D
Okay. Så dere sitter og spiller Mc Shoot 'Em-Up 3: Land of the Generic Sequels, og spillet krever av dere akkurat hva dere forventer - evnen til å gli, tilnærmet danse, sidelengs i sirkel rundt fienden, mens dere hamrer avtrekkeren på kontrollen i et desperat forsøk på å mette deres hjertes lyster. Med en siste salve blir alt avgjort, og røyken løses opp i luften og avslører et hav av muterte romvesenzombie-lik, pent pradet med gørr og blod. Du lader revolverne dine og putter nye raketter i rakettkasteren din, og stormer inn porten som så linjært viser deg hvor du skal. Du kjenner lysten stige, pulsen er på vei opp dit igjen, du vil drepe: Du må drepe. I et blodkarsprengende antiklimaks stormer du ivrig inn i neste rom akkurat tidsnok til å finne ut at din neste oppgave ikke kommer til å innta samme form som din forrige: Helt uten videre forventes det at du skal skalere en rekke opphevede plattformer for å nå en nøkkel: En rekke plattformer hvis plassering i forhold til hverandre er såpass ulogisk i henhold til spillets rammer at hvert hopp du tar overskreder kanten med akkurat den lille rekkevidden du trenger for å bomme. Bomme, som en urinstråle på et strømgjerde, treffer du spydene nådeløst strødd rundt under pillarene. Du prøver igjen. Søren, traff litt feil der også. Du prøver igjen. Æsj, der var det like før. Igjen; nå var du der nesten, men du ble litt for ivrig på slutten og spratt av veggen isteden for å treffe den lille kanten du skulle lande på. Blodtrykket ditt stiger slik det burde når du spiller noe av dette kaliber, dog nå av en helt annen årsak: Du reiser deg fra lenestolen i rent hat, pælmer den nå så ubetydelige kontrollen for full styrke ut i det store intet og utbryter mens du vrir om deg av vrede:
Hvilken faens soselodd er ansvarlig for dette faens motbydelige, innavla, grisepulende designelementet?!
Dere har alle opplevd det ved et eller annet tidspunkt. Et vendepunkt i spillet lagt inn bare for å kunstig forlenge spillet, ved å be deg gjøre noe totalt unødvendig, eller utsette deg for et plutselig sjangerskifte. Kanskje du må backtracke et heftig stykke, fullstendig uten grunn? Metal Gear Solid, jeg ser på deg og de faens skitne jævla temperaturjusterende kodekortene dine. Jeg er så grusomt sikker på at Snake kunne varmet opp det om han virkelig ville, så det så. Eeeller kanskje det en-gang-så-frydefulle plattformspillet plutselig krever at du går inn i gunwhore-modus og skyter deg ut av en situasjon? Jak II, din skitne gnu. Jeg har hørt grusomme ting om Splinter Cell: Pandora Tomorrows schizofreni, som i tid og utide kaster alt som heter stealth ut vinduet, og fisker inn litt gunfights istedet (i en motor ikke akkurat skreddersydd for dem, for å si det slik). Kortere sagt, ting som faen ikke skal være der i spill. Nå er jeg faktisk så trøtt og utslitt at jeg ikke gidder å komme opp med noen nylige erfaringer, men det klarer forhåpentligvis dere.
Hvilken faens soselodd er ansvarlig for dette faens motbydelige, innavla, grisepulende designelementet?!
Dere har alle opplevd det ved et eller annet tidspunkt. Et vendepunkt i spillet lagt inn bare for å kunstig forlenge spillet, ved å be deg gjøre noe totalt unødvendig, eller utsette deg for et plutselig sjangerskifte. Kanskje du må backtracke et heftig stykke, fullstendig uten grunn? Metal Gear Solid, jeg ser på deg og de faens skitne jævla temperaturjusterende kodekortene dine. Jeg er så grusomt sikker på at Snake kunne varmet opp det om han virkelig ville, så det så. Eeeller kanskje det en-gang-så-frydefulle plattformspillet plutselig krever at du går inn i gunwhore-modus og skyter deg ut av en situasjon? Jak II, din skitne gnu. Jeg har hørt grusomme ting om Splinter Cell: Pandora Tomorrows schizofreni, som i tid og utide kaster alt som heter stealth ut vinduet, og fisker inn litt gunfights istedet (i en motor ikke akkurat skreddersydd for dem, for å si det slik). Kortere sagt, ting som faen ikke skal være der i spill. Nå er jeg faktisk så trøtt og utslitt at jeg ikke gidder å komme opp med noen nylige erfaringer, men det klarer forhåpentligvis dere.
