Kåring av tidenes beste eventyrspill
- Trådstarter oerhört
- Startdato
Etter å først ha hoppet på serien med Curse of Monkey Island, og først spilt de to originale spillene når de nylig ble nylansert, ser jeg ikke andre grunner til at disse blir regnet som suverene i serien, enn at de aldrende spillere er blendet av nostalgistøv. De er lite varierte, oppgavene er både obskure og enkle (idet de stort sett involverer en- eller tostegsprosesser som gjerne gjentaes flere ganger, samtidig som det er vanskelig å komme inn i spillets interne logikk), og vitsene ikke spesielt morsomme. Jeg opplevde både Tales of Monkey Island og Curse of Monkey overlegne spill; nå har jeg ikke spilt Curse på noen år, så jeg tar forbehold om at dette spillet kanskje oppleves på tilsvarende måte som de to første, da jeg mistenker at denne formen for fantasifull oppgaveløsning ikke ligger for meg lenger. Det kan hende dette er noe rent biologisk, og må rettes med litt DMT.
Ellers nevner jeg Ark of Time, som jeg selv hadde stor glede av på mine yngre dager. Litt synd at jeg aldri fant spillet igjen, da jeg aldri klarte å fullføre det, men jeg var heller ikke langt i fra. Dette var i tiden før internett, så jeg tipper vel at jeg ikke ville vært like tålmodig i dag, og det er vel en del av problemet med eventyrspill.
Ellers nevner jeg Ark of Time, som jeg selv hadde stor glede av på mine yngre dager. Litt synd at jeg aldri fant spillet igjen, da jeg aldri klarte å fullføre det, men jeg var heller ikke langt i fra. Dette var i tiden før internett, så jeg tipper vel at jeg ikke ville vært like tålmodig i dag, og det er vel en del av problemet med eventyrspill.
Nå var "svart på hvitt" ment å være en kanskje litt for subtil Portal-referanse, som samtidig skulle illustrere at det muligens var jeg som var litt for firkantet, i likhet med GlaDOS.
Men jeg kan trekke frem noe av kritikken. Det er noen måneder siden jeg sist spilte det, så detaljene er litt usikre.
- Gameplay.
Dette var jeg inne på i det opprinnellige innlegget, men jeg kan godt nevne det også her. Jeg opplevde oppgavene som både enkle og obskure. Enkle fordi de sjelden involverte mer enn én deloppgave, og nesten aldri mer enn to. Den mest kompliserte jeg kan huske er hva som kreves for å vinne spyttekonkurransen, tre tre kriterier må dekkes. De er samtidig obskure idet man finner få pekepinn på hva man skal gjøre, som samtidig setter deg i stand til å tenke flere steg frem. Oppgavene løses best ved å prøve alt du har i inventory med alt annet i verden, eller klikke løs på alt som klikkes kan. En del av mestringsfølelsen i denne type spill kommer av at man forstår nok av den interne logikken til å mestre mer og mer kompliserte oppgaver (for referanse, se tidligere nevnte Portal), men der dette i begrenset grad sees i Curse og Tales, ser vi det ikke i det hele tatt i disse tidligste spillene, nettopp fordi oppgavene ser ut til å kreve mer tålmodighet og klikkeevne enn problemløsningsevne. I tillegg har spillene tjent på å være episodiske: Det er et ork å måtte reise frem og tilbake mellom ulike øyer fordi man glemte å plukke opp en hammer på den første øyen. Spillet utfordrer først og fremst tålmodigheten, dernest logistikken.
- Humor og historie
Her er det klart at de senere spillene drar en fordel av innovasjonene på grafikkfronten. Der vitsene måtte holde oppe humoren på egen hånd i de første spillene, får vi her et utvidet repetoir egnet for både slapstick og andre former for visuell humor. Dette alene burde legge grunnlaget for at dette er bedre spill. Vi kan også legge merke til at et av Escape sine store problemer, var at den uutviklede 3D-grafikken hemmet muligheten for sådan visuell humor, mens den tegneserieaktige stilen i både Curse og Escape var en fordel.
I tillegg har vi at vitsene i de to første spillene, i likhet med spillene for øvrig, er temmelig enkle. Med dette mener jeg at vi introduseres for de ulike figurene, hver av disse med sitt sett vitser, før de så fjernes fra settet. Det er som et standup-maraton med 20 forskjellige, ukjente standup-artister, som går på scenen, lirer av seg noen vitser (noen er for all den ganske bra), før de forlater scenen. Det gir oss ikke tid til å bygge opp forventninger til figurene, og et sentralt element ved humor -- pacing -- uteblir. I Curse introduserte de Murray, som er et eksempel på det motsatte. I Portal har vi GlaDOS, og i Portal 2 har vi Wheatly, GlaDOS og Cave Johnson. Utviklingen av disse figurene er sentralt for å lage en god historie, og forventningene knyttet til dem er sentralt for å lage god humor. Figurene i de tidligste Monkey Island-spillene er temmelig en-dimensjonele (jeg vet at thatsthejoke.jpg), og er essensielt bare et medium for å skaperne skal kunne kaste ut vitsene sine. Jeg synes heller ikke vitsene er så sterke som de vi ser senere, men det er jo et rent smaksspørsmål; jeg syntes serien tjente på populærkulturelle referanser og fjerdevegg-vitser.
Men jeg kan trekke frem noe av kritikken. Det er noen måneder siden jeg sist spilte det, så detaljene er litt usikre.
- Gameplay.
Dette var jeg inne på i det opprinnellige innlegget, men jeg kan godt nevne det også her. Jeg opplevde oppgavene som både enkle og obskure. Enkle fordi de sjelden involverte mer enn én deloppgave, og nesten aldri mer enn to. Den mest kompliserte jeg kan huske er hva som kreves for å vinne spyttekonkurransen, tre tre kriterier må dekkes. De er samtidig obskure idet man finner få pekepinn på hva man skal gjøre, som samtidig setter deg i stand til å tenke flere steg frem. Oppgavene løses best ved å prøve alt du har i inventory med alt annet i verden, eller klikke løs på alt som klikkes kan. En del av mestringsfølelsen i denne type spill kommer av at man forstår nok av den interne logikken til å mestre mer og mer kompliserte oppgaver (for referanse, se tidligere nevnte Portal), men der dette i begrenset grad sees i Curse og Tales, ser vi det ikke i det hele tatt i disse tidligste spillene, nettopp fordi oppgavene ser ut til å kreve mer tålmodighet og klikkeevne enn problemløsningsevne. I tillegg har spillene tjent på å være episodiske: Det er et ork å måtte reise frem og tilbake mellom ulike øyer fordi man glemte å plukke opp en hammer på den første øyen. Spillet utfordrer først og fremst tålmodigheten, dernest logistikken.
- Humor og historie
Her er det klart at de senere spillene drar en fordel av innovasjonene på grafikkfronten. Der vitsene måtte holde oppe humoren på egen hånd i de første spillene, får vi her et utvidet repetoir egnet for både slapstick og andre former for visuell humor. Dette alene burde legge grunnlaget for at dette er bedre spill. Vi kan også legge merke til at et av Escape sine store problemer, var at den uutviklede 3D-grafikken hemmet muligheten for sådan visuell humor, mens den tegneserieaktige stilen i både Curse og Escape var en fordel.
I tillegg har vi at vitsene i de to første spillene, i likhet med spillene for øvrig, er temmelig enkle. Med dette mener jeg at vi introduseres for de ulike figurene, hver av disse med sitt sett vitser, før de så fjernes fra settet. Det er som et standup-maraton med 20 forskjellige, ukjente standup-artister, som går på scenen, lirer av seg noen vitser (noen er for all den ganske bra), før de forlater scenen. Det gir oss ikke tid til å bygge opp forventninger til figurene, og et sentralt element ved humor -- pacing -- uteblir. I Curse introduserte de Murray, som er et eksempel på det motsatte. I Portal har vi GlaDOS, og i Portal 2 har vi Wheatly, GlaDOS og Cave Johnson. Utviklingen av disse figurene er sentralt for å lage en god historie, og forventningene knyttet til dem er sentralt for å lage god humor. Figurene i de tidligste Monkey Island-spillene er temmelig en-dimensjonele (jeg vet at thatsthejoke.jpg), og er essensielt bare et medium for å skaperne skal kunne kaste ut vitsene sine. Jeg synes heller ikke vitsene er så sterke som de vi ser senere, men det er jo et rent smaksspørsmål; jeg syntes serien tjente på populærkulturelle referanser og fjerdevegg-vitser.
Heh, nesten alle oppgavene jeg kan huske i MI2 har fler enn to steg for å fullføre. Kanskje det er DU som har nostalgistøv i øynene når du spiller Curse? 
Nei, jeg spillte serien i kronologisk rekkefølge, etterhver som de kom ut. Fortsatt synes jeg MI2 er det beste, og jeg må innrømme at jeg ble litt littegrann skuffet av Curse, i og med at det føltes ut som det gjenspankulerte på gammel sti som både MI1 og 2 hadde allerede tråkka opp. Secret var, for meg, en åpenbaring og fantastisk introduksjon til sjangeren, mens Revenge var både eksepsjonellt godt gjennomtenkt (især hele kapittel 2 - the Four Map Pieces), og til og med litt radikal med sin sjokkerende avslutning. Jeg hadde flere år med forventninger til Curse, og må ærlig talt si at, selv om spillet var fantastisk i seg selv, levde det ikke opp til forventningene. Kanskje fordi de var skyhøye, kanskje fordi forklaringen på slutten til Revenge ikke var tilfredsstillende, og kanskje fordi Elaine og Guybrush aldri i verden skulle ha føkkings gifta seg. For meg har Guybrush blitt en skikkelig tøffel etter at det skjedde, men det er en annen diskusjon. Elsker fortsatt serien, kommer til å fortsette å kjøpe de etterhvert som de kommer ut, men for øyeblikket er Revenge på en pidestal veldig veldig få spill kan klare å kaste den av.
Nei, jeg spillte serien i kronologisk rekkefølge, etterhver som de kom ut. Fortsatt synes jeg MI2 er det beste, og jeg må innrømme at jeg ble litt littegrann skuffet av Curse, i og med at det føltes ut som det gjenspankulerte på gammel sti som både MI1 og 2 hadde allerede tråkka opp. Secret var, for meg, en åpenbaring og fantastisk introduksjon til sjangeren, mens Revenge var både eksepsjonellt godt gjennomtenkt (især hele kapittel 2 - the Four Map Pieces), og til og med litt radikal med sin sjokkerende avslutning. Jeg hadde flere år med forventninger til Curse, og må ærlig talt si at, selv om spillet var fantastisk i seg selv, levde det ikke opp til forventningene. Kanskje fordi de var skyhøye, kanskje fordi forklaringen på slutten til Revenge ikke var tilfredsstillende, og kanskje fordi Elaine og Guybrush aldri i verden skulle ha føkkings gifta seg. For meg har Guybrush blitt en skikkelig tøffel etter at det skjedde, men det er en annen diskusjon. Elsker fortsatt serien, kommer til å fortsette å kjøpe de etterhvert som de kommer ut, men for øyeblikket er Revenge på en pidestal veldig veldig få spill kan klare å kaste den av.
Jeg er åpen for at nostalgistøvet kan påvirke min vurdering av Curse, men så setter jeg altså Tales som det beste spillet i serien. Og nei, det er ikke to steg når du først gjør en ting, for så å gjøre en annen ting, slik at du får noe du trenger. For å regnes som samme prosess må det være en sammenheng mellom det første du gjør, og det du gjør senere. Nå er det som sagt en stund siden jeg spilte det, så jeg kan ikke huske detaljer, men jeg husker at jeg reagerte på mangelen av komplekse oppgaveløsningssekvenser. Det er, som Yahtzee beskriver i sin anmeldelse av Tales, lite annet enn å finne en rart formet nøkkel for å åpne en dør.
Enkelt og greit: I Monkey Island 2 gjør det manglende stemmeskuespillet og den grumsete men fortsatt kunstferdig utførte grafikken (fønnfækkt: Alle bakgrunnene i spillet er innscannede og retusjerte malerier), sammen med den alltid i det minste litt truende musikken, at spillet har en stemning og atmosfære ingen andre videospill noensinne har hatt. Det er morsomt, men alltid deadpan (av nødvendighet), og det ligger alltid noe bak det som skjer som gir situasjonen en brodd. Og Monkey Island 2 er det eneste spillet hvor LeChuck er skummel (med forbehold om at det skjer igjen i løpet av Tales). Ooog... slutten er genuint ålreit. Jeg gir forøvrig fullstendig faen i hvor mange trinn det er i hver oppgave i de ulike spillene og hvor intern logikken er, jeg klarte meg gjennom MI2 på Normal Mode da jeg var åtte. Og ja, det er nostalgi inne i bildet, men MI2 gjør en del ting ingen andre spill - heller ikke noen av de andre Monkey Island-spillene - gjør. Så det så.
Grunnen til at Monkey 1 er på lista mi i motsetning til 2 og 3 er ikke nødvendigvis kvalitet; selv om jeg mener at LeChuck's Revenge så vidt jeg husker hadde et problem for min del i at det var lett å bli sittende fast i midtpartiet. Nei, grunnen til at The Secret of Monkey Island er på lista mi er at det var det spillet jeg spilte da jeg var 8 år, og alt gikk an.
(Spoilers ahoy!)
Det var et SIRKUS i SKOGEN! Du kunne skytes opp i KANON! Det er en evig labyrintskog! Monkey Island FINNES! Det er en STUBBE hvor det er et HELT UNDERJORDISK RIKE! Og viktigst; for å komme inn i spillet må du rotere to plater for å skape riktig piratfjes!
Jeg er fullt med på at MI2 er minst like sterkt, og personlig mener jeg at treeren på en del felt er enda bedre. Men The Secret of Monkey Island har den ære å være et av de første spillene som fikk meg til å se at spill er MAGI, og dermed havnet det øverst.
Edit: De andre spillene som lærte meg at spill er magi var, in order of appearance: Stunts!, Commander Keen 4, Super Mario World, King's Quest 6, Police Quest 1 (spilte dette i 1995), Riven, Tomb Raider 2, Super Mario 64, Half-Life, Thief, og Outcast.
(Spoilers ahoy!)
Det var et SIRKUS i SKOGEN! Du kunne skytes opp i KANON! Det er en evig labyrintskog! Monkey Island FINNES! Det er en STUBBE hvor det er et HELT UNDERJORDISK RIKE! Og viktigst; for å komme inn i spillet må du rotere to plater for å skape riktig piratfjes!
Jeg er fullt med på at MI2 er minst like sterkt, og personlig mener jeg at treeren på en del felt er enda bedre. Men The Secret of Monkey Island har den ære å være et av de første spillene som fikk meg til å se at spill er MAGI, og dermed havnet det øverst.
Edit: De andre spillene som lærte meg at spill er magi var, in order of appearance: Stunts!, Commander Keen 4, Super Mario World, King's Quest 6, Police Quest 1 (spilte dette i 1995), Riven, Tomb Raider 2, Super Mario 64, Half-Life, Thief, og Outcast.
