Hva spiller du for tiden?

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Synes bare det var teit av deg å bitche om spillet før du hadde fått med deg poenget med spillet. :p
Bare påpekte at jeg ble skuffa fordi jeg hadde urealistiske forventninger til spillet. Ække spillets feil, akkurat som at det ikke ville vært spillets feil om du fikk Persona 4 i posten, og det viste seg å væreøøøhhh en SHMUP når du forventa en JRPG. Du ville klaget på det selv om spillet i seg selv var bra. :p

Grunnen til at jeg skrev litt om Flowser i går kveld var fordi jeg ville lufte mine tanker om selve grunndesignen, ikke opplevelsen som helhet. Siden opplevelsen da blir hovedpoenget gadd jeg ikke si noe spesielt om hvor artig det er, bare generelt. Men ja, det er artig.

Og Martin er målestokken for generell bitterhet, forresten. Selvfølgelig. ^^
 

Halky

Veteran bruker ;)
Tja spiller fortiden GTA IV på pc og koser meg i Liberty City, igjen :p Spiller også litt Far Cry 2 som jeg syntes er helt geeit hittil. Prøver også og få spilt litt Mirrors Edge(Dette spillet har noen problemer på pc, spillet henger seg) og Age Of Conan. Så ja har en del spill som blir spilt fortiden ;)
 

Tutankoopa

Ole (オーレ)
Jeg har, i likhet med Doktor Downs, tatt fram Okami på ny og startet på den fila som lå nærmest sistebossen. Nå løper jeg rundt i Nippon og gjør sidequest for folk og fe. Virkelig givende. Men jeg irriterer meg grønn over to manglende trær i Sei-an by, forhåpentligvis vil disse dukke opp etterhvert som trådene samles.
Å ja, himmelen er blitt konstant mørk fordi det fortsatt er ondskap i verden og spillet maser på at jeg må fullføre det. Temmelig irriterende, jeg må altså begynne på en mye tidligere fil for å få frem fargene? Lite gjennomtenkt, altså, tenker dem ikke på oss som liker å snu på slemmingens dørkarm for å fullføre en masse sideoppdrag?
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Joa, skulle teste det der Dragekvist V i kveld siden det kom ut på diverse steder i dag. Ble til at jeg kopierte over noe annet dill til DS-en som jeg hadde liggende, deriblant noe kalt Retro Game Challenge. Tenkte det sikkert var en retro-compilation som kanskje kunne være noe å spare på i ledige stunder. Vel, det viser seg at det er et flett nytt spill laget av Bandai Namco basert på en japansk TV-serie, hvor du blir forvandlet til en liten unge og sendt tilbake i tida til åttitallet (iallfall på begynnelsen) for å spille gamle videospill sånn at demonen som har tatt over DS-en din blir fornøyd. Jepp. Første spill er Cosmic Gate, en veldig tynt forkledd Galaga-aktig sak som er riktig så artig hvis du liker Galaga. Uansett, hele greia er ikke hvor artig det er å spille gamle videospill, greia er at du får spesifikke utfordringer du må klare, slik at det ofte går på metaforståelsen din av spillet for å komme videre. Saken er nemlig den at du sitter og spiller sammen med barneutgaven av han demonkisen som har tatt over DS-en din, og denne pjokken hender at kjøper spillblader med tips og alt mulig ræl... for eksempel kommentarer fra redaktøren, som heter "Dan Sock". Jeg lålla. Uansett: Det føles litt adventure-aktig å lese blader og finne tips om spillene du skal ræle deg gjennom, selv om du bare sitter i ett enkelt rom. Kan iallfall si så mye som at jeg ble veldig positivt overrasket og at det er a hoot and a half å spille. Sjekk ut.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Prinny: Can I Really be the Hero?! er ute!


Og det er knakende artig, iallfall så langt. Dette er da en spin-off av Disgaea-serien, hvor noen har stært maten til Etna (en figur fra Disgaea) og du må ta kontroll over Prinny for å finne ingrediensene til Ultradesserten innen i morra for å blidgjøre henne, ellers blir det game over. Siden prinnies som kjent er små pingviner med trebein som eksploderer når de blir kasta, har de blitt utstyrt med et magisk skjerf som gjør at de tåler litt mer. Eller ikke så veldig mye mer hvis du spiller på Hell's Finest (også kjent som høyeste vanskelighetsgrad). Dette er et mer eller mindre standard plattform-actionspill, hvor du loffer rundt, hopper og samler mat, i tillegg til å finne hemmeligheter og banke fiender. Prinny kan løpe, dobbelthoppe og smekke skinka nedpå hvis noen lager krøll, og hver fiende du smekker med ræva bygger opp kombometeret ditt som gir premier hvis du får det høyt nok. Har bare spilt et par baner, og det er veldig artig om enn ikke så voldsomt variert eller avansert. Det du derimot får i bøtter og spann er solid design og forholdsvis høy vanskelighetsgrad. Spillet har massevis av små artige detaljer, som for eksempel utsøkt stemmeskuespill, nydelig 2D/3D-grafikk (banene er i 3D, alt av spillobjekter er 2D-sprites) og temmelig kul humor. Endelig et fett plattformspill til PSP, sier nå jeg. ^^
 
D

Doctor Downs

Gjest
Men jeg irriterer meg grønn over to manglende trær i Sei-an by
Protip: se på hodet til han som ber deg finne dem. Det siste tror jeg dukka magisk opp rett bak ham. Jeg fikk romkameraten min til å hjelpe meg meg Blockhead Grande i dag også. Huska fire svake punkter hver, og vips!
 

Tutankoopa

Ole (オーレ)
På hodet til han som ber meg finne dem ... selvfølgelig, det er vel faktisk flere slike lurerier tidligere i spillet. Takk for tipset.

Mange flotte sideoppdrag i Okami, er det ikke? :)

Og jeg klarte alltid de derre Blockheadene på første forsøk :ninja: Jauda!
 
Blockheadsene er mye letter på Wii ihvertfall. Sleit oprinnelig, men når jeg spilte den nyere utgaven gikk alle på første forsøk grunnet bedre kontroll. Så kom jeg til biten hvor man skal grave etter vann (tidligere nevnt her) og fordi kontrollen er alt annet enn nøyaktig og spillet krever at man gjør det 100% perfekt ga jeg opp. Greit med minigames som blir vanskeligere etterhvert. Ikke greit når man må fullføre dem for å komme vidre. <_<
 

Tutankoopa

Ole (オーレ)
Når jeg tenker meg om, så prater vel dere om et sideoppdrag med Blokkhoder, for jeg kan ikke huske at noen av dem hadde åtte punkter. Da skal jeg ikke skryte så hardt likevel :p
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Vel. Kan si at jeg har spilt litt mer Prinny i kveld, og... vel. Det er noe så inni svarte svingende grønnhælvete vanskelig. Greia er det at du starter med tusen liv (aka. antall Prinnies Etna har til sin disposisjon), så du burde være dekka. Jeg har klart tredje brett og har nå mista over femti liv.

Dealioen er den at du har dobbelthopp og alt mulig, men hoppa dine er låst til en bestemt bane (jfr. Ghosts'n'Goblins). Dermed dør du MYE av at du feilberegner hopp, for det er fiender OVERALT. Og bunnløse juv, så klart. Men: Rævsmekken din fungerer også som jump-cancel, som i at du kan avbryte et hopp for å smekke nedover. Og hvis du treffer en fiende med skinka, får du en liten sprett til, som du også kan rette forover eller bakover, i tillegg til et ekstra dobbelthopp. Noe som kommer godt med når man tenker på at standardangrepet (doble kniver, alternativt en knivstråle hvis man slår i lufta) ikke er så mye å skrive hjem om. Uansett så er dette hardt. Jeg spiller på enkleste vanskelighetsgrad (du har to å velge mellom, en som gir deg tre treff før du dør og en som ikke gir deg noen). Ja, og så fort du beveger deg vekk fra spawnpunktet til en fiende dukker den opp igjen. Og nevnte jeg forresten at du har en tidsbegrensning på deg for å skaffe alle ingrediensene til Ultradesserten? Vel, du har ti timer på deg. Hvert brett tar en spill-time, og det er førti brett i spillet.

Men likevel så er det artig å spille. Det er sånn "faen, jeg må skjerpe meg"-vanskelig, ikke sånn "dette er faens umulig"-vanskelig. Selv om det kan føles litt sånn innimellom. Så, fortsatt anbefalt. Plukk det opp hvis du har en PSP og liker hardbarka plattformaction. ^^
 
En liten oppdatering på hva jeg har drivi med på spillefronten i det siste.

Jeg benyttet meg av tilbudet elkjøp hadde her og kjøpte Brothers in arms: Hell's highway til 200 kr, som er et spill som har fanget interessen min fra tid til annen. Jeg gjennomførte det i dag og det havner nok i byttebunken min veldig fort.
Spillet går ut på at du skal lede noen få menn i krig, å da selvfølgelig 2. verdenskrig. Historien er så som så, jeg er ganske sikker på at det er noe i de tidligere spilla jeg burde ha fått med meg, men det kan hende at historien bare var dårlig fortalt også. Den prøver å være litt dramatisk, men jeg synes det ble relativt platt. Men det er for så vidt et pluss at de i det minste prøvde å ha en ordenlig historie.
Du styrer en kæll ved navn Baker som da skal styre folk i krig. Det er egentlig et ganske kult konsept, da du har forskjellige team, som assault team, base fire team, bazooka team osv. Spillet er mer strategisk enn spill som f.eks. call of duty, og tempoet er også lavere. Jeg tenkte at dette skulle bli et friskt pust i min fps samling, men det ble egentlig ikke det.
Bortsett fra laber grafikk vet jeg egentlig ikke helt hvor Brothers in arms gikk feil. Man klarer liksom ikke helt å bli dratt inn i spillet, og den dramatiske historien blir platt fordi du ikke bryr deg driten om noen av karakterene. Spillet var likevel ikke så dårlig at jeg ikke gjennomførte det, så de 200 kr var ikke helt bortkastet. Spillet vil likevel bli brukt på gamestop(sammen med Rainbow Six: vegas og GTA4) for å få byttet til meg neste spill jeg skal snakke om.
Karakter: 5/10

Street Fighter IV er et spill jeg har brukt maaaange timer på de siste dagene. Jeg starter med det negative. Den überkule themesangen til street fighter har blitt byttet ut med en helt forferdelig j-popsang. Den er helt ubrukelig, grusom fæl og forferdelig, og den engelske versjonen er enda verre, for da hører du hvor cheesy teksten er. Noe annet som er helt forferdelig er introene og endingene til hver karakter. Når du starter en arcade kommer det en liten animesnutt. Jeg antar at disse skal forklare noe om hvorfor karakteren er med i turneringen. Jeg antar, fordi jeg aner egentlig ikke. Jeg spilte igjennom arcaden med samtlige karakterer i spillet, og de aller færreste gav noe mening. Det alle videoene hadde tilfelles var at de var dårlig animert. De var totalt overføldige alle sammen. Jeg er en animefan forresten, bare sånn at det ikke blir noen misforståelser der. Jeg synes heller ikke at de nye karakterene El Fuerte og Rufus var noe særlig, ei heller Rose fra Alpha. Men jeg skal innrømme at jeg ikke gav de en rettferdig mengde tid. De virker dog veldig uinteressante.

Det var det negative.

Street fighter 2 er det første fightingspillet jeg spilte og det eneste jeg har ordentlig likt. Tekken 2 og 3 hadde sin periode, og det har blitt noen timer med King of Fighters, men street fighter har liksom alltid vært kongen. Jeg har også brukt litt tid på Super street fighter hd, og har kost meg veldig med det. Jeg var mildt sagt spent når jeg satt meg til med street fighter 4 sammen med en kamerat som har bodd hos meg de siste dagene. Foruten det negative småpirket jeg har nevnt var dette en rein glede å spille. Kontrollene er litt forrandret, men for meg passet de bedre. Det er uansett lett og forrandre kontrollene slik man føler er best selv. Med den valgfrie installeringen, som jeg anbefaler på det sterkeste, flyter spillet helt smertefritt. Grafikken er flott, musikken er flott og movesene ser bra ut, og foregår i et perfekt tempo. Super og ultra systemet fungerer godt, og det nye fokus angrepet som kan absorbere et angrep(utenom break angrep) ser kult ut og åpner for litt mer strategi.

Så var det onlinedelen. Jeg spiller nesten aldri online da jeg har en dårlig forbindelse, og dersom jeg spiller 2 player spill liker jeg best å spille sammen med andre som er i samme rom. Jeg hater ventingen som mange onlinespill drar med seg. Dette var ikke noe stress. Du kunne sette på en arcade og slå på en sånn utfordrersak eller noe som jeg ikke husker hva de kalte.
Du spilte da vanlig arkade, helt du ble utfordret på nettet. Etter kampen gikk du rett tilbake til arcaden til neste motstander kom. Dette gikk fullstendig knirkefritt, og jeg hadde aldri følelsen av at jeg bare satt og ventet. På en eller annen måte fungerer også dette spillet bedre på nettet enn andre spill jeg har. På CoD4 og tekken 5 var det for eksempel et problem at jeg stadig falt ut og at spillet lagget. Dette skjedde ikke en eneste gang på street fighter 4. Jeg spilte det i timesvis uten noe problem i det hele tatt. Battlepoint systemet fungerer også slik at du alltid vil spille mot motstandere på ditt eget nivå(dersom du ikke velger noe annet), noe som er svært velkomment hos meg. Jeg prøvde ikke å quitte en kamp dersom jeg tapte for å se om det var noen form for straff for det, men jeg regner med at det er det. Min kamerat og jeg spilte idag over 40 online kamper, som er det meste jeg har brukt et spill online noen gang. Det hadde blitt flere kamper dersom vi ikke hadde spilt så mye mot hverandre som vi gjorde.

Så oppsummert. Dette spillet er fantastisk. Det er det første fightingspillet siden Street Fighter 2 som virkelig har engasjert meg. Når jeg først begynte å spillet det ville jeg rett og slett ikke legge det fra meg.

Hos meg får dette lett 10/10.
 

Agradula

Ridder Jonatann
Medlem av ledelsen
Jeg fulgte Yetis råd og har nå begynt på retro game challenge.

Jeg synes det er veldig moro. Nå har jeg ikke spilt dette noe mer enn en halvtime på t-banen idag, men det var et "friskt pust" for min del. Har hatt det litt kjipt i det siste for jeg har ingen nye spill jeg spiller omtrent (jeg tør ikke spille fear2), så i det siste har jeg kjørt traktor og pløyd meg gjennom Phoenix Wright ace attorney. herlig herlig. :)

For de av dere som ennå ikke har spilt Phoenix Wright spillene. Fuck deg. Løp ned til nærmeste spillbutikk og kjøp det. Eventuelt bestill det
 
Høres ut som en solid plan mann!

Jeg skal bytte til meg street fighter i dag. Spørs om jeg gleder meg da.

Edit: Pun not indended.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Roar: Så fint da.

Siden jeg pakker for flyttings om dagen rydda jeg litt i spillene mine, og der fant jeg en liten kassett jeg hadde glemt: Wario Land 3 til Game Boy Color. Fant ut at det var en smart bruk av tid å plugge den i GBA SP-en og spille litt mellom slagene, og det stemte jo. For dere som ikke har spilt Wario Land før (og dere er det synd på), så er Wario som kjent en hissig liten plugg som er glad i penger og skatter. Spillet går kort og godt ut på at Wario er ute og flyr med propellflyet sitt, som sporenstreks får motorstopp over en diger skau, og så går det ikke likere enn at faenskapen styrter, Wario rusler inn i ei hule for å søke ly, finner en spilledåse, blir transportert inn i spilledåsa og må redde verden. Som vanlig. Måten Wario redder verden på er ved å trave rundt i mange forskjellige brett spredd ut over fire områder av den vesle øya inni spilledåsa, på jakt etter fem magiske spilledåser som kan vekke til live den snille guden som kan berge hele kalaset. Dermed er det duket for noe av den beste pusle-plattformactionen noensinne, siden Wario kan forvandles til ørten forskjellige typer Wario for å forsere ulike hindre. Vi har blant annet vampyr-Wario, zombie-Wario, snømann-Wario, flate Wario, tjukkebolla feita-Wario (enda mer enn vanlig altså), usynlige Wario, neger-Wario og mulla-Wario (kanskje ikke de to siste der). Hver form trigges enten av en fiende eller av en hindring i brettet; dulter han borti et bål begynner Wario å brenne, for eksempel. Utfordringen ligger i å se mulighetene du har på hvert brett, samt å ha et skarpt øye for hemmeligheter, siden det finnes drøssevis av dem. Å holde seg i live er ikke så nøye, siden Wario er udødelig. Underveis finner han et berg med skatter; hvert brett inneholder fire skattkister, så du må spille hvert brett minimum fire ganger for å finne alle skattene. Dette kunne lett blitt kjedelig og repeterende, men spillet har dag/natt-syklus som veksler hver gang du har fullført et brett (eller når du vil hvis du har funnet en bestemt skatt), noe som har en innvirkning på hvordan brettene framstår. I tillegg endrer forskjellige skatter verdenen på andre måter, så det blir aldri kjedelig. Kort sagt så er Wario Land på noen måter antitesen til Mario-serien; Mario er en minimalist som legger vekt på å perfeksjonere handlingssettet du har til rådighet, mens Wario er mer en maksimalist som må forsere brett fullstappet med mulige ruter og alskens fiffigheter. Det som ikke er forskjellig fra Mario-spillene er at også Wario Land er kanonbra, og Wario Land 3 er nok min favoritt. Gjør deg selv en tjeneste og sjekk det ut hvis du ikke allerede har det.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
Det er knall, men også ganske vanskelig. Når det gjelder bosser f.eks, så siden du ikke kan dø så finner spillet andre måter å straffe deg hvis du tabber deg ut, og det er gjerne å sende deg fem minutt unna bossrommet så du må vandre tilbake hver gang. Men det er også det eneste negative jeg kommer på.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Fem minutt er å overdrive men ja, spillet straffer deg med backtracking hvis du driter deg ut (ikke bare i bosskamper). En kan si at det er kjipt, men det er også den eneste vettuge måten å straffe spilleren på så lenge Wario er udødelig (iallfall den eneste jeg kommer på). Spillet er uansett såpass chill at jeg ikke bryr meg noe særlig om det. Bortsett fra at den jævla fotballkaninen kan ryke til hælvete. :argh: