Hva spiller du for tiden?

demake

Seksuelt godteri
Hiver meg på Babaismen. Føler meg dum som faen, men jeg har greid 34 av brettene i alle fall. Ser ut som fetthesten er et stykke lengre inn, for det der...jeg aner ikke hvor jeg skal begynne en gang.
 
Mens jeg har spilla Bad Dream: Fever. Det er oppfølgeren til Bad Dream: Coma og begger suger, selvom jeg liker dem.
De er pek og klikker, men de er ekstremt obtuse og har pussler som suger balle. Men så er det noe der. Jeg digger estetikken og hvor Silent Hill det hele er.
Du våkner opp i no rom med ei dame i sexy kjole og pestdoktor-maske og hu forteller deg at alle folk er døde. Så må du hjelpe henne med å finne en kur. Bare at alle er døde.
Dette er ikke gøy å spille i det hele tatt. Pusslene er stort sett enkle, men noen ganger klin umulige å fatte logikken i. Etter Coma var jeg ganske klar med en walktrough.
Så hvorfor spilla jeg denne dritten med amatørmessig grafikk og skriving? Vel fordi det er ganske Silent Hill 2 i åssen det fåkker med deg. (Ikke les dette om du faktisk kunne tenkt deg å spille det)
På et tidspunkt finner dama med maska ut at de skumle øynene som hele tiden har fulgt deg er utvikleren. Dette er en uferdig versjon av spillet og derfor har han drept alle NPCene. Hu er også en NPC, men syns det er fett for hu må tydligvis være den beste siden hu var igjen da jeg starta å spille. Logisk nok begynner hu å hacke spillet så når du setter av en alarm i en klesbutikk er løsninga å gå i options å skru av lyden så det slutter å bråke.
Så må man finne ut hvem skaperen av spillet er så da pauser man og ser på credits.
Det blir enda bedre når man må distrahere skaperen sine øyne ved å hacke tilbake multiplayer i spillet. Da starter det å rase masse musepekere rundt på skjermen.
Så når man endelig målet til dama, man bryter seg inn hos kisen som har laga dette rælet og ber han sette det tilbake til en tidligere versjon hvor ikke alle folk dauer. Han er såklart en dildo. Og spillet slutter ikke der.
Dette er no dritt, men så nær slutten på Grant Morrisons Animal Man at jeg bare må applaudere.

 
Sist redigert:
RICO er noe alle bør spille. Verdens dummeste FPS hvor du er no fancy politi og spillet mekker tilfeldige brett for deg. Så løper du rundt som en gal fisse og drapsdreper alle slemmingene. Totalt hjernedødt og det eier.
Også har bossene fantastiske navn. Tok akkurat ut Silent Jägermeister.

 
Coppa Hypnospace Outlaw etter at bombekasterne preika om det forrige uke og det er jaggu en ting. Året er 1999 og det heiteste nye er no pannebånd man tar på seg så man kan surfe interbutt mens man sover. Dette er en shitty gammal variant av AOL og Geocities. Jobben din er å moderere detta nettet for snusk. Det er sinnsykt gjennomført og bringer deg inn i et alternativt univers hvor bedritne GIFer av spinnende hodeskaller som røyker tjall fremdeles fantes. OSet er veldig intrikat så du kan skifte bakgrunn, screen saver og sånt såklart. Har selvfølgelig også en egen variant av Winamp for all den fæle musikken du laster ned underveis.
Mekka av samme Goon som laga Dropsy the Clown og her har han virkelig overgått seg selv i hvor utrolig bra gjennomført det er. Må absolutt spilles om du har no nostalgi for gammalt internett.

 
Kjøpte Yoshi's Crafted World for jeg digga jo Wooly World. Storyen er det vanlige svadaet hvor Yoshiene vokter noen mystisk krystaller ala. Knuckles. Såklart dukker Bowser Jr. og Kamek opp og stæler dem, men planen går såklart til helvete og juvelene ender opp spredt rundt på et mystisk kontinent. Yoshi to the rescue osv.
Gameplayet er stort sett det samme som alltid, men en gledelig nyhet for Jeff Gerstman og andre er at siktinga for å kaste egg er byta ut. Nå sikter man fritt med trådkorset istedetfor at det bare vingler opp og ned. Grunnen til dette er at man ofte må pælme egg på ting innover i brettet.
Der WW sine brett kun var mekka av ull og andre tøystoff er nå alt også mekka av papir, papp og diverse skrot. Dette har gitt skaperne sinnsykt mye kreativitet i hvordan bretta ser ut og gjør biomene mye mer varierte. Grafikken er såklart dritlekker og noen hakk bedre enn WW. Ofte tar jeg meg i å glemme at det jeg ser på faktisk ikke er ekte. Egentlig ganske likt Little Big Planet i utseende når jeg tenker på det.
Musikken er vel det eneste negativet jeg vil trekke fram. Den er ikke direkte dårlig, bare ekstremt uforglemmelig. Good-Feel har hyra inn en ny kis til å mekke den og han har aldri jobba med spill før.
Ellers er det fler brett enn sånne spill pleier å ha og de er mye mer varierte enn WW. Man går fra å hoppe over havet på fæle måker, til å jages av en skellington T-Rex for så å utforske en hjemsøkt japansk borg.
En fin bonus er at de har time trial-versjoner av de fleste bretta hvor man skal finne valpene til Poochy. Greia er dog at nå starter man på slutten av brettet og de snur kameravinkelen 360 grader. Nå får man se baksida til alle greiene og de er såklart ikke malt og man kan se åssen de er konstruert. Nifty!
Er såklart over 9000 pinglefjomser å plukke opp. Den artigste er at man nå bruker penga på Gacha-maskiner. Dette gjorde meg urolig i starten, men hver masking har bare X antall baller i seg og man kan aldri få dupes. Ihvertfall inneholder kostymer av diverse slag. Min blå Yoshi løper nå rundt som samurai. Ekstremt barnevennlig gambling. :yoshi:
Et interessant designvalg er at når man har runna første verden åpnes det et stort kart med flere verdener og man kan selv velge hvilken rute man skal ta. Litt som Super Mario World.
Vanskeligheten kan såklart beskrives på engelsk som a piece of piss. Man kan ikke engang dø. Detter man ned et hull eller mister alle hjertene blir man bare frakta tilbake til forrige checkpoint. Er jo ment for kidsa dette, men jeg finner det ekstremt chill. Det er dog ganske utfordrende å finne alle dingser på bretta og løse pusslene så det har no for seg for den eldre garde også. Noen av bretta som det med T-Rexen scroller automatisk og da har man faen ikke mye tid til å leite etter stash.
Så ja, megakoschelie og fyldige greier og om dere foreldrene der ute ser etter noe å game med de vel unge er dette garantert bankers.

 

Shinra85

Spillegals effort emo
Høres veldig innafor ut. Men regner med kameraet går 180grader og ikke 360. Litt overflødig
 

Drauden

SGs kollektive lillebror
Conan Exile følger med PS Plus denne måneden, survival-spillet hvor man kan trippe rundt naken som både mann og dame med skikkelig bra kjønnsorgan-fysikk. Jeg spilte litt i går kveld.

man kan trippe rundt naken som både mann og dame med skikkelig bra kjønnsorgan-fysikk / 10
 

Jæveltango

Pepperoni Playboy
Jeg prøver å kjempe meg gjennom RDR2. Mainliner det til en viss grad. Dette er spillet jeg burde elske: Settingen, verdensbyggingen, detaljene. Men SPILLET er enkelt og greit søppel. Det jeg reagerer mest på er feedbacken, både visuelt i UIen og i kontrollen.

"Kan jeg løpe nå?"
"Ble jeg skutt nå?"
"Kan jeg gallopere nå?"

Ting virker vilkårlig og jeg blir aldri klok på når spillet setter inn begrensninger. Jeg har lest at kontrollen skal gjøre det mer som en sim, men den ser jeg ikke. Tenk om dette spillet hadde hatt den samme responsive, komfortable, kontrollen til Horizon.

Som spill (Så kan man diskutere hva et spill er i 2019) er RDR 5/10 i min bok. Når du bryter det ned, så er det stort sett A til B og deretter skyte. Jeg føler ingen mestring og det er heller ingen tydelig feedback loop. Men som stemningsbygger er det 10/10.
 
Sist redigert:

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
Jeg innså det med GTAV, derfor jeg ikke ble med på den båndvogna da RDR2 kom ut.
 

Jæveltango

Pepperoni Playboy
Så kan man jo si at RDR er sitt eget dyr. Det blir urettferdig å klage på at det ikke er noe det ikke prøver å være. At det er andre ting som er vektlagt tyngre.

Men for meg er det er minimumskrav at du ikke blir regelrett irritert av å flytte figuren rundt på skjermen.
 
Har begynt å spille Warhammer 40,000 Inquisitor - Martyr igjen da. Hvorfor det og hva er det?
Vel det er Warhams og Diablo og det er lissom spillet jeg alltid har ønska meg. Det er ikke spesielt bra Diablo, men det gjør settingen utrolig bra. Man er en inkvisitør av typen som gønner ned alt, psyker alt takket være Keiseren eller skriker REEEEEEEEEE og er assassin.
Ihvertfall skal man finne katedralskipet Martyr som plutselig dukker opp igjen etter 3000 år i warpen. Ganske snart viser det seg at balja er tatt over av han bæssfar Nurgle og det går ikke ann.

Er uansett 40k som faen så man bare trøkker rundt, trøkker på fiendene til de dør og så trøkker man F3 så man roper "For the Emperor!" Jeg trenger ikke mer.

Spillet har dog fått en del pepper fordi det ikke har særlig multiplayer. Det var dog aldri planen. Det har en super SP-kampanje som er overaskande bra skrevet og om man vil ha mer er det random genererte brett. Om man må ha multi finnes det og, men det er døve coop oppdrag og en døv arena.
Det var aldri poenget med spillet.

Også har det veldig bra skytelyder da. Boltgunnerne lager akkurat den riktige "BAM BAM BAM!"

Uansett virker dette spillet ganske hata, men det til tross fortsetter utviklerne å plugge løs. Det er masse DLC og noen av dem er gratis. Det var ganske traurig at man kun slåss mot folka til Nurgle, men de har lagt til svina til Khorne og Dark Eldar så nå er det nok av fælinger å klikke på.


 

Novastrum

Feminist-elitist
Bare nevner det: Risk of Rain 2 er ute i Early Access. Og det er veldig bra allerede, da. Følger devbloggen, og det ser ut til at de vet hvor ting lugger, og jeg har trua på at dette blir ett av GOTY-ene i 2019 (i alle fall for oss som liker Risk of Rain)

Ellers har jeg plukket opp Yoshi og Baba is You. Yoshi er sykt gjennomført, og skikkelig chill spill. Baba is You er supergøy, merker jeg gleder meg til å spille det mer. Stanger hodet i veggen (heh) på mange av banene akkurat nå, men tenker vel det løsner når jeg finner ut noe jeg ikke har lært meg enda. Merker også at jeg har veldig lite lyst til å google noe som helst som gjelder dette spillet.

PS: Risk of Rain 2 er ute i Early Access.
 

Shinra85

Spillegals effort emo
De siste ukene har jeg spilt Devil May Cry V og det eier. Jeg trodde ikke Capcom skulle klare å komme tilbake til det tighte "easy to learn, hard to master"-gameplayet etter DMC4 (likte ikke det i det heletatt), så jeg hoppa rett over DMC rebooten.

Her har man da tre forskjellige spillbare figurer med hver sin stil; Nero (som mister armen og får en mekanisk greie med diverse angrep ettersom hva man fester på) i god gammeldags DMC fashion; grønnere og sverd. Går kjapt, er stilfullt og ekstremt tilfredsstillende.
V er den nye figuren, og er en slags demon lord som tilkalle en snakkende comic relief haukelignende demon, en djeveltiger og en schvær fucking golem. Dante er Dante, så du veit hva du får.

Som vanlig er det skills du kjøper som forbedrer helse, gir deg nye egenskaper og nye angrep som blir mer og mer batshit crazy. Spillet lar deg kjøre på med buttonmash, men du tjener veldig mye på å lære deg angrepene, og når du skal bruke de. Både i spillet med tanke på poeng, og ikke minst som spiller med tanke på følelse av progresjon.

De første kampene føles paniske. Du trykker, svetter, banner når du launcher men ikke klarer å følge opp. Så kommer kamp nummer 20, som tar deg 30 sekunder, SSS ranking og følelsen av å være den ultimate badassen.

Bossene er gigantiske og designet er fantastisk. Alle jeg har møtt hittil føles unike i både utforming og måten å bekjempe de på.

Områdene er unike fra hverandre, men ikke alltid like spennende. I typisk DMC-ånd er det hauger med usynlige vegger og ganske mange korridorer, men også hemmelige avstikkere med oppgraderinger, hemmeligheter og Challenges.

Gleder meg masse til å spille mer, storkoser meg på samme måte som da jeg kjørte på med DMC 1 i gamledager
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Jeg fikk DMC HD Collection i bursdagsgave. Spilte bare enern tilbake i hine hårde dager men Devil May Cry 3: Dante's Awakening skulle jo være det ypperste i serien så det har jeg hatt lyst til å prøve. Det trengs en del mestring, helt klart. Jeg kløna det hele tida til på grunn av kontrollene som jo både er kamerarelative og relative til fienden du slåss mot når du bruker lock-on. Du må hele tiden endre hvilken retning du skal peke analogen for å gjøre en spesiell move eller dodge. Og det er like brutalt som ryktet tilsier. Jeg var nødt til å switche til Easy Mode etter å ha daua nok til å låse den opp allerede på fjerdebrett.

Spillet er bra, men det har nok av irritasjonsmomenter. En ting er kameraet du nesten aldri har mulighet til å kontrollere og som forvirrer deg hver gang vinkelen endres. Arkitekturen ser ofte stilig ut, men det er ikke alltid så lett å finne fram. Som Shinra nevner om femmern, det er og flust med usynlige vegger og ofte vanskelig å se hvor du faktisk kan gå iblant. En annen ting er hvor mye resirkulering det er. Spillet er delt i Missions som vanlig, men det er likevel ofte at du må backtracke gjennom områder du allerede har passert, for mesteparten av spillet er et sammenhengende område. Et puzzle går ut på at du får hele tårnet til å endre seg, og rommene flytter plass. Du lager på en måte nye labyrinter til deg selv som du så må få oversikt over. I et spill som selger seg på å være hack'n'slash er det mye tid som går bort på langdryge puzzles og vandring.


Cutscenene er noe av det lolleste jeg har sett og Dante er ufattelig corny. Kidsa som spilte dette som tenåringer må ha syntes det var det beste spillet i verden og Dante tidenes råeste fyr. Ikke rart de klikket over DmC. Jeg gir DMC3 en sterk 7/10.


Nesten på kødd så tenkte jeg at jeg skulle spille Devil May Cry 2 også. Det er jo satt før DMC5 i timelinen, men jeg kan avsløre at det spillet kan man med gooood samvittighet hoppe over. Det er faktisk enda mer rævva enn jeg hadde hørt. Deler av spillet minner om de der grufulle Steam-spillene som Jim Sterling spiller iblant. Alt er bare brunt og stygt, områdene er store og åpne men det er ikkeno i dem. Fiendene er dølle og gjentakende. De har tilogmed dølle navn! På et punkt må du slåss mot "infected tanks" hvor du bare kan stå ved siden av den og hugge løs fordi den kun angriper fra kanonen som umulig kan treffe deg når du står nært. Noen bosser krever at du må drepe dem med skytevåpen, som et helikopter som nesten aldri kommer i syne for kameraet, her må du bare trykke firkant i fem minutter til den er tom for HP. Komplett idiotisk.

Hovedproblemet til spillet er nesten hvor latterlig enkelt det er. I de andre spilla er pistolene ladet med vått papir men her kan du drepe det meste bare med Ebony & Ivory siden de gjør så mye skade her. Selv på Normal døde jeg ikke en eneste gang gjennom hele spillet, det er null utfordring.

Devil_May_Cry_2_Gameplay3-2.jpg


En ting jeg liker er Devil Trigger-kreftene hans i denne. Du kan samle deler av en amulett som du bytter ut for å få nye egenskaper i DT. En av dem gir Dante muligheten til å fly og en annen gjør at han kan løpe veldig raskt. De brukes i puzzles iblant.

Dante kontrollerer forsåvidt okei i kamp, men ting som presisjonshopping er et jævla mareritt. De har flytta dodge fra lock on+sidelengs+X til bare sirkel så det er ekstremt enkelt å unnvike fiendeangrep nå. Storyen er ikke verdt å nevne engang og Dante har ingen bantz med bosser eller andre. Jeg lurer på om han kanskje bare har 10 replikker gjennom hele storylinen. Storyen fokuserer faktisk mer på Lucia, som er den andre spillbare figuren. Spilte et par brett med henne, hun kontrollerer ganske likt men har to sverd og kastekniver og det virker som det er enkelte brett som er eksklusive til hver figur, mens andre deler de.

DMC2, 3/10.

Av DMC1, 2, 3, 4 og DmC er nok DmC det beste av dem. Men skal ikke være så frekk og si at det er en del av serien. Skal spille V etterhvert.
 
The time has come and so have I.

Mens jeg sitter å spiller Agony. Det har hatt mye drama under utviklingen. Da de annonserte det var jeg klar, men så måtte de sensurere det for konsoller og distributøren lot ikke utviklerne slippe patch for å fjerne det på PC, ellers ble det saksøkings. Da dreit jeg i det for alfaen var no dritt å spille.
I desember i fjor fikk dog Madmind lov til å slippe en egen versjon av spillet siden Gaben ikke har no pul å gi når det gjelder hva som slippes på sjappa hans.
Jeg var fortsatt skeptisk, men siden jeg uansett skulle ha Lust for Darkness og det var i en bundle på tilbud som gjorde at Agony UNRATED kosta 25 kroner slo jeg til.

Og vel, det eier. Du er en kis som blir dumpa ned forran porten til helvete. Heldigvis kan du ikke dø. Om en demon dreper deg bare finner du en annen tapt sjel og tar over kroppen demmes.
Målet i spillet er å treffe hu som har gjort om denne lille delen av helvete om i sitt bilde. Alle folk du treffer tror hu kan hjelpe folk tilbake til jorda i levende live. Det er jo en quest.

Og for en quest det er. Dissa bretta er utrolig bra gjennomført. I det ene øyeblikket må du dukke unna en ball av lik som ruller rundt og i det neste må du se ei dame mate bæsjen sin til en unge. Også er det såklart masse demoner som begår voldtekt. It's a living.
Men ja, det du ser underveis i dette er stort sett fantastisk lekkert og ekkelt. Riktignok ser de fortapte sjelene ut som ræv, men det vender man seg til.
Dette er uten tvil den best visualiserte versjonen av helvete i noe spill. Nå er det DOOM som kan ta seg en stille bolle.

Men jeg har ræga. Å som jeg har ræga. Selv etter at de la til masse options og gjorde flere pussler lettere i den nye utgaven ræga jeg. Dette spillet har sinnsykt mye trial and error.
Det er vprst helt på slutten hvor man går gjennom to kuttescener og så må gjøre noen kjipe hopp for så å ikke ane hva faen man skal gjøre. Dette er tima og man blir stompa om man ikke finner ut av det fort nok.
Så må man se de to kuttescenene igjen! :argh:

Men men, storyen til dette forventa jeg aldri mye av, men den er bokstavlig talt av bibelske proporsjoner. Ganske stolt av meg selv for jeg gjetta ganske fort ut hvem man spiller som siden de hele tiden maser om Babels tårn.
Man er Nimrod, den babyloniske keiseren som bygde Babels tårn.

Og så kommer man til slutten da. Dette er bugfuck og vel så det. Den Røde Gudinnen som man har fulgt hele tiden er klar for å gjøre deg til menneske på jorda igjen. Det er bare en liten ting du må gjøre. Du må banke det største beistet i helvete.
Det er man såklart klar for og tar over en passende stor brasse som man gyver løs med.
Så blir den drept. For det største beistet i helvete er Satan.
I nød fanger fanden fluer og du fanger en liten geitedemon. Så hopper du rundt på brettet og skyter ild på digre sekker med blod nær døde hvaler. Disse begynner å fly rundt Satan og de skader ham.
Men å nei, det var ikke nok! Du hopper over hustak og gjør deg klar til... Satan plukker deg opp og spiser deg.

Det er her slutten på spillet blir genial. Du har unike evner som lar deg ta over demoner og du befinner deg inni Satan, hva gjør du?
For en slutt!

Så ja, dette spillet har sine problemer, men det er helt klart laga av folk med sine egne problemer.
Jo også med Uncut-versjonen følger det med en ny versjon av kampanjen. Her spiller man som favoritt-succubusen til The Red Godess. Man kjører gjennom de samme karta bare at man er en ond faen. Flere ganger i spillet tidligere kommer man over gravide damer som er iferd med å føde demonunger.
Når man er succubusen bare sparker man dem i magen eller fissa.
Første spill med cunt punt.

Men men, dette er ikke et bra spill, men det er sinnsykt mye bedre enn man skulle tro. Hvis du liker avskylig voldsporr så er dette noe for deg. =D
 
Topp