I det siste har jeg, med unntak av en liten pause for å spille ut Killzone 2, holdt på med GTA IV. Førsteinntrykket mitt av dette spillet da jeg prøvde det bittelitt i sommer, var at all den nye seriøsiteten både i story og bilkjøring ikke var noe for meg, men jeg må si at etter litt spilling så har jeg blitt glad i det. Mye av den gamle GTA-følelsen er bevart (er bare å skru på radioen det), og med nye treffsikre parodier på internett og så videre har de nok en gang truffet tidsånden. Mange av de eldre spillenes svake sider, som for eksempel skytemekanikken og lagringssystemet, føles kraftig forbedret, og friheten til å gjøre hva du vil er enda større enn før. Verden er ikke like stor som i San Andreas, men til gjengjeld er dybden og hensynet til de små detaljene mye større enn før, noe som øker innlevelsen. Dessuten er Ricky Gervais med, noe som automatisk øker karakteren med 37,6 %.
På den annen side har vi jo den nye vennemekanikken, som irriterer meg grønn. En ting er å ha venner som et slags minigame/sidequest der du kan varte dem opp for å få bonusshizzle, en annen ting er når de hele tiden ringer for å finne på noen mens du er mellom oppdrag eller kanskje bare ute og utforsker. For så å kreve at du skal komme deg til den andre siden av byen innen time og kjøre dem et sted og bruke penger på dem og kjøre dem hjem igjen. Kan ikke en av disse jævlene kjøre meg et sted noengang?!

Som alle andre jeg kjenner så har jeg endt opp med å alltid si ja takk til å gå ut, for så å ringe dem umiddelbart opp igjen for å avlyse. Det faktum at jeg vet at jeg kan gjøre det uten at de blir sure selv om jeg har gjort det femten ganger før, ødelegger for innlevelsen i spillet hver eneste gang de ringer.
Alt i alt er nå GTA IV en mye mer positiv opplevelse enn det jeg var redd for, og jeg tar meg selv i å snike inn litt spilling både titt og ofte. Det er alltid et bra tegn.