Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Den fremgangsmetoden er vel bare dersom noe skjer feil, og ikke noe du vanligvis hadde trengt å gjøre. På samme måte som når den jævla lista over oppdateringer i Windows viser blankt, selv om det er oppdateringer å laste ned.
Klag på Sony for mye rart, men en fremgasmetode for å rette opp i en feil som ikke egentlig skal skje er vel ikke noe som skal stå på forsiden, er det vel? Ikke spesielt vanskelig å finne ut av heller, hvis man i det hele tatt gidder å sette seg inn i mulighetene man har.
Klag på Sony for mye rart, men en fremgasmetode for å rette opp i en feil som ikke egentlig skal skje er vel ikke noe som skal stå på forsiden, er det vel? Ikke spesielt vanskelig å finne ut av heller, hvis man i det hele tatt gidder å sette seg inn i mulighetene man har.
Takker for at du pekte meg i riktig retning, endelig kan jeg laste ned R&C. Jeg søkte på forumer når problemet oppsto, men da hadde ingen funnet en løsning enda - og etter det har jeg ikke giddi å dille med det.
Problemet gjaldt mange brukere, og det var flust med folk som klagde over problemet i dagene etter PSN ble "tilgjengelig" igjen.
Det morsomme er at problemet ikke eksisterer på den amerikanske PSN-store, da de har valgt en mye mer elegant løsning for nedlasting av contenten. EU PSN-store har jeg ingenting godt å si noe om. Har hatt så mange dårlige erfaringer de siste to årene at jeg kan telle de på to hender.
Problemet gjaldt mange brukere, og det var flust med folk som klagde over problemet i dagene etter PSN ble "tilgjengelig" igjen.
Det morsomme er at problemet ikke eksisterer på den amerikanske PSN-store, da de har valgt en mye mer elegant løsning for nedlasting av contenten. EU PSN-store har jeg ingenting godt å si noe om. Har hatt så mange dårlige erfaringer de siste to årene at jeg kan telle de på to hender.
Dumme Sony og dumme PSN.
Jeg har runna Alice: Madness Returns og det er en av de mer ambivalente spillopplevelsene jeg har hatt på lenge. På den ene side er det noe av det mest ensformige greiene jeg har vært borti. Det er ikke no galt med selve kontrollen eller gameplayet, de sitter som smurt. Hoppinga bommer sjeldent og slåssinga er hektisk og man føler seg bad ass når man akkurat dodger et angrep og slår tilbake. Problemet er at det er de samme greiene ut og inn, ut og inn. Først et hoppepussle, så litt slåssing med litt generiske slimklumper med dukkemasker som går igjen i hele spillet samt noen fiender som er unike for brettet, så litt hoppepussling, så et mini game som enten er ganske artig eller suger ræv, så litt hopping, så litt slåssing, så en sklie på samme punktet som man får det på hvert brett og så litt mer slåssing. Det er så jævla formularisk at man kan få kreft.
Så hvorfor gadd jeg da å spille det? Fordi Stinky McGee endelig har greid å mekke sitt opus. Dette har den beste historien i et spill siden... tja, Psychonauts. Vi følger Alice som har havna på et barnehjem hun strengt tatt er for gammel for, men ingen vet hva de skal gjøre med henne etter at hun våknet opp fra komaet i det første spillet. Man driver så å nøster opp trådene rundt brannen som tok livet av familien hennes og finner hemmeligheten bak det hele. Dette foregår i en fantastisk realisert versjon av London på slutten av 1880-tallet. Alt er grått, forjævlig og Jack the Ripper lurer bak hvert hjørne (han er ikke med i spillet, men barnehjemmet ligger i Whitechapel). Med jevne mellomrom går stakkars Alice bananas, svimer av og havner i eventyrland. Desverre er eventyrland blitt ganske fucka opp etter sju års opphold på mentalsjukehus samt et lengre spill i Quake 3 motoren. På slutten av det spillet drepte Alice alle de vonde minnene sine om brannen og tok med seg alle negative aspektene av fantasiverdenen. Nå viser det seg at de var der av en grunn og det er dukket opp noe mye verre. Noe mye verre enn hjerterdronningen ja.
Som sagt er gameplayet ensformig som fy, men det visuelle en fryd for øyet. Det virker som folka hos Spicy Horse først har mekka alle de kule tinga de ville døtte inn i spillet for så å mekke brett rundt dem. Det har såklart ført til at bretta er altfor lange. Alikevel vil man alltid pløye gjennom litt mer av spillet bare for å se hva faen de har på lur rundt neste hjørne.
Etterhvert havner man på brett som ærlig talt ikke burde høre hjemme i fantasien til en sekstenåring med mindre de er storfan av Saw og Se7en. Såklart man frydes.
Vil jeg så anbefale dette? Bare om du er av typen som virkelig liker den mørke stilen som Alice 1 introduserte og som ble kjørt ned i marka av Hot Topic og alle andre. Stinky McGee har faktisk fortsatt touchet som gjorde det til en klassiker. Det er så til de grader style over substance til tross for at substansen egentlig er solid nok. Hvis du derimot er av typen som ragequitta på Kjøttsirkuset i Nauts er det lite håp. Skjelettet til Raz er forøvrig med her som påskeegg, noe som frydet Tim Schafer.
Jeg har runna Alice: Madness Returns og det er en av de mer ambivalente spillopplevelsene jeg har hatt på lenge. På den ene side er det noe av det mest ensformige greiene jeg har vært borti. Det er ikke no galt med selve kontrollen eller gameplayet, de sitter som smurt. Hoppinga bommer sjeldent og slåssinga er hektisk og man føler seg bad ass når man akkurat dodger et angrep og slår tilbake. Problemet er at det er de samme greiene ut og inn, ut og inn. Først et hoppepussle, så litt slåssing med litt generiske slimklumper med dukkemasker som går igjen i hele spillet samt noen fiender som er unike for brettet, så litt hoppepussling, så et mini game som enten er ganske artig eller suger ræv, så litt hopping, så litt slåssing, så en sklie på samme punktet som man får det på hvert brett og så litt mer slåssing. Det er så jævla formularisk at man kan få kreft.
Så hvorfor gadd jeg da å spille det? Fordi Stinky McGee endelig har greid å mekke sitt opus. Dette har den beste historien i et spill siden... tja, Psychonauts. Vi følger Alice som har havna på et barnehjem hun strengt tatt er for gammel for, men ingen vet hva de skal gjøre med henne etter at hun våknet opp fra komaet i det første spillet. Man driver så å nøster opp trådene rundt brannen som tok livet av familien hennes og finner hemmeligheten bak det hele. Dette foregår i en fantastisk realisert versjon av London på slutten av 1880-tallet. Alt er grått, forjævlig og Jack the Ripper lurer bak hvert hjørne (han er ikke med i spillet, men barnehjemmet ligger i Whitechapel). Med jevne mellomrom går stakkars Alice bananas, svimer av og havner i eventyrland. Desverre er eventyrland blitt ganske fucka opp etter sju års opphold på mentalsjukehus samt et lengre spill i Quake 3 motoren. På slutten av det spillet drepte Alice alle de vonde minnene sine om brannen og tok med seg alle negative aspektene av fantasiverdenen. Nå viser det seg at de var der av en grunn og det er dukket opp noe mye verre. Noe mye verre enn hjerterdronningen ja.
Som sagt er gameplayet ensformig som fy, men det visuelle en fryd for øyet. Det virker som folka hos Spicy Horse først har mekka alle de kule tinga de ville døtte inn i spillet for så å mekke brett rundt dem. Det har såklart ført til at bretta er altfor lange. Alikevel vil man alltid pløye gjennom litt mer av spillet bare for å se hva faen de har på lur rundt neste hjørne.
Etterhvert havner man på brett som ærlig talt ikke burde høre hjemme i fantasien til en sekstenåring med mindre de er storfan av Saw og Se7en. Såklart man frydes.
Vil jeg så anbefale dette? Bare om du er av typen som virkelig liker den mørke stilen som Alice 1 introduserte og som ble kjørt ned i marka av Hot Topic og alle andre. Stinky McGee har faktisk fortsatt touchet som gjorde det til en klassiker. Det er så til de grader style over substance til tross for at substansen egentlig er solid nok. Hvis du derimot er av typen som ragequitta på Kjøttsirkuset i Nauts er det lite håp. Skjelettet til Raz er forøvrig med her som påskeegg, noe som frydet Tim Schafer.
Spillet forøvrig (i tillegg til Civ V) Red Dead Redemption på X360, som av en eller annen grunn føles som et langt mer polert spill enn PS3 versjonen som jeg gikk for når det var nytt. Har følelsen av at det hadde veldig godt av å bli installert på HD, for framerate er meget god og bildekvaliteten er som kjent mye bedre enn PS3 versjonen. Lyset, stemningen, grafikken, alt ser ut til å være bedre. Utenom bildekvaliteten, er jeg mest import over lyseffektene sammenlignet med den grå og dølle PS3 utgaven. Hva gikk galt?
Deilig å ikke føle noe press for å fortsette historien heller, jeg vanligvis føler første gangen jeg spiller gjennom slike spill. Nå har jeg tid til å bare ri rundt og leke kåbbåi, gå på jakt, nyte naturen, etc etc. Muligens generasjonens X360 spill for min del.
Deilig å ikke føle noe press for å fortsette historien heller, jeg vanligvis føler første gangen jeg spiller gjennom slike spill. Nå har jeg tid til å bare ri rundt og leke kåbbåi, gå på jakt, nyte naturen, etc etc. Muligens generasjonens X360 spill for min del.
Fint for deg, men "noe feil" har altså skjedd 3 av 3 mulige ganger jeg har sett noen/meg selv prøve å få til dette. Stort sett får man kanskje med seg spill nummer 1, og så påstår PSN at man har brukt opp hele billetten.
Sist gang, da jeg lastet ned ting til PSP-en, var det ikke nok plass til nedlasting nr. 2. Jeg løper ut, gjør unna litt plass, og tilbake til PSN. Nei, da er pakken brukt opp.
Grunnen til at dette er håpløst er ikke at jeg ikke klarer å bruke Google; grunnen er at det betyr at mange bare kommer til å gi opp, og det er enten usigelig feigt/gnient, eller uspiselig klønete. RAEG. osv.
Ellers så spiller jeg da altså nå såvidt litt ModNation og Killzone: Retrinoe, av åpenbare grunner. Førsteinntrykk av begge to er ordentlig skrot, men vi får se, jeg skal gi dem litt mer tid. Hva er det som etter sigende visstnok skal være så bra med Killzone? Jeg mener å huske anmeldelsessnitt på sånn rundt 80%, men foreløpig er det mest en demonstrasjon av hvor upresis den analoge skyveknotten er.
Eneste sunne reaksjon.
Sist gang, da jeg lastet ned ting til PSP-en, var det ikke nok plass til nedlasting nr. 2. Jeg løper ut, gjør unna litt plass, og tilbake til PSN. Nei, da er pakken brukt opp.
Grunnen til at dette er håpløst er ikke at jeg ikke klarer å bruke Google; grunnen er at det betyr at mange bare kommer til å gi opp, og det er enten usigelig feigt/gnient, eller uspiselig klønete. RAEG. osv.
Ellers så spiller jeg da altså nå såvidt litt ModNation og Killzone: Retrinoe, av åpenbare grunner. Førsteinntrykk av begge to er ordentlig skrot, men vi får se, jeg skal gi dem litt mer tid. Hva er det som etter sigende visstnok skal være så bra med Killzone? Jeg mener å huske anmeldelsessnitt på sånn rundt 80%, men foreløpig er det mest en demonstrasjon av hvor upresis den analoge skyveknotten er.
Eneste sunne reaksjon.
Mens jeg på min side fnyser og fysjer over alle de liksomspillene dere holder på med og holder det dørgende ekte med det eneste seriøse spillmediet kan brukes til: Sportsspill. Stemmer, jeg kjøpte meg Virtua Tennis 4 her om dagen, og førsteinntrykket er at hvis det finnes noe bedre tennisspill noe sted så må de ha gjemt det godt.
Virtua Tennis er omtrent så arcade det går an å lage et tennisspill, men på grunn av at tennis er... vel, sånn det er, blir det likevel en troverdig og spennende simulasjon (sånn for å nevne det så er tennis den eneste sporten jeg noensinne har utøvet bittelitt seriøst). Du har selvfølgelig online-modus hvor det er meninga du skal bruke mesteparten av tida, i tillegg til en øvelsesmodus (som, pussig nok, bare sier hva du skal gjøre uten å gi noen tilbakemelding på om du gjør det riktig), en arcade-modus (som later til å være et sett med turneringer og ingenting annet, har ikke testa noe særlig), og det som er selve hovedgreia for min del: World Tour. I verdensturneen skal du selvfølgelig bygge deg opp fra glad amatør til verdensener, og måten den er konstruert på er både helt på trynet og fullstendig fantastisk.
Kort fortalt så starter du i Japan og må reise over hele verden, ved å forvalte billetter du får utdelt (du kan også kjøpe billetter noen steder underveis). Kartet består av mange forskjellige veier, tegnet opp via punkter som er plassert på byer rundt omkring. De fleste byene har bare en kort event du må delta i hvis du havner der. Her snakker vi alt fra treningsøkter, mindre turneringer og oppvisningsmatcher, til spa og hoteller; trening og aktiviteter tapper deg for energi, helsetiltak fyller den opp igjen. Hvis energien din går for langt ned yter du dårligere i aktivitetene, motsatt hvis du er uthvilt. Målet med turen er å tjene stjerner, som fungerer som inngangsbilletter til store turneringer som venter ved slutten av turen på kontinentet du befinner deg i. Underveis tjener du også opp XP, som gir deg mer energi, bedre kontroll på forskjellige aspekter av de tekniske ferdighetene i tennis, og lar deg kjøpe nye spillestiler og spesialslag.
Uansett, noe av det jeg liker best og som virkelig er en genistrek i Virtua Tennis er at billettene dine blir tilfeldig tildelt, i tillegg til at du til en viss grad kan gardere deg ved å kjøpe ekstrabilletter innimellom. Dermed bestemmer du bare sjelden selv akkurat hvor du kan flytte, og siden veien gjennom hvert kontinent deler seg på mange steder, er det viktig å planlegge og forvalte billettene riktig sånn at du får deltatt på de turneringene du vil være med på, samtidig som du får trent nok til at du faktisk har en sjanse der. Det har så klart ingenting med virkeligheten å gjøre, men det er sabla gøy. Spillet fungerer også sånn at selv om du driter deg ut, kan du gjøre et spektakulært comeback. Jeg klarte for eksempel ikke å kvalifisere meg til den store turneringa i Australia, og måtte spille meg opp gjennom kvalikrundene. Siden jeg var topptrent og i utmerket form raserte jeg motstanderne og kuppa heile driden. Sånt er stas.
Uansett klarer Virtua Tennis både å realisere en god tennissimulering som er enkel å få grep på uten at det betyr at den er grunn, og å legge til mye av arkade-estetikken man kjenner fra gode gamle Sega. Eksempelvis er noen av treningsoppleggene at du skal detonere eksplosive tennisballer på motstanderens banehalvdel, klekke kyllinger på banen og lede dem trygt til hønemor, og knuse leirduer med kraftige slag. Ikke alle disse småspillene er like artige (det er ett hvor du skal holde ballen i spill så lenge som mulig i kraftige sidevinder; så lenge du holder deg nær nettet og midt på banen er det bare en teoretisk sjanse for at du ikke klarer mottaket), men jevnt over er de både fjasete og morsomme å spille.
Og det hjelper så klart også at spilleren min, Mia McTits, er en amasone på 1,90 med likblek hud, muskler som en vektløfter og en tennisracket med et katteøre på. Hadde det gått an å låse opp den rosa treningsdrakta til Serena Williams ville det vært GOTY, men jeg får nøye meg med den rosa kjolen til søstra hennes.
Edit: Må vel ha no bildings også.
Dette er da fra et minispill som kalles Coin Battle. Plukk opp myntene mens du spiller, større mynter som er verdt mer dukker opp hvis du vinner poeng. Det er verdt å nevne at selv om målet for hvert minispill alltid er veldig lavt, får du mer XP hvis du scorer over poenggrensa.
Et glimt av verdenskartet. Her er jeg i Afrika og stresser i sola.
Mia McTits i all sin prakt. Hun så bedre ut i figurmekkeren, jeg lover.
En vanlig tenniskamp. Legg merke til de lilla målerne øverst; de viser spillestilen til hver spiller, og hvor mye Concentration du har. Du øker måleren ved å spille i henhold til stilen, og når den er full, får du et spesialslag. Min stil heter - som dere ser - Heil Hitler, og baserer seg på å stå langt bak og slå harde, presise slag. Spesialslaget er et, øh, veldig hardt og presist slag. Spillestil har mye å si for hvordan figuren din oppfører deg, så det er viktig å velge en stil som passer for deg. Enda et veldig tilfredsstillende aspekt i VT4.
Hvis kamper drar ut, begynner spilleren din å svette. Mye. Det ser ikke bra ut.
"Jaja, jeg får vel spille en kamp sånn at jeg kan vise SG noen bilder, oi se her ja, dette ble visst en rimelig intens og langdryg kamp når jeg egentlig bare skulle smette kjapt innom." Uansett får jeg vist dere at når man taper, ja da er det på tide å zoome inn på ræva.
Meg til venstre. Spillerfigurene (bortsett fra de lisensierte, ekte spillerne som ser ganske bra ut) er horrible, og animasjonssystemet klarer ikke å takle store variasjoner i høyde. Dama jeg spilte mot nå er usedvanlig høy, vanligvis pleier kjerringa mi å se motstanderne inn i hårbøylen og gi dem et oppmuntrende klaps ti centimeter bak hestehalen etter en kamp siden hun er et hode høyere.
Legg også merke til at disse to figurene er helt like; det finnes bare fire-fem ulike modeller for hvert kjønn, og du kan bare foreta små justeringer på utseendet deres. Som dere ser gikk jeg for høyde, muskler og LEPPER. Hvis noen lurer så er det tilfeldig at damene har samme trøye på seg, du kan kjøpe drøssevis av stort sett like klær med litt forskjellige farger og jeg har tydeligvis samme smak som denne AI-dronen.
Virtua Tennis er omtrent så arcade det går an å lage et tennisspill, men på grunn av at tennis er... vel, sånn det er, blir det likevel en troverdig og spennende simulasjon (sånn for å nevne det så er tennis den eneste sporten jeg noensinne har utøvet bittelitt seriøst). Du har selvfølgelig online-modus hvor det er meninga du skal bruke mesteparten av tida, i tillegg til en øvelsesmodus (som, pussig nok, bare sier hva du skal gjøre uten å gi noen tilbakemelding på om du gjør det riktig), en arcade-modus (som later til å være et sett med turneringer og ingenting annet, har ikke testa noe særlig), og det som er selve hovedgreia for min del: World Tour. I verdensturneen skal du selvfølgelig bygge deg opp fra glad amatør til verdensener, og måten den er konstruert på er både helt på trynet og fullstendig fantastisk.
Kort fortalt så starter du i Japan og må reise over hele verden, ved å forvalte billetter du får utdelt (du kan også kjøpe billetter noen steder underveis). Kartet består av mange forskjellige veier, tegnet opp via punkter som er plassert på byer rundt omkring. De fleste byene har bare en kort event du må delta i hvis du havner der. Her snakker vi alt fra treningsøkter, mindre turneringer og oppvisningsmatcher, til spa og hoteller; trening og aktiviteter tapper deg for energi, helsetiltak fyller den opp igjen. Hvis energien din går for langt ned yter du dårligere i aktivitetene, motsatt hvis du er uthvilt. Målet med turen er å tjene stjerner, som fungerer som inngangsbilletter til store turneringer som venter ved slutten av turen på kontinentet du befinner deg i. Underveis tjener du også opp XP, som gir deg mer energi, bedre kontroll på forskjellige aspekter av de tekniske ferdighetene i tennis, og lar deg kjøpe nye spillestiler og spesialslag.
Uansett, noe av det jeg liker best og som virkelig er en genistrek i Virtua Tennis er at billettene dine blir tilfeldig tildelt, i tillegg til at du til en viss grad kan gardere deg ved å kjøpe ekstrabilletter innimellom. Dermed bestemmer du bare sjelden selv akkurat hvor du kan flytte, og siden veien gjennom hvert kontinent deler seg på mange steder, er det viktig å planlegge og forvalte billettene riktig sånn at du får deltatt på de turneringene du vil være med på, samtidig som du får trent nok til at du faktisk har en sjanse der. Det har så klart ingenting med virkeligheten å gjøre, men det er sabla gøy. Spillet fungerer også sånn at selv om du driter deg ut, kan du gjøre et spektakulært comeback. Jeg klarte for eksempel ikke å kvalifisere meg til den store turneringa i Australia, og måtte spille meg opp gjennom kvalikrundene. Siden jeg var topptrent og i utmerket form raserte jeg motstanderne og kuppa heile driden. Sånt er stas.
Uansett klarer Virtua Tennis både å realisere en god tennissimulering som er enkel å få grep på uten at det betyr at den er grunn, og å legge til mye av arkade-estetikken man kjenner fra gode gamle Sega. Eksempelvis er noen av treningsoppleggene at du skal detonere eksplosive tennisballer på motstanderens banehalvdel, klekke kyllinger på banen og lede dem trygt til hønemor, og knuse leirduer med kraftige slag. Ikke alle disse småspillene er like artige (det er ett hvor du skal holde ballen i spill så lenge som mulig i kraftige sidevinder; så lenge du holder deg nær nettet og midt på banen er det bare en teoretisk sjanse for at du ikke klarer mottaket), men jevnt over er de både fjasete og morsomme å spille.
Og det hjelper så klart også at spilleren min, Mia McTits, er en amasone på 1,90 med likblek hud, muskler som en vektløfter og en tennisracket med et katteøre på. Hadde det gått an å låse opp den rosa treningsdrakta til Serena Williams ville det vært GOTY, men jeg får nøye meg med den rosa kjolen til søstra hennes.
Edit: Må vel ha no bildings også.
Dette er da fra et minispill som kalles Coin Battle. Plukk opp myntene mens du spiller, større mynter som er verdt mer dukker opp hvis du vinner poeng. Det er verdt å nevne at selv om målet for hvert minispill alltid er veldig lavt, får du mer XP hvis du scorer over poenggrensa.
Et glimt av verdenskartet. Her er jeg i Afrika og stresser i sola.
Mia McTits i all sin prakt. Hun så bedre ut i figurmekkeren, jeg lover.
En vanlig tenniskamp. Legg merke til de lilla målerne øverst; de viser spillestilen til hver spiller, og hvor mye Concentration du har. Du øker måleren ved å spille i henhold til stilen, og når den er full, får du et spesialslag. Min stil heter - som dere ser - Heil Hitler, og baserer seg på å stå langt bak og slå harde, presise slag. Spesialslaget er et, øh, veldig hardt og presist slag. Spillestil har mye å si for hvordan figuren din oppfører deg, så det er viktig å velge en stil som passer for deg. Enda et veldig tilfredsstillende aspekt i VT4.
Hvis kamper drar ut, begynner spilleren din å svette. Mye. Det ser ikke bra ut.
"Jaja, jeg får vel spille en kamp sånn at jeg kan vise SG noen bilder, oi se her ja, dette ble visst en rimelig intens og langdryg kamp når jeg egentlig bare skulle smette kjapt innom." Uansett får jeg vist dere at når man taper, ja da er det på tide å zoome inn på ræva.
Meg til venstre. Spillerfigurene (bortsett fra de lisensierte, ekte spillerne som ser ganske bra ut) er horrible, og animasjonssystemet klarer ikke å takle store variasjoner i høyde. Dama jeg spilte mot nå er usedvanlig høy, vanligvis pleier kjerringa mi å se motstanderne inn i hårbøylen og gi dem et oppmuntrende klaps ti centimeter bak hestehalen etter en kamp siden hun er et hode høyere.
Legg også merke til at disse to figurene er helt like; det finnes bare fire-fem ulike modeller for hvert kjønn, og du kan bare foreta små justeringer på utseendet deres. Som dere ser gikk jeg for høyde, muskler og LEPPER. Hvis noen lurer så er det tilfeldig at damene har samme trøye på seg, du kan kjøpe drøssevis av stort sett like klær med litt forskjellige farger og jeg har tydeligvis samme smak som denne AI-dronen.
Begynte på Stacking i går, siden det er er billig denne uka og greier, og det er stor kos. Veldig laid back og tilfredsstillende, og spillet er veldig flink til å fortelle deg hvor mye av et område du har klart og slikt, så det er lagt opp til at du skal ha sett alt før du er ferdig. Digger stilen og det avslappede gameplayet som kun er utforsking og eksperimentering med kombinasjoner. Anbefales, om det er flere enn meg som henger etter.
Uuugh, Singularity er det minst inspirerte FPSet jeg har spilt siden... eh. Man er en amerikansk soldat som blir sendt for å etterforske en forlatt russisk forskningsbase på ei øy nord i Stillehavet. Der finner han masse eksperimentelle våpen og duppeditter, kjappe varianter av zombier og spøkelser\minner av ting som har skjedd. Så finner man en magisk hanske som lar en manipulere om ting er gamle eller nye, inkludert mennesker pluss at man kan reise i tid. Man skulle tro den hansken i det minste åpna for litt orginalt gameplay, men no sånt har ikke utviklerne hørt om. Absolutt alt som kunne vært litt stilig og nytt er bare tatt fra et bedre FPS.
Settingen og fiender er bøffa fra Stalker, helten er generisk soldat fra CAWWADOODY, tidsmanipuleringa er stært fra Cryostasis og historiefortellinga har dem lånt fra Bioshock. Eneste de har finni på selv er at våpen ikke på noe som helst vis under noen omstendigheter skal vise at de treffer eller skader fiender. Grafikken ser forøvrig ut som en miks av samtlige førnevnte spill bare mye styggere på alle kanter.
Egentlig er ikke spillet så fryktelig dårlig, det er bare EEEEH og GNÆÆRGH.
Settingen og fiender er bøffa fra Stalker, helten er generisk soldat fra CAWWADOODY, tidsmanipuleringa er stært fra Cryostasis og historiefortellinga har dem lånt fra Bioshock. Eneste de har finni på selv er at våpen ikke på noe som helst vis under noen omstendigheter skal vise at de treffer eller skader fiender. Grafikken ser forøvrig ut som en miks av samtlige førnevnte spill bare mye styggere på alle kanter.
Egentlig er ikke spillet så fryktelig dårlig, det er bare EEEEH og GNÆÆRGH.
Har endelig rundet battle kid: fortress of peril på easy og er litt over halvveis på normal. Kjøpte meg Braid i går og koste meg litt med det, men fikk 3DS og Zelda av dama til bursdag nå, så da blir det OoT for nte gang. Har også fått lerret til prosjektoren, jeg endte opp med en Epson tw-3200, så da blir det brawling på 90" 