Hvorfor liker man så Nintendo? Vel - en del av det er nok tidligere oppbygget kred. Det tar tross alt en stund før firmaet bak spill som Super Mario World, Super Metroid, Yoshi's Island, Super Mario 64, Goldeneye og The Legend of Zelda: Ocarina of Time mister all troverdighet som leverandør av AAA-titler.
Jeg synes også at det etterhvert er blitt veldig lett å like spillkuben, da den har en del uvurderlige eksklusive titler, mest vesentlig kanskje Prime 1 og 2, Paper Mario 2, Wind Waker, Eternal Darkness, Viewtiful Joe (jada, vet at det finnes på PS2 nå), Resident Evil 4 og WarioWare - og da har jeg bare nevnt dem jeg selv kan garantere som tøffe.
Av flerplattformstitler har også mye av det viktigste dukket opp, hvis man ser etter. EAs sportsfranchiser, Prince of Persia, Splinter Cell, Beyond Good & Evil, Tony Hawk's Pro Skater, Hitman. Pluss en del resident evil-remakes og et visst metal gear-spill.
Likevel, utvalget at må-ha-titler har aldri vært øredøvende stort hos nintendo, verken under SNES-, N64- eller GC-dagene, og jeg er vel glad jeg ikke kjøpte meg kube før det var kommet en del vesentligheter til den. Men det er vel også det eneste problemet til GC-en - tredjepartsstøtte. På alle andre måter opplever jeg den som en svært godt utformet konsoll (for ikke å si den beste av dagens tre konkurrenter), med både nok kraft og et kompakt, deilig design, samt gode håndkontroller.
For øvrig må det sies at en del av de annonserte DS-titlene gir en stakkar mye av troen tilbake. Electroplanckton, anyone? Nintendogs? Yoshi's Touch and Go? Daigasso: Band Brothers? Metroid Prime: Hunters? Spør du meg, tegn på et firma som både har funnet sitt nye jeg, men som også nyter å være der de har posisjonert seg. Igjen, alt som mangler er solid og veldefinert tredjepartsstøtte, og der ser det dessverre så langt ut som PSP vil nyte enda flere investerte dollar.