Man kan ikke plukke opp en ny konsoll med bare ett spill. Selv om det kanskje hadde holdt med Dead Rising, slang vi med Ninety Nine Nights også, sånn for variasjonens skyld. Førsteinntrykket var at det var komplett hjerneskadd, litt som Dynasty Warriors, hvilket det egentlig er veldig likt. Det er litt mer strømlinjeformet, dog. Det er mye lettere enn DW-serien (iallfall det jeg har spilt av den), men har en del stygge difficulty spikes som krever at man grinder for å levelle opp litt.
Ellers er det vel egentlig som forventet. Som hærfører fiser man omkring på en slagmark og begår massemord. Bodycounten på hvert brett pleier å nå godt over tusen, og om du har litt kontroll på kølla di, klarer du å få komboer på godt over det. Tre tusen fem hundre er vel rekorden foreløpig. Store komboer gjør at røde og blå orbs får høyere verdi, slik at du får ladet opp super-nigger-death-gnu-angrepet ditt raskere. Super-nigger-death-gnu-angrepene er über-pimpa versjoner av vanlige angrep, som gir avsindig mye skade, treffer ørten fiender på én gang og chainer lett til komboer. Når du har aktivert dette, får du blå orbs istedet for røde, og får dermed ladet opp Jesus-fister-Satan-mens-han-spiser-is-og-rir-en-struts-angrepet ditt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dette uten bilder og veiving med armene, med det er iallfall smartbombs. Meteorer og annet drit som regner over slagmarken og gjerne tar med seg fem hundre til tusen fiender i slengen. Effektivt, og artig å se på.
Jeg vet ikke om dette er noe å anbefale, med mindre du liker å aktivt miste IQ, men det er iallfall morsomt. Spilt gjennom de to første figurene nå (Inphyy, hu derre med den praktiske brystplata og vingene) og en stereotyp mercenary-fyr (who may or may not be the legendary warrior known only as "The Bull"). Kapitlene er korte, historien er komplett hjelpesløs, dramaturgien i videosekvensene er smertefull og konfliktbyggingen i de korte kapitlene er helt uforståelig for mitt sarte sinn, iallfall. Mizuguchi og en eller annen koransk luring står bak plott, character design og regi, og det burde de piskes hardt for. Kort sagt: rævva. Helt uholdbart, men det er iallfall ikke like direkte provoserende som for eksempel ekskrementene man får servert som historie i Saints Row.
Hvorfor liker jeg dette, til tross for at sunn fornuft dikterer at jeg burde ta det med tilbake til Game fort som fy? Jeg aner ikke. Det er ekstremt lett underholdning, det er morsomt å få nye, stadig hardere og ondere komboer og det er såpass mange figurer å mestre at det aldri blir direkte ensformig (selv om man gjør det samme hele tiden: Slakter hærer mens din egen hær tilsynelatende står og klør seg i rumpa). Personlig synes jeg dette føles mer ut som Devil May Cry, ikke i forhold til struktur og kampsystem, men feeling; enn Dynasty Warriors. Det er større og tøffere komboer enn DW noensinne har utstyrt meg med, og strategielementene som alle slike spill pleier å hvile på er blitt tonet kraftig ned til gjengjeld for fokus på ren slakt. Det funker egentlig bra, for det er irriterende å måtte forholde seg til noe annet når du er opptatt med å utrydde. Om det høres gøy ut, er det bare å fyre løs. Jeg spår at dette spillet kommer til å selge omtrent fem eksemplarer i vesten, så om du er x360 eier kan dette være verdt å titte på om et halvt års tid, når det koster 200 kroner og er kraftig overrepresentert i preowned-seksjonen på EB Games eller Spiderman. Vi fikk det for 250 kroner sammen med x360-en. Hadde jeg betalt full pris for det er jeg ikke like sikker på at jeg ville satt pris på det. Try before you buy! Om du synes demoen er morsom, og tror denslags kunne underholdt deg i rundt ti timer, er det bare å slå til. Resten av spillet er mistenkelig likt, om enn forferdelig myte penere. Demoen har valgt den dølleste banen i verden å vise frem spillet med. Det er ikke et sinnsykt pent spill, men det er iallfall forholdsvis next-gen, selv om det er en del slowdown i de virkelig, virkelig store, drøye slagene.
Edit: Faen. Det var Kallis profil. Vel, det var med, SHDR, som skrev hele styret. Hat meg.
Ellers er det vel egentlig som forventet. Som hærfører fiser man omkring på en slagmark og begår massemord. Bodycounten på hvert brett pleier å nå godt over tusen, og om du har litt kontroll på kølla di, klarer du å få komboer på godt over det. Tre tusen fem hundre er vel rekorden foreløpig. Store komboer gjør at røde og blå orbs får høyere verdi, slik at du får ladet opp super-nigger-death-gnu-angrepet ditt raskere. Super-nigger-death-gnu-angrepene er über-pimpa versjoner av vanlige angrep, som gir avsindig mye skade, treffer ørten fiender på én gang og chainer lett til komboer. Når du har aktivert dette, får du blå orbs istedet for røde, og får dermed ladet opp Jesus-fister-Satan-mens-han-spiser-is-og-rir-en-struts-angrepet ditt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dette uten bilder og veiving med armene, med det er iallfall smartbombs. Meteorer og annet drit som regner over slagmarken og gjerne tar med seg fem hundre til tusen fiender i slengen. Effektivt, og artig å se på.
Jeg vet ikke om dette er noe å anbefale, med mindre du liker å aktivt miste IQ, men det er iallfall morsomt. Spilt gjennom de to første figurene nå (Inphyy, hu derre med den praktiske brystplata og vingene) og en stereotyp mercenary-fyr (who may or may not be the legendary warrior known only as "The Bull"). Kapitlene er korte, historien er komplett hjelpesløs, dramaturgien i videosekvensene er smertefull og konfliktbyggingen i de korte kapitlene er helt uforståelig for mitt sarte sinn, iallfall. Mizuguchi og en eller annen koransk luring står bak plott, character design og regi, og det burde de piskes hardt for. Kort sagt: rævva. Helt uholdbart, men det er iallfall ikke like direkte provoserende som for eksempel ekskrementene man får servert som historie i Saints Row.
Hvorfor liker jeg dette, til tross for at sunn fornuft dikterer at jeg burde ta det med tilbake til Game fort som fy? Jeg aner ikke. Det er ekstremt lett underholdning, det er morsomt å få nye, stadig hardere og ondere komboer og det er såpass mange figurer å mestre at det aldri blir direkte ensformig (selv om man gjør det samme hele tiden: Slakter hærer mens din egen hær tilsynelatende står og klør seg i rumpa). Personlig synes jeg dette føles mer ut som Devil May Cry, ikke i forhold til struktur og kampsystem, men feeling; enn Dynasty Warriors. Det er større og tøffere komboer enn DW noensinne har utstyrt meg med, og strategielementene som alle slike spill pleier å hvile på er blitt tonet kraftig ned til gjengjeld for fokus på ren slakt. Det funker egentlig bra, for det er irriterende å måtte forholde seg til noe annet når du er opptatt med å utrydde. Om det høres gøy ut, er det bare å fyre løs. Jeg spår at dette spillet kommer til å selge omtrent fem eksemplarer i vesten, så om du er x360 eier kan dette være verdt å titte på om et halvt års tid, når det koster 200 kroner og er kraftig overrepresentert i preowned-seksjonen på EB Games eller Spiderman. Vi fikk det for 250 kroner sammen med x360-en. Hadde jeg betalt full pris for det er jeg ikke like sikker på at jeg ville satt pris på det. Try before you buy! Om du synes demoen er morsom, og tror denslags kunne underholdt deg i rundt ti timer, er det bare å slå til. Resten av spillet er mistenkelig likt, om enn forferdelig myte penere. Demoen har valgt den dølleste banen i verden å vise frem spillet med. Det er ikke et sinnsykt pent spill, men det er iallfall forholdsvis next-gen, selv om det er en del slowdown i de virkelig, virkelig store, drøye slagene.
Edit: Faen. Det var Kallis profil. Vel, det var med, SHDR, som skrev hele styret. Hat meg.
