Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Huska ikke at THPS4 var såpass leikeplassete. Alle gode ting fra THPS 3 med reverts og manualer (for those SIIIIICK combos!), men full fred rundt brettet uten tidsbegrensning, samt at man slipper "nyvinningen" å kunne gå av brettet. Suse rundt i en hub og få oppdrag av folk, og også noen mini-games. Som å spille tennis med en frekk svenske ved navn Björn.
Men THPS 2 er dealen
Men THPS 2 er dealen
Ferdig med Mega Man 1-6, gett. Jeg får vel si at kommentaren om at jeg hadde undervurdert Mega Man 5 og 6 nok kan utdypes litt; på noen måter er det de beste i serien. Banedesignen i de to spillene er kanskje den beste i serien, og MM6 er spillet MM9 og MM10 tok utgangspunkt i da de skulle sette vanskelighetsgraden. De to sistnevnte blir dog litt for harde for min smak da det ikke på langt nær er like mye hjelpemidler å hente der som i MM6; tok siste Wiley-bossen med maks liv og E-tanker. Sistebossen i MM6 er forøvrig en skuffende slutt, siden den kampen er nesten identisk med den i MM5 bortsett fra at Beat er helt ubrukelig (noe han forøvrig er i hele spillet, aner ikke hvorfor han er med).
Men! Rush-adaptergreiene i MM6 er en helt briljant ide. Istedenfor at robotkjøteren har egen våpenenergi og dermed må sittes barnevakt for når du ikke bruker ham (dvs. 99% av spillet) så du ikke mangler energi de totalt åtte gangene du trenger ham (totalt en hvis det er snakk om ultra-gimmicken Rush Marine som heldigvis er borte i MM6), så er Rush-adapterne egne modi for Mega Man med skikkelig kraftige, men veldig begrensede bruksområder. Power Adaptor gir deg et knyttneveslag som kan knæse fiender med panser og visse vegger, men det har ekstremt kort rekkevidde og du kan ikke skli mens du bruker den. Jet Adaptor er en ekte jetpack som er helt gloriøs å bruke, men også den med kort rekkevidde. Bra, bra.
Uansett, Legacy Collection har jo pakka med en drøss med Challenges som utfordrer selv durkdrevne megamanister, så den har jeg begynt så smått på. Mye kos utover de tretten timene Steam sier jeg har brukt på de seks frittstående spillene.
PS: "Dr. Wiley Be Riine Un!!" -Capcom Times
Men! Rush-adaptergreiene i MM6 er en helt briljant ide. Istedenfor at robotkjøteren har egen våpenenergi og dermed må sittes barnevakt for når du ikke bruker ham (dvs. 99% av spillet) så du ikke mangler energi de totalt åtte gangene du trenger ham (totalt en hvis det er snakk om ultra-gimmicken Rush Marine som heldigvis er borte i MM6), så er Rush-adapterne egne modi for Mega Man med skikkelig kraftige, men veldig begrensede bruksområder. Power Adaptor gir deg et knyttneveslag som kan knæse fiender med panser og visse vegger, men det har ekstremt kort rekkevidde og du kan ikke skli mens du bruker den. Jet Adaptor er en ekte jetpack som er helt gloriøs å bruke, men også den med kort rekkevidde. Bra, bra.
Uansett, Legacy Collection har jo pakka med en drøss med Challenges som utfordrer selv durkdrevne megamanister, så den har jeg begynt så smått på. Mye kos utover de tretten timene Steam sier jeg har brukt på de seks frittstående spillene.
PS: "Dr. Wiley Be Riine Un!!" -Capcom Times
Ellers da, fant denne fine artikkelen som forklarer hvorfor Dr. Wily egentlig er helten i Mega Man-serien.
Jo, og jeg spilte litt Shovel Knight akkurat. Anledningen var rett og slett at Yacht Club har gitt ut en ny tilleggspakke til spillet, hvor du kan gønne gjennom hele kostebinderiet som Plague Knight. Hvor mye må du ut med for å få denne herligheten? Null kroner, det er gratis og mest sannsynlig allerede installert som en vanlig oppdatering. Det er ganske kult!
Fikk litt hetta da jeg starta, for Plains of Passage var blitt tweaka ganske mye, og bevegelsessettet til Plague Knight er ganske forskjellig fra Shovel Knight sitt, kan du si. Så dermed dævva jeg ganske så grundig, ganske så mye. Gikk mye bedre da jeg kom inn til King Knight da. Uansett, sjekk det ut om så bare for å se de mange nye vitsene og smådetaljene de har lagt inn i spillet. Lo høyt da jeg fant ut hvordan Plague Knight låser opp svingdørene inn til Chester, for eksempel (du veit, de med en Shovel Knight-formet innsenkning).
Ta en kikk på noe trailers da vel.
Og så går det an å feire med å konstatere at musikken på banen til Plague Knight er en av de feteste i spillet. Funfact: Den er komponert av Manami Matsumae, som mekka musikken til blant annet Mega Man i sin tid.
Fikk litt hetta da jeg starta, for Plains of Passage var blitt tweaka ganske mye, og bevegelsessettet til Plague Knight er ganske forskjellig fra Shovel Knight sitt, kan du si. Så dermed dævva jeg ganske så grundig, ganske så mye. Gikk mye bedre da jeg kom inn til King Knight da. Uansett, sjekk det ut om så bare for å se de mange nye vitsene og smådetaljene de har lagt inn i spillet. Lo høyt da jeg fant ut hvordan Plague Knight låser opp svingdørene inn til Chester, for eksempel (du veit, de med en Shovel Knight-formet innsenkning).
Ta en kikk på noe trailers da vel.
Og så går det an å feire med å konstatere at musikken på banen til Plague Knight er en av de feteste i spillet. Funfact: Den er komponert av Manami Matsumae, som mekka musikken til blant annet Mega Man i sin tid.
SOMA var ihvertfall jævlig bra saker om man liker sci-fi av den gamle skolen. Det er den nye greia til Frictional og hvis man tenker seg gameplay et sted mellom de to Amnesiaene i settingen til Bioshock under havevt med masse gærne roboter fra System Shock og Portal så begynner man å nærme seg. Vil vel ikke si så mye mer om det annet enn at historien er jævlig lovende så langt og det kommer stadig nye avsløringer som gjør en litt 
Og såklart hater alle buttnerdene det fordi det er enda en vandresimulator.
Og såklart hater alle buttnerdene det fordi det er enda en vandresimulator.
Apropos sci-fi og ruslesims så kan jeg jo nevne at jeg spiller Cradle fordi jeg så et sted at det var skikkelig wonky på en del ting, men kult. Og... vel, jeg smeller noen bilder og litt info om spillet i en spoiler siden det blir noen bilder og de er spoilery i seg selv. Så, øh, sjekk dem ut hvis du enten ikke er interessert i vaklevorne men kule scifi-spill eller bare ikke bryr deg om spoilers. Etter spoileren kommer noe diskusjon som skal være mer spoilerfri. Ja.
Det skriker ikke akkurat "scifi" til å begynne med, iallfall. Du våkner i en yurt midt ute på de mongolske steppene (og lærer hva en yurt er, hvis du slår det opp på wikipedia), og må lage frokost til noen som heter Ongots. Fordi det har du skrevet på en lapp til deg selv før du våkna opp med - gisp - hukommelsestap. ELLER HAR DU?!
Uansett, etter litt lett pusling og litt utforsking (og litt grumling og litt "jøss det var ganske kult"-ing, iallfall hvis du er meg), finner du ut at den haugen med defekte robotdeler på benken egentlig er...
...Ida, som hun sier at hun heter. Helt ærlig så ble atmosfæren litt mindre kul da Ida og Enebish (som man antar at hovedpersonen heter) begynner å prate sammen. Dette er ikke akkurat trippel-A og stemmeskuespillet er deretter. Da får det være plaster på såret at spillet endelig får et mål utover "hva faen er dette".
Ikke at det er så gæærnt det heller, da. Brukte en god stund bare på å utforske området rundt teltet, og jeg er spesielt fan av skyene på himmelen. Du ser kanskje en kriminelt lavoppløselig skydome, men jeg ser - sammen med de litt for stiliserte trærne - en utvikler som har gjort noen smarte kunstneriske valg for å skape en troverdig, men merkbart annerledes virkelighet. Bruken av lydeffekter er også ypperlig, og bygger effektivt opp en flott stemning.
Etter hvert må du utforske mer, og...
...da finner du for eksempel dette.
Ja, ok. Jeg har ikke spilt ferdig, men jeg vil si litt om hva som gjør dette til en kul opplevelse til tross for store mangler. For det første: Ingen invert-y-innstilling. I et førstepersonsspill. Bare, jeg veit ikke, gidd. Jeg har mekka min egen selv, så jeg kan avsløre hvor mye kode som inngår i det:
Jess. Det, pluss at det ikke går an å lagre. Jepp, et faens adventure med checkpoint saves. I det minste fant jeg checkpoints tilsynelatende fra hele spillet da jeg trykka "Load", men jeg sjekka ikke om det gikk an å skippe til slutten. Og, så klart, det lille aberet med at hele spillet skriker Øst-Europa (det er laget i Ukraina) og dermed har mye tekst og info som er ekstremt pussig ("Mission: Find a method to escape the territory of the park"). Plottet har heldigvis ikke så mye mumbo-jumbo, men det som er der, er ganske cringeworthy.
Så, når du da finner ut at akkurat det der er helt greit siden du kan overse det, så går det an å isteden kose seg med et spill som er behagelig å spille, har masse små, fine detaljer som bygger god atmosfære, og - så langt, iallfall - har minigames som har fine, mekaniske dybder å by på for den som gidder å vri nøtta litt. Det er ikke alltid veldig artig å spille, men det er i det minste interessant, og historien har akkurat så mye kjøtt på beina at du gidder å bry deg. Nei, jeg liker'e. Sjekk ut hvis du liker sci-fi og å bruke en halvtime på å rote rundt etter ingredienser sånn at du kan lage suppe til en ørn. Spoiler.
Det skriker ikke akkurat "scifi" til å begynne med, iallfall. Du våkner i en yurt midt ute på de mongolske steppene (og lærer hva en yurt er, hvis du slår det opp på wikipedia), og må lage frokost til noen som heter Ongots. Fordi det har du skrevet på en lapp til deg selv før du våkna opp med - gisp - hukommelsestap. ELLER HAR DU?!
Uansett, etter litt lett pusling og litt utforsking (og litt grumling og litt "jøss det var ganske kult"-ing, iallfall hvis du er meg), finner du ut at den haugen med defekte robotdeler på benken egentlig er...
...Ida, som hun sier at hun heter. Helt ærlig så ble atmosfæren litt mindre kul da Ida og Enebish (som man antar at hovedpersonen heter) begynner å prate sammen. Dette er ikke akkurat trippel-A og stemmeskuespillet er deretter. Da får det være plaster på såret at spillet endelig får et mål utover "hva faen er dette".
Ikke at det er så gæærnt det heller, da. Brukte en god stund bare på å utforske området rundt teltet, og jeg er spesielt fan av skyene på himmelen. Du ser kanskje en kriminelt lavoppløselig skydome, men jeg ser - sammen med de litt for stiliserte trærne - en utvikler som har gjort noen smarte kunstneriske valg for å skape en troverdig, men merkbart annerledes virkelighet. Bruken av lydeffekter er også ypperlig, og bygger effektivt opp en flott stemning.
Etter hvert må du utforske mer, og...
...da finner du for eksempel dette.
Ja, ok. Jeg har ikke spilt ferdig, men jeg vil si litt om hva som gjør dette til en kul opplevelse til tross for store mangler. For det første: Ingen invert-y-innstilling. I et førstepersonsspill. Bare, jeg veit ikke, gidd. Jeg har mekka min egen selv, så jeg kan avsløre hvor mye kode som inngår i det:
Kode:
if (invert)
mousePos.y = -mousePos.y;Så, når du da finner ut at akkurat det der er helt greit siden du kan overse det, så går det an å isteden kose seg med et spill som er behagelig å spille, har masse små, fine detaljer som bygger god atmosfære, og - så langt, iallfall - har minigames som har fine, mekaniske dybder å by på for den som gidder å vri nøtta litt. Det er ikke alltid veldig artig å spille, men det er i det minste interessant, og historien har akkurat så mye kjøtt på beina at du gidder å bry deg. Nei, jeg liker'e. Sjekk ut hvis du liker sci-fi og å bruke en halvtime på å rote rundt etter ingredienser sånn at du kan lage suppe til en ørn. Spoiler.
Sist redigert:
Så ja, SOMA. Er blitt enda mer episk. Herre for et spill.
Blood Bowl 2 er ute så det måtte jeg coppe. Jeg er drit dårlig i det siden det er vanskelig å lære seg reglene om man ikke har spilla brettspillet, men jeg kommer meg. Det er veldig likt forgjengeren, men det må det nesten være siden de prøver å gjenskape et spill som har eksistert fysisk i 23 år. Uansett er denne versjonen mye bedre enn sist av tre grunner.
-Grafikken og presentasjonen er kraftig forbedra. Grafikken er pussa opp så det ser jævla lekkert ut og kuttescener samt kommentatorene er ikke på nær så repetetive. Hjelper og at Jim og Bob ikke sier så mye lenger.
-Interfacet er helt gjort om. I orginalen måtte du kunne reglene for du fikk aldri no hint om hva f.eks terninger gjorde. Man skulle tro at et lyn med en hodeskalle er bedre enn bare et lyn, men sistnevnte betyr at man slår ned motstanderen, mens det første betyr at begge spillerne blir slått ned. Nå popper det opp tekst på alle sånne valg som forklarer ting. Det hjelper no jævlig for oss som ikke kan spillet skikkelig. Da jeg dreiv med orginalen lasta jeg faktisk ned regelboka til brettspillet bare for å kunne skjønne ting.
-Det har en skikkelig kampanje denne gangen. I eneren var eneste single playeren en kort liga, men denne gangen er det kuttescener og kommentatorene snakker hele tiden om hva som har skjedd og skal skje. Den funker og som tutorial, noe som såklart sårt trengs for folk som aldri har rørt serien. Man spiller Reikland Reavers som er et sagnomsust lag i ligaen, men i de siste sesongene har alt gått i dass. Man spiller den nye treneren og hyrer en helt ny stall som skal bygge opp æren igjen og vinne blodbolla.
Her er laget jeg satte sammen før første kvallik:
Og ja, det er fortsatt en simulering av et kjedelig brettspill:
Erketor scorer!!!
Vi vant matchen 2-0 og det er slett ikke vprst. Om du liker tanken på amerikansk fotball, men ønsker at det hadde mer vold og drap samt kjemperotter, goblingser og onde alver så er dette et sikkert valg. Kommer nok ikke til å teste ut multiplayeren, men den er vistnok og allerede stødig som faen.
E: For faen, nå skjedde det enda en ting i SOMA som har enorme implikasjoner og gjør ting enda jævligere.
Blood Bowl 2 er ute så det måtte jeg coppe. Jeg er drit dårlig i det siden det er vanskelig å lære seg reglene om man ikke har spilla brettspillet, men jeg kommer meg. Det er veldig likt forgjengeren, men det må det nesten være siden de prøver å gjenskape et spill som har eksistert fysisk i 23 år. Uansett er denne versjonen mye bedre enn sist av tre grunner.
-Grafikken og presentasjonen er kraftig forbedra. Grafikken er pussa opp så det ser jævla lekkert ut og kuttescener samt kommentatorene er ikke på nær så repetetive. Hjelper og at Jim og Bob ikke sier så mye lenger.
-Interfacet er helt gjort om. I orginalen måtte du kunne reglene for du fikk aldri no hint om hva f.eks terninger gjorde. Man skulle tro at et lyn med en hodeskalle er bedre enn bare et lyn, men sistnevnte betyr at man slår ned motstanderen, mens det første betyr at begge spillerne blir slått ned. Nå popper det opp tekst på alle sånne valg som forklarer ting. Det hjelper no jævlig for oss som ikke kan spillet skikkelig. Da jeg dreiv med orginalen lasta jeg faktisk ned regelboka til brettspillet bare for å kunne skjønne ting.
-Det har en skikkelig kampanje denne gangen. I eneren var eneste single playeren en kort liga, men denne gangen er det kuttescener og kommentatorene snakker hele tiden om hva som har skjedd og skal skje. Den funker og som tutorial, noe som såklart sårt trengs for folk som aldri har rørt serien. Man spiller Reikland Reavers som er et sagnomsust lag i ligaen, men i de siste sesongene har alt gått i dass. Man spiller den nye treneren og hyrer en helt ny stall som skal bygge opp æren igjen og vinne blodbolla.
Her er laget jeg satte sammen før første kvallik:
Og ja, det er fortsatt en simulering av et kjedelig brettspill:
Erketor scorer!!!
Vi vant matchen 2-0 og det er slett ikke vprst. Om du liker tanken på amerikansk fotball, men ønsker at det hadde mer vold og drap samt kjemperotter, goblingser og onde alver så er dette et sikkert valg. Kommer nok ikke til å teste ut multiplayeren, men den er vistnok og allerede stødig som faen.
E: For faen, nå skjedde det enda en ting i SOMA som har enorme implikasjoner og gjør ting enda jævligere.
Sist redigert:
Har egentlig lovet meg selv å ikke kjøpe mere spillings nå fordi jeg har en rimelig stor backlog, men ja. Det dukka opp to etterlengtede spill på Steam i går som jeg BARE MÅTTE HA. Pussig nok har begge to grafikk inspirert av ulike maskiner i PlayStation-serien og deres egenskaper.
Assault Android Cactus
Arenaskyter av arten tostikke hvor du styrer den titulære androiden (eller en av venninnene hennes) og må blæste roboter på et digert romskip fordi blæsting er fett. Og så er Cactus space cop eller noe, jeg bryr meg ikke. Ja, og som man ser er grafikken laget for at en PlayStation 2 skal kunne kjøre den komfortabelt (jeg liker looken).
Enkel og grei arenaskyter er hva dette er, masse korte brett som har stramt definerte utfordringer (spoiler: De er som regel slemme roboter som må skytes). Du har et vanlig våpen og et spesialvåpen som varierer etter hvilken androide du spiller med, og dermed er det litt taktikk ute og går.
Dette gir litt Mutant Storm-vibber, uten at det dermed er helt blåkopi; dette er hakket raskere og mer kaotisk, og det har mye større fokus på powerups. Litt skuffa over at det er såpass lite variasjon og få hindringer ut over bare roboter du må blæste, men det føltes rett med en ny tostikker og dette er kompetent laga. Får se etter hvert.
Ja, og det er en historie med filmklipp og stemmeskuespill og greier, uten at jeg helt fatter hvorfor. Plottet så langt er at Cactus er ved et romskip fordi årsaker, finner ut at robotene har tatt kontroll og hjelper de snille androidene med å blæste dem. Kanskje det blir noe som ikke er reint bortkasta tid ut av det etter hvert (spoiler antageligvis ikke).
PS: Trekk for at opplæringssekvensen er obligatorisk og antar at dette er det første spillet du har lagt øynene på noensinne, og for at det ikke heter Assault Android Cactuar siden Cactuar er kul (ere enn noen half-assed chibi-androider).
else Heart.Break()
Kjøpte dette mest på grunn av den fantastiske faux-PS1-grafikken, og fordi musikken er laget av bl.a. El Huervo. Og at det er et adventure med en dynamisk verden proppa full av retro-datamaskiner du kan programmere slik du vil.
Har bare spilt litt, men det føles mest av alt som et Ultima VII uten kamp (iallfall så langt) og med mer hacking. Antar det er gode nyheter for de fleste. Skal ikke si så mye mer siden jeg bare så vidt er i gang, men det eier hardt så langt. Bonus for at det går an å spille på svensk, har ikke testa men jeg blir litt vonbroten om ikke tittelen endrer seg til "annars Hjärta.Smärta()".
Assault Android Cactus
Arenaskyter av arten tostikke hvor du styrer den titulære androiden (eller en av venninnene hennes) og må blæste roboter på et digert romskip fordi blæsting er fett. Og så er Cactus space cop eller noe, jeg bryr meg ikke. Ja, og som man ser er grafikken laget for at en PlayStation 2 skal kunne kjøre den komfortabelt (jeg liker looken).
Enkel og grei arenaskyter er hva dette er, masse korte brett som har stramt definerte utfordringer (spoiler: De er som regel slemme roboter som må skytes). Du har et vanlig våpen og et spesialvåpen som varierer etter hvilken androide du spiller med, og dermed er det litt taktikk ute og går.
Dette gir litt Mutant Storm-vibber, uten at det dermed er helt blåkopi; dette er hakket raskere og mer kaotisk, og det har mye større fokus på powerups. Litt skuffa over at det er såpass lite variasjon og få hindringer ut over bare roboter du må blæste, men det føltes rett med en ny tostikker og dette er kompetent laga. Får se etter hvert.
Ja, og det er en historie med filmklipp og stemmeskuespill og greier, uten at jeg helt fatter hvorfor. Plottet så langt er at Cactus er ved et romskip fordi årsaker, finner ut at robotene har tatt kontroll og hjelper de snille androidene med å blæste dem. Kanskje det blir noe som ikke er reint bortkasta tid ut av det etter hvert (spoiler antageligvis ikke).
PS: Trekk for at opplæringssekvensen er obligatorisk og antar at dette er det første spillet du har lagt øynene på noensinne, og for at det ikke heter Assault Android Cactuar siden Cactuar er kul (ere enn noen half-assed chibi-androider).
else Heart.Break()
Kjøpte dette mest på grunn av den fantastiske faux-PS1-grafikken, og fordi musikken er laget av bl.a. El Huervo. Og at det er et adventure med en dynamisk verden proppa full av retro-datamaskiner du kan programmere slik du vil.
Har bare spilt litt, men det føles mest av alt som et Ultima VII uten kamp (iallfall så langt) og med mer hacking. Antar det er gode nyheter for de fleste. Skal ikke si så mye mer siden jeg bare så vidt er i gang, men det eier hardt så langt. Bonus for at det går an å spille på svensk, har ikke testa men jeg blir litt vonbroten om ikke tittelen endrer seg til "annars Hjärta.Smärta()".
Mad Max a? Det er faktisk helt ålreit. Det gjør ingenting veldig bra, men er heller ikke krise på no vis. Slåssinga er middelmådig Batman og kjøringa er slumsete som i Just Cause fordi det er de samme folka som har mekka dette. Alt i alt et helt gjennomsnittlig spill som er ganske kjedelig, men samtidig holder oppmerksomheten min siden det stadig vekk er ting å dille med. Det er også utrolig pent og er lojalt mot settingen. Det får pluss fordi den store slemmingen er den andre sønnen til Imortan Joe og heter Scrotus. Får og pluss fordi man hele tida har med seg en mekaniker som er en blanding av Gollum og pukkelryggen fra 300. Jo også er det faktisk genuint fett å kunne mekke på den nye bilen til Max.
Min Max har fått digert uteliggerskjegg og det vil jeg heller ikke kimse av.
Så ja, om du ikke har no bedre å spille og vil ha en bokstavlig sandkasse så er dette helt ålreit.
Min Max har fått digert uteliggerskjegg og det vil jeg heller ikke kimse av.
Så ja, om du ikke har no bedre å spille og vil ha en bokstavlig sandkasse så er dette helt ålreit.
Det spillet har trigga ocd'en min. Det er akkurat så middelmådig som Lodin beskriver, men likevel fiser jeg rundt og gjør alt som kan gjøres i det.
Det har sine øyeblikk da. Å jage etter en konvoi og knuse bilene i den en etter en før man tar lederbilen kun for å rappe panserpryden dens går jeg aldri lei av. Bilkjempinga er også variert så man har en del forskjellige måter å kvitte seg med andre biler på. Man kan skyte i stykker dekk, bensintanker og sjåfører men det er begrenset med ammunisjon til hagla så det gjelder å være taktisk. Man har en harpun man kan røske deler av biler med som ikke er godt pansra ihvertfall. Eier å rive av døra på en bil og så huke sjåføren og røske han pokkerivold etterpå. Eller man kan bare sørge for at man har en god støtfanger og hamre inn i sida på de andre nok ganger til de går i lufta. For alt eksploderer selvfølgelig.
Liker stormene også. Ganske stilig å se dem komme rullende inn over landskapet og så plutselig ser du ingen verdens ting mens bilen blir hamra i stykker av løse gjenstander og lynnedslag og du ratter febrilsk etter et trygt sted å oppholde deg. Eller om du er tøff nok så blir du værende i den og sanker de ganske store verdiene som befinner seg i den.
Max til fots går dessverre fort ut på dato. De forskjellige basene man kan gå rundt i er kjedelig designa, og slåssinga er så som så, selv om man låser opp en del fler moves etterhvert så slutter det aldri å være parér-slå-slå-slå-parér-slå-slå-slå.
Et greit nok spill for når du ikke har noe annet ja, helt enig med Lodin.
Det har sine øyeblikk da. Å jage etter en konvoi og knuse bilene i den en etter en før man tar lederbilen kun for å rappe panserpryden dens går jeg aldri lei av. Bilkjempinga er også variert så man har en del forskjellige måter å kvitte seg med andre biler på. Man kan skyte i stykker dekk, bensintanker og sjåfører men det er begrenset med ammunisjon til hagla så det gjelder å være taktisk. Man har en harpun man kan røske deler av biler med som ikke er godt pansra ihvertfall. Eier å rive av døra på en bil og så huke sjåføren og røske han pokkerivold etterpå. Eller man kan bare sørge for at man har en god støtfanger og hamre inn i sida på de andre nok ganger til de går i lufta. For alt eksploderer selvfølgelig.
Liker stormene også. Ganske stilig å se dem komme rullende inn over landskapet og så plutselig ser du ingen verdens ting mens bilen blir hamra i stykker av løse gjenstander og lynnedslag og du ratter febrilsk etter et trygt sted å oppholde deg. Eller om du er tøff nok så blir du værende i den og sanker de ganske store verdiene som befinner seg i den.
Max til fots går dessverre fort ut på dato. De forskjellige basene man kan gå rundt i er kjedelig designa, og slåssinga er så som så, selv om man låser opp en del fler moves etterhvert så slutter det aldri å være parér-slå-slå-slå-parér-slå-slå-slå.
Et greit nok spill for når du ikke har noe annet ja, helt enig med Lodin.
Indeed. Har interesse for lisensen, men med tanke på hvor lite engasjerende jeg finner Batman og AssCreed om dagen ser jeg for meg at “en middelmådig utgave av det derre” ikke vil overleve mer enn 10 minutter i DVD-drevet.
Ellers da? Jo, jeg spiller (endelig) Deadly Premonition, noen år etter at dét var kult.
Spillet er veldig klønete skrudd sammen på mange måter, med krøkkete kontroller, keitete spillrom og så videre. Men som dere sikkert alle vet allerede eier det en overbevisende, skakk sjarme som gjør spillopplevelsen fengslende likevel.
Bilkjøringen minner meg om PC-spill fra 80- og 90-tallet, den gangen bilfysikk var et mysterie og man gikk mer etter dashboardrealisme. Skrekkeventyret er på sin side oppfostra på Resident Evil og Twin Peaks, og … vel, så langt er det i hvert fall heidundrandes ujevnt. For min del er det genuint guffent, eller i hvert fall ubekvemt, men siden mekanikkene ligger såpass tett opptil RE4 er det lett å savne et spill som faktisk fungerer.
Når det er sagt er jeg ganske glad i RE-formelen, med tekstlige beskrivelser, lysende pickups på bakken, 3D-modeller som spinner på midten av skjermen etter at du plukker dem opp, og teite nøkkel-lås-gåter. Kan fort se at det kan bli for mye av det, men så langt har spillet beveget seg videre før tålmodighetsreservene har gått tomme.
En annen åpenbar inspirasjon her er forresten Flower, Sun, and Rain (som på sin side sikkert hadde Twin Peaks som inspirasjon igjen for alt jeg vet). Deadly Premonition føles ikke helt som et Suda-spill, men jeg tipper Swery65 liker Goichi'n ganske godt.
Fra toppen av pappen kan jeg nevne:
- mannlig detektiven ankommer det magiske, creepy stedet i bil
- detektiven prater med seg selv til stadighet og har ansiktsuttrykk og rutiner som må følges
- et hotell danner base for utforskningen
- spillet dreier seg delvis om å bli kjent med lokalbefolkningen
- stor grad av WTF
Så, jodda. Ikke spilt særlig langt enda, men jeg føler det skal bli mer Deadly Premonition på meg.
Ellers da? Jo, jeg spiller (endelig) Deadly Premonition, noen år etter at dét var kult.
Spillet er veldig klønete skrudd sammen på mange måter, med krøkkete kontroller, keitete spillrom og så videre. Men som dere sikkert alle vet allerede eier det en overbevisende, skakk sjarme som gjør spillopplevelsen fengslende likevel.
Bilkjøringen minner meg om PC-spill fra 80- og 90-tallet, den gangen bilfysikk var et mysterie og man gikk mer etter dashboardrealisme. Skrekkeventyret er på sin side oppfostra på Resident Evil og Twin Peaks, og … vel, så langt er det i hvert fall heidundrandes ujevnt. For min del er det genuint guffent, eller i hvert fall ubekvemt, men siden mekanikkene ligger såpass tett opptil RE4 er det lett å savne et spill som faktisk fungerer.
Når det er sagt er jeg ganske glad i RE-formelen, med tekstlige beskrivelser, lysende pickups på bakken, 3D-modeller som spinner på midten av skjermen etter at du plukker dem opp, og teite nøkkel-lås-gåter. Kan fort se at det kan bli for mye av det, men så langt har spillet beveget seg videre før tålmodighetsreservene har gått tomme.
En annen åpenbar inspirasjon her er forresten Flower, Sun, and Rain (som på sin side sikkert hadde Twin Peaks som inspirasjon igjen for alt jeg vet). Deadly Premonition føles ikke helt som et Suda-spill, men jeg tipper Swery65 liker Goichi'n ganske godt.
Fra toppen av pappen kan jeg nevne:
- mannlig detektiven ankommer det magiske, creepy stedet i bil
- detektiven prater med seg selv til stadighet og har ansiktsuttrykk og rutiner som må følges
- et hotell danner base for utforskningen
- spillet dreier seg delvis om å bli kjent med lokalbefolkningen
- stor grad av WTF
Så, jodda. Ikke spilt særlig langt enda, men jeg føler det skal bli mer Deadly Premonition på meg.
Kan godt skrive mer om Deadly Premonition jeg altså.
Det er, for meg, et spill hvor regelen min om at setting og historie er irrelevant kastes over ripa. Uten den udefinerbare magien som gjør Greenvale til et troverdig sted med innbyggere du faktisk bryr deg om (det er mange mysterier å løse bortsett fra hovedmysteriet, og de fleste er meningsfylte), ville det vært skrap. Spillmekanikkene oghar vel også Swery innrømt at ikke akkurat er det helt store, men du fikser fort å brekke det slik at det ikke blir noe stress å spille (har runda det på alle vanskelighetsgrader selv).
Men altså, det som gjør hele greia for min del, er at kjernen i spillet er så sterk; det er mange ideer som spinner rundt der, og det meste finner en plass før du er ferdig. Det er litt viktig at du klarer å se den egentlig objektivt sett dårlige designen av mange av tingene, som bevisste og meningsfylte deler av helheten. Uten den absurde bilfysikken ville American Idiot-plagiatet mens du kjører løp bare vært irriterende, men sammen utgjør de noe mer; alle de små, egentlig meningsløse mekanikkene (sanntids-skjeggvekst, dressrens, bonus for alt mulig rart) er med på å fundere alle absurditetene i en verden som tross alt føles ekte. Ekte på samme måte som Twin Peaks, så klart; dette er i aller høyeste grad et surrealistisk verk.
Og, uten å spoile alt for mye, det må nevnes at skuespilleren som har stemmen til York bærer enormt mye av spillet aleine. Han tar alle utfordringer på strak arm, og at York er såpass deadpan og minst like forrykt som resten av spillet, gjør at ~greiene som skjer etter hvert~ treffer mye hardere. Hele samspillet mellom York og Zach og metanarrativet, samspillet med spilleren som trekker deg bokstavelig inn i handlingen, er - helt uten å overdrive - blant det aller, aller beste jeg har opplevd av spillnarrativ. Brothers er det eneste som deler den plassen med Deadly Premonition.
tl;dr: Unner alle å oppleve en FK i kaffen.
PS: Jeg har mekka både Sinner's Sandwich og Thomas' Biscuit IRL. De kjeksene ble satans gode, men de var et kjas å lage. @Javi fikk noen av dem så hun kan eventuelt bekrefte eller avkrefte.
Det er, for meg, et spill hvor regelen min om at setting og historie er irrelevant kastes over ripa. Uten den udefinerbare magien som gjør Greenvale til et troverdig sted med innbyggere du faktisk bryr deg om (det er mange mysterier å løse bortsett fra hovedmysteriet, og de fleste er meningsfylte), ville det vært skrap. Spillmekanikkene oghar vel også Swery innrømt at ikke akkurat er det helt store, men du fikser fort å brekke det slik at det ikke blir noe stress å spille (har runda det på alle vanskelighetsgrader selv).
Men altså, det som gjør hele greia for min del, er at kjernen i spillet er så sterk; det er mange ideer som spinner rundt der, og det meste finner en plass før du er ferdig. Det er litt viktig at du klarer å se den egentlig objektivt sett dårlige designen av mange av tingene, som bevisste og meningsfylte deler av helheten. Uten den absurde bilfysikken ville American Idiot-plagiatet mens du kjører løp bare vært irriterende, men sammen utgjør de noe mer; alle de små, egentlig meningsløse mekanikkene (sanntids-skjeggvekst, dressrens, bonus for alt mulig rart) er med på å fundere alle absurditetene i en verden som tross alt føles ekte. Ekte på samme måte som Twin Peaks, så klart; dette er i aller høyeste grad et surrealistisk verk.
Og, uten å spoile alt for mye, det må nevnes at skuespilleren som har stemmen til York bærer enormt mye av spillet aleine. Han tar alle utfordringer på strak arm, og at York er såpass deadpan og minst like forrykt som resten av spillet, gjør at ~greiene som skjer etter hvert~ treffer mye hardere. Hele samspillet mellom York og Zach og metanarrativet, samspillet med spilleren som trekker deg bokstavelig inn i handlingen, er - helt uten å overdrive - blant det aller, aller beste jeg har opplevd av spillnarrativ. Brothers er det eneste som deler den plassen med Deadly Premonition.
tl;dr: Unner alle å oppleve en FK i kaffen.
PS: Jeg har mekka både Sinner's Sandwich og Thomas' Biscuit IRL. De kjeksene ble satans gode, men de var et kjas å lage. @Javi fikk noen av dem så hun kan eventuelt bekrefte eller avkrefte.