Piratkopieringens tragedie
Vet du hva piratkopieringens store tragedie er? Nei, det har ingenting med penger å gjøre. Eller, litt. Men det har overhodet ingenting med tap av penger å gjøre. Det dreier seg om penger som i ”valuta for pengene”. For å backe opp denne påstanden litt skal vi ta en ørliten gløtt på noen momenter i piratkopieringens historie.
Piratkopiering har eksistert så lenge det har eksistert programvare, enten det er blitt utført bevisst eller ikke. Nå var ikke jeg i live da dette skjedde, men i det minste så lenge jeg har levd har dette vært en realitet. Jeg er i skrivende stund 24 år gammel, så da må det jo ha skjedd en rivende utvikling innen området kopisperring? La oss se.
Før i tiden, da programvare ikke tok større plass enn at den kunne lagres og kjøres fra diskett, var det en smal sak å kopiere ting. Bare kopier disketten, og vips hadde du det dyre regnearket du alltid hadde ønsket deg (de hadde lavere forventninger i de dager, ser du. Jeg vet, jeg var tross alt et par måneder gammel). Når det gjaldt spill, fulgte det ofte med et ark eller en annen innretning som på ymse vis frembrakte en kode du skulle skrive inn ved oppstart av spillet. Disse var ofte trykket med matt svart blekk på et blankt svart ark, noe som gjorde kopiering (og ofte avlesning) umulig. Det at det tok cirka ti minutter å skrive av et slikt ark og deretter kopiere det avskrevne arket i det uendelige, lot ikke til å bekymre noen nevneverdig. Minst av alt de som fikk gratis spill, kan jeg tenke meg.
Uansett, slike kopisperrer – eller kopieringstidsforlengere – var normen frem til dette fantastiske CD-ROM-mediet for alvor fikk fotfeste. På den tiden trengtes ingen kopisperre på CD-er, det faktum at de inneholdt så mye data var beskyttelse nok. For harddisker flest rommet ikke 650 megabyte på den tiden.
Med tid og stunder gikk teknikken fremover, harddiskene ble større, CD-brennerne gikk ned i pris og CD-er var plutselig ikke den kopisikre bastion de en gang var. Nye kopisperrer ble konstruert som på fiffig vis la inn data på feil steder av CD-en slik at kopieringsprogrammene ble forvirret og opprettet ugyldige filer. Det tok ikke lange tiden før programmene ble oppdatert til å takle dette problemet, og kopisperrefolkene var like langt. Dermed begynte den æraen vi er inne i nå, hvor prinsippet om kopisperring er helt gått bort fra og spillindustrien heller har gått over til å gjøre livet så jævlig som mulig for de som gjør det rette og betaler for spillene sine.
For nå er det vanlig å lage kopisperrer som sjekker hvilke programmer du har installert på PC-en din, som legger inn sine egne prosesser i minnet uten å be om tillatelse og som – hvis du er riktig uheldig – kan nekte deg å bruke spillet du nettopp har kjøpt som noe annet enn ølbrikke.
Saken er nemlig den at enkelte av disse kopisperrene er avhengig av litt fiksfakseri med CD-ROM-stasjonen din for å sjekke at CD-en du bruker er ekte, og ikke - for eksempel – en kopi som kjøres via et emuleringsprogram, en veldig vanlig metode å sikkerhetskopiere CD-er på i dag. Denne metoden er såklart fin og flott så lenge den fungerer, men saken er at dette ikke alltid er tilfelle. For det kan godt hende at CD-ROM-en din viser manglende vilje til å samarbeide med kopisperreprogrammet, og da sitter du fint i det. Du kan bytte eller selge spillet, eller kjøpe ny CD-ROM-stasjon. Uansett får du ikke spilt det du akkurat kjøpte i butikken. Men alt dette er vel uvesentlig, så lenge det faktisk sperrer for kopiering? Eller hva?
Mja, kanskje. Hvis det hadde hatt noen effekt overhodet. For det jeg lurer på, er følgende: Hvis disse fantastiske kopisperrene faktisk gjør det som står på etiketten, nemlig å sperre for kopiering, hvorfor i heiteste kan jeg da gå på Internett - på en allment tilgjengelig nettside - og hente ned splitter nye spill gjerne flere dager før de kommer i butikken? Og hvorfor har ingen av disse piratkopiene noen av de irriterende feilene som butikkeksemplarene har? Piratkopiene krever som regel at man enten brenner ut eller emulerer filene man laster ned, installerer spillet og legger på et program som knekker kopibeskyttelsen. Så slipper man å finne frem CD-en når man skal spille, man slipper at CD-ROM-en ikke vil kjøre CD-en, man slipper å få installert lumske overvåkningsprogrammer på PC-en og man slipper å få beskjed om å avinstallere eventuelle emuleringsprogrammer man bruker.
Dette er metoden de aller, aller fleste spilldistributører bruker for å plage kundene sine. Jeg vet om ett spillfirma som kopibeskytter spillene sine, og de kalles Valve Software. Da jeg skulle kjøpe Half-Life 2 i fjor betalte jeg med kredittkort over nett, lastet ned spillet via distribusjonstjenesten Steam som drives av Valve og kunne spille Half-Life 2 med en gang det ble sluppet. Ettersom spillet krever at du autentiserer filene via Steam – også den utgaven som kjøpes i butikk – minskes sjansen for piratkopiering. Jeg sier ikke at Half-Life 2 ikke kan kopieres, men at det – i det minste for meg – ble mye mindre interessant å piratkopiere spillet når det å få tak i en original versjon var så mye enklere og gav såpass mange fordeler (jeg fikk med alle spill Valve har gitt ut tidligere pluss Counter-Strike Source, Day of Defeat Source og Half-Life 2 Deathmatch).
Uansett, jeg krever ikke at alle spillselskapene skal gjøre som Valve, men vær så snille: Ikke straff oss fordi vi velger å betale for produktene deres. Straff de som kopierer isteden.
Vet du hva piratkopieringens store tragedie er? Nei, det har ingenting med penger å gjøre. Eller, litt. Men det har overhodet ingenting med tap av penger å gjøre. Det dreier seg om penger som i ”valuta for pengene”. For å backe opp denne påstanden litt skal vi ta en ørliten gløtt på noen momenter i piratkopieringens historie.
Piratkopiering har eksistert så lenge det har eksistert programvare, enten det er blitt utført bevisst eller ikke. Nå var ikke jeg i live da dette skjedde, men i det minste så lenge jeg har levd har dette vært en realitet. Jeg er i skrivende stund 24 år gammel, så da må det jo ha skjedd en rivende utvikling innen området kopisperring? La oss se.
Før i tiden, da programvare ikke tok større plass enn at den kunne lagres og kjøres fra diskett, var det en smal sak å kopiere ting. Bare kopier disketten, og vips hadde du det dyre regnearket du alltid hadde ønsket deg (de hadde lavere forventninger i de dager, ser du. Jeg vet, jeg var tross alt et par måneder gammel). Når det gjaldt spill, fulgte det ofte med et ark eller en annen innretning som på ymse vis frembrakte en kode du skulle skrive inn ved oppstart av spillet. Disse var ofte trykket med matt svart blekk på et blankt svart ark, noe som gjorde kopiering (og ofte avlesning) umulig. Det at det tok cirka ti minutter å skrive av et slikt ark og deretter kopiere det avskrevne arket i det uendelige, lot ikke til å bekymre noen nevneverdig. Minst av alt de som fikk gratis spill, kan jeg tenke meg.
Uansett, slike kopisperrer – eller kopieringstidsforlengere – var normen frem til dette fantastiske CD-ROM-mediet for alvor fikk fotfeste. På den tiden trengtes ingen kopisperre på CD-er, det faktum at de inneholdt så mye data var beskyttelse nok. For harddisker flest rommet ikke 650 megabyte på den tiden.
Med tid og stunder gikk teknikken fremover, harddiskene ble større, CD-brennerne gikk ned i pris og CD-er var plutselig ikke den kopisikre bastion de en gang var. Nye kopisperrer ble konstruert som på fiffig vis la inn data på feil steder av CD-en slik at kopieringsprogrammene ble forvirret og opprettet ugyldige filer. Det tok ikke lange tiden før programmene ble oppdatert til å takle dette problemet, og kopisperrefolkene var like langt. Dermed begynte den æraen vi er inne i nå, hvor prinsippet om kopisperring er helt gått bort fra og spillindustrien heller har gått over til å gjøre livet så jævlig som mulig for de som gjør det rette og betaler for spillene sine.
For nå er det vanlig å lage kopisperrer som sjekker hvilke programmer du har installert på PC-en din, som legger inn sine egne prosesser i minnet uten å be om tillatelse og som – hvis du er riktig uheldig – kan nekte deg å bruke spillet du nettopp har kjøpt som noe annet enn ølbrikke.
Saken er nemlig den at enkelte av disse kopisperrene er avhengig av litt fiksfakseri med CD-ROM-stasjonen din for å sjekke at CD-en du bruker er ekte, og ikke - for eksempel – en kopi som kjøres via et emuleringsprogram, en veldig vanlig metode å sikkerhetskopiere CD-er på i dag. Denne metoden er såklart fin og flott så lenge den fungerer, men saken er at dette ikke alltid er tilfelle. For det kan godt hende at CD-ROM-en din viser manglende vilje til å samarbeide med kopisperreprogrammet, og da sitter du fint i det. Du kan bytte eller selge spillet, eller kjøpe ny CD-ROM-stasjon. Uansett får du ikke spilt det du akkurat kjøpte i butikken. Men alt dette er vel uvesentlig, så lenge det faktisk sperrer for kopiering? Eller hva?
Mja, kanskje. Hvis det hadde hatt noen effekt overhodet. For det jeg lurer på, er følgende: Hvis disse fantastiske kopisperrene faktisk gjør det som står på etiketten, nemlig å sperre for kopiering, hvorfor i heiteste kan jeg da gå på Internett - på en allment tilgjengelig nettside - og hente ned splitter nye spill gjerne flere dager før de kommer i butikken? Og hvorfor har ingen av disse piratkopiene noen av de irriterende feilene som butikkeksemplarene har? Piratkopiene krever som regel at man enten brenner ut eller emulerer filene man laster ned, installerer spillet og legger på et program som knekker kopibeskyttelsen. Så slipper man å finne frem CD-en når man skal spille, man slipper at CD-ROM-en ikke vil kjøre CD-en, man slipper å få installert lumske overvåkningsprogrammer på PC-en og man slipper å få beskjed om å avinstallere eventuelle emuleringsprogrammer man bruker.
Dette er metoden de aller, aller fleste spilldistributører bruker for å plage kundene sine. Jeg vet om ett spillfirma som kopibeskytter spillene sine, og de kalles Valve Software. Da jeg skulle kjøpe Half-Life 2 i fjor betalte jeg med kredittkort over nett, lastet ned spillet via distribusjonstjenesten Steam som drives av Valve og kunne spille Half-Life 2 med en gang det ble sluppet. Ettersom spillet krever at du autentiserer filene via Steam – også den utgaven som kjøpes i butikk – minskes sjansen for piratkopiering. Jeg sier ikke at Half-Life 2 ikke kan kopieres, men at det – i det minste for meg – ble mye mindre interessant å piratkopiere spillet når det å få tak i en original versjon var så mye enklere og gav såpass mange fordeler (jeg fikk med alle spill Valve har gitt ut tidligere pluss Counter-Strike Source, Day of Defeat Source og Half-Life 2 Deathmatch).
Uansett, jeg krever ikke at alle spillselskapene skal gjøre som Valve, men vær så snille: Ikke straff oss fordi vi velger å betale for produktene deres. Straff de som kopierer isteden.
