Hva spiller du for tiden?

[na_X]

Var innom power igår og raska med med Trials Rising til Switchen for 350,-
Litt synd at de bakre knappene ikke er analoge slik som på Xboxen, så da må man bruke høyre stikka opp og ned for å få mer kontroll. Synes ikke det fungerer like bra dessverre, men spillet er like morsomt å spille som resten av serien.

 

[Lodin]

Rimlig sikker på at jeg påpekte da de annonserte Switch-versjonen at digital L2 og R2 ville gjøre den versjonen helt bleh. Også rimlig sikker på at Nabbe brakk seg da han hørte om konseptet.

 

[Thinaran]

Jeg spiller enda et hundre timer langt japansk spill jeg bare liker sånn passe, denne gang er det Dragon Quest XI: Echoes of an Elusive Age. Det har alltid vært sånn at Final Fantasy-serien er den hvor de er nyskapende og prøver nye ting, mens Dragon Quest er den trauste og tradisjonelle hvor man vet hva man får hver gang. Men nå begynner jeg å lure på om det bare er en unnskyldning for å kunne lage spill på budsjett sånn at de kan gi alle penga til Tetsuya Nomura sine evighetsprosjekter.

Utseendemessig ser spillet tiltalende ut, men bortsett fra oppløsninga er det ikke fryktelig forskjellig fra Dragon Quest VIII på PS2. Og i det spillet hadde Jessica boob physics, mens den teknologien mangler i XI. Det mest merkbare versus andre rollespill de siste årene er det utrolig lave detaljnivået. Store inneområder er såvidt innredet. Det samme inventaret går igjen uansett by/kultur. Utendørs er det lite variasjon i topografien og usynlige vegger overalt. De samme NPC-ene går også igjen. For å sammenligne, her er en video som viser den japansk-themede byen i DQXI vs den japansk-themede byen i Ni no Kuni 2.



Men figurdesignen er det ikke så mye å si på. Det er så klassisk Akira Toriyama som man får det. Helten er litt kjedelig men fiendedesignene er som alltid sjarmerende og herlige, selv om det er mye resirk fra tidligere spill og palette-swaps. På et punkt var en variasjon på en fiende jeg tidligere hadde sett i ørkenen en hovedboss på slutten av en lengre storyline.

Det mest nyskapende i DQXI er at du som standard har et "free move" kampsystem hvor du og fiendene kan løpe fritt rundt på slagmarka og snu på kameraet. Men, øh... Det har null og niks å si i praksis. Det er ingen egenskaper som går på å posisjonere seg eller å angripe områder, du kan ikke unnvike angrep, og det har også den bakdelen at hvis du ikke peker kameraet på figuren som blir angrepet, så ser du ikke hvor mye skade de nettopp tok. Derp. Så det første du bør gjøre er å bare switche til Classic-modus hvor du og fiendene står på hver deres rekke.

En annen ting du må gjøre mens du er i options er å gå inn på volumene og skru musikken til 3 (av 10). Den er ofte ufattelig slitsom, og det er ikke forskjellige temaer per område, bare generiske "overworld theme", "town theme", "sad theme", "happy theme". Det hjelper ikke at han pikken av en komponist leverte MIDI-versjoner av alle sporene, fordi han mente at å putte orkesterversjoner i spillet ville gjøre at de tjente mindre penger på å selge CD-er og konsertopptredner. På PC kan du modde inn det orkestrale lydsporet, men det krever at du har Symphonic Suite-albumet.

Kampene er generelt veldig simple. Jeg har vært konstant overlevlet. Ingenting er som å komme til et nytt område og alle fiendene løper når de ser deg. Vil du gjøre spillet ekstra enkelt kan du gå Greatswords-ruta på helten sitt skillbrett til du låser opp egenskapen Unbridled Blade. Alle bosskamper går ut på at jeg booster helten sitt angrep med Oomphle, senker bossen sitt forsvar med Sap, og kjører Unbridled Blade for 800+ i skade hver runde. De fleste går ned på tre-fire runder med dette så du behøver ikke noe skjold.

Der de har puttet inn mye resurser er storyen. Og det merkes, for den er veldig lang. Gidder ikke gå i detalj men helten er den utvalgte som er den eneste som kan slå The Dark One yada yada. Og så er det storylines per by og storylines per spillbar figur. Ofte mer enn én. I praksis går den ut på at du skal samle teamet ditt, utforske byene, samle seks magiske kuler, for så å gå opp til en svevende øy i himmelen. Så skjer det noe dramatisk og i FF6-stil mister du alle lagmedlemmene dine. Andre halvdel av spillet går så ut på å samle teamet ditt, utforske de nye storylinene i de samme byene, samle de seks magiske kulene, for så å gå opp til en svevende øy i himmelen. Skrivinga er den kjente og kjære som er full av ordspill og andre lekenheter. Du har byen Phnom Nonh ved siden av ruinene Nouw Wat. Oppe i nord finner du Sniflheim, som er et av de mest geniale navnene på en by i det klassiske snøområdet. Misunner ikke den oversetteren som måtte skrive alle replikkene til de som bor i Hotto til haiku-form, mens i Nautica snakker alle på rim.

Spillet har og en haug med sidequests som spenner fra "plukk opp en ting på et kart i andre enden av verden og kom tilbake", til den forhatte "drep denne spesifikke fienden med denne spesifikke Pep Poweren." Pep er en slags Limit Break/Tension-mekanikk som slår inn tilfeldig. En figur vil bli "pepped up" og få økte stats, samt tilgang til spesialangrep. De fleste av disse angrepene kan utføres sammen med andre i gruppa, og krever at også dem er pepped up. Pepped up-status varer i ca fem runder så dere kan jo tenke dere hvor gøy dette er. Løsningen blir dermed å ta en pepped figur ut av den aktive gruppa og spille med et dårligere party til du har alle de påkrevde figurene pepped på standby, vente til helten blir pepped og så avbryte hva du gjør for å jakte ned den spesifikke fienden. Fiender er synlige på kartet så det er ikke et veldig stort problem unntatt den ene på havet hvor det er random encounters. ræg.

Jeg sliter litt med å sette ord på hvorfor jeg fortsatt spiller det. Altså verden er ganske tiltalende og fargerik. Historien er langt fra original men koselig og tradisjonell. Og spillet er såpass enkelt at man aldri blir frustrert. Kamper går radig for seg med auto-battle-systemet som du også kjapt kan skru av hvis du har fiender som krever litt mer strategi. Progresjonen er også god, og du får hele tiden tilgang til nytt utstyr som du enten kan mekke fra materialer i et artig minigame på din portable Fun Sized Forge, eller kjøpe i butikker og så oppgradere til opp til +3 og det er gøy og tilfredsstillende.

Såvidt jeg forstår er det et ganske massivt post-game også (det er og trophies for å nå level 99 med hver eneste figur), men jeg blir nok å stoppe når jeg har tatt sisteboss.

 

[Nabbe]

Og jeg spiller taramtam Trials Rising. Det er en blandet opplevelse, eller dvs. det var en blandet opplevelse.

Vil bare gjøre det klart at dette er, om du klarer å overleve noen forferdelige designavgjørelser, det beste Trials-spillet Redlynx har laget. Syklene føles bra og banedesign er på toppnivå hele veien gjennom, fra easy til extreme. Og ja, det er en haug av dem. Mellom 110 og 120 et sted. I tillegg har de for første gang sørget for å ha en skikkelig, ordentlig BRA tutorial. Seriøst. Den er akkurat hva disse spilla burde hatt fra starten av. Her går du gjennom alle teknikkene du kommer til å trenge, mens det blir forklart tydlig og presist, på baner designa for den teknikken du holder på med. Litt utrolig at det tok så mange år og spill før de gadd å ta seg bryet med å lære folk hvordan de gjør et skikkelig bunny hop, men bedre sent enn aldri right?

Så ja, jeg har spilt det til døde de siste dagene og har for det meste hatt det gøy. Klarte på et eller annet vis å finne veien opp til topp 100 på en hard-bane, og er ganske fornøyd med det. Lett en av favorittbanene mine btw.


Allerede ramlet fra 62. til 74. plass da, så jeg får vel bare belage meg på at jeg blir fratatt æren så snart folk får spilt mer.

Extreme-banene har jeg ikke fått spilt noe særlig, så har bare vært gjennom dem én gang hver for gull-medalje, men de er good shit alle sammen. Inferno V på sin side måtte jeg gi et par forsøk før jeg fikk gull med (ugh) 27 faults. Hundre prosent den vanskeligste extreme-banen de noen gang har laget. Fikk låst opp ninja-banene også, som for første gang er en egen vanskelighetsgrad i spillet, men ikke prøvd noe særlig.

Fordi.

FORDI.

Jeg låste opp extreme-banene natt til i dag. Spillet kom ut 26. Jeg har spilt mye.

... de ubisofta hele greia til helvete med et level-basert progresjonssystem istedet for å bare holde seg til slik det var tidligere. Virkelig. Hva var galt med "få x antall medaljer på easy, gå videre til medium"? INGENTING VAR GALT.

Du er pent nødt til å gjøre "contracts" for å gå videre. De fleste av dem, i alle fall tidlig i spillet, er variasjoner av "gjør x antall backflips og sug en pikk". Disse gir deg den XP-en du trenger for å gå opp i level, som igjen etterhvert gir deg nye baner og sykler. Til sammenlikning, så får du 200 xp for å spille en bane på nytt etter å fullført den, og du får 500 (tror jeg) for en platinum, mens du da får 2500 for å gjøre femten backflips. Det er helt på trynet og går i mot alt Trials handler om.

Å måtte sitte å regelrett GRINDE XP for å få flere baner i Trials er så hinsides idiotisk at jeg ikke vet hva jeg skal si engang. Og så har de i tillegg valgt å erstatte oversiktlige menyer med et rotete, ubrukelig verdenskart hvor du aldri helt er sikker på hvor ting er. UBISOFT! FFS!

pustpesgrrr

Nå som alt er låst opp er heldigvis alt bra igjen. Er til og med contracts der nå som har ålreite utfordringer i seg, som kanskje burde vært der åjegveitikke ti timer tidligere. Hører snakk om at det sterkt vurderes å justere hvor mye XP man får av diverse ting for å gjøre framgang raskere, og at det er stor sjanse for at de patcher inn et listealternativ til det grusomme kartet. Men det skulle ikke vært nødvendig. Ikke fiks det som ikke er ødelagt osv osv osv osv.... ok.

trials/10

 

[ganon]

Kveldens spill ble de dødes hus 2. Fortsatt helt konge!

 

[Lodin]

Satte meg ned med ToeJam and Earl Back in the Groove i kveld da det endelig ble slippi på fredag. Bør vel påpeke at jeg leide dette som unge og skjønte ikke en dritt. Så spilte jeg det noen ganger emulert og på den Genesis-samlinga på Steam og skjønte fortsatt ikke en dritt. Misstenker at det er fordi jeg ikke hadde manual og ikke var klar over at det var en roguelike.
Ihvertfall er BitG en remake av enern, men storyen er en fortsettelse. TJ og Earl har tjuvlånt skipet til sjefen sin og tatt med seg dama fra 3 og ei ny ei for å imponere dem ved å vise dem jorda. Ihvertfall prøver de å spille noen fete beats, men ender istedet med å bli sugd inn i et svart hull sammen med jorda. I grunn samma story som 1 da.
Jorda består nå av 24 øyer som svever over hverandre og målet er å nå toppen med magisk heiser. På noen av øyene er det deler til skipet og disse må man ha med seg for å lykkes. Øyene er stappa med snodige mennesker og andre ting som enten angriper eller hjelper deg. Det er også massevis av pakker man ikke vet hva gjør før man åpner dem og de gjør jævla mye rart.
Så ja, det er i grunn nøyaktig det samme spillet bare med masse mer folk og pakker samt variert terreng på øyene. Grafikken er rimlig fet selvom noen klager på mangel på pixler. Dem om det. Soundtracket er ihvertfall funky og fett som faen. Har forøvrig online 2 player coop, noe jeg vel må teste.
Ihvertfall skjønner jeg endelig åssen i svarte man spiller dette så jeg går nok tilbake til orginalen bare for å myse. Noen har sagt at TJ&E er som å droppe syre på et amerikansk kjøpesenter på tidlig 90-tallet og der er jeg enig.

 

[Lodin]

Satt å lurte på å spille Vampire Bloodlines igjen for 17 gang. Ihvertfall kom jeg på at for hundre år sida hadde jeg hørt om noe som ligna å heter BloodLust Shadowhunter. Ble advart om at det er ufattelig ræva, men om man kan leve med jank så kanskje. Kosta bare 86 spenn så da ga jeg det sjangsen siden folk på Steam forumet stort sett så ut til å like det til tross for all dritten.
Ihvertfall er dette så desperat etter å være Bloodlines at jeg er overaska over at White Wolf ikke har ræga som de pleier. Det er også ganske opplagt at dette egentlig skulle være en MMO, men på noe tidspunkt skifta de fokus til single player. Det er akkurat så råttent som jeg ble fortalt. Alikevel har det noe for seg. Noen av ideene det bringer til bordet er ganske geniale. Jeg tror faktisk jeg koser meg med det. Ihvertfall når jeg ikke er forbanna på ett eller annet piss.

Dette er ihvertfall Otto. Otto er det spillet kaller en Witch som er magiker. Han fighter stort sett med ildkuler og er uheldigvis storfan av Michael Jackson.

Her skal Otto og hans personlige Ghoul, Walther ned i en bedriten tilfeldig generert katakombe for å grinde. Walther er forøvrig en alkis Otto tilfeldigvis fant sovende blant masse tomflasker.

Oh shit, en golem med slegge!

Heldigvis kom begge seg ut igjen med masse fett loot som denne armbrøsten med helt mongo stats. Otto fikk også levla opp nok til at han kunne rekrutere en ny venn, Nina.

Ikke kjøp dette spillet da. Men kanskje kjøp dette spillet alikevel?

 

[ganon]

Jeg pyntet litt på Sega Saturn samlingen i går ved hjelp av en samler jeg fant som bodde noen steinkast unna.

Nights into Dreams er et av de spillene jeg aldri slo meg til ro at ikke fikk spilt når jeg var yngre, så når spillet og 3D kontrollen som kom ut i forbindelse med spillet kunne plukkes opp samlet måtte jeg slå til.

Darius 2 er et shm up som skal være veldig bra, og som vanligvis koster skjorta. Fikk testet det litt og joda, jeg kommer til å bruke litt tid på det her.

X-Men: Children of the atom er et fighting spill, og er visstnok en helt OK versjon av arcade spillet. Jeg prøvde meg som Psylocke, og hadde det ganske gøy til Wolverine sparket rumpa mi

Kult at man kan velge game speed!

En hyggelig ting med Saturn spillene er at spillboksene er solide så manualene som oftest har overlevd tidens tann. Og det er en veldig bra ting for manualene er nesten uten unntak tykke og flotte blekker hvor man kan lese seg opp på alt man vil om spillet.

 

[demake]

Har preloada Sekiro. Dette blir en lang uke.

 

[Buggz]

Ps4? Har det noe multiplayer?

 

[Shinra85]

GameSpot sier nei.

"This title is designed, from the beginning, to be a single-player experience," From Software's Yasuhiro Kitao said at E3. "As a part of that, one of the focuses of the game is, instead of having a choice between various classes from the beginning, you must play as a ninja. As a result, [the team] has really been able to focus in on what those mechanics are and make them as deep as possible."

 

[Sjutten]

Final Fantasy VII Pinced Mod. Synes du bossene var for lette? Hva om det er to bosser som angriper deg fra begge sider sånn at du ikke lenger kan flytte karakterene til back row for å halvere skade. Det er ganske gøy og utfordrende. Fikk første game over på andre bossen

 

[demake]

Så at Startropics var ute på NES online. Aldri spilt det, men hørt bra ting. Bortsett fra at kontrollene tar tid å venne seg til, og det er fullt av insta-deaths som man ikke kan vite om, og noen av bossene er komplett aids...ja, bortsett fra det så koser jeg meg.

 

[Yetipants]

Kjøpte meg Metroid: Samus Returns ved launch, altså den remaken av Metroid 2 til 3DS som kom for et par år siden, spilte gjennom halvparten, ble lei og... plukka det opp igjen her for litt siden. Nærmer meg slutten kan jeg si ganske uomtvistelig, om enn bare fordi Tourian-musikken har begynt å spille, men også fordi Metroid-telleren er nede på 4. Jepp, dette spillet kom jo opprinnelig til Game Boy, gikk ut på at du skulle utrydde metroidene fullstendig (og for en kjempejobb du gjorde der, Samus! ), og hadde dermed en struktur som gikk ut på at du skulle dasse rundt og finne alle dissane herrane metroidane for å skyte dem med raketter.

Var det noe bra, egentlig? Si det, jeg har aldri hæla å spille gjennom, fordi det bare er bittelitt bedre og mer logisk sammensatt enn det første, og det er i grunn ganske dødfødt å spille Metroid på den knøttevesle Game Boy-skjermen. Denne remaken har nok også blitt laget fordi man vil gjøre litt stas på det minst velansette Metroid-spillet, og gi det den episke dimensjonen det fortjener.

Forrige gang et Metroid-spill ble ånkli remade var jo med Metroid: Zero Mission for mange herrans år siden på GBA, og utviklerne bak dette - spanske Mercury Steam, som også har laget noen veeeeldig midt-på-treet Castlevania-spill - har latt seg inspirere stort av Zero Mission som i at det hele tida er et mål du sikter deg inn mot, og at en del områder er blitt omgjort ganske kraftig, og at det er slengt inn masse setpieces. Heldigvis har de ikke falt for fristelsen til å gå helt Zero Mission på slutten; det slutta jo som kjent med en ganske eeeeh greie hvor du mister drakta og må infiltrere rompirat-moderskipet med slitsomme stealth-mekanikker, etter at du har knæsa Mother Brain. Cruiseren til rompiratene bør helst hete "SS Anticlimax". Om ikke annet fikk vi Samus i puppedressen sin ut av det. Men ja, hva er den nye og spennende greia i Samus Returns? En diger steinknuserrobot som er sinna på deg fordi årsaker. Den er ok.

Det jeg liker med spillet, er at selv om du har disse målene dine (digre, komplett plausible metroid-tavler som låser opp veien videre når du har samlet nok... metroid-DNA-spiraler på størrelse med et menneskehode, mmmhm), så har du ikke mer håndholding enn at du ikke kommer videre før du har knæsa det antallet metroider som står på tavla, og så må du utforske det ofte veldig store området i nærheten til du har funnet alle. Spillet har kasta den vanlige "hvert område har sitt tema"-greia fra Metroid over ripa, så dermed er du ofte innom grotter, lavaområder, planteområder og annet rart i hvert område, og det gjør jo at ting blir litt mindre sammenhengende men også veldig variert. Du får Gravity Suit, Screw Attack og annet godsnacks i god tid før slutten, så du freser rundt og føler deg badass ganske lenge. Dette er også et digert spill, så det blir mange tapre rombragder for spenna.

Det som virkelig har spist av tålmodigheten min er noe som nok stikker djupere enn grafikken og lyden (som er helt knæsj), og sannsynligvis har mest å gjøre med selve strukturen i Metroid 2: De aller fleste kampene mot metroidene er kliss like. Innimellom slenger det innom en Gamma eller til og med Omega Metroid, meeen det betyr i praksis bare at kjedsomheten varer litt lengre siden de er rakettsvamper og tåler dritmye mens du saaakte tråkler gjennom angrepsmønstrene deres som bare tar så. lang. tid. før du kan skade dem bittelitt. Æsj. Ja, og Mercury Steam har gjort det sånn at Samus tåler bare bittelitt mer enn en papirpose, selv med Gravity Suit. Vær forberedt på å miste 200 liv på helt vanlige fiender. For å bøte på dette dritet har du "Aion Powers", som plasseres på styrekorset og gir deg enten superrustning, supermaskinlasergevær, super-tidsfrys eller øh super-kart. Det siste der er egentlig litt ålreit, siden du slipper å leite etter kartterminaler og heller bare scanner fram kartet litt etter litt mens du utforsker. Hendig!

Så, vel, joda. Aion-greiene føles påklistra, kampene er ensformige og mye av spillet er lett frustrerende hele tida. Men likevel? Det er jo Metroid. Det er alltid kult å utforske og finne dingsebomser, og dette er tross alt mye mer håndterlig enn originalutgaven. Det mangler den særegne gnisten jeg forventer fra Metroid, men stemningen i det store og det hele er ganske god. Så får man heller holde ut med bosskampene. Alle førti.

Litt over midt på treet, 6 eller 7 av 10 avhengig av hvor gretten jeg føler meg til enhver tid.

 

[ganon]

Så at Startropics var ute på NES online. Aldri spilt det, men hørt bra ting. Bortsett fra at kontrollene tar tid å venne seg til, og det er fullt av insta-deaths som man ikke kan vite om, og noen av bossene er komplett aids...ja, bortsett fra det så koser jeg meg.

Denne artikkelen burde du få med deg

 

[Thinaran]

Den artikkelen hjelper dessverre ikke mot trollerom som er helt tomme sånn at du hopper rett i vannet med en gang du kommer inn.

 

[Yetipants]

Samus Returns var visst enda litt lengre, det lukter rett og slett at jeg må tilbake gjennom hele spillet for å jakte ned de siste fire metroidene. Tar det til uka eller noe, og i mellomtida kan jeg skrible enda litt mer om et spill som - med mindre 2019 blir året hvor absolutt alt av kjente og kjære franchises slipper nye 10/10-spill og alle nye indie-darlings topper alt det foregående - garantert blir å finne på årets topp 5:

Baba Is You
Istedenfor at jeg skal forklare hva spillet går ut på, bare se denne traileren:

Ikke sant? Egentlig trenger jeg ikke å skrive noe mer, siden den traileren der får alle som ser den til å ville kjøpe spillet umiddelbart. Ikke at det pleier å stoppe meg, da.

Så: Når du har spilt gjennom introen og kost deg glugg i hjel med alle de absurde regelendringene du kan få til (det blir seriøst aldri gammalt når du får muligheten til å bli selve brettet og rase rundt, til den grad at jeg pleier å gjøre det for moro selv når det fører til at jeg taper), hvordan holder spillet på interessen din? Ganske enkelt: Ved å være gjennomgripende feilfritt designet, på alle måter jeg klarer å tenke på (og sikkert en del jeg ikke klarer å tenke på også).

At et spill i 2019 skulle klare å gjøre meg entusiastisk for faens Sokoban er i seg selv ganske utrolig. Men altså, Baba Is You gir deg både krystallklare kontroller og tydelige rammer for regelendringene som igrunn er selve spillet, sammen med oppgaver som helt tydelig er laget for at du både skal eksperimentere, tenke utafor boksen og rett og slett leke deg med spillmekanikkene. Brettene er organisert i grupper, og det er strukturert slik at du ikke trenger å fullføre alle brettene for å bli ferdig med en gruppe; kjekt, siden de siste brettene ofte er ekstra vanskelige, og ofte også har med noen remiksede (ekstra vanskelige, så klart) utgaver av brett du har spilt tidligere i gruppa. For å illustrere hvor åpent spillet faktisk er, kan jeg trekke fram at jeg knota lenge med et brett før jeg til slutt skjønte at jeg måtte gå en annen vei for å løse det; da remiksen kom litt seinere, løste jeg den øyeblikkelig siden løsningen på det brettet var noe jeg hadde testa som ikke fungerte på den forrige utgaven.

Så, ja. Ikke at du ikke veit det allerede, men kjøp dette da vel.

 

[Lodin]

Tenkte å teste det i kveld ja. Baba Is Buy.

 

[Yetipants]

Level Is Awesome.

Dette brettet her er min favoritt så langt. Tror jeg var innom tre-fire åpenbaringer og "faen det funka ikke, men hva hvis..."-er før jeg tok den. Rett og slett briljant.

 

[Shinra85]

Naboen som jeg har ganske god kontakt med snakka om at han ville ha noen å spille Battlefield V med, og siden jeg faktisk trenger en pådriver til å spille litt og en sånn onlinegreie sikkert er innafor og jeg har likt Battlefield tidligere, så gønna jeg på. 300kronasjer på PSN, så gikk for det.

Det var overraskende moro. Det er tight og kaotisk som alltid, vanvittig godt lyddesign og det ser pent ut. Minuset er absolutt at det er EA, noe man merker godt.

Spilt litt single-player, som overraska meg hvor åpent det var. Man kan virkelig velge framgangsmåte selv, og det eide litt.
Online har jeg brukt mest tid på, og alle vet at det er bunnsolid. Det er Dice og det er BF. Så det er ikke nyskapende på noen måte, men det overraska meg hvor gøy det var etter jeg blei møkklei BF3