Hva spiller du for tiden?

Astrologaster er teit, men eier. Man er en lege i England under rennesansen og må finne ut hva det feiler folk. Man er en kvakksalver så man konsulterer såklart stjernene. Det går ganske bra i starten og så etterhevert ikke veldig bra.

 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Som den eneste i Norge så jeg fram til Rage 2, open-world-oppfølgeren til id Softwares undervurderte mesterverk Rageeeeehehehe. Nei, altså. Rage gledet jeg meg også til før det kom, og jeg ble vel ikke skuffa, men jeg syntes det var litt snodig. Skytinga i Rage var dritbra, men bilkjøringa var bare OK, billøpene du måtte gjennom for å fullføre spillet var nærmest helt krise og de repeterende oppdragene (for de som ikke husker er det bare en liten håndfull med dungeons i Rage og alle oppdragene du kan ta resirkulerer dem konstant) var etter hvert så slitsomme at jeg ga faen og kosta i vei mot slutten av spillet. Som var et heftig antiklimaks.

Så hvordan har Avalanche retta opp feila fra i går, med blanke ark og fargestifter tel? Først og fremst ved at alt er større og at det er mer av alt. Dette innebærer at det jeg likte minst med Rage (få dungeons) er blitt retta opp ganske ettertrykkelig, ved at det digre kartet nå er stappa fullt av små og litt mindre små (men ingen store) steder du kan slenge innom og blæste noen folk, mutanter, folkemutanter og robotmutanter. Bilkjøringa er litt bedre og du har litt mer å skyte på rundt omkring (innimellom kommer det en konvoi med kjerrer som så langt har vært helt like alle sammen men ok en grei måte å skaffe crafting materials på), og billøpene du fortsatt faens må gjennom er litt mindre aids. Verdenen ser også ganske topp nice ut, meeeeen jeg ble ganske hardt skuffa av at alle folka og monstrene nærmest har mista alt særpreget og den kule stilen fra Rage. Historien er... en historie. Tror jeg. Noen av figurene er litt artige, men øh ingen har hatt veldig sterke følelser for noe som helst i narrativet til Rage 2, så mye er sikkert.

Da er det mer lystbetont å snakke om skytinga i Rage 2, som - heldigvis, får'n si - har overlevd siden forrige spill. Rage 2 er fortsatt bråkete, kaotisk, grotesk og voldsomt, og det var i grunn akkurat hva jeg var på jakt etter nå. Lenge siden forrige rett-fram-skytespill, og lenge siden forrige open-world (Breath of the Wild var vel det), og Rage 2 leverer. Stort sett.

Men: Oppgraderingssystemet i Rage 2 fortjener en liten omtale. Du soser rundt på jakt etter Arks, små bunkere med tekno-godteri inni, som enten gir deg en ny ferdighet eller et nytt våpen. God stemning, eller hva? Tjah. Noen av ferdighetene er veldig fine (dobbelthoppet og supersprinten brukes flittig), men andre... jeg testa den greia som lar deg klaske i bakken og gjøre masse au en gang. Du har en som lar deg dulte vekk folk og fe (men ikke, til stor frustrasjon innimellom, kjøretøy) og røske løs rustningen deres, som er kjekk å ha hvis noen har rustning og du er to meter unna, men ikke så mye i alle andre situasjoner. Og våpnene? Jeg brukte lang tid på å koste rundt med bare pistoler, rifle og hagle, og lengta etter noe nytt. Helt til jeg fikk oppgradert hagla til å ha en absurd rekkevidde; såpass som at nå som jeg endelig har fått rakettkaster, bruker jeg den aldri.

Så: Det egentlig eneste jeg har å virkelig utsette på Rage 2 er at balansen er såpass skakk. Det er så klart veldig artig å loffe rundt og bare være super-wonder-bat-woman (eksempler: jeg har ferdigheter som fyller opp livet øyeblikkelig så lenge jeg klarer å skyte en eller to folk, og hvis jeg først dør blir jeg øyeblikkelig vekket til live igjen, i tillegg til at super-berserker-rage-modusen min er satt opp sånn at jeg stort sett klarer å få fylt opp nok energi til en til med en gang jeg har brukt den), men det føles aldri riktig at det meste av det du plukker opp i spillet brukes bare veldig innimellom i beste fall. Som nevnt har jeg flere ting hvor jeg har tenkt "jøss, den der var ræva" og så glemt at det eksisterer.

Men! Men men. Jeg var veldig klar for et solid, teit skytespill i en lettvinn åpen verden, som lot meg blæste og ikke tenke på stort annet og sa seg fornøyd med det. Akkurat som Rage. Sånn sett er dette en nærmest perfekt oppfølger.

Som oppfølger til Rage: 9/10
Som et selvstendig spill utgitt i 2019: 6/10
 
Har fått testa litt Pathologic 2 som nå er ute etter årevis i utvikling. Ihvertfall er det en ganske tro remake av det første kultspillet til Icepick Lodge. Historien er den samme, en småby på steppene er herjet av no mystisk pest og man har tolv dager på seg til å finne en kur. Etterhvert som dagene går sprer pesten seg til nye bydeler og NPCer man kan trenge til quests dauer så man må etterhvert velge. Så et stykke uti dukker millitæret opp og begynner å myrde folk som ser syke ut.
Dette er dog altfor enkelt forklart. Det er surrealistisk, deprimerende og jævlig russisk. Rundt hvert hjørne og i hvert hus finner du urovekkende saker og deler av arkitekturen i byen kan ikke fungere. Man føler den trykkende stemningen litt som Silent Hill 2.
Ihvertfall vandrer man rundt i denne byen å løser små og store mysterier. Hvem har drept faren din som var byens kirurg? Hvorfor er det en diger bikube i ene enden av byen hvor creepy vesener med hvite huer slakter kuer? Hvorfor er alle unga tatt fra Childern of the Corn og totale dicks?
Man har flere stats som sult og pestimunitet og disse må hele tiden passes på. Her er vel spillets største problem siden man bruker mye tid på å bryte seg inn i hus for å stæle ting man kan selge så man kan kjøpe seg et brød og noen bandasjer så man overlever en dag til. Poenget er såklart at man skal bli enda mer stressa, men syns godt det kunne hatt vanskelighetsgrader.
Hovedproblemet med orginalen som gjorde det nært uspillbart var at den russiske orginalteksten likegodt kunne vært kjørt gjennom Babelfish. Store deler av tida ante man ikke en dritt av hva folk preika om. Dette er heldigvis fiksa så nå skjønner jeg fortsatt ikke en dritt, men nå er det i det minste på korrekt engelsk.
Fin grafikk har det og. Ikke veldig avansert, men den er nå så detaljert at man kan se hvor bananas noen av tinga faktisk er. Digger designet på fuglegubbene som jeg først nå har funnet ut at er no slags politifolk i byen.

Så ja, jeg Kickstarta dette for fire-fem år sida og det er alt jeg kunne håpe på. Dette er ikke et spill som er gøy å spille, tvert imot. Det er derimot en helt bananas opplevelse jeg syns alle bør sjekke ut.
Bør vel nevnes at man foreløpig kun kan spille som kirurgen. De to andre historeiene til studenten og heksa kommer etterhvert.


No annet jeg har dilla litt med er Konami sin Picross til Android og iOS. Kom ut i fjor, men hørte først om den på Beastcasten nylig. Det er helt vanlig 'ross med diverse sprites fra de klassiske spilla. Gjør ingenting nytt, men det driter jeg i. Det virker som det er jævlig mange baner her så dette kan ta en stund. Det som er merkelig med dette er at hele greia er gratis. Det er reklame nederst på menyene, men ellers er det ingenting som skulle tilsi at det er F2P. Ihvertfall en bra greie å knote med på bussen. Husker ikke hva det het, men bare søk etter Konami.
 

Shinra85

Spillegals effort emo
Det har gått mye i Earth Defense Force 5 . Faktisk overraskende mye.

Altså, jeg har alltid elska det. Hvor over the top, hvor teit og hvor fullstendig "skru av hodet" det er.

Jeg har 4.1 liggende, men ikke prøvd det ettersom jeg fikk en PS4 like etter jeg fikk spillet, så har ikke helt kommet så langt. Men har spilt 3 en del, og EDF5 er ganske så mye mer raffinert enn det. AIen til beista er milevis bedre ved at de ikke kun angriper seg, men andre på brettet også. Og det gir mer følelsen av et slag enn noe annet.

Spillet er en tredjepersonspangpang der man spiller en soldat under en romveseninvasjon. Man løper rundt og skyter som gal, og plukker opp esker med henholdsvis helse, armor og våpen. De to sistnevnte får man etter endt oppdrag.
Det er null fokus på finmotorikk og "perfekte skudd", man bare hamrer løs med det man har.

Man har tilgang til 4 klasser med ganske forskjellig spillestil; Ranger (standard soldat), Winger (flyr og har kraftige våpen), Air Guard (sender artilleri og lignende) og Fencer (vandrende tank med masse styr som skjold, lanse, etc).
Har tilbrakt mest tid med Ranger. Man låser opp haugevis av våpen og utstyr til klassene (hovedsaklig den man spiller med, men får til andre også), og alle har et ekstremt bredt arsenal og utstyr. Full-automatisk hagle, tanks, helikopter, sniper, etc. Ting man forventer og ikke forventer.

Så, gode ting vs dårlige ting. Vi starter med gode;

Det er herlig campy og cheesy. Storyen er som vanlig; monstre invaderer jorda. Romvesen. Som ser ut som maur og edderkopper (og annet). Og den krisedårlige sci-fi-fra-50tallet-settinga I dialog og musikk passer overraskende godt med blytunge våpen. Ingen i hele spillet nevner én eneste gang at monsterne ligner på insekter, noe som er like nydelig hver gang.

Kort tid ut i spillet møter man de humonoide romvesene, som "look just like us!". Og de er gigantiske frosker. Nydelig.

Det ekstreme kaoset blir, iallefall for meg, aldri kjedelig. Det er full fres hele veien og det føles tilfredsstillende å fyre løs med hagle mot flygende droner, kaste granater på edderkopper, skyte av bein og armer på frosker og bruke napalm på maur. Eller hvilken som helst annen kombo du vil.

Det negative?

Noen oppdrag har en helt sinnsykt vanskelighetstopp, og eneste måten (etter å ha prøvd i timer) er å sette ned på Normal der det er ekstremt lett. Irriterende.

Spillet blir uten tvil repeterende, især med 105 oppdrag x 4 (evt 6 om man tar Hardest og Insane som vanskelighetsgrad, som låses opp etter man har runda spillet) , pluss DLC.

Noe som ikke bryr meg nevneverdig mye, men det er ikke akkurat et grafikkbeist av de sjeldne.

Men, jeg storkoser meg, og etter 26 timer ser jeg bare fram til minst 60 til
 
Her går det i bullet hell i form av Devil Engine.


Det er rimelig heftig, og man blir brutalt kastet ut i det. Spillet starter på very hard og først når man dør åpnes "very easy" som er den eneste andre vanskelighetsgraden. Jeg holder meg til den enn så lenge. Spillet belønner deg for å prøve og feile ved å åpne flere continues, fargevalg, utfordringer etc etter hvert som en lifetime score sakte men sikkert stiger. Jeg har spilt et par timer nå og begynner å få det i inn i fingrene og det smakte godt å holde en kombo igjennom et helt brett for første gang! Jeg kjøpte det til Switch, men det kommer en utvidet utgave til PS4 senere i år. Alt ekstra i den utgaven kommer som dlc til Switch versjonen.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Et par timer inn i Mad Max (PS4), og digger det så langt. De har nailet wasteland-opplevelsen, det er øde på den gode måten og alt står på kartet, så man kan velge om man vil kjøre forbi eller ikke. Liker også at når man inntar en festning eller hva de kaller det er det som å gå inn i et brett/Dungeon hvor den åpne verdenen snevres inn til en klaustrofobisk labyrint som må infiltreres og et eller annet oppdrag utføres. De har fått til noe riktig når det kjennes tilfredstillende å finne én haglepatron og at man stort sett må slåss med hele gjenger og tøffinger i rustning og med slagvåpen med bare nevene fordi man har så lite ressurser. Skulle stoppe og gi vann til en fremmed i går, som såvidt jeg vet gir et trophy, men så kom det en fiendtlig bil og meide både meg og henne rett ned 'a gitt, sånn at overleveringen ikke ble fullført. Sånn kan det gå. Kanskje litt lett, men en såpass godt skrudd sammen verden at jeg ikke synes det gjør noe.
 
Gled deg til racet hvor du skal vinne en V8-motor, det er ikke lett. =D

Ellers da? Spill Void Bastards. Det er en humoristisk scifi roguelite FPS. Man er en frysetørka fange ombord på no fengselsskip som er stranda. Man blir rehydrert av skipets AI og sendes ut for å finne dritt så skipet kan repareres.
Det føles mye mer som System Shock 2 enn DOOM og det eier. De fleste av disse roguelitene i førsteperson prøver å være DOOM og det har jeg aldri likt.

Også er Necrodancer Zelda ute da. Har ikke spilla så veldig mye ennå, men det virker eibart. Du er dama fra Necrodancer som dumpes i Hyrule og så finner du Link og Zelda. Du velger en av dem og så starter spillet.
Denne gangen er det ikke roguelike siden bretta er ferdigmekka. Må si jeg liker det.
Liker også at det har et option som lar deg slippe å følge rytmen så det istedet blir turn based. Oss som har rytmesans som et dovendyr trenger sånt.
Men ja, musikken er såklart gloriøs. Alle de gamle klassikerene, bare nå som shitty techno og metal. Også er såklart butikkfyren der for å synge opera.
 
Topp