Hva spiller du for tiden?

[Morbo]

Spilte for en liten stund siden Resident Evil 4. Og jeg må si at jeg var rimelig skuffet. Altså sammenlignet med Resident Evil-spillene er det altså fortsatt en håpløs kontroll (at det ikke går an å bevege seg mens man sikter er det aller verste), lite utforskningsmuligheter, mer lineært, ikke like skummelt, altfor enkle puzzles og like kjedelig historie (eller den er vel blitt enda kjedeligere når de tross alt har kjørt samme oppskrift så mange ganger på rad). Men tar jeg og slutter og sammenligner det med Resident Evil-serien og tar det for det det er, altså et actionspill, så er det vel noe av det bedre som er laget innen den sjangeren. Det er jo bråtevis med tøffe actionscener, som attpåtil er ganske varierende og en bråte med våpen og oppgraderingsmuligheter. I tillegg så (spilte PS2-versjonen) har man jo Ada sin gjennomgang, som faktisk er såpass forskjellig at den kan sammenlignes med Leon/Claire-gjennomgangen i Resident Evil 2. Det var bare så hersens irriterende med siktemåten. Kort oppsummert: Godt actionspill, men det dårligste Resident Evil-spillet som er laget (se bort fra sidespillene).
[/b]

Mann! Du tar feil!

For det første: Kontrollen er ikke håpløs, snarere tvert imot. Ja, den er en smule tungvindt. Ja, den er begrensende når det kommer til bevegelsesmulighete. Ja, å måtte stoppe for å kunne skyte er, om ikke annet, uvant. Men alt dette er en del av det helhetlige designet til spillet! Ville det egentlig vært morsomt å kunne sirkle rundt fiendene og plaffe løs på dem mens du sprang? Nei, da ville det blitt som et hvilket som helst annet action-spill. Den begrensende, og delvis klaustrofobiske, styringen er mye av hva som gjør at spillet føles såpass friskt, taktiskt og spennende. AIen til fienden er tydelig designet rundt dine bevegelsesmuligheter også. De er veldig glade i å omringe deg og presse deg opp i hjørner. Ved å ta fram våpenet ditt øker du sjansen for å komme i kinkige sittuasjoner, noe som gjør at du bytter muligheten til å drepe fiendene dine med økt mulighet for at de omringer eller begynner å rushe mot deg. Du må med andre ord vurdere om det er verdt det før du bestemmer deg.

Og så var det historien da. Den er ikke serlig bra, nei. Eller, jo. Selve fortellingen er heller oppbrukt og stjeler fra et utall horror/science fiction-filmer. Men den gjør alt den prøver å gjøre: Den er der først og fremst der for å sette opp de forskjellige sittuasjonene i spillet. Og dette er vel langt mer viktig enn å fortelle en god historie når det gjelder spill, ikkesant? Samtidig gir den deg litt tørr humor i from av cheesye dialoger, samt noen jævlig spektakulære cut-scener. Jeg synes den gjorde mer for meg enn hva historien gjør i de aller fleste andre spill, jeg.

Og at det ikke var skummelt... dette viste vel alle som ventet med å spille det til PS2-versjonen kom ut? Gjorde de ikke? Det er et action-horrorspill, det er langt mer sofistikert enn alt annet i serien, det er en audiovisuell wow-opplevelse fra ende til annen og det fortsetter bare å gi, og gi og gi. Det er ikke Resident Evil som vi kjenner det, men det er et kroneksempel på hva som kan gjøres med en serie som har vært stagnert i årevis.

 

[Raptorus]

Nå om dagene spiller jeg Half-Life 2 og Den Lengste Reisen på PC.
HL2 har jeg av en eller annen grunn ikke fått spilt før nå, og det er som de fleste vet, helt glimrende.

Den Lengste Reisen har jeg heller ikke prøvd før. Fantastisk spill det og, selv om de norske skuepillerne til tider ikke er helt overbevisende. Men med en flott historie, og stilige puzzles spiller det ingen rolle.

På konsollfronten går det i Alundra og Grandia II.
Alundra er kjempegøy, et veldig engasjerende spill. Grandia II derimot, er ikke spesielt rått. Ennå. Nå har jeg bare spilt en times tid, men det virker ganske tamt foreløpig. Hverken historien eller gameplayet har grepet meg spesielt ennå, men jeg lever i håpet om at det tar seg opp.

 

[Thinaran]

Siden jeg har en liten craving for FPS-dreping etter å ha sett Black-videoene, lånte jeg med meg King Kong: The Official Game of the Movie.

Veldig tøft og cinematisk spill med skikkelig god stemning. Bruken av lyder og de originale skuespillerne gjør spillet til en opplevelse. Møter med monstre er som oftest velregissert (holy shiat V-Rex *tisse i buksa*) og det føles aldri som om utviklerne bare har kastet monstre tilfeldig rundt i området. Våpensystemet kan være litt idiotisk iblandt (Jack burde jo være i stand til å putte pistolen i beltet og bære en rifle samtidig. Spesielt siden han jo klarer å bære en rifle, to spaker, og et spyd på en gang), men det er ikke ødeleggende for spillet. Å være fri for ammo er egentlig ikke så ille, for det er nesten alltid spyd i forskjellige fasonger tilgjengelig (du kan røske et bein ut av et dødt dyr, f.eks).

Jeg fikk også spilt et Kong-brett, og hans mange manøvrer ga meg gledelige assosiasjoner til Prince of Persia.

King Kong: The Official Game of the Movie får en stamp of approval fra meg.

 

[Freeman]

Har endelig fått fatt i Castlevania: Symphony of the Night og ja, spillet lever opp til forventningene. Har vel komt rundt halvveis eller noe (nettopp fått dobbeljump), men dette er kosemateriale og nytes derfor i små doser. :tommelopp:

 

[Will85]

Driver å koser meg med Call Of Duty2, Perfekt Dark Zero og Kameo til Xbox 360. Og pgr3.

Perfekt Dark Zero, syntes jeg var elendig på førsten, men tok seg frykeltig opp. Trur jeg hadde for høye forventinger med engang.

Call Of Duty 2 er jo en perle på xbox 360, så vakkert.

Kameo og Pgr 3, er også begge du veledig vakkre å se på, kameo, begynenr å gjøre med veldig frustret, sitter dønn fast.

Driver å spiller Nba Lvie 06 på 360 også. Veldig kult 2 player, siden det er så pen grafikk. Men i og med at de har valgt å kutte ut Franchise mode, sammen med all star tigene duking og 3 poenger konkeransen. Skjønner ikke helt hva de tentke med, De prøvde bare å lage et pent spill, men det er veldig pent da.

 

[Egle]

Mann! Du tar feil![/b]

Jeg må nesten spørre: Hvordan i alle dager vet du det? For sist jeg sjekket hadde vi forskjellige kriterier for hva som gjør et spill godt og underholdende, og da blir det hele snakk om subjektivitet og dermed ikke noe som kan bedømmes som feil/riktig, for RE4 og de eldre RE-spillene er så forskjellige at de ikke kan sammenlignes objektivt.

For det første: Kontrollen er ikke håpløs, snarere tvert imot. Ja, den er en smule tungvindt. Ja, den er begrensende når det kommer til bevegelsesmulighete. Ja, å måtte stoppe for å kunne skyte er, om ikke annet, uvant. Men alt dette er en del av det helhetlige designet til spillet! Ville det egentlig vært morsomt å kunne sirkle rundt fiendene og plaffe løs på dem mens du sprang?Nei, da ville det blitt som et hvilket som helst annet action-spill. Den begrensende, og delvis klaustrofobiske, styringen er mye av hva som gjør at spillet føles såpass friskt, taktiskt og spennende. AIen til fienden er tydelig designet rundt dine bevegelsesmuligheter også. De er veldig glade i å omringe deg og presse deg opp i hjørner. Ved å ta fram våpenet ditt øker du sjansen for å komme i kinkige sittuasjoner, noe som gjør at du bytter muligheten til å drepe fiendene dine med økt mulighet for at de omringer eller begynner å rushe mot deg. Du må med andre ord vurdere om det er verdt det før du bestemmer deg.[/b]

Det jeg klager på er at man dør en titalls ganger kun på grunn av styremåten og de begrensede bevegelsesmulighetene. Og ja, det ville vært morsommere å sirkle rundt fiendene og plaffe løs på dem mens man springer. Jeg skjønner jo at det er gjort for å skape en klaustrofobisk effekt, men det feiler på samme måte som Forbidden Siren (ikke like ekstremt, vel å merke) fordi man dør hinsides mye på grunn av styremåten og den begrensede oversikten. Og da blir det til et irritasjonsmoment. Angående AIen så er jeg faktisk enig med deg, det er jo det du må gjøre sånn hele tiden, men det er ganske kjedelig å måtte lokke folkene bort til deg hele tiden, og så skyte dem. Da vil jeg heller ha et mer tradisjonelt actionspill der man ikke har fullt av hindringer slik at man slipper å gjøre det det på den ene måten hele tiden (eller rushe da med fare på å blir omringet). Og når man ikke klarer å rushe, så må jo gjøre det på nytt igjen og finne seg en krok for å lokke dem til deg, det blir kjedelig i lengden, og det er det jeg ikke likte med spillet. Det ville da ha vært bedre å innføre stepping og sensitivitetsinnstillinger. Det er jo tross alt et actionspill. Jeg vil da foretrekke at det er litt skikkelig action involvert (selvsagt var mange bosskamper og hendelser ultratøffe, men å ha litt mer skikkelig interaktiv action hadde ikke skadet i stedet for å bare stå i en krok og skyte).

Og så var det historien da. Den er ikke serlig bra, nei. Eller, jo. Selve fortellingen er heller oppbrukt og stjeler fra et utall horror/science fiction-filmer. Men den gjør alt den prøver å gjøre: Den er der først og fremst der for å sette opp de forskjellige sittuasjonene i spillet. Og dette er vel langt mer viktig enn å fortelle en god historie når det gjelder spill, ikkesant? Samtidig gir den deg litt tørr humor i from av cheesye dialoger, samt noen jævlig spektakulære cut-scener. Jeg synes den gjorde mer for meg enn hva historien gjør i de aller fleste andre spill, jeg.[/b]

Ja da, og det sier seg selv at historien ikke har mye å si i et spill som fokuserer utelukkende på action. Men det kunne da virkelig ikke skade å komme med i hvert fall noe nytt når vi har hørt det samme de siste 4 spillene. Og det var kun det jeg mente med historien.

Og at det ikke var skummelt... dette viste vel alle som ventet med å spille det til PS2-versjonen kom ut? Gjorde de ikke? Det er et action-horrorspill, det er langt mer sofistikert enn alt annet i serien, det er en audiovisuell wow-opplevelse fra ende til annen og det fortsetter bare å gi, og gi og gi. Det er ikke Resident Evil som vi kjenner det, men det er et kroneksempel på hva som kan gjøres med en serie som har vært stagnert i årevis.[/b]

Ja da, og det er jo stort sett det jeg mener når jeg tar Resident Evil 4 for det der er: et actionspill, men jeg liker altså fortsatt de eldre RE-spillene bedre.

 

[Morbo]

Jeg må nesten spørre: Hvordan i alle dager vet du det? For sist jeg sjekket hadde vi forskjellige kriterier for hva som gjør et spill godt og underholdende, og da blir det hele snakk om subjektivitet og dermed ikke noe som kan bedømmes som feil/riktig, for RE4 og de eldre RE-spillene er så forskjellige at de ikke kan sammenlignes objektivt.
[/b]

Man kan ikke tvinge noen til å like en ting bedre enn noe annet, det er sant. Men fakta er at Resident Evil 4 er langt bedre designet og mer gjennomført enn de tidligere utgivelsene i serien. Jeg kan innrømme at jeg var en smule påståelig i akkurat den uttalelsen, men jeg følte meg såpass uenig at jeg ville provosere fram et skikkelig svar.

Det jeg klager på er at man dør en titalls ganger kun på grunn av styremåten og de begrensede bevegelsesmulighetene. Og ja, det ville vært morsommere å sirkle rundt fiendene og plaffe løs på dem mens man springer. Jeg skjønner jo at det er gjort for å skape en klaustrofobisk effekt, men det feiler på samme måte som Forbidden Siren (ikke like ekstremt, vel å merke) fordi man dør hinsides mye på grunn av styremåten og den begrensede oversikten. Og da blir det til et irritasjonsmoment. Angående AIen så er jeg faktisk enig med deg, det er jo det du må gjøre sånn hele tiden, men det er ganske kjedelig å måtte lokke folkene bort til deg hele tiden, og så skyte dem. Da vil jeg heller ha et mer tradisjonelt actionspill der man ikke har fullt av hindringer slik at man slipper å gjøre det det på den ene måten hele tiden (eller rushe da med fare på å blir omringet). Og når man ikke klarer å rushe, så må jo gjøre det på nytt igjen og finne seg en krok for å lokke dem til deg, det blir kjedelig i lengden, og det er det jeg ikke likte med spillet. Det ville da ha vært bedre å innføre stepping og sensitivitetsinnstillinger. Det er jo tross alt et actionspill. Jeg vil da foretrekke at det er litt skikkelig action involvert (selvsagt var mange bosskamper og hendelser ultratøffe, men å ha litt mer skikkelig interaktiv action hadde ikke skadet i stedet for å bare stå i en krok og skyte).[/b]

Jeg døde aldri på grunn av begrensede bevegelsesmuligheter eller dårlig kontroll. Jeg døde fordi jeg gjorde dårlige valg, gjorde valgene for sent eller fordi jeg siktet for dårlig. Spillet handler om å tilpasse seg de sittuasjonene en roter seg opp i og løse dem best mulig med hjelp av de mulighetene du har til gitt tid. Man må hele tiden gjøre valg og improvisere, dette på grunn av at designet begrenser deg såpass mye som det gjør. Det har en helt anderledes dynamikk enn hva vi er vant til i dagens actionspill, og det vil selvfølgelig ta litt tid å tilvende seg denne. Men når en har tatt seg den lille tiden det tar for å mestre den nye flyten, så har den langt flere lag enn et hvilket som helst løp-fort-og-sikt-godt-skytespill.

Det virker forresten som at vi har spilt det hele veldig forskjellig. Jeg lot aldri fienden presse meg opp i hjørner frivillig, da forsøkte jeg heller å bane meg vei gjennom dem. Som sagt handler det hele om å tilpasse seg sittuasjonene; Har du granater er det selvsagt en fordel å samle dem i klynger (Ikke fult så lurt om du kun drasser på ammo til en handgun), hadde jeg et automatvåpen likte jeg å ordne flaskekork ved å tvinge dem til å møte meg gjennom dørere, shotgunen var ideell til ting som å bane vei og ødelegge skjold, handgunnen var flott å ha når mot fiender med fakler eller for å skyte eksplosive tønner. Enda mer dybe legges til det øyeblikk du finner ut at du er nødt til å sloss mot langt mer enn gale bondetamper og i disse sittuasjonene er rent nødt til å legge om taktikkene dine.

Så. Poenget mitt er vel strengt tatt at strukturen til Resi4 er langt mer sofistikert enn det noen gang var i de tidligere utingene i serien. Langt mer sofistikert enn de fleste actionspill, faktisk, da betingelsene det setter deg teller i så langt større grad enn hva jeg har sett i andre skytespill. Om du foretrekker å bli skremt gjennom B-horror-atmosfære (jeg elsker den, selv), uforutsigbarhet og ammo-mangel så skal jeg ikke nekte deg det. Men du sa noe så nøyaktig som:

det dårligste Resident Evil-spillet som er laget[/b]

og jeg vil rett og slett stå for at dette er feil For vi kan krangle om hvilket av Resi-spillene det er som har best historie, atmosføre eller monster-design, DET er en smaksak. Men når det kommer til sofistikert struktur, dynamikk og dybde er det utvilsomt og objektivt sett nr.4 i serien som rejerer. Og hvis det ikke er dette som gjør gode spill, så vet ikke jeg.

 

[Frenzy]

Subjektivitet folkens! Hørt om det?

 

[sortulv]

Holder på med Osu! Tatakae! Ouendan! for tiden. Dette er det mest geniale spillet jeg har spilt på en god stund. Alle DS-eiere bør ha dette spillet. Fantastisk fengende rytmespill med ganske så god musikk. Det er kun på japansk, men det er «import friendly», så det er cirka 0 problem for folk som ikke forstår japansk å sette seg inn i det. Kan bestilles via Lik-Sang.

Her er litt mer info om spillet.

 

[Yetipants]

Men når det kommer til sofistikert struktur, dynamikk og dybde er det utvilsomt og objektivt sett nr.4 i serien som rejerer. Og hvis det ikke er dette som gjør gode spill, så vet ikke jeg.[/b]

Jeg vet ikke mye om RE-serien, men det jeg vet er at Resident Evil 4 er det første spillet i serien jeg synes var spillbart. Hvordan Capcom har samvittighet til å gi ut REmake uten å gjøre kontrollene brukbare overhodet er over min forstand.

 

[Monty]

Nåja. Så ille er vel ikke kontrollen på de tidligere spillene. Jeg personlig syns de fungerer greit, og det er så absolutt ikke noe ved dem som virkelig irriterer meg.

 

[Egle]

Men fakta er at Resident Evil 4 er langt bedre designet og mer gjennomført enn de tidligere utgivelsene i serien.[/b]

Nå er vi over på subjektiv vs objektiv-diskusjonen, og der er jeg overbevist om at RE4 sammenligningen med de eldre RE-spillene er subjektiv - også designet. Hovedvekten i designet er jo gameplayet (i tillegg til presentasjon og settingen og det), og gameplayets hovedoppgave er jo å skape underholdning og få spilleren interessert i spillet. Og dette blir jo subjektivt tilslutt, for RE4 har begrensede styremåter (men igjen, du mener dette skaper digg klaustrofobisk styring, at fiendene er programmert opp mot denne styremåten (og det er jo for så vidt fakta) og at dette skaper spenning og underholdning), det bærer preg av lineæritet og mangel på utforskningsmuligheter. De eldre RE-spillene har også til tider svak kontroll, men der er det tilgjengelig stillbilder (ikke i alle spillene, men de fleste) som gjør at du får mer oversikt. I tillegg er selvsagt puzzlene bedre designet i de eldre spillene. Men RE4 har jo igjen veldesignete bossfighter og mer actionvariasjon i designet, men fokuserer ikke så mye på skrekkelementer. Så, sånn som jeg ser det går det ikke an å bedømme hvem av de som har best design og dermed mest gjennomførte spill, for hvordan skal man veie de ulike elementene opp mot hverandre? Og ikke minst så er vi uenig i mange elementer om hva som er godt design.

Men du sa noe så nøyaktig som:

det dårligste Resident Evil-spillet som er laget[/b]

og jeg vil rett og slett stå for at dette er feil For vi kan krangle om hvilket av Resi-spillene det er som har best historie, atmosføre eller monster-design, DET er en smaksak. Men når det kommer til sofistikert struktur, dynamikk og dybde er det utvilsomt og objektivt sett nr.4 i serien som rejerer. Og hvis det ikke er dette som gjør gode spill, så vet ikke jeg.
[/b]

Jeg er enig med deg i det som du mener er smaksak, men litt uenig i det andre. Eller det kommer litt an på hva du legger i det. Altså RE4 har nok mer dybde enn de eldre RE-spillene hvis vi snakker om størrelse, våpen, variasjon i bosser, variasjon i kampmetoder osv (det er jo fakta, det kan man jo telle hvis man gidder det), dynamikken blir subjektivt fordi det stort sett er gameplayet, mens den sofistikerte strukturen i RE4 er nok mer objektiv, ja, på grunn av det er en mer elegant struktur i RE4 (jeg tviler virkelig sterkt på at noen sier seg uenig i det). Med andre ord er faktisk veldig mye subjektivt når man begynner å sammenligne forskjellige sjangre.

 

[Yetipants]

Nåja. Så ille er vel ikke kontrollen på de tidligere spillene. Jeg personlig syns de fungerer greit, og det er så absolutt ikke noe ved dem som virkelig irriterer meg.
[/b]

Øh... den største utfordringen i pre-RE4-spillene er jo å klare å styre karakteren din dit du vil, for ikke å snakke om å treffe det du skyter etter. Når det er mye vanskeligere å gjøre det i spillet enn det ville vært i virkeligheten, da begynner jeg å lure litt på hva de tenker på. Jeg vet iallfall at jeg ikke klarer å gå tilbake til de gamle RE-spillene etter å ha spilt fireren. Kanskje like greit.

 

[Sulky]

Akkurat nå spiller jeg mye Dead Or Alive 4. Har fått låst en del kostymer og sluttsekvenser. Folk som tenner på polygoner er rare, men etter å ha sett sluttsekvensen til Christie skifter jeg menig :svette:

Ellers går det mye i Halo - Halo 2 om dagen. Har bestemt meg for å runde Halo 2 på Heroic, og Halo ville jeg bare runde en gang til.

Selv om jeg skla selge mitt PGR3 så har jeg faktisk snart rundet alle silver løpene, noe jeg er litt stolt over...

 

[Benjamin]

Etter tre måneder med intensiv Super Monkey Ball-spilling har jeg omsider gått til innkjøp av Super Monkey Ball 2. Spilte kun et kvarter i går, men rakk å bli både skuffet og redd for hvordan spillet blir videre. Bah, alle forandringene og forsøkene på å gjøre det mer fancy ødelegger det som gjorde det første spillet genialt: nettopp det at det var så jævla simpelt.

 

[Agahnim]

Jeg har en god del spill i hylla som venter på å bli spilt. I tillegg til at jeg holder på med 7-8 spill ...

Det jeg spiller mest er PS2-versjonen av Resident Evil 4. Jeg har rundet det tre ganger på GC, nå runder jeg det en fjerde gang, hovedsaklig for å kunne spille den forlengede Ada's Assignment. Mange har klagd på kontrollen til PS2-versjonen, men jeg syns ikke det var så ille. GC-kontrolleren er selvfølgelig bedre til dette spillet - det er jo laget for den konsollen, men det er ikke så ille som mange har sagt. Grafikken er ikke mye dårligere heller, jeg merker det kun når det er ganske mange Ganados på skjermen. Da synker antall polygoner på Ganadosene på magisk vis. Noen av effektene ser også litt anderledes ut, vanlig glass ser ut som plexiglass når det knuser f.eks., men det er ikke så farlig. Det er uansett veldig få spill jeg har rundet så mange ganger over så kort tid. Det sier seg selv at jeg elsker det. ^_^

Neste på listen er vel GBA-versjonen av FFIV. Firern er ett av de få FF-spillene jeg fortsatt gidder å spille. Random Encounters er så forbanna horete at jeg vanligvis blir drittlei etter en halvtimes spilling, men slik er det ikke på FFIV. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg kan spille det i timesvis. Jeg har heller ikke rundet det før, noe som gjør det ganske mye mer spennende enn de fleste andre FF-spillene. Jeg vil påstå at GBA-versjonen er den ultimate versjonen av spillet. Den har, såvidt jeg har fått med meg, noen nye ting, forbedret grafikk og omskrevne dialoger. En av disse nye tingene er Bestiary, altså en liste over fiender du har bekjempet. Den er ganske stilig, siden man finner informasjon om alle de forskjellige beistene i spillet. Jeg har NTSC/US-versjonen forresten, tror ikke spillet har kommet til EU enda.

Tredje spillet på listen er Castlevania: Curse of Darkness (NTSC/US). Etter det litt lunkne Lament of Innocence hadde jeg ikke så altfor høye forventninger til dette spillet. Men jeg ble positivt overrasket, de har jo fikset de tre største feilene fra LoI - leveldesignet, våpenbruken og mangel på level up. I motsetning til LoI, hvor man brukte pisk, har man her ganske mange forskjellige våpen (visstnok, jeg har kun brukt sverd til nå, som funker ganske mye bedre enn pisk uansett), man kan gå opp i level og utifra det lille jeg har spilt har leveldesignet vært en del hakk bedre. Det er mulig leveldesignet blir ræv lengre uti, men vi får håpe det holder seg, evt. forbedrer seg. Det når ikke helt opp til Devil May Cry-serien, eller God of War, men for en Castlevania-fan som meg er det fortsatt verdt å spille.

Jeg spiller også Final Fantasy VII: Dirge of Cerberus. Jeg har skrevet hva jeg syns om det her.

Når jeg ikke gidder å spille disse fire spillene, kjører jeg gjerne en runde Mario Kart DS eller slakter teite orker i FFXI, men det er rimelig sjeldent.

 

[Houseman]

Siden jeg har en liten craving for FPS-dreping etter å ha sett Black-videoene, lånte jeg med meg King Kong: The Official Game of the Movie.

Veldig tøft og cinematisk spill med skikkelig god stemning. Bruken av lyder og de originale skuespillerne gjør spillet til en opplevelse. Møter med monstre er som oftest velregissert (holy shiat V-Rex *tisse i buksa*) og det føles aldri som om utviklerne bare har kastet monstre tilfeldig rundt i området. Våpensystemet kan være litt idiotisk iblandt (Jack burde jo være i stand til å putte pistolen i beltet og bære en rifle samtidig. Spesielt siden han jo klarer å bære en rifle, to spaker, og et spyd på en gang), men det er ikke ødeleggende for spillet. Å være fri for ammo er egentlig ikke så ille, for det er nesten alltid spyd i forskjellige fasonger tilgjengelig (du kan røske et bein ut av et dødt dyr, f.eks).

Jeg fikk også spilt et Kong-brett, og hans mange manøvrer ga meg gledelige assosiasjoner til Prince of Persia.

King Kong: The Official Game of the Movie får en stamp of approval fra meg.
[/b]

Jeg har også testet King Kong: The Official Game of the Movie, og jeg er enig i alt Thinaran skriver her. Jeg leide det bare i et døgn, så jeg kom knapt halvveis, men jeg spilte langt nok til å få inntrykk av at dette er et velbalansert og skummelt actionspill som engasjerer fra første stund og som holder tempoet oppe. Spyd og bein man finner underveis kan for eksempel brukes til å spidde larver og småkryp man kan bruke som åte, og det er temmelig tilfredsstillende å lure en gruppe velosiraptorer inn i et tornekratt for så å sette fyr på buskaset ved hjelp av en fakkel. Dyrene spiser også hverandre, så de fiendene som er igjen kan ofte bli opptatt med å spise av kadaveret hvis du dreper én av dem. Kong-brettene passer dessuten bra inn og gir et friskt avbrekk i all FPS-skytingen, til forskjell fra enkelte andre FPS-spill som prøver på det samme (bilkjøring o.l. pleier jo ofte å være rimelig malplassert og slurvete utført). Playstatation 2-versjonen, som jeg prøvde, sliter litt med ganske mye tåke på de åpne områdene, så spillet ender ofte opp med å avsløre egne svakheter de gangene man skal stoppe opp og la seg imponere av for eksempel en flokk planteetende dinosaurer.

Flere av de lisensierte spillene jeg har prøvd i det siste har vært overraskende bra (Batman Begins bl.a.), og det kan tyde på at spill har blitt en akseptert del av markedsføringen av en film og ikke bare noe man slenger ferdig for å ha noe å sende ut til butikkhyllene. Bruken av skuespillerne fra filmen tyder på dét - å gi stemmer til spillet har blitt en del av jobben man tar på seg når man spiller en stor rolle i en stor film. King Kong har dessuten ivaretatt både nybegynnere og mer hardcore gamere på en god måte, så nabbene får beskjed om når de må lade om våpenet mens vi andre nyter godt av høyere puls når Jack roper ting som "only one magazine left!" og "almost dry!". Jeg har bare gode ting å si om King Kong: The Official Game of the Movie, og kan trygt anbefale det.

Det andre spillet jeg har spilt det siste døgnet er Far Cry Instincts (to leiespill for prisen av én, takk for vennligheten), og det var en litt annen opplevelse. Spillet prøver å revitalisere FPS-sjangeren med noen nye idéer (f.eks. muligheten til å ligge på ryggen under en stråhytte og skyte intetanende fiender) og såkalt stor frihet, men ender opp med å bli ganske tradisjonelt og repeterende likevel. Jeg gjorde i hvert fall stort sett det samme som jeg har gjort i liknende spill. Man er på en fremmed øy og er kraftig i undertall, så det gjelder å snike seg rundt og ta ut fiendene én etter én. Morsomt nok, men det tar lang tid og etter å ha gjort det samme ved hver eneste lille klynge med stråhytter man kommer til, blir man litt lei. Et annet problem er at spillet prøver veldig hardt å fortelle en historie, mens man i praksis bare ender opp med å bevege seg mot målet som er markert på radaren, uten å vite eller bry seg om hvorfor.

Far Cry Instincts er muligens mye bedre i multiplayer, men hvis man - som jeg - oftest nøyer seg med historiemodusen, er ikke spillet verdt tiden og pengene det koster å kjøpe det. Et greit FPS-spill, men ikke fantastisk.

 

[Deleted member 91]

Gjeeesp ...

Cybermjau hjalp meg helt gjennom Shadow of the Colossus igår. Jeg har ikke planer om å legge det på hylla helt ennå, ettersom jeg har en Hard-modus (som later til å være for de virkelig harde) og en Time Attack-modus å kose meg med. Hva selve spillet angår, så kan jeg si så mye som at det føles urettferdig å sammenligne det med noe annet jeg har spilt på en god stund, så enkelt er det. Jeg tror alle som har lyst til å prøve noe litt annerledes, noe litt kraftigere og finurlig enn Need For Getaway: Street Car Imperium Gangster 2K5, skylder seg selv å slakte et par kolosser. Jeg har nå, mer enn noen gang før, lyst til å sette meg ordentlig ned med Ico, det er helt sikkert.

Hva annet opptar tiden min, da. Jo, We Love Katamari, for eksempel. Spillet har lidd litt under "overskygget av Shadow"-syndromet (lolz), så jeg er følgelig ikke mer enn rundt halvveis ferdig med spillet. Hittil er det fascinerende lite nytt siden forrige gang vi trillet opp japanere, men det er klart en to-spiller-modus hjelper ... litt. Uansett, etterhvert som man kommer videre og begynner å rulle de virkelig store Katamariene blir det hele mye mer interessant. Og det er klart; å dra fram Katamari for venner er alltid like artig.

Psychonauts led en under stund under samme skjebne som We Love Katamari, men jeg har tenkt å begi meg utpå det igjen. Til å ha skrytet så jævlig av det de dagene jeg spilte det, skal det overraskende mye til for at jeg skal gidde å ta det fram igjen. Kan ha sammenheng med at det krever at jeg må spille på den gamle jævla Xboxen. Dø, backwards-compatible-ansatte hos Microsoft, dø.

Jeg fikk, som nevnt i et annet emne, Gregory Horror Show av en kamerat. Og - som også nevnt i samme emne - så er det ikke allverden hittil. Det er så og si ingenting ved det som pirrer interessen min, med unntak av den sære grafikken og den elendige voice-actingen. Må prøve å få inn litt spilletid på Leif, denne gangen *ikke* på nattid, ettersom jeg har vært nær sovning hver gang jeg har spilt det på natta.

Og av rene multiplayer-motivasjoner skal det nevnes at tilfeldige amerikanere fortsatt får gjennomgå og anledning til å banke meg i henholdsvis Halo2 og Splinter Cell: Chaos Theory. Sistnevnte fungerer veldig bra over Live sammen med en medspiller med litt tekke, og er overraskende bra balansert. Singleplayer-elementet av SC suger fortsatt pukkelrygget bestemor, men det regnet man nesten med.

 

[Revan]

For tiden spiller jeg Counter Strike: Source og Halo 2. Sistenevnte spiller jeg med Baronen.

 

[impywimpy]

For tiden har jeg kost meg med Resident Evil 4. Det er en middels katastrofe at jeg forhåndsbestilte den amerikanske utgaven for veldig lenge siden, før så å så vidt orke å å åpne coveret. Spillet faller litt mellom to stoler, føler jeg, men det er jo forståelig når du ser på helomvendingen spillmekanikken har gjennomgått. Men jeg må ærlig innrømme at sammenlignet med Ninja Gaiden: Black (på hard, homser), er det en ganske stor nedtur.

Gamecuben min har stortsett stått og samlet støv i det siste, og at jeg har Killer 7, Viewtiful Joe II og Metroid Prime: Echoes som andre spill jeg kjøpte på den amerikanske lanseringsdatoen forholdsvis uprøvd i spillhyllen, gjør meg nok til et middels dårlig menneske.

På Dreamcast er forholdene noe lysere. Space Channel 5 og Chu Chu Rocket er skaffet til småpenger, så nå er jeg gatas kuleste (Super64nintendo kan gå å legge seg).

På Xbox forsøkte vi oss med Black, skaffet på lugubert vis, og spillet var omtrent så skuffende som jeg hadde fryktet. Det er helt sikkert meg det er noe galt med, men helt fra første oppdrag følte jeg meg tvunget til et sted jeg ikke ville være- "skyt alt som rører på seg for faen"- helvete. Du føler deg håpløst innestengt, og det er på tide at utviklere forstår at hopping er en god ting, med mindre designet med vilje er minimalisert for å rendyrke selve kulekampen. Dette er ikke Halo, eller noe som kommer i nærheten for den saks skyld.

Hvor håpløst spillet er ble spesielt åpenbart på det helt forferdelige 3. brettet, der du føler deg så til de grader fastlåst at du undres på om ikke alle veier likevel går til Rom. Kanskje våpnene er morsomme, men for å være ærlig var jeg for opptatt av å irritere meg over "insert generisk fps"-syndromet til å bry meg. Jeg tror heller ikke at du kan hoppe over cutscenes.