Oh My god for en konsoll.
Jeg var ikke gamle karen når jeg satt i saccosekken min på rommet med storesøster og vi fant ut av man kunne spille som Tails også i Sonic The Hedgehog til Mega Drive. Det var gode tider.
Jeg vokste opp i Trondheim, med både Super Nintendo og Sega Mega Drive på rommet. Jeg pleide å spille mot nabogutten i Mortal Kombat. Sega var det vi spilte mest, men Super Nintendo har alltid vært den konsollen jeg var mest glad i.
En vakker dag, som jeg aldri helt husker datoen på, bortsett fra at det var juletider, kom pappa hjem fra jobb og sa han hadde vært innom SpiderMan i byen, og der hadde de en helt ny konsoll fra Sega, Dreamcast var navnet, og grafikken var så kraftig at det faktisk så ut som du spilte en film (det var det han sa). Han hadde fått testet Shenmue og Ready 2 rumble boxing, og hadde bakoversveis av håndkontrolleren,memory cardet, og den generelle følelsen av å spille på en Dreamcast.
Jeg tigget han om å kjøre meg ned dit så jeg fikk se den selv. Og etter mye om og men, fikk jeg også bakoversveis. dette var den tiden jeg hadde blitt lei Ocarina of Time. Majoras Mask var rett rundt hjørnet, men jeg visste jeg fikk spille det uansett. spilla til Nintendo 64 hadde hopa seg opp, men jeg hadde ikke den samme gleden lenger. Så jeg spurte butikksjefen om ikke det var mulig å bytte inn Nintendo 64en, og sikkert 20 spill, mot Dreamcasten, og et par spillpadder,lyspistol til House of the dead 2, og et par lanseringsspill. Jo, det var mulig. Men selvfølgelig skulle han ha 1000kroner i bytte. (I know,right) Og der startet prosessen.
Jeg SKULLE ha en Dreamcast, koste hva det koste vil. Og Shenmue, det var den hellige gral som jeg måtte anskaffe på et eller et annet vis. Det kostet jo 999,- i butikken, og Pappa mente det var altfor dyrt, men jeg var solgt.
Til slutt sa han at han og mamma kunne sponse meg med 500 kroner, men resten måtte jeg skaffe selv.
Jeg tok strøjobber på den lokale Essoen. Jeg tok søppelsekkene dems på ryggen, og kasta i containere, jeg sto ute i kulda og vasket frontruter på bilene som kom kjørende, og prisen min var 5 kroner per frontrute, eller 3 kroner per søppelpose. Mange av folka som kom kjørende til Esso syntes nok synd på meg, og flere av dem ga meg alt fra 25-50 kroner. Og etter bare en uke hadde jeg Dreamcasten i mine skitne labber.
Og den følelsen da jeg pakket den opp for første gang. Jeg leste nøye igjennom alt som sto i de tykke,hvite instruksjonsbøkene. Jeg hadde Sonic Adventure,The House of the dead 2, og Hidden and Dangerous tror jeg. Fra så mange Nintendospill til bare 3 spill på den nye Dreamcasten var tøff å svelge for mange. Og jeg husker hvor mye jeg angret dagen etterpå, bare fordi de andre barna kalte meg idiot. Og hvem vet, kanskje jeg var det, kanskje jeg da, var den mest tilbakestående ungen i hele Trondheim. Men jeg ga faen. Jeg ble en mester i The House of the dead 2. Og Mamma visste ikke hva spillet gikk ut på en gang. Så jeg passet på å spille Sonic når hun var hjemme, og fyrte opp lyspistolen når hun var ute. Damn those were good times.
Til slutt hadde jeg hele klassen i stua for å spille House of the dead.
Tilogmed Julie, i 5b ble kjæresten min. Alt var perfekt.
Etterhvert fikk vi dratt inn Ready 2 rumble boxing, istedetfor demoen, og det rocka vilt. Grafikken var helt sinnsyk. Gameplayet var spot on, det var boksing jo! det var dritartig, jeg spilte så mye at jeg måtte kjøpe ny håndkontroller etterhvert også.
Så kom juleaften. Fettern min, (Daniel,som noen av dere hilste på oppe på Expo) var, og har alltid vært svoren Playstation fan. Og han satt å dilla med no dritkjedelig Playstation spill når familien min kom hjem til dem på juleaften. Jeg hadde ett eneste ønske på lista mi det året. Shenmue.
Jeg ga blank faen i ribbe og riskrem den dagen. Jeg ville bare pakke opp. Og som vanlig, var veldig engstelig for å bare få ræl.
Når vi endelig pakka opp gavene, gikk jeg nærmest berserk for å finne det coveret. Vi vet jo alle hvordan et spillcover ser ut, så det skulle bli en enkel sak,men den gang ei. Mamma og Pappa sa til meg at nabogutten,Thomas hadde vært innom Spiderman å kjøpt det siste eksemplaret. Jeg satt og ventet på "Neida, vi tulla, her er spillet" men den kom aldri. På kvelden kjørte vi hjem, og jeg ville ikke såre foreldrene mine, så jeg sa ingenting. Stille og rolig tusla jeg bort til Dreamcasten for litt mer Zombie action.
Så hører jeg faren min si til mamma "Solveig, hadde vi ikke enda en gave til Michael da, en som vi glemte å ta med?" Jeg mistet kontrollen og reiste meg opp. Hodet mitt var stappfult av tanker som handlet om hvordan jeg skulle få drept nabogutten og sjtælt spillet, og hvor jeg skulle dumpe liket.
Men det var ikke nødvendig. Det var ikke innpakket, og coveret var vakkert. Jeg begynte å grine, og ga foreldrene mine en klem.
Det er den eneste gangen jeg kan huske, at foreldrene mine har satt seg ned på gulvet med meg for å se på at jeg fyrer opp et spill. I dag er det tutorials og masse tekst for alt sammen, uansett hva man spiller. Men her ser man bare Ryo Hazuki som løper febrilsk opp en vei for å komme seg til huset han bor i, han vet at det er noe som ikke stemmer.
Shenmue er det beste spillet jeg NOENSINNE har spilt. Det er fantastisk, et mesterverk.
Når våren kom og spilla virkelig begynte å komme ut måtte jeg utføre en operasjon over høyre øye på Volvat i Oslo. Vi hadde flyttet til Drammen, og jeg skulle bli med pappa til Spiderman i Oslo for å velge meg noen spill etter operasjonen.
6 spill til Dreamcast fikk jeg. Blant annet Powerstone 2, Skies of Arcadia, Crazy Taxi, Resident Evil Code Veronica, og noe annet jeg ikke helt husker. Men damn for en tid det var. Alle rundt meg gikk bare å snakka Playstation, men ikke Michael Nilsen. Dreamcast var veien,sannheten og livet.
En liten periode etterpå, forteller mamma meg at onkelen min gikk for å sove, men våknet aldri opp igjen. Han var 38 år, og den samme onkelen som ga meg Mega Drive når jeg var yngre. Det var tøft, men Shenmue og Dreamcast holdt motet oppe.
Når juleaften kom det året hadde jeg Pc og spille på, Shenmue var jeg forlengst ferdig med, og hadde gjort absolutt ALT i alle spilla jeg hadde.
Fettern min, sønnen til han som gikk bort ønsket seg spill til jul, men moren var jo enke, og hadde dårlig råd, så jeg fikk den fikse ideen om å sende han ei kasse med Dreamcasten min, og alle spilla.
Og wow som han ble glad. Jeg tror Dreamcast hjalp han å bearbeide sorgen, og glemme hverdagen for en stund. Han ringte og sa hvor lykkelig han ble. Og det gleda meg enda mer når han forklarte hvor mye Skies of Arcadia han hadde spilt, etc.
Det, mine damer å herrer er min historie om den besteste spillopplevelsen i livet mitt til nå. For noen år siden flyttet han også til Drammen, og jeg spurte litt for morro skyld om hva som hadde skjedd med Dreamcasten, og han sa "den ligger i kjelleren til mamma, jeg kan ta den med til deg neste gang jeg er i trøndelag"
Og jeg fikk den tilbake, like vakker og hel som den var når jeg sendte den avgårde.
Jeg var i boden her forleden og dro frem den kassa for å teste.
Så jeg oppdaga spilla på nytt. Og har dedikert denne uke 47 til Dreamcast uka. Jeg skal spille så mye Dreamcast jeg kan, gjennom hele uka, og tenkte kanskje jeg skulle skrive litt om inntrykka mine nå, etter mange år foruten.
Lenge leve Sega Dreamcast.
