Inspirert av Nabbe og et hendig Steam-salg har jeg også kjøpt meg XCOM 2. Grugleder meg, merker jeg.
Uansett, jeg har andre ting å prate om, for jeg kjøpte også et par småspill jeg har hatt lyst på lenge da jeg først var i gang. Og akkurat nå er det 5089: The Action RPG som gjelder.
Først, litt bakgrunnsinfo. For noen år siden kom jeg tilfeldigvis over et spill som het 3079, og litt seinere et som het 3089. Det viser seg at det også eksisterer et 4089 og 3059-3069, men de har jeg ikke testa. Uansett: 307/89 var åpne, action-FPS-RPG-greier hvor du kunne sose rundt og gjøre oppdrag mens du bidro til å løse en konflikt mellom flere fraksjoner. Du fikk XP-ting, plukka opp loot og kjøpte greier. Og sånt. Gjett hva 5089 er, da. Det som er fascinerende (arkitektur) for meg, er at dette er mekka av en enkelt kis fra Øst-Europa et sted (iallfall hvis engelsken er noe å gå etter). Han får andre til å mekke grafikk og lyd og sånt, men spillet og koden er det han som står for. 5089 har et dynamisk quest-system, prosedyrisk genererte planeter, en historie (tydeligvis??) du kan påvirke, ooog... tjah. Det ser sånn her ut når du starter det opp, før spillet har rukket å laste inn alt som befinner seg rundt deg:
Når spillet har lasta inn alt, blir det så klart mye penere:
Nei altså, det ser ut som ei ordentlig, ordentlig bikkje. Skytinga er simplere enn den du finner i Turok: Dinosaur Hunter fra 1997. Quest-systemet kombinerer quests tilfeldig fra en rekke kategorier, og du kan for eksempel få eskorteoppdrag hvor du verken kan drepe noen eller bli oppdaget. Disse oppdragene har så langt utelukkende funnet sted langt bak fiendens linjer, hvor det spawner roboter og fly absolutt hele faens tida. En annen favoritt er oppdragene hvor du skal spionere - dvs. stå stille og bare glane på en robot uten å bli oppdaget - i minst tredve sekunder. Se for deg at regnet rører på seg og at roboten det står "Q" ved rører på seg av og til, så har du en grei gjengivelse av den opplevelsen:
Det har ganske bra draw distance, da.
Etter 1997-standard, iallfall.
Men altså... det er likevel en del av meg som liker dette. Det er drit simpelt å plukke opp, men vanskelig å spille fordi det er så hektisk og du tåler lite. Det virker skikkelig ubalansert, men jeg har bare spilt bittelitt og hvis jeg spiller korta mine riktig kan jeg fullstendig tilintetgjøre en skokk med fiender på kort tid siden du har en del sinnssykt overpowered egenskaper som f.eks. mulighet til å stoppe tida. Når du har stoppa tida, kan du bevege deg fritt rundt og skyte, men skuddene dine stopper øyeblikkelig. Dermed kan du - å jadda - avfyre ørten skudd siktet inn mot ulike fiender rundt deg, starte tida igjen og se mens alle robotene eksploderer samtidig. Det er sånne ting som ville blitt fjerna fra mer polerte spill fordi det er latterlig ubalansert, men... vel, det funker her. Narrativet baserer seg på at du stadig skal pushe lenger inn i fiendtlig territorium og erobre baser og områder, og det dukker opp bosser med jevne mellomrom så det er variert.
Når det er sagt så anbefaler jeg ikke dette til folk med mindre du er like sær som meg, jeg liker dette mest for å se at joda, sånn går det også an å designe et spill. Ja, og det har selvfølgelig også et komplett crafting- og byggesystem samt støtte for VR fordi hvorfor ikke. "Hvorfor ikke" later i det hele tatt til å være mantraet til kisen som har laget dette. All ære.
Uansett, jeg har andre ting å prate om, for jeg kjøpte også et par småspill jeg har hatt lyst på lenge da jeg først var i gang. Og akkurat nå er det 5089: The Action RPG som gjelder.
Først, litt bakgrunnsinfo. For noen år siden kom jeg tilfeldigvis over et spill som het 3079, og litt seinere et som het 3089. Det viser seg at det også eksisterer et 4089 og 3059-3069, men de har jeg ikke testa. Uansett: 307/89 var åpne, action-FPS-RPG-greier hvor du kunne sose rundt og gjøre oppdrag mens du bidro til å løse en konflikt mellom flere fraksjoner. Du fikk XP-ting, plukka opp loot og kjøpte greier. Og sånt. Gjett hva 5089 er, da. Det som er fascinerende (arkitektur) for meg, er at dette er mekka av en enkelt kis fra Øst-Europa et sted (iallfall hvis engelsken er noe å gå etter). Han får andre til å mekke grafikk og lyd og sånt, men spillet og koden er det han som står for. 5089 har et dynamisk quest-system, prosedyrisk genererte planeter, en historie (tydeligvis??) du kan påvirke, ooog... tjah. Det ser sånn her ut når du starter det opp, før spillet har rukket å laste inn alt som befinner seg rundt deg:
Når spillet har lasta inn alt, blir det så klart mye penere:
Nei altså, det ser ut som ei ordentlig, ordentlig bikkje. Skytinga er simplere enn den du finner i Turok: Dinosaur Hunter fra 1997. Quest-systemet kombinerer quests tilfeldig fra en rekke kategorier, og du kan for eksempel få eskorteoppdrag hvor du verken kan drepe noen eller bli oppdaget. Disse oppdragene har så langt utelukkende funnet sted langt bak fiendens linjer, hvor det spawner roboter og fly absolutt hele faens tida. En annen favoritt er oppdragene hvor du skal spionere - dvs. stå stille og bare glane på en robot uten å bli oppdaget - i minst tredve sekunder. Se for deg at regnet rører på seg og at roboten det står "Q" ved rører på seg av og til, så har du en grei gjengivelse av den opplevelsen:
Det har ganske bra draw distance, da.
Etter 1997-standard, iallfall.
Men altså... det er likevel en del av meg som liker dette. Det er drit simpelt å plukke opp, men vanskelig å spille fordi det er så hektisk og du tåler lite. Det virker skikkelig ubalansert, men jeg har bare spilt bittelitt og hvis jeg spiller korta mine riktig kan jeg fullstendig tilintetgjøre en skokk med fiender på kort tid siden du har en del sinnssykt overpowered egenskaper som f.eks. mulighet til å stoppe tida. Når du har stoppa tida, kan du bevege deg fritt rundt og skyte, men skuddene dine stopper øyeblikkelig. Dermed kan du - å jadda - avfyre ørten skudd siktet inn mot ulike fiender rundt deg, starte tida igjen og se mens alle robotene eksploderer samtidig. Det er sånne ting som ville blitt fjerna fra mer polerte spill fordi det er latterlig ubalansert, men... vel, det funker her. Narrativet baserer seg på at du stadig skal pushe lenger inn i fiendtlig territorium og erobre baser og områder, og det dukker opp bosser med jevne mellomrom så det er variert.
Når det er sagt så anbefaler jeg ikke dette til folk med mindre du er like sær som meg, jeg liker dette mest for å se at joda, sånn går det også an å designe et spill. Ja, og det har selvfølgelig også et komplett crafting- og byggesystem samt støtte for VR fordi hvorfor ikke. "Hvorfor ikke" later i det hele tatt til å være mantraet til kisen som har laget dette. All ære.
