Jeg eier en x360, en PS3, en PAL Wii, en NTSC-US Wii, en rosa PAL PS2 og en svart moddet NTSC-JP PS2, to DS lite, en DS, og en moddet PSP. Jeg har en halvpimp PC (E6600, 4GB RAM, GF9800 med 1024MB VRAM, to digre skjermer).
Før spilte jeg mest på konsoll, og foretrakk å slange meg i sofaen mens jeg dovent spilte et eller annet. Studenttilværelsen tillot ENORME mengder spilling i 2004-2005, og jeg har aldri kunnet spille like mye igjen siden. Før det spilte jeg ganske mye, men mest på PC eller konsoll. Fremtil PS2-generasjonen var NES og PSX de eneste konsollene jeg hadde eid, men jeg har spilt det meste som er relevant på 8- og 16-bit-konsollene via emulatorer.
Da jeg flyttet til London i 2006 tok jeg sikte på å fortsette med gale mengder spilling, men på mange måter tilbyr internett bedre underholding for meg ... forumtrolling, informasjonsoverdoser, alt jeg vil ha for fingertuppene uten at jeg trenger å ta til meg så mye. Litt som fjernsyn, men mer proaktivt. Da jeg flyttet ut av studenthybelen og ikke gadd hoppe gjennom alle de brennende ringene som ble stilt opp for meg da jeg prøvde å sikre meg et internettabonnement, levde jeg mellom Januar 2007 og Oktober 2008 uten internett. Det var egentlig ganske trivelig, siden det førte til at jeg leste mer bøker, så mer film og spilte mye, mye mer videospill. Men følelsen av at spill i seg selv var morsomt slik det alltid hadde vært tidligere, begynte å forsvinne litt.
Årsaken er sikkert færre venner som er oppslukt av spill, mer interesse av spill som fagfelt og marked enn som ren underholdning, det faktum at hele denne konsollgenerasjonen egentlig har vært en liten nedtur for meg og ikke minst alt arbeidet med universitetet og å vedlikeholde en husstand og et meningsfylt forhold krever sitt av spilletiden. Jeg kan ikke sette meg ned med noe japansk eller vestlig rollespill og krøøøøøøønsje i timesvis uten å få litt angst, siden det er så jævlig meningsløst. Mange spill lider den samme skjebnen: De er egentlig bare det samme omatt og omatt i den grad at jeg ikke klarer å spille dem uten å tenke "åja, dette" og så mose spillet med den dype kunnskapen jeg har om hvordan spill fungerer.
Siden spill er blitt så standardiserte (iallfall i AAA-skiktet) har jeg nesten litt problemer med å sette meg inn i dem fordi det ikke er noe forunderlig over dem lenger. Jeg ser punkter som forflyttes på et koordinatsystem, jeg ser geometri forkledd med virkeligheten, jeg ser identiske fiender med tilsvarende irrasjonell og uforutsigbar adferd som stort sett kan knekkes ved at jeg skjønner like godt som dem hva de driver med. Jeg vet alltid hva spillene er istand til å gjøre, det er sjeldent de overrasker meg og jeg blir ikke videre imponert over videosekvenser eller ting som eksploderer. Det er rett og slett litt uinspirerende. Mursteinen faller når den slippes.
Jeg blir oftere fascinert av småspill som ikke forsøker å gjenskape virkeligheten, men som begrenser den på finurlige måter som gjør at jeg ikke bare kan utnytte spillets litt for bokstavelige simulasjoner. Jeg liker å bli ledet inn i en morsom måte å spille på av designet, enten det er den litt dustete følelsen av å forsøke å spå fremtiden i Peggle, eller om det er den begrensede men nitidig detaljerte snikedynamikken i Metal Gear Solid 4. Jeg liker at spill gir deg tydelige og interessante mål for interaksjonen, at det å utføre handlinger i seg selv er morsomt slik det er i for eksempel Resident Evil 4 og 5, hvor det å ta ned hver eneste zombie betyr en rekke små beslutninger om hvordan du vil situasjonen skal utvikle seg. Hvis ikke jeg får denne dybden, blir jeg fort lei og bryter raskt spillopplevelsen ned til den symbolske, uengasjerende bunten med velkjente konvensjoner jeg beskrev over. Jeg synes ikke at bare det å være en figur i en spillverden er morsom lenger. Følelsen er helt utvasket for meg nå, akkurat som romeventyr à la Star Wars eller middelaldernostalgi komplett med dverger og alver ikke lenger gir meg noe som helst. Jeg kjenner de få strengene som spilles på inn og ut, og formatet tiltaler meg ikke lenger.
Dermed ender jeg opp med trivelige distraksjoner og formfullendt plankekjøring som Flower, Katamari Damacy, Super Mario Galaxy, Eden, til og med blokkpuslespill som Super Puzzle Fighters og Lumines fordi de er så utstuderte og nær ved perfekte at bare metastrukturen skiller dem fra hverandre som stimuli. For tyngre kost trenger jeg enten pinlig hardcore PC-saker som Crysis eller STALKER, fordi de er så innmari rikt designede. Greit, det er bare menn med gønnere, men jeg synes de to spillene er menn med gønnere tatt omtrent så langt som det er mulig å ta dem med dagens designparadigme. Ikke at de er formfullendte, de er begge ganske tvilsomme på mange måter, men mekanikkene deres er, til tross for at de ikke er særlig tilgjengelige eller intuitive, veldig velrealiserte. Leveldesignen deres er ikke på langt nær like mesterlig som Valves, men den er også forsøk på å simulere en virkelighet, til å fjerne designerens hånd og la spilleren delta i et lite stykke verden, heller enn å lede spilleren fra eksplosjon til eksplosjon.
Jeg er veldig glad i japansk spilldesign fordi så lite overlates til tilfeldighetene i slike spill. Selv om jeg liker gale statistikkstablere som Sacred 2 og Titan Quest når jeg er i det rette hjørnet, er det ingen som gjør grinding like bra som japanerne. Selv om Final Fantasy XII og Shin Megami Tensei-spillene (Devil Survivor til DS er forresten fucking awesome 3000 og alle må elske det) er ganske like vestlige rollespill i at de er statistikkdrevne og baserer seg på kartlegging av systemer heller enn fingerferdighet og øyeblikk-til-øyeblikk problemløsing med kontinuerlig feedback, er de alltid spekket til randen med finurlige metaforer og artige omformuleringer av tradisjonelle løsninger, alt for å gjøre det å utforske regelsettet til mer enn bare å titte rundt i menyer. Se på hvordan Disgaea-spillene og særlig Final Fantasy Tactics A2 gjør verdenen sin til en stor brukergrensesnittsmetafor. Demonene i Shin Megami Tensei er egentlig bare mikroversjoner av skilltrees fra de fleste Diablo-deriverte RPG-er, men pakket inn i attraktive metaforer med langt større fleksibilitet og stadige omveltninger enn den stødige, saktmodige monolitten som bygges gjennom de fleste rollespillkampanjer.
Jeg liker også det knivskarpe fokuset på mekanikker og regelsett i de japanske spillene. Devil May Cry 4 og Ninja Gaiden 2 kødder ikke rundt med drittale forklaringer på hvorfor rød, svevende kuler gjør at Dante blir kulere. De slenger en meny i fleisen på deg og sier "foreta beslutninger". So I do. Istedet for å la meg kløne rundt som jeg vil og røve spillet for tempo og moment, dreper spillet meg ganske kvikt hvis jeg ikke gjør som jeg skal. Hvis jeg ikke prøver så godt jeg kan å spille etter reglene havner jeg lett bak kurven og må ta meg sammen om jeg skal klare å spille videre. Men jeg vet at så lenge jeg lever opp til spillets krav, får jeg en glimrende opplevelse, hvor den tacky og selvironiske animegreia til Capcom gjør sitt beste for å overbevise meg om at jeg er fucking awesome som svipper rundt og gjør så godt jeg kan for ikke å bruke samme slagserie to ganger på rad. Spillene deres er stort sett ganske enkle, men med innmari strenge rammer som begrenser mulighetene dine for å utfolde deg til bare ting som er gøy.
Det er vel og bra, men det er også hovedproblemet: Jeg synes vestlige spill har kjørt hodet langt og godt opp i ræva si med den konforme liksom-Hollywood-greia som er idealet nå, hvor løsningen på et hvert problem er "MER PENGER OG GRAFIKK" og at spill er mye mindre interessant og spennende nå enn for fem år siden. Greit, det er mye fordi jeg er blitt eldre og mer grinete, og fordi jeg ikke lenger klarer å få meg til å investere så mye tid som spill ofte krever for å bli skikkelig gripende, men da må noe klare å fylle den tiden jeg har istedet for å kreve mer enn jeg har å gi. Jeg spiller masse spill, men det er ikke så ofte jeg gidder spille det samme i mer enn 4-5 timer, hvis det, fordi det stort sett blir kjedelig eller forutsigbart cirka da. Istedet spiller jeg innmari mange spill veldig kort, fordi svært få spill er unike nok til å lokke meg til å bruke mer. Det sørger for at ellers kompetente men innmari utgjorte spill som Ratchet & Clank og Uncharted ikke får noe særlig tid av meg. Been there, done that. Dermed faller masse av AAA-markedet helt bort for meg. Assassins Creed, for eksempel, eller Gears of War 2. Halo 3. Jeg har gjort alt før.
Nintendo har ikke klart å gjøre meg til lags med sin løsning, og jeg legger min lit på indie-scenen på PC. Jeg mistenker at denne konsollgenerasjonen her blir om ikke den siste, så den siste tradisjonelle konsollgenerasjonen slik vi er vant med. Datamaskiner er i ferd med å bli internett. Maskinvare er i ferd med å bli litt meningsløst. Underholdning er ikke hovedsakelig lineær nå, den mest populære underholdningen er den som inviterer til sosial omgang, som tvinger frem engasjement og bringer brukere sammen (World of WarCraft, Lost) og jeg håper det blir mer spennende enn det vi har i dag, selv om jeg er litt mistenksom.
Så jeg er vel egentlig ikke hardcore lenger. Jeg er ræva i Dawn of War 2, jeg ville aldri giddet å sette meg inn i raid content i WoW, jeg synes skytespill blir kjedelige med mindre de er håpløst kompliserte (slik at jeg ikke gidder ta meg tid til å sette meg inn i dem), og foretrekker egentlig å tenke på spill og lese om spill og teste ut stortitler i blant for å se om de er noe for meg, for så -- akkurat som når jeg ser blockbustere -- bli litt forfjamset når jeg egentlig synes det er møkk kjedelig. Siden spill ikke tilbyr så mye mellommenneskelige konflikter utenom ildkamper, og fortellingene stort sett er platte plagiater av populærkulturelle fenomener, ender jeg opp med å spille japanske action- og rollespill på konsoll og håndholdt konsoll, og skimme gjennom hardcore FPS-er, RTS-er, 4x-spill, indie-spill, turbaserte strategispill og denslags på PC for å se om noe av det tiltaler meg, mens jeg bruker nesten like mye tid på å lese om spill og prøve å finne ut hva som skjer, hva som er fremtiden og hva jeg egentlig ønsker meg fra spill som jeg faktisk bruker på å spille dem. Jeg blir ofte overrasket over hva som faktisk tiltaler meg, jeg var forberedt på å haaaaaaate Crysis. Jeg regnet med å elske ARMA2. Jeg har spilt Peggle mer enn dem begge.
Jeg er ikke lei, jeg er bare litt Ebert.
Enkelte dager kan jeg sitte 6-7 timer med et spill, enkelte uker spiller jeg ikke. Så var nok mer hardcore før da man satt fort 3-4 timer i snitt om dagen, om det er at jeg blir fort lei eller at jeg ikke har nok tid nå vet jeg ikke helt, kanskje en liten kombinasjon.
Jeg elsker alt fra Persona til Wii Sports og gir sjangere jeg normalt ikke spiller så veldig mye nye sjanser hele tiden. Bortsett fra Age of Empires 2 så tror jeg f.eks det ikke finnes et eneste RTS jeg har spilt i over fem timer. Allikevel kan vi banne på at jeg kjøper Dawn of War 2 om det skulle komme på tilbud. Jeg elsker Company of Heroes, nemlig, det er bare det at jeg suger så utrolig hardt i det :/ Jeg angrer meg så godt som aldri på spillkjøp jeg gjør fordi jeg vet egentlig alltid hva jeg kan forvente. Det eneste spillet jeg trodde jeg hadde pinned, men som viste seg å være noe helt annet fra denne generasjonen har foreløpig vært Dead Rising, som var langt mer hard core enn jeg forventet. Call of Duty 4 har vært den største overraskelsen, da multiplayeren tok meg helt på senga og singleplayeren var akkurat det jeg forventet, bare... bra. 
Mye bedre med gamle spill når man er voksen og ikke gidder å bruke 40 timer per spill.
