Jeg var da utenriksminister for Frankrike, og hadde som mål å gjøre Frankrike til et foregangsland når det kom til nødhjelp og andre diplomatiske utfordringer, samt være en smule overlegen.
Det holdt på å starte ganske dårlig når vi fikk utlevert den første FN krisen som vår eminente president mottok, tittet på i fem sekunder, for så å legge bort og si at det ikke var noe vi trengte å bry oss med. Dette førte til at jeg kom litt uforberedt til første møte, men jeg hadde fått med meg to RP (ressurspoeng, som vi hadde ni av i starten per runde) som jeg skulle prøve få tyne ut mest mulig.
Brasil startet møtet med å trygle og be om hjelp til et stort jordskjelv i Chile, og jeg var først ute til å tilby å sende inn FN styrker som Frankrike skulle ta regningen for. Dette virket veldig raust, og jeg fikk applaus for sjenerøsiteten, og flere andre land følte at de også burde bidra. Det var ca nå de innså at jeg ikke bare var raus, men heller utspekulert. FN styrker koster ikke noe å plassere ut, men ett RP hver påfølgende runde. Chile trengte også flyktningleir samt mat, som kostet ett RP første runde i tillegg til ett RP hver påfølgende runde. Så for å ikke virke tafatte måtte USA og ett annet land punge ut mer enn meg, samtidig som de ikke kunne ta cred for å finne en løsning (det gjorde nemlig jeg når jeg løp til avisen med en gang møtet var hevet og fortalte om hvor flott Frankrike var som tok ansvar. Noe jeg gjorde etter nesten alle møter forsåvidt)
Etter første møte hadde jeg også gjort meg noen notater om hvordan jeg oppfattet de andre landene i FN:
Japan: Passiv.
England: Usikker
Kina: Ikke hjelp å få.
USA: Helt Texas, men behjelpelig med nødhjelp
Brasil: Fattig og trengende
Russland: Samarbeidsvillig?!
Disse førsteinntrykkene holdt seg en stund, men Kina kom plutselig over tilsynelatende uendelig med ressurser og tilbydde seg å betale alt av nødhjelp i verden til USAs store forargelse. England viste seg også å være fornuftig når Hviterusslands tilstedeværelse på FN møtene ble tatt opp som en sak. Det var liten tvil om at diplomaten deres var fra en annen planet, men Frankrike og England stemte mot å utestenge de fra møter til de andre landenes fortvilelse. Det var den eneste gangen hvor landene ikke var enige så vidt jeg husker.
Et av de nasjonale målene våre var jo å være best i verden og jeg fikk et tidlig inntrykk av at kanskje bare USA sto i veien for at Frankrike nok en gang kunne være mektigst i verden. Dette måtte jeg selvfølgelig gjøre noe med og jeg fikk samlet alle andre utenriksministre (utenom USA) til enighet om et forslag som innebar at USA måtte gi opp et av de avanserte flyene sine slik at vi kunne forske på det og bygge våre egne. (Frankrike hadde selvfølgelig noen superfly selv, men de trengte vi jo) Dette stilte USA seg svært negativt til og mistet endel goodwill fra samtlige land ved å legge ned veto mot forslaget. En grei trøstepremie.
Det manglende atomvåpenet har blitt nevnt av flere tidligere, og jeg var den som ba alle om å sjekke atomvåpenlagrene sine når det ble kjent at et var falt i hendene til slemminger, og advarte mot represalier om det kom frem at noen visste om manglende våpen uten å si ifra til verdenssamfunnet. Yetipants beroliget meg på neste landsmøte at vi hadde orden i sysakene heldigvis.
Jeg var veldig fornøyd når vi på neste FN møte klarte å overtale USA om å la FN inspektører få innsyn i atomlagrene etter at Russland sa seg velvillig til inspeksjon. Akkurat det kom som en (heh) bombe på USA og de ville ikke fremstå som dårligere på noen måte. Det viste seg selvfølgelig at USA hadde mistet et våpen (det trodde vi da iallefall) og de fyrte seg opp da jeg ville la FN styrker beskytte atomvåpnene deres. Det ville ikke de gitt.
Stemningen ble ganske amper når USA anklaget Brasil for å ha stjålet stridshodet, med navnekalling som bandittstat og flere anklager om spioner (som viste seg å være sanne senere). Jeg måtte tilslutt ende diskusjonen med en liten tale om hvordan terrorister ikke fulgte landegrenser, men ideologi og at det var lavmål å anklage hverandre når verden satte sin lit til hvordan vi skulle løse problemene vi alle sto ovenfor.
Mot slutten av spillet ble det klart at vi måtte ta en vaksine for å overleve, men det var ikke bare bare å få alle land med på det. USA nektet plent å la folket sitt vaksinere uten flere års forskning, selv om jeg prøvde aldri så hardt å argumentere for alle livene vi kunne redde, og hva med de som dør mens vi snakker nå etc etc. Japan var like ille, siden de var så flinke på forskning ville de at all forskning skulle foretas i deres laboratorium. Jeg prøvde meg også på å foreslå å vaksinere deler av befolkningen om gangen, men møtte stengte dører der og. Vi endte opp med en avtale om klinisk forskning i to år eller noe i den duren før den skulle bli delt med alle.
Jeg var egentlig ganske fornøyd med den avtalen og struttet av selvtillit når jeg fortalte om avtalen til resten av laget. Jeg tror jeg mistet all farge i ansiktet når jeg hørte om hva som kom til å skje om ikke verdens befolkning lot seg vaksinere med en eneste gang på det siste landsmøtet. Jeg ble ganske desperat og tryglet de andre utenriksminstrene om å la folkene deres bli vaksinert selv om vi ble enige i FN om å vente, men det var forgjeves. Og så endte spillet med et smell.
Andre ting som skjedde i spillet:
I forkant av spillet virket Russland heller agressive så jeg tok noen forholdsregler i tilfelle de bestemte seg for å angripe eller noe. Jeg fikk telefonnummeret til Agradula som var presse og gjorde klar en MMS med komprimerende bilder fra bryllupet til Russlands president Demake, som jeg håpet ville kjøre folkeopinionen til bunns og styrte regjeringen.
Russlands overtakelse av Ukraina som var Pro-Frankrike lot jeg gå stille siden jeg hadde så mye goodwill fra deltakerlandene, og jeg regnet med å få ekstra goodwill fra Russland om jeg lot være å gjøre et nummer ut av det. (man fikk ekstra stemmer i FN rådet for ikke-deltakende land som var alliert eller pro mot landet ditt)
Jeg donerte en UFO til FNs forskningsstasjon (som England donerte) men siden ingen av utenriksministrene var forskere visste vi lite om hva vi kunne gjøre med den. Jeg donerte også laservåpen teknologi, til stor jubel fra utenrikskollegaene mine, men ingen av oss visste om det var bra eller dårlig egentlig.
Jeg og Buggz ankom tidlig og fikk innføring i boksen med militære brikker og hvor viktig det var å ta med den til verdenskartet når man skulle krige. Dette glemte vi selvsagt å fortelle Yetipants noe om så han møtte tomhendt opp når krigen startet.
Et av høydepunktene var når Brasils president kidnappet et romvesen og tok det med inn på et lagerrom/fengsel og torturerte det ved å klippe av fingre med en hagesaks og presse det for info.
En annen høydare var etter at USA hadde pressekonferanse hvor de fortalte om romvesene og jeg tok ordet i neste FN møte og fortalte alle hvordan jeg ville gjort det, nemlig ved å samle verdens ledere og beroliget verdens befolkning ved å prøve å finne en diplomatisk løsning. Jeg tror USA hatet meg mesteparten tiden når tenker meg om.
Alt i alt var dette en fantastisk opplevelse og jeg kan anbefale utenriksminister rollen til de som liker å krangle med fremmede og ikke er redde for å finne på sprell!