Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Hvis du spiller via HDMI (og det gjør du jo) blir du låst til 480p/PAL60, sier Digital Foundry. Så... ikke noen stor sak, antar jeg? Det er liksom den oppløsninga jeg antar de fleste bruker.
Selvom fristelsen ble stor, klarte jeg og holde meg unna Metroid Prime Trilogy for denne gang. Endte opp med å laste ned Steam til Mac, og selvom det overhodet ikke kan sammenlignes med windows versjonen, så er jeg veldig fornøyd, første gangen jeg har hatt Steam installert siden den høsten det kom. Kjøpte selvfølgelig Half Life 2 med alt av dlc osv, (og l4d2) Og siden jeg bare har prøvd HL2 på konsoll, og aldri blitt nok engasjert til og komme meg forbi den episoden/kapitellet/banen der hvor du kjører en slags luftbåt vekk fra noen helikopter, er jeg ganske engasjert nå. Det er så mye deiligere og spille med mus og tastatur. Trodde jeg runda ZombiU i dag også, men det var bare løgn.
Jeg kjøpte meg Paper Mario Sticker Star i går i e-sjappa som en liten førjulsgave. Det har fått en del pepper både fra anmeldere og fans, men jeg tok sjangsen siden det så gøy ut i kvikktitten til kjempebomba selvom de var kritiske.
Det er da Mario og co. i papir mens verden er laga av papp. Nytt denne gangen er klistremerkene som blir spredt av en komet Bowser tukler med. Disse funker både som våpen og løsninger til pussler ved at man klistrer i vei.
Det virker som de to tinga folk hater er dumma ned RPG-system og mangel på historie. Det er helt riktig at det ikke er så mye stats å holde styr på lenger. Mario har kun liv som utvikler seg og det gjøres via hjerter man finner gjemt eller hos bosser. Det betyr at man ofte ikke trenger bry seg om fiender siden alt man får er spenn og kanskje et klistremerke. Det gjør ikke meg noe siden grinding da ikke kan eksistere.
Punkt to er mangel på historie og det er delvis riktig. Vanligvis i Paper Mario vil man få kuttescener hvor Bowser macker på Peach og disse eksisterer ikke her. Faktisk snakker ikke Bowser i det hele tatt. Istedet følger spillet hele tiden Mario og kumpanen hans som denne gangen er et kongelig klistremerke. Å si det ikke har historie er derimot helt feil siden det stadig vekk skjer ting underveis. På ett brett gjemmer Kamek pinglefjomsen man leiter etter og på et annet må man hjelpe Wiggler med å rense skogen for møkk. De fleste bretta har sånne små hendelser og flere av folka har masse å si.
Rundt omkring i bretta er det da klistremerker Mario kan dra av og disse fungerer som ammo i kampene. En støvel lar en da hoppe på fiender eller en hammer lar en denge løs. Hvert merke kan kun brukes en gang og det høres kanskje stress ut, men spillet tyter over av dem. Desuten driter man penger så det er bare å kjøpe fler i landsbyen om man virkerlig trenger dem. Det finnes og dingser fra vår verden spredt omkring og disse kan man ta med seg og gjøre til klistremerker. Disse kan brukes som våpen, men er ment til å løse pussler. La oss si du finner en trompet. Gjør den om til et merke og når du treffer Wiggler som ligger å sover så fest merket på ham. Han våkner og hey presto.
Dette er kjempekoselig og grafikken er dritlekker i 3D. Der Super Paper Mario starta å virkelig leke seg med perspektivet fortsetter dette så til de grader. Verdenene er veldig forseggjorte og føles hele tiden som en helhet. Et eksempel er ørkenverdenen hvor man ofte kan se en Yoshi-sfinx i bakrunnen. Etter hvert kommer man til den og det er gloriøst å vandre rundt på den.
Musikken får og A+. New Super Mario kan nok en gang ta seg en bolle.
Det er da Mario og co. i papir mens verden er laga av papp. Nytt denne gangen er klistremerkene som blir spredt av en komet Bowser tukler med. Disse funker både som våpen og løsninger til pussler ved at man klistrer i vei.
Det virker som de to tinga folk hater er dumma ned RPG-system og mangel på historie. Det er helt riktig at det ikke er så mye stats å holde styr på lenger. Mario har kun liv som utvikler seg og det gjøres via hjerter man finner gjemt eller hos bosser. Det betyr at man ofte ikke trenger bry seg om fiender siden alt man får er spenn og kanskje et klistremerke. Det gjør ikke meg noe siden grinding da ikke kan eksistere.
Punkt to er mangel på historie og det er delvis riktig. Vanligvis i Paper Mario vil man få kuttescener hvor Bowser macker på Peach og disse eksisterer ikke her. Faktisk snakker ikke Bowser i det hele tatt. Istedet følger spillet hele tiden Mario og kumpanen hans som denne gangen er et kongelig klistremerke. Å si det ikke har historie er derimot helt feil siden det stadig vekk skjer ting underveis. På ett brett gjemmer Kamek pinglefjomsen man leiter etter og på et annet må man hjelpe Wiggler med å rense skogen for møkk. De fleste bretta har sånne små hendelser og flere av folka har masse å si.
Rundt omkring i bretta er det da klistremerker Mario kan dra av og disse fungerer som ammo i kampene. En støvel lar en da hoppe på fiender eller en hammer lar en denge løs. Hvert merke kan kun brukes en gang og det høres kanskje stress ut, men spillet tyter over av dem. Desuten driter man penger så det er bare å kjøpe fler i landsbyen om man virkerlig trenger dem. Det finnes og dingser fra vår verden spredt omkring og disse kan man ta med seg og gjøre til klistremerker. Disse kan brukes som våpen, men er ment til å løse pussler. La oss si du finner en trompet. Gjør den om til et merke og når du treffer Wiggler som ligger å sover så fest merket på ham. Han våkner og hey presto.
Dette er kjempekoselig og grafikken er dritlekker i 3D. Der Super Paper Mario starta å virkelig leke seg med perspektivet fortsetter dette så til de grader. Verdenene er veldig forseggjorte og føles hele tiden som en helhet. Et eksempel er ørkenverdenen hvor man ofte kan se en Yoshi-sfinx i bakrunnen. Etter hvert kommer man til den og det er gloriøst å vandre rundt på den.
Musikken får og A+. New Super Mario kan nok en gang ta seg en bolle.
Paper Mario kan være veldig morsomt til tider.
Jeg har desverre ikke fått fullført noen av spillene selv, men jeg husker at jeg lo veldig høyt på starten av Super Paper Mario når han trollmannen sier:
you need to save the Galaxy !!
Mario: NO
Your our very last hope !!!
Mario: STILL NO !
også kom man rett til Game Over skjermen haha
Jeg har desverre ikke fått fullført noen av spillene selv, men jeg husker at jeg lo veldig høyt på starten av Super Paper Mario når han trollmannen sier:
you need to save the Galaxy !!
Mario: NO
Your our very last hope !!!
Mario: STILL NO !
også kom man rett til Game Over skjermen haha
Er på vei ut døra, men siden Lodin nevnte det så kan jeg putte inn to cents; jeg spiller også Paper Mario 3DS. Har spilt litt under tre timer, og er stort sett veldig fornøyd. Klistremerkesystemet fungerer fint og bidrar med litt interesse til ellers enkle lavnivåkamper, og stemningen er fin. Det er foreløpig litt generisk sopprike-trøyte, men vi får se hvor det går. Spillet har også klart å få meg til å humre i barten ved mange anledninger, og det er ærlig talt ganske sjelden det skjer nå til dags.
Så ja, foreløpig vel verdt tidsinvesteringen. Thousand-Year Door er selvfølgelig et vrient spill å overgå, men det viktigste for min del er at dette er Paper Mario igjen, og visker ut alle gretne minner fra Super Paper Mario. At spillet bidrar med en god bunt friske ideer er noe jeg også kan like.
Så ja, foreløpig vel verdt tidsinvesteringen. Thousand-Year Door er selvfølgelig et vrient spill å overgå, men det viktigste for min del er at dette er Paper Mario igjen, og visker ut alle gretne minner fra Super Paper Mario. At spillet bidrar med en god bunt friske ideer er noe jeg også kan like.
Fikk gavekort i går av storesøs, så det blir nok et 3DS spill på meg. Og da er Klistremerkepapirmario noe som burde falle i smak.
Fikk spilt Hl2 litt til i går, møtte ant lions, skyteskyte, kjør dit, skyteskyte, så sava jeg og slo av fordi det var juleaften.
Også hadde samboeren kjøpt meg gaver jeg skulle få på morgenen i går, og det var Professor Layton til 3DS, og Mario Tennis Open. Noe jeg satte stor pris siden jeg diggær sånne sportsturneringer i Soppriket.
Også Darksiders 2 til Wii U da. Prøvde det vagt noen timer i natt, og det var ikke helt halvgæærtn. Syns faktisk det var ganske morro jeg. Men førsteprioritet er Layton, han og Luke er så søte
Fikk spilt Hl2 litt til i går, møtte ant lions, skyteskyte, kjør dit, skyteskyte, så sava jeg og slo av fordi det var juleaften.
Også hadde samboeren kjøpt meg gaver jeg skulle få på morgenen i går, og det var Professor Layton til 3DS, og Mario Tennis Open. Noe jeg satte stor pris siden jeg diggær sånne sportsturneringer i Soppriket.
Også Darksiders 2 til Wii U da. Prøvde det vagt noen timer i natt, og det var ikke helt halvgæærtn. Syns faktisk det var ganske morro jeg. Men førsteprioritet er Layton, han og Luke er så søte
Alpha Polaris(point 'n' click / lett-horror)
Du spiller som
Rune Knudsen
; en biliog som er på basen Alpha Polaris på Grønnland, for å forske på klimaforandringer. Ettersom basen er et oljeforskingsanlegg, så har du også andre folk som hører til der; den kvinnelige inuitten som blir din love interest, en halvfeit og koslig eldre fyr, og etterhvert douchebag-sønnen til han som eier anlegget. På en ekspedisjon, så finner den halvfeite fyren noen menneskelige beninrester og noe som ser ut som et kart. Rune begynner etterhvert å tyde kartet, og finner fort ut at det er noe åndelige greier på gang.
Ettersom at spillet er så kort som det er, så er det ikke noe særlig til bygging av forhold mellom rollefigurene. Som nevnt i innledninga over her, så skjønner man sånn ca. hvordan ting skal være uansett. Lengden påvirker også pacen til historien, men det funker. Interessant nok fra start til slutt.
Hva puzzlene gjelder, så er det som regel plukk opp drit, sett sammen ting i rekkefølge, men det er også tyding av ancient eksimotegninger, der man må skrive inn løsninga i en tekstboks. Og akkurat det der blir fort vanskelig. Du har noen vage hint om hva ting kan være, men det går på fantasien løs. Måtte kjøre på med en walkthrough på et bilde, og jeg hadde aldri i verden greid det på egenhånd. Var enda en puzzle jeg satt meg bom fast på, men kunne brukt litt lengre tid og penn og faens papir, så hadde det sikkert gått. Varierende vanskelighetsgrad på de.
Så alt i alt gir jeg det en 3.5 / 6. betalte hele 13 kroner for det, og det var vel verdt pengene.
Danker for øvrig ut X-files og The Thing i hva verstingnorsk gjelder
1:11 roflz
Du spiller som
Ettersom at spillet er så kort som det er, så er det ikke noe særlig til bygging av forhold mellom rollefigurene. Som nevnt i innledninga over her, så skjønner man sånn ca. hvordan ting skal være uansett. Lengden påvirker også pacen til historien, men det funker. Interessant nok fra start til slutt.
Hva puzzlene gjelder, så er det som regel plukk opp drit, sett sammen ting i rekkefølge, men det er også tyding av ancient eksimotegninger, der man må skrive inn løsninga i en tekstboks. Og akkurat det der blir fort vanskelig. Du har noen vage hint om hva ting kan være, men det går på fantasien løs. Måtte kjøre på med en walkthrough på et bilde, og jeg hadde aldri i verden greid det på egenhånd. Var enda en puzzle jeg satt meg bom fast på, men kunne brukt litt lengre tid og penn og faens papir, så hadde det sikkert gått. Varierende vanskelighetsgrad på de.
Så alt i alt gir jeg det en 3.5 / 6. betalte hele 13 kroner for det, og det var vel verdt pengene.
Danker for øvrig ut X-files og The Thing i hva verstingnorsk gjelder
1:11 roflz
Joda så neida så ... jeg spiller Call of Duty: Black Ops part Deux for tida. Spiller ikke online, jeg vil bare børne gjennom kampanjen for å se hvordan den er (har lånt spillet fra ei på jobben og hun har bare spilt fire story missions). Og den er ... vel hvis jeg sier Michael Bay the game burde det være dekkende. Rammehistorien er at det er noe med en terrorist som heter Menendez som lager kvalme i 2025, samtidig som en gamlis som kjente han tilbake på 80-tallet forteller om de oppdragene, så det er sci-fi-våpen og droner og AK47 og shoot'em'up i Colombia omenannen. Det er også såkalte Strike Force-brett som er valgfrie, som du kan ta for å tjene en cheevo. De er passe underholdende, minner litt om multiplayeren til Mass Effect 3 bare at du styrer alle folka og kan hoppe mellom dem som du føler for.
Selve kampanjen går fra ganske kul innimellom, til hårreisende forferdelig. Første to oppdragene skal du hente ut en krigsfange og første brett er bare en stor flat slagmark med tåke i kantene, hvor folk skyter tilfeldig rundt seg og roper og skriker og det er eksplosjoner og plutselig får du beskjed om å kalle inn et airstrike og det er så jævlig at jeg måtte ta pause like etterpå herregud
Første sci-fi-oppdrag er hakket bedre. Det starter med at du henger på siden av en klippe og har på deg de klatrehanskene til Tom Cruise fra Mission: Impossible 4, og så må du fly over en distanse med en wingsuit og alt dette er temmelig kult. Du møter fiender som har på seg optisk kamuflasje, men våpnet ditt har et attachment som gjør at du kan se dem gjennom plastpungtsiktet. Flott grafikk og gode modeller, jeg liker at modellene ligner på stemmeskuespillerne. Jeg gjenkjente Michael Rooker på stemmen med en gang, og kvapp til da jeg så han for det ser akkurat ut som Michael Rooker, bare med hår. Tony Todd dukker også opp og er seg selv lik, ned til gammel neger-flekkene i ansiktet. Stilig.
Spillet er skikkelig lineært og hjernedødt, det er konstant en objective marker på skjermen og du har alltid et team du må vente på for å åpne døra til deg, men innimellom er det kule setpieces som på en måååte gjør det verdt det. Men! Jeg spiller nemlig dette i 3D, og hvis du vil ha en god showcase for 3D-gaming er dette virkelig å anbefale. Det er masse dybde og kombinert med et velprodusert lydspor gjør det sikkert spillet dobbelt så gøy. Det er iallfall det eneste som gir, heh, dybde til opplevelsen.
Selve kampanjen går fra ganske kul innimellom, til hårreisende forferdelig. Første to oppdragene skal du hente ut en krigsfange og første brett er bare en stor flat slagmark med tåke i kantene, hvor folk skyter tilfeldig rundt seg og roper og skriker og det er eksplosjoner og plutselig får du beskjed om å kalle inn et airstrike og det er så jævlig at jeg måtte ta pause like etterpå herregud
Første sci-fi-oppdrag er hakket bedre. Det starter med at du henger på siden av en klippe og har på deg de klatrehanskene til Tom Cruise fra Mission: Impossible 4, og så må du fly over en distanse med en wingsuit og alt dette er temmelig kult. Du møter fiender som har på seg optisk kamuflasje, men våpnet ditt har et attachment som gjør at du kan se dem gjennom plastpungtsiktet. Flott grafikk og gode modeller, jeg liker at modellene ligner på stemmeskuespillerne. Jeg gjenkjente Michael Rooker på stemmen med en gang, og kvapp til da jeg så han for det ser akkurat ut som Michael Rooker, bare med hår. Tony Todd dukker også opp og er seg selv lik, ned til gammel neger-flekkene i ansiktet. Stilig.
Spillet er skikkelig lineært og hjernedødt, det er konstant en objective marker på skjermen og du har alltid et team du må vente på for å åpne døra til deg, men innimellom er det kule setpieces som på en måååte gjør det verdt det. Men! Jeg spiller nemlig dette i 3D, og hvis du vil ha en god showcase for 3D-gaming er dette virkelig å anbefale. Det er masse dybde og kombinert med et velprodusert lydspor gjør det sikkert spillet dobbelt så gøy. Det er iallfall det eneste som gir, heh, dybde til opplevelsen.
Jeg slo til på romjulssalget på PSN, fikk omsider somlet meg til å kjøpe Journey som jeg har vært nyskjerrig på lenge. Tror jeg betalte 105kr for hele spillet, noe som er kupp spør du meg !!!!
Det første som slår meg er at det visuelle er helt fantastisk, er ganske sikker på at dette må være det vakreste spillet jeg har spilt. Skal jeg sammenligne Journey med noe annet spill så må det være noe i ånden av Ico / Shadow of the Colossus.
Det er mye mystikk, null dialog og evig vakkert landskap akkompanert av et fantastisk soundtrack.
Jeg er ganske sikker på at ThatGameCompany har noe på gang med dette kunstneriske konseptet. Jeg liker spesielt at det ikke er noe forsøk på å forklare bakgrunn, story og karakter etc i det hele tatt.
Her må spilleren selv tolke det man ser og opplever.
Av og til savner jeg tiden fra før voice acting der man kunne tolke det man så på egen hånd og bruke fantasien litt sånn som når man leser en bok.
(tiden før FFX, før Tidus klarte å lire av seg "I NEED FOOOD")
Når det er sagt så pusher Journey virkelig grensen på hva som er et spill.
Jeg spilte igjennom dette på projektor hjemme hos familien min der noen yngre kusiner og fettere satt og fulgte med igjennom hele gjennomspillingen.
Selv de som knapt nok hadde rørt en gamepad forsto med en gang hva man skulle gjøre og hvor man burde gå hehe
Alt i alt så syntes jeg Journey absolutt er et spennende konsept som går litt andre veier en spillverdenen generellt.
Det første som slår meg er at det visuelle er helt fantastisk, er ganske sikker på at dette må være det vakreste spillet jeg har spilt. Skal jeg sammenligne Journey med noe annet spill så må det være noe i ånden av Ico / Shadow of the Colossus.
Det er mye mystikk, null dialog og evig vakkert landskap akkompanert av et fantastisk soundtrack.
Jeg er ganske sikker på at ThatGameCompany har noe på gang med dette kunstneriske konseptet. Jeg liker spesielt at det ikke er noe forsøk på å forklare bakgrunn, story og karakter etc i det hele tatt.
Her må spilleren selv tolke det man ser og opplever.
Av og til savner jeg tiden fra før voice acting der man kunne tolke det man så på egen hånd og bruke fantasien litt sånn som når man leser en bok.
(tiden før FFX, før Tidus klarte å lire av seg "I NEED FOOOD")
Når det er sagt så pusher Journey virkelig grensen på hva som er et spill.
Jeg spilte igjennom dette på projektor hjemme hos familien min der noen yngre kusiner og fettere satt og fulgte med igjennom hele gjennomspillingen.
Selv de som knapt nok hadde rørt en gamepad forsto med en gang hva man skulle gjøre og hvor man burde gå hehe
Alt i alt så syntes jeg Journey absolutt er et spennende konsept som går litt andre veier en spillverdenen generellt.
