<div class='quotemain'>
Foresten noen som husker denne delen i Ninja Turtles til NES hvor man skulle desarmere bomber ved en demning?

[/b]
Jeg klarte det faktisk på Commodore 64-versjonen med joystick. Å gjøre det på NES var en kakevandring i forhold. Men de senere brettene var omtrent umulige, med konstant respawnende fiender i trange korridorer som du ikke kan unngå å bli truffet av. Grr!
Det er kanskje ikke rett av meg å dra fram
Contra: The Hard Corps etter at jeg etter mange mange timer faktisk har blitt flink i det, men det er virkelig et dævelvanskelig spill. I det minste hadde man tre hitpoints i den japanske versjonen, men US- og EU-versjonene endret det til one-hit kills!
[/b][/quote]
Hey, folkens. Hils på kællen som har RUNDA Turtles 1 uten juksekoder og uten noe balle i det hele tatt.

Hver gang jeg satte meg ned med spillet kom jeg til Teknodromen, men DEN var så ballehomovanskelig at det egentlig var komplett random om jeg klarte det eller ikke. Hemmeligheten var å stocke opp slik at du hadde 100 sånn magiske power-ildkule-angrep med alle kara (hvilket i seg selv var en tålmodighetsprøve av de store; inn og ut av bygninger gang på gang på gang på gang på gang og drepe ørten tusen fiender som respawnet i øst og vest) slik at du kunne drepe de hersens fuckings jetpack-kara med ett angrep istedet for å bli gruppevoldtatt av dem.
Shredder er faktisk direkte lett i forhold til resten av spillet. Og jeg er faktisk en av disse hedningene som synes at spillet er like lett den dag i dag som jeg syntes den gangen. Det eneste jeg banner skikkelig jævlig av er det lille hoppet du må gjøre inne i siste hus i tredje verden (altså etter demningen), der du må trykke på knappen i brøkdelen av et sekund, pixel perfect, for å gjøre et bittelite hopp over et hull uten å treffe taket. Hei og hopp for et jævlig vanskelig spill. Om du tryna ned i hullet ble du faktisk ikke drept, men nesten mer frustrerende skylte du like gjerne tilbake til begynnelsen av byen slik at du ble nødt til å kjøre hele veien tilbake og prøve på nytt.
Det var dog gigantisk da jeg var liten. Det hadde litt RPG-følelsen. Utforskning, kamp, BILKJØRING! Husker hvor glad jeg ble første gangen jeg fikk den kjerra ... ekstase. Spillet blir også alvorlig på syre etter en stund, med skilpaddemagneter og det som verre er. Konami fikk tydeligvis fullstendig fritt spillerom, og det synes *godt*.
Notér: Både Bebop og Rocksteady kan drepes med Donatello uten at du trenger å være i nærheten av dem i det hele tatt. I Rocksteadys tilfelle er det bare å sitte oppe på kanten og slå ned mens han stanger imot, mens Bebop kan avrettes med samme teknikk. Problemet er at du må klare et pixel-perfect hopp opp dit for ikke å treffe Rocksteady som står og peker gunner mot April.
Buggz: Hils på karen som har klart alle missionene i F-Zero GX.

Jeg aner ikke hvordan jeg klarte det, men jeg klarte det. Jeg var dyrisk god i det spillet i 2003-2004. Et av mine all-time favorittspill, når alt kommer til alt. Jeg klarte også (famously) å slå Scorpiux og alle bøddiene hans i det på et spilltreff i Sandvika i 2004, da jeg var så stein som en røys og knapt klarte å fokusere på skjermen. Det var mildest talt litt automatikk involvert der. Men mission modes i F-Zero GX er faktisk ikke særlig vanskelig sammenlignet med SATAN SJÆL, også kjent som Staff ghosten på fjerde bane i første cup. Det er en villmann som kjører Fire Stingray fullstendig nådeløst perfekt, og selv om jeg kjører den raskeste custom kjerra som er mulig å lage i spillet (med en topphastighet ganske langt over Fire Stingray), makter jeg bare ikke å få slideboost på alle svingene slik at jeg kan snike meg foran ham. Mange av de andre staff ghostene har måttet bite i gresset når konfrontert med Energy Swallow Z, men akkurat Fire Stingray-en eluder meg.
Drauden: ph33r me. Jeg har runda det også. Jeg aner ikke hva som har skjedd med tålmodigheten min over de siste par årene, men rundt tiden da Hitman kom ut, var den tydeligvis på topp (og sosiallivet mitt på bunnen). Siste brett helt episk vanskelig, og de foregående er ikke akkurat noen walk in the fucking park de heller. Jeg synes egentlig alt topper seg på det hotell-brettet like etter den columbianske jungelen, der du er nødt til å smugle rundt på jødene vet hvor mye rart, må avrette stuerter og stjæle nøkler for å endelig komme deg inn på rommet ved siden av Mafia-far, hoppe over til balkongen hans (noe du må gjette at du er istand til, siden det faktisk er det eneste stedet i spillet der du hopper), ta den lydløse gunneren hans, avrette ham, strype karen utenfor døra og gjemme ham på dass, og deretter henge "do not disturb"-skilt utenfor døren for å hindre stuepikene i å oppdage likene. Jeez.
Jeg mener også å huske at det var et oppdrag der (men det var kanskje i toeren?) der du kunne drepe en kar på et hotell på veldig mange kreative måter, inkludert å sperre fyren inne i en badstue. Kanskje grunnen til at Hitman var så kult var at det faktisk tillot litt kreativitet og ikke minst lot deg prøve og feile og likevel komme deg gjennom brett? Mye mer åpne og frie enn for eksempel GTA, iallfall, selv om level designerne stort sett hadde én plan til hvordan du skulle karre deg gjennom ballesparkene deres.
Så var det tid for meg å komme opp med et komplett ballevanskelig og urettferdig spill, da. Uhmmm ... jeg sliter sjeldent med vanskelighetsgrad ... det er stort sett kjedsomhet som tar meg. Men Devil May Cry 3 er virkelig latterlig, usannsynlig ballevanskelig på Japanese Hard. Eller, korreksjon, bossene er så inni hampen balleharde. Selve brettene går greit, selv om puzzlene av og til er to hakk forbi ulogiske.
Jeg synes også at Psyvariar 2 er et JÆVLIG vanskelig spill å spille the way it's meant to be played. Ikaruga er vanskelig, og det blir vanskeligere om du forsøker å holde deg med combo-systemet, men buzz-shiten i Psyvariar 2 får voksne menn til å GRINE. Virkelig.
Jeg syntes også at Project Gotham Racing 3 var vanskelig. Jeg har foreløpig ikke klart en feilfri sving i det spillet. Sky meg.