Uten at jeg har spilt spillet – og det er meget viktig å nevne – tenker jeg at The Escapist mest sannsynlig er inne på noe, selv om det er langt fra en ny observasjon. Om det er verdt å "trekke ned" for, veit jeg ikke. Men 7 av 10 er fortsatt ingen dårlig score og bla bla bla (den diskusjonen gidder jeg ikke nå).
Poenget til Escapist, at det ikke er en eneste sympatisk kontrollerbar rollefigur i dette universet, samsvarer med min opplevelse av GTA IV (og forsåvidt GTA 3, Vice City og San Andreas, L.A. Noire, Max Payne, Red Dead Redemption, Bully, osv). Jeg mener dette blir spesielt åpenbart i DLC'ene «The Lost and Damned» og «The Ballad of Gay Tony», som setter Niko Bellics originale historie i relieff.
For hvis det er et faktum at Nikos historie er av varianten 'from rags to riches', må det også erkjennes at han tross alt kom fra en menneskesmuglende geskjeft på Balkan, og på veien til toppen av matkjeden i Liberty City forårsaker et folkemord på størrelse med Srebrenica for å utføre sin tragiske hevn (eller ikke, alt etter som).
Motorsykkelgutten i TLAD, den jødiske hillbillyen Johnny Klebitz, er en skikkelig grunn surpomp. Der Nico tross alt hadde fordypende eller utviklende trekk ved seg i løpet av originalspillets historie, er Johnnys en variant av 'from rags to rags'. Det er ikke bare det at han er usympatisk i sine handlinger, han er også en langt mindre interessant enn eksempelvis sin sjef og antagonist (og svært så usympatiske) Billy.
Johnny kommer seg ingen vei, og han er veldig klar over det. Hans del av eventyret blir da bare et kjedsommelig 'slice of life' av en innholdsløs karakter, som målurettet begår brutale handlinger – for hvilken årsak? Den skraltende eksistensen av den patetiske motorsykkelklubben "The Lost" som han så åpenbart misliker? Poenget unslipper meg.
Samme med Balladens Louis Lopez, tittelkarakterens bodyguard. Selv om det ofte alluderes til hans vanskelige, puertoricanske oppvekst, er Louis sin historie av varianten 'from riches to riches', og han er da også den mest usympatiske karakteren av de alle. Han går kledd i designerdresser og dyre jakker, og hver eneste sjel han møter på får han til å himle med øya. Alt er et slit, et unødvendig onde. Han puler lettlurte damer på nattklubben til sjefen sin, og dumper dem som gårdagens undertøy. Forelskede piker ber han dra til helvete, og bryr seg ei om de kaster seg i døden.
Jeg innser at dette kan være et aktivt grep. Vi er kanskje aldri ment til å like Louis. Men der både Niko og Johnny nå og da tar seg i å spørre hvordan de har havnet i uføret mellom gangstere, korrupt politi og psykopatiske bekjente, er dette noe Louis høylytt klager over til seg selv i hver eneste setning han ytrer blant folkene han befinner med.
Han er en misogyn misantrop, som lar en avdanka, dopavhenging 'queen' bestemme hvilken retning livet hans skal ta. Stadig vekk kaller han seg selv en nådeløs, brutal, morderisk psykopat. Han skal være usympatisk – kanskje bedre for å avdekke hvor usympatiske alle hovedkarakterene i Grand Theft Auto-serien (ikke bare den fjerde oppfølgeren) er. Men selv om han kan synes å være mer selvbevisst enn sine forgjengere, eller han er et selvbevisst redskap for Dan Houser og Co til å kommentere sine egne karakterer – gjør det saken noe bedre? "Hvorfor i helvete spiller jeg dette spillet fortsatt?" tok jeg meg selv i å tenke en stakket stund i 2009.
Det er Rockstars MO. Hvis du ikke liker det, så vil du ikke like det den femte (eller tiende) gangen heller.
Poenget til Escapist, at det ikke er en eneste sympatisk kontrollerbar rollefigur i dette universet, samsvarer med min opplevelse av GTA IV (og forsåvidt GTA 3, Vice City og San Andreas, L.A. Noire, Max Payne, Red Dead Redemption, Bully, osv). Jeg mener dette blir spesielt åpenbart i DLC'ene «The Lost and Damned» og «The Ballad of Gay Tony», som setter Niko Bellics originale historie i relieff.
For hvis det er et faktum at Nikos historie er av varianten 'from rags to riches', må det også erkjennes at han tross alt kom fra en menneskesmuglende geskjeft på Balkan, og på veien til toppen av matkjeden i Liberty City forårsaker et folkemord på størrelse med Srebrenica for å utføre sin tragiske hevn (eller ikke, alt etter som).
Motorsykkelgutten i TLAD, den jødiske hillbillyen Johnny Klebitz, er en skikkelig grunn surpomp. Der Nico tross alt hadde fordypende eller utviklende trekk ved seg i løpet av originalspillets historie, er Johnnys en variant av 'from rags to rags'. Det er ikke bare det at han er usympatisk i sine handlinger, han er også en langt mindre interessant enn eksempelvis sin sjef og antagonist (og svært så usympatiske) Billy.
Johnny kommer seg ingen vei, og han er veldig klar over det. Hans del av eventyret blir da bare et kjedsommelig 'slice of life' av en innholdsløs karakter, som målurettet begår brutale handlinger – for hvilken årsak? Den skraltende eksistensen av den patetiske motorsykkelklubben "The Lost" som han så åpenbart misliker? Poenget unslipper meg.
Samme med Balladens Louis Lopez, tittelkarakterens bodyguard. Selv om det ofte alluderes til hans vanskelige, puertoricanske oppvekst, er Louis sin historie av varianten 'from riches to riches', og han er da også den mest usympatiske karakteren av de alle. Han går kledd i designerdresser og dyre jakker, og hver eneste sjel han møter på får han til å himle med øya. Alt er et slit, et unødvendig onde. Han puler lettlurte damer på nattklubben til sjefen sin, og dumper dem som gårdagens undertøy. Forelskede piker ber han dra til helvete, og bryr seg ei om de kaster seg i døden.
Jeg innser at dette kan være et aktivt grep. Vi er kanskje aldri ment til å like Louis. Men der både Niko og Johnny nå og da tar seg i å spørre hvordan de har havnet i uføret mellom gangstere, korrupt politi og psykopatiske bekjente, er dette noe Louis høylytt klager over til seg selv i hver eneste setning han ytrer blant folkene han befinner med.
Han er en misogyn misantrop, som lar en avdanka, dopavhenging 'queen' bestemme hvilken retning livet hans skal ta. Stadig vekk kaller han seg selv en nådeløs, brutal, morderisk psykopat. Han skal være usympatisk – kanskje bedre for å avdekke hvor usympatiske alle hovedkarakterene i Grand Theft Auto-serien (ikke bare den fjerde oppfølgeren) er. Men selv om han kan synes å være mer selvbevisst enn sine forgjengere, eller han er et selvbevisst redskap for Dan Houser og Co til å kommentere sine egne karakterer – gjør det saken noe bedre? "Hvorfor i helvete spiller jeg dette spillet fortsatt?" tok jeg meg selv i å tenke en stakket stund i 2009.
Det er Rockstars MO. Hvis du ikke liker det, så vil du ikke like det den femte (eller tiende) gangen heller.
