Shigsyfreak: Vil du bli med til en øde øy sammen med meg og Yetipants der vi kan dyrke gameplay som en avgud? Freeman er også invitert.
Einride: Du er gameplayguru altså? De aller fleste har nu fått med seg at grafikk sjeldent er noe definerende element i en spillopplevelse. Jeg mener fortsatt at Metal Gear Solid til PSX er en langt bedre spillopplevelse enn Splinter Cell: Pandora Tomorrow, og det er ikke fordi jeg er en rusten nostalginerd som flittig drar laksen til mine gamle Power Player. Moderne grafikk har en tendens til å skape forventninger til spillopplevelsen som den simpelthen ikke er istand til å oppfylle, siden spillmediet i utgangspunktet er begrenset av inputmetoden, altså spillkontrollen, og selvsagt spillets design som underholdningsmedie. Jo mer realistisk, og jo mer tilsynelatende grenseløst, jo mer skuffende når de elementære tingene du ikke er istand til å gjøre vises. Abstraksjonene i mer gammeldags 2D-grafikk hjelper til å sette forventningene på et litt mer fornuftig nivå, og fokusere interessen på mulighetene som er tilgjengelige, fordi ønsket om å gjøre mer spennende ting simpelthen ikke er like stor. Hvilke moderne konsollspill mener du er så overlegne de på aldrende konsoller som SNES, Genesis og, teknisk sett, GBA? Det er alltid drittspill, selvsagt, industrien lever tross alt av dem, men de beste spillene er de som bruker etablerte, konvensjonaliserte underholdningsmønstre med bakgrunn i abstrakt presentasjon av utfordringer for å motivere til løsning innenfor de presenterte rammer! Du har selvsagt genuint komplekse spill som Thief og Total War, som er underholdende først og fremst på grunn av den kompliserte tankegangen som kreves for å løse egentlig vanvittig enkle problemer. Jeg må forbi den lysstrimen der. Hvordan skal jeg få til det? Jeg må invadere Irland. Men skottland er i opprør ... Når spilte du et spill sist som presenterte komplekse problemstillinger for deg og stadig klarte å være underholdende og umiddelbare? Aldri, kan jeg tenke meg. Et spill som krever for mye blir arbeid og ikke adspredelse. Enkelhet er stort sett alltid nøkkelen til en god spillopplevelse, og konklusjonen er at renheten som kreves av et enkelt utseende spill med hensyn til presentasjon av problemer og gitte løsninger på dette kommuniseres svært godt på en grafisk underlegen plattform som GBA, simpelthen fordi mer avanserte spill emulerer virkeligheten og inviterer til å tenke utenfor de rammer du kan handle innenfor. Når følte du deg begrenset i A Link to the Past? Sjeldent. Fordi de få mulighetene du har er logiske og umiddelbare. Når følte du deg maktesløs i Splinter Cell sist? Fordi spilluniverset impliserte muligheter som ikke var mulig for den heller impotente spillfiguren din å gjennomføre? Hele tiden?