Gaddæm, når skal denne dritten komme til Noreg? Alle spillsjappene bare trekker på skuldra.
Jeg spiller egentlig GHIII, men jeg har loka gitaren. Sliter litt på å få til de siste låtene på ekspert, og låtutvalget er definitivt langt kjipere enn GHII. Men nå som jeg har alle låtene og gjort meg fortrolig med dem, er det litt mer gøyalt. Jeg hørte flere si at de ble dårligere i GHII av å spille det, men jeg synes jeg har ervervet meg litt mer skills. Jeg klarer riktignok ingenting ovenfor easy 100%, og det er ikke så fryktelig mange femstjernere på ekspert, men det er ikke helt derfor jeg spiller spillet heller. Det er bare kult å spille låter som er kule å spille, og den eneste grunnen til at man tyner seg på vanskeligere og vanskeligere låter er for å spille de som er kule mer feilfritt.
Har såvidt gjort meg ferdig med Kane & Lynch, har nesten runda det ferdig på hard. Ja, det led litt av å være litt usammenhengende og og kort, men det er absolutt kult og engasjerende. Ikke så mye problemer med å gå i cover, og absolutt ikke så enerverende som folk vil ha det til. Våpna er kule selv om hagla er superubalansert - den dreper virkelig alt. At du plutselig skal ut i krigen føles litt malplassert og [OBS SPOILER] det er bare slutten med ekstrabrettet hvor alle sammen dør som er kult[/SPOILAH]. Og selv om spillet liksom skal være så overhardcore og slemt og gritty, så er det litt fett for det. Multiplayeren på live, derimot? Fy faen så uengasjerende og superkjedelig. Jeg spilte bare en håndfull runder for å achievement-hore litt, men det var faen ikke verdt det.
Runda Assassin's Creed igår, det er kult nok, akrobatikken er gøyal, jeg synes ikke byene var for store, og det fungerer fett at hele byen åpnes gradvis selv om du har lite eller ingentign du skulle ha gjort i bydelene du alt har besøkt. Etter å ha fått alle counter-knepa så ble det langt enklere å slåss, men det var ganske gøy å få med dritmange soldater på en liten løpetur rundt byen og så drepe hver jævla en av dem og se de siste tre drite i buksa og løpe hjem. Jeg tok litt missions på si i begynnelsen, men etterhvert var dte bare utkikkespunktene jeg gadd å ta utenom drapene, og det fungerte ganske bra. Ble ikke altfor repetivt for min del, ettersom jeg koste meg med å hoppe rundt omkring på hustak og slakte hele hærskvadroner innimellom. Plottet var piss, og det at du skulle styre Desmond i fremtiden var helt ubrukelig. I det hele tatt, cutscenes hvor du liksom skal styre bevegelsene dine og kameraet selv er dritt, især når plottet er så homo, gjør det dobbelt så jævla irriterende. Men utenom det var det ganske gøy. Jeg syntes det var gøy å ta tak i fyllikene/gærningene, hive dem inn i ei dame med ei krukke på huet, drepe sju vakter og så legge på sprang over hustakene mens jeg dreper et par bueskytere.
Helt grei underholdning, og absolutt ingen stor tragedie. Jeg har store forhåpninger til oppfølgeren, for nå er rammeverket på plass, det er bare å fylle det med mer variasjon og moro, og mindre ubrukelige plotfremdrivere/cut-scenes. Jeg forstår meg ærlig talt ikke på gamere som skal dømme sånne spill nord og ned fordi de tror alle nye spill liksom skal være den hellige jævla gralen bare fordi de har fått litt hype. Helt grei 7/10. Men å spille gjennom gamle missions for å få flere achievments? Ikke faen. Kort levetid, og DRITKJEDELIGE cutscenes på begynnelsen av hvert brett.
Spiller også walo 3 online masse, det er gøyalt, og jeg begynner å forstå litt mer av våpna/bretta. Men jeg er fortsatt alt for gung ho og lite team-orientert til å klare å komme meg opp fra 20-og-noe i nivå, og kommer nok til å bli der. Det er sånn jeg liker å spille det. Dog, bretta, våpna og det meste er et steg ned fra walo 2 live.
Til slutt koser jeg meg med Phantom Hourglass på DS-en. Enkelte ting har den fått til bedre enn Wind Waker, enkelte ting ikke. Sjøen er enda litt mer uengasjerende, men nå er det ikke så sabla langt mellom øyene eller ting å gjøre. Å grave enda dypere i Ocean King tempelet hver gang uten så altfor mange fornuftige "checkpoints" er litt enerverende, og phantom hourglass er for å si det mildt en kjip gimmick, men ellers føles det veldig gjennomført. Templene er hverken mer eller mindre enn det jeg forventet - vanskelig uten å være for vanskelig med bosser som er litt tricky men fullstendig overkommelige på første forsøk. Grei og festlig dialog, fint figurgalleri, og sidequests som er relativt gøyale. skattejaktene e rganske gøyale, og at man kan skrive på karta er genialt. Ellers er det liksom litt lite innovativt helhetlig sett, selv om den har med en del gøyale småting (f.eks. å modde båten, skrive på kartet, lommebok uten grenser med dertilhørende tidvis helt sjuke priser på ting), jeg savner et tempel som kan overraske meg like mye som oppnedtempelet i Majora's Mask. Har enda ikke drept bossen, men jeg begynner å bli rimelig irritert på at nintendo kjører en læx linje i alle spilla sine og så plutselig har en ganske tricky og slitsom boss helt til slutt som man plutselig blir veldig frustrert av. Ganon i Ocarina var perfekt, sånn passe vanskelig, men morsom nok og engasjerende til at du ville forsøke noen ganger til på å ta ham om du dreit deg ut. I Majora's Mask var det ikke bare et gedigent antiklimaks, men også pinlig enkelt. I Wind Waker var det passe vanskelig, men litt kjedelig. Minish Cap har jeg ikke orka å ta bossen på fordi han er så kjedlig og jeg orker ikke å finne ut av den teite svakheten, og nå i Phantom Hourglass er bossen veldig kjedelig så langt, og jeg veit ikke om jeg gidder å forsøke meg så mange ganger til på ham (har feilet en gang hittil). Merka det samme i det første Metroid Prime på GC-en, der orka jeg ikke mer etter to ganger.