbeoffer sørget effektivt for at jeg rett og slett slutta å bry meg om hva som skjedde videre. Og helt ærlig; det ble for negert for meg, men det er kanskje mer mitt problem når jeg kjøper et spill som praktisk talt kunne vært rated G for Gangsta når jeg i bunn og grunn avskyr alt som hører til den kulturen ...
Uviktig uansett. For å være kort og presis, så har Rockstar prestert noe de ikke har klart (for min del) før; jeg liker hovedkarakteren. I GTA3 var det vanskelig å reagere med annet enn apati, men det gjorde ikke noe rett og slett fordi det var GTA3, og det var helt vanvittig å få leke seg med når det kom ut. Men, i Vice City, hvor de åpenbart har forsøkt seg på litt mer, så satt jeg med samme reaksjonen. San Andreas har jeg allerede hatet på, og Stories-spillene er kanskje best å ikke ta på uten hansker, nesten utelukkende fordi VC Stories er noe av det mest brutalt uferdige søplet jeg har hatt gleden av å betale for.
Men gjort er gjort, og i firern har de endelig mekka en karakter jeg faktisk liker. Niko er ikke bare en figur med replikker på slep, men en karakter som er såpass gjennomført og levende at man, i den grad det går, fint kan la det faktum at det bare er et videospill ligge litt i ro, og uten problem forestille seg figuren som et menneske av kjøtt og blod, istedet for å helle mer mot å være en karikatur, som har vært tilfelle tidligere. Jeg har ingen vanskeligheter med å f.eks. tenke meg til at et eventuelt møte med personligheten Niko Bellic ville vært et interessant et, og det er umulig å si om tidligere forsøk.
Etterhvert som man begynner å innse at Niko er et helt nytt dyr i GTA-serien, så er det umulig å overse hvor mye arbeid som må ha gått til å forme resten av karakterene. De kunne fint tatt seg tidlig helg med de utallige figurene som dukker opp rundt omkring i Liberty City, men de benyttet i stedet muligheten til å ikke la noe stå halvferdig, og det gjelder ikke bare karakterene, men jevnt over hele sulamitten.
For meg, som syntes San Andreas var unødvendig stort (dessuten var det ikke pent lite plass viet til ørken eller annet kjedelig rask), og istedet for å gjøre spillet bedre, synes jeg det ble litt i meste laget. Ikke minst fordi minimapet egentlig ikke hjalp stort i det hele tatt, og resultatet var at du ble pent nødt til å bli kjent på gamlemåten, men det fungerte en smule bedre i de to foregående spillene, hvor byene ikke var større enn at du fint ble mer enn akseptabelt brukbar på å finne fram uten å slite for mye. At de ikke satt seg ned og revurderte minimapet og bli kjent-dealen når de feis ut et spill hvor by ble stat ... det hadde i alle fall sørget for å holde endeløs prøving og feiling bare for å finne fram på et nivå som ikke gir deg lyst til å rive hår ut av hodet fordi du aldri kan vite om du faktisk kjører riktig vei eller ikke.
Men Saint's Row klarte det på første forsøk, og enda så generisk og uinspirert det var, så skal de ha stor stjerne i boka for å i det minste ha gitt Rockstar et spark i ræva. Jeg har ærlig talt ingen anelse hva jeg ville gjort uten GPS-systemet etter førti timer eller så hvor jeg IKKE har kastet bort tid på å rote rundt etter riktig vei. Det er egentlig helt latterlig at de ikke har klart å få på plass dette før nå, men det er bedre sent enn aldri, og kanskje vi får checkpoints om en to - tre oppfølgere.
Det er uansett ikke en så tydelig mangel her som det har vært i forløperene. Har i det hele tatt blitt pent lite frustrert av oppdrag i det store og det hele, men om det er utelukkende fordi jeg er så ekkelt god, eller om det har mer å si på hvordan oppdragene er lagt opp. Det er oppdrag hvor man med fordel kunne hatt et checkpoint midt i uten å gjøre ting særlig lettere, men for min del, hjelper det at det stort sett er min egen feil når ting går i dass. Jeg kan peke ut ett oppdrag jeg ble merkbart tatt i toern av spillet (AI-en bestemte seg for å studere veggen istedet for å løpe dit han skulle), men det skjer ikke ofte, og når det skjer er det lett å tilgi når man setter seg tilbake og innser at det virkelig ikke er et problem i det hele tatt.
Og mens man er inne på problemer, så synes jeg egentlig coversystemet har fått ufortjent mye kritikk. Ja, det er ikke hundre prosent silky smooth, og det hender Niko ikke helt gjør som du vil, men jeg har aldri gått i svart/hvitt pga. av de små feilene systemet har, og helt ærlig, så funker det jevnt over langt bedre enn tilsvarende i Kane & Lynch, som egentlig ikke har stort annet. Dessuten, uansett hvordan du vrir og vender på det, så har de gjort en glimrende jobb med å gjøre skytedelene til noe man gjerne gjør, mens det tidligere har vært rent sjansespill å gå til angrep; enten var man heldig med autoaimen (dvs den fungerte) eller så rotet den seg bort, og du endte opp med å rotere rundt i et desperat forsøk på å treffe noe som helst. Nå er det istedet til tider reint heftig å kaste seg ut i moroa, og med en autoaim som stort sett gjør som den skal og muligheten til å mer eller mindre presisjonssikte blind fire sørger for at det ikke bare er overkommelig, men enkelte ganger nesten skammelig lett.
Men, apropos lett, så slår det meg at det ikke akkurat er vanskelig å finne ting verdt en setning eller to; dette kunne fint rullet videre et godt stykke til, men det er egentlig ikke særlig overraskende at det fort ender sånn. For meg, så er å bruke over førti timer på et spill totalt uhørt. Før? Ja. Nå? Skjer ikke.
Så, jeg kutter før jeg ender opp med gi GTA4 den sugeturen dette fort kan ende opp som. Helt greit spill i alle fall, og verdt å prøve ut som du ikke har bedre å gjøre.
Helt til slutt, sånn apropos å ikke ha bedre å gjøre ... den dagen jeg har skutt alle 200 duene, er den dagen jeg melder meg ut av samfunnet. Mulig jeg bare er blind eller ubevisst ignorer stygge duer, men etter førti timer (pluss), har jeg skutt tre av krekene, og bare tanken på å frivillig og målretta gå på duejakt for å nå hundre prosent fullført ...
Men, for å holde meg til emnet, så fikk jeg satt i gang én dag etter release, og jeg tror ikke vi engang skrudde maskinen av før jeg måtte hjem en tur for å ta hånd om noen personlige behov som man helst ikke gjør i andres hjem. Så, kan vel si at vi ble grepet og at vi hadde litt problemer med ting som f.eks. å ense omverdenen, og det er en god stund sida jeg har spilt utelukkende ett spill sammenhengende over en så lang periode uten å miste interessen underveis. Husker jeg satt tilsvarende lenge i strekk med San Andreas, men en god kombinasjon av historien, som ikke fungerte for meg i det hele tatt, og det at fyren man får trekke i snorene til er en pysete tøffel uten spor av ryggrad. Med forbehold om at jeg husker feil, og overdriver, så er det eneste jeg husker fra historien hvor totalt overkjørt han ble av alt og alle han dumpa borti. Den som mente det var en god idé å la hovedkarakteren være et evig mobbeoffer sørget effektivt for at jeg rett og slett slutta å bry meg om hva som skjedde videre. Og helt ærlig; det ble for negert for meg, men det er kanskje mer mitt problem når jeg kjøper et spill som praktisk talt kunne vært rated G for Gangsta når jeg i bunn og grunn avskyr alt som hører til den kulturen ...
Uviktig uansett. For å være kort og presis, så har Rockstar prestert noe de ikke har klart (for min del) før; jeg liker hovedkarakteren. I GTA3 var det vanskelig å reagere med annet enn apati, men det gjorde ikke noe rett og slett fordi det var GTA3, og det var helt vanvittig å få leke seg med når det kom ut. Men, i Vice City, hvor de åpenbart har forsøkt seg på litt mer, så satt jeg med samme reaksjonen. San Andreas har jeg allerede hatet på, og Stories-spillene er kanskje best å ikke ta på uten hansker, nesten utelukkende fordi VC Stories er noe av det mest brutalt uferdige søplet jeg har hatt gleden av å betale for.
Men gjort er gjort, og i firern har de endelig mekka en karakter jeg faktisk liker. Niko er ikke bare en figur med replikker på slep, men en karakter som er såpass gjennomført og levende at man, i den grad det går, fint kan la det faktum at det bare er et videospill ligge litt i ro, og uten problem forestille seg figuren som et menneske av kjøtt og blod, istedet for å helle mer mot å være en karikatur, som har vært tilfelle tidligere. Jeg har ingen vanskeligheter med å f.eks. tenke meg til at et eventuelt møte med personligheten Niko Bellic ville vært et interessant et, og det er umulig å si om tidligere forsøk.
Etterhvert som man begynner å innse at Niko er et helt nytt dyr i GTA-serien, så er det umulig å overse hvor mye arbeid som må ha gått til å forme resten av karakterene. De kunne fint tatt seg tidlig helg med de utallige figurene som dukker opp rundt omkring i Liberty City, men de benyttet i stedet muligheten til å ikke la noe stå halvferdig, og det gjelder ikke bare karakterene, men jevnt over hele sulamitten.
For meg, som syntes San Andreas var unødvendig stort (dessuten var det ikke pent lite plass viet til ørken eller annet kjedelig rask), og istedet for å gjøre spillet bedre, synes jeg det ble litt i meste laget. Ikke minst fordi minimapet egentlig ikke hjalp stort i det hele tatt, og resultatet var at du ble pent nødt til å bli kjent på gamlemåten, men det fungerte en smule bedre i de to foregående spillene, hvor byene ikke var større enn at du fint ble mer enn akseptabelt brukbar på å finne fram uten å slite for mye. At de ikke satt seg ned og revurderte minimapet og bli kjent-dealen når de feis ut et spill hvor by ble stat ... det hadde i alle fall sørget for å holde endeløs prøving og feiling bare for å finne fram på et nivå som ikke gir deg lyst til å rive hår ut av hodet fordi du aldri kan vite om du faktisk kjører riktig vei eller ikke.
Men Saint's Row klarte det på første forsøk, og enda så generisk og uinspirert det var, så skal de ha stor stjerne i boka for å i det minste ha gitt Rockstar et spark i ræva. Jeg har ærlig talt ingen anelse hva jeg ville gjort uten GPS-systemet etter førti timer eller så hvor jeg IKKE har kastet bort tid på å rote rundt etter riktig vei. Det er egentlig helt latterlig at de ikke har klart å få på plass dette før nå, men det er bedre sent enn aldri, og kanskje vi får checkpoints om en to - tre oppfølgere.
Det er uansett ikke en så tydelig mangel her som det har vært i forløperene. Har i det hele tatt blitt pent lite frustrert av oppdrag i det store og det hele, men om det er utelukkende fordi jeg er så ekkelt god, eller om det har mer å si på hvordan oppdragene er lagt opp. Det er oppdrag hvor man med fordel kunne hatt et checkpoint midt i uten å gjøre ting særlig lettere, men for min del, hjelper det at det stort sett er min egen feil når ting går i dass. Jeg kan peke ut ett oppdrag jeg ble merkbart tatt i toern av spillet (AI-en bestemte seg for å studere veggen istedet for å løpe dit han skulle), men det skjer ikke ofte, og når det skjer er det lett å tilgi når man setter seg tilbake og innser at det virkelig ikke er et problem i det hele tatt.
Og mens man er inne på problemer, så synes jeg egentlig coversystemet har fått ufortjent mye kritikk. Ja, det er ikke hundre prosent silky smooth, og det hender Niko ikke helt gjør som du vil, men jeg har aldri gått i svart/hvitt pga. av de små feilene systemet har, og helt ærlig, så funker det jevnt over langt bedre enn tilsvarende i Kane & Lynch, som egentlig ikke har stort annet. Dessuten, uansett hvordan du vrir og vender på det, så har de gjort en glimrende jobb med å gjøre skytedelene til noe man gjerne gjør, mens det tidligere har vært rent sjansespill å gå til angrep; enten var man heldig med autoaimen (dvs den fungerte) eller så rotet den seg bort, og du endte opp med å rotere rundt i et desperat forsøk på å treffe noe som helst. Nå er det istedet til tider reint heftig å kaste seg ut i moroa, og med en autoaim som stort sett gjør som den skal og muligheten til å mer eller mindre presisjonssikte blind fire sørger for at det ikke bare er overkommelig, men enkelte ganger nesten skammelig lett.
Men, apropos lett, så slår det meg at det ikke akkurat er vanskelig å finne ting verdt en setning eller to; dette kunne fint rullet videre et godt stykke til, men det er egentlig ikke særlig overraskende at det fort ender sånn. For meg, så er å bruke over førti timer på et spill totalt uhørt. Før? Ja. Nå? Skjer ikke.
Så, jeg kutter før jeg ender opp med gi GTA4 den sugeturen dette fort kan ende opp som. Helt greit spill i alle fall, og verdt å prøve ut som du ikke har bedre å gjøre.
Helt til slutt, sånn apropos å ikke ha bedre å gjøre ... den dagen jeg har skutt alle 200 duene, er den dagen jeg melder meg ut av samfunnet. Mulig jeg bare er blind eller ubevisst ignorer stygge duer, men etter førti timer (pluss), har jeg skutt tre av krekene, og bare tanken på å frivillig og målretta gå på duejakt for å nå hundre prosent fullført ...
Eh, den er jo der enda. Det skal nevnes at GPS-en oppfører seg farlig homo til tider, f.eks. på noen av de sidequestene du kan ta hvis du har en politibil der du kun har begrenset med tid til å bøste en kæpp i æssen på kriminelt avskum. Den peker jo ut veien for deg og den er i 99% av tilfellene motsatt vei av den du kjører, men når du tar en 180-grader håndbrekkssladd så har den faenmeg skiftet igjen. Andre ganger skal den ha deg til å ta jævla svære omveier innom sentrum av byen når du glatt kunne kjørt noen andre gater med mindre trafikk og kommet frem kjappere.
GPS-en viser deg den raskest lovlige veien, derfor den kuker opp med massive omveier. Da igjen velger den ikke alltid den beste veien, men er forsåvidt litt ålreit å finne ut av sånne ting selv og.
Edit: Var det noe jeg misforsto? Anyway.
(En bøtte med kred for my main man in da kløb Frits avatar, forresten.)
Edit: Var det noe jeg misforsto? Anyway.
(En bøtte med kred for my main man in da kløb Frits avatar, forresten.)
Nei altså, jeg skjønner at den ikke peker ut bakgater/fortau og sånt, men jeg snakker om helt vanlig bilvei her. Ikke at det er noe enormt problem, kun et irritasjonsmoment. Et godt eksempel er rett før broer så skal den mange ganger ha meg til å kjøre over den ene veien, snu og kjøre tilbake når jeg bare rett og slett kan ta en 90-grader til venstre.
