Ja, så jeg har spilt litt Skyrim i det siste for å se om jeg likevel kan like det. Har til og med spilt som mage for få en litt annen spillopplevelse enn tidligere, men vet dere hva? Det spiller ingen rolle! Uavhengig om jeg er slåsskjempe som panker løs på fiendene eller emo mage, så befinner jeg meg til stadighet i grotter, gravkamre, templer (alle utstyrt med praktiske bakdører så jeg slipper å traske hele veien tilbake når jeg har gjort meg ferdig) og en og annen dwemer-ruin for å loote. Må jo loote. Gotta have that looooot.
Åsså en annen ting! Etter haugevis med timer med Skyrim, er det påfallende hvordan alt ligger åpent og venter på å bli oppdaget. Det virker som om områdene ligger frosset i tid, helt til jeg ankommer med min berserker mage og vekker alt til live. For ikke snakke om at alt faktisk kan oppdages, alt er tilgjengelig og man kan spille alle roller samtidig. Nå føles det som om jeg har fått en overdose med selvrealisering. Jeg er sjæf over Companions, rektor ved Hogwarts skuul of magic, samtidig som jeg kombinerer jobben som simpel lommetyv med å redde verden fra drager. Gud, så digg det hadde vært om jeg oppdaget et laug eller et slott hvor dørvakta sier: "Sorry, mac! Her kommer du ikke inn". Ikke at det spiller noen rolle, for jeg kan jo bare drepe dørvakta og samtlige som befinner seg innenfor døra - og ta med meg lootet.