Siste spill du fullførte

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen

Neon White (Steam)

Laget av Ben Esposito, hvis forrige spill var Donut County. Som han sier det i en trailer: Donut County var for alle, både barn og voksne. Med Neon White ville han lage noe for freaks. Dermed har vi et FPS, som også er et speedrun-spill, og et slags kinetisk puzzle-spill, og krever utforsking, og har S-Links, og en historie, og er innklint i noe jeg... ikke gjenkjenner, men iallfall forbinder 100% med nittitalls anime (jeg så ikke på anime på nittitallet). Dere veit, enkle former og masse poengløst pageantry som er med bare fordi det samsvarer med designernes oppfatning av hva som er kult. Hovedpersonen (nevnte Neon White) har dermed både en hvit dress og flere belter enn jeg har eid totalt, og gjør en salto med hevet pekefinger etter hvert oppdrag. Når du spiller er det alltid et lite portrett av White nederst i hjørnet, overdrysset med kanji og ymse delvis meningsløse slagord på engelsk. Når en fiende får lock-on på deg står det en liten blå boks med teksten "LOCKED ON - SAY YOUR PRAYERS" over hodet hans. Siktemiddelet ditt har cirka fem ulike målere som ikke gjør noen verdens ting men kan minne litt om et kikkertsikte. Den typen ting.

Estetikken kan nok være en liten turn-off for noen, men jeg synes det er en kul pastisj. Historien er heller ikke så hakkandes gæærn når du kommer inn i den. Men, ja. Du er død, og vekkes til live igjen i Himmelen, med hukommelsestap (selvfølgelig). Du og andre døde - kalt Neons - får jobben med å drepe demonene som har invadert Himmelen av noen shady englelignende folk, som viser seg å ikke være engler men Believers, og de ekte englene ser ut som søte tegneseriekatter. Og alle vennene dine er der og har på seg demonmasker, fordi årsaker. Det gir mening etter hvert, hvis du gidder å investere tida. Og som sagt er det noen payoffs underveis som gir mer kjøtt på beina. Jeg likte historien, er hva jeg prøver å si.

Men åssen er spillet'a? Jo: Du må drepe alle demonene på brettet og komme deg til utgangen, det er igrunn alt. Men når du fullfører brettet får du Insight, og jo mer Insight du får ved å få bedre medaljer - bronse for å fullføre, så sølv, gull og til slutt Ace for å slå forhåndsbestemte tidsgrenser - jo flere belønninger får du. På hvert brett kan du få et hint for å knæse den høythengende Ace-tida, en gave du kan samle for så å gi til en av vennene dine (for å styrke nevnte S-Links), og for gull og over går du opp i rang, for å låse opp nye brett og kanskje bli den beste Neonen av dem alle.

Men så, da. Du har ikke så veldig mange ulike demoner i spillet (jeg kommer på elleve ulike når jeg bare kjapt teller over etter hva jeg husker), men alle oppfører seg på svært bestemte måter. Kanskje det viktigste er at ingen av fiendene du møter rører seg av flekken. Hæh, sier du, et FPS hvor du bare skal skyte på stillestående mål?! Nå har jeg hørt det å!! Men vent, sier jeg, du husker delen om speedrunning, ikke sant? Det er faktisk ikke så ofte at du skal skyte fiender, det vanligste er at du enten skal knæse dem som ledd i løpebanen din gjennom brettet, eller bruke en egenskap for å kjede sammen en optimal rute gjennom brettet. Noen av fiendene dytter deg unna hvis du hopper på dem, for eksempel, andre igjen gir deg nye våpen hvis du moser dem. Og alle våpnene dine (unntatt katanaen du starter med) har en ekstra egenskap, som lar deg forflytte deg på ulike måter.

Våpen i spillet representeres ved kort, og inneholder alle standardene fra skytespill; pistol, SMG, automatrifle, hagle, rakettkaster og så videre. Hver av kortene dine har en viss mengde ammunisjon, og kortet du bruker forsvinner når du skyter det tomt. Noe som kommer til å skje veldig sjelden i løpet av spillet, for ved å kaste kortet får du brukt den andre egenskapen det har: Pistolen gir deg dobbelhopp, autorifla gir deg granat, hagla lar deg brase rett framover i retningen du ser osv. Det høres kanskje knotete ut, og det er fordi det er knotete, men du lærer det organisk mens du spiller.

Og her er vi ved kjernen, det som løfter hele spillet opp på et eget nivå: Tenk på Neon White på samme måte som du tenker på Celeste. Et spill som på den ene siden er ekstremt vanskelig og stiller svært høye krav til spilleren, men som gir deg alle hjelpemidlene du trenger for å lykkes. Brettene er designet slik at du ikke må sjonglere mer enn et par-tre kort på hver av dem (vel, iallfall inntil du nærmer deg slutten), og hvis det er vrient å treffe ting så har det to ulike former for auto-aim du kan lene deg på. Og du ikke gå for bestetid og 100% på alle brett for å bli ferdig, men du merker etter hvert at når spillet setter seg i deg, så ser du hvor generøse tidskravene for toppmedaljene faktisk er. Til og med Ace-medaljene er lette å få til bare du finner den smarteste løypa, og så sier ikke spillet eksplisitt, men hinter veldig, om at nå er du klar for å slåss om tusendeler på ranking-lista. Ikke at jeg orker det.

Uansett: Legg dette i samme skuff som Celeste. Det gir samme sublime flytfølelse når du finner rytmen. Og det har... mye bra musikk; jeg skulle ønske jeg kunne skrevet at det har fantastisk musikk som vanlig er når jeg skriver om indiespill, men bare deler av låtutvalget er fantastisk. Ikke fordi jeg ikke liker sjangeren - prøv å se for deg en miks av nittitalls rave/DnB og vaporwave - men fordi noen av låtene bare rett og slett er uinspirerte sammenlignet med høydepunktene spillet har å by på. Sjekk ut lydsporet på Spotify og hør hva du synes:
(Nyt også at noen av låtene har tekster lagt inn, så du kan finne ut at det ene stemmesamplet på Glass Ocean er "Aim for the heavens!" og at samplet på Cloud Nine er "Cloud Nine" (favorittlåtene mine btw))

Samlet sett går det vel ikke an å se for seg at dette blir en kjempehit, men hvis du lar deg friste av et spill som pusher og utfordrer deg og gjør sin egen sære greie, så bør du skaffe dette. Vi slenger på en 9/10.
 
Gleder meg til å sette i gang med Neon White, må bare komme littegrann videre på backloggen. Apropos!

Jeg fullførte Inside forrige uke, noe jeg antar at 90% av de som leser dette også har gjort, og av god grunn. Dette er den spirituelle oppfølgeren til Limbo, som jeg holder veldig høyt. Har man spilt Limbo vet du hva du får, enkel plattforming med innovative puzzler drapert i en dystopisk verden som pirrer nysgjerrigheten.
Jeg kommer ikke på en eneste grunn til å ikke anbefale dette, så hiv det på en ønskeliste og legg det nærme toppen av backloggen, for dette er et perfekt lite avbrekk etter et gigantisk AAA spill eller mye flerspilling, og du bare ønsker å kose deg. Dog det er bare kos frem til bikkjene begynner å jakte på deg, men det vil du finne ut av.
 

Lodin

Der Waaaah
Har kommi gjennom storyen til årets sikkert koscheligste spill og det heter Bear and Breakfast. Her er man bjørnen Hank som sammen med de dimlete venna sine blir sendt ut av mora hans for å finne no rask. De må dra over gjerdet til der mennesker pleide å bo, men finner ikke rasket. Istedet finner de en haistatue som prater. Denne er en del av no shady firma som driver franchise for folk som driver alt fra hoteller til hospits. Den gir gjengen en sjangse de ikke kan si nei til så da har de signa opp. De blir henvist til no røsme av ei hytte i nærheten og denne må de fikse opp.
Denne hytta suger og er full av dritt så da plukker man opp all dritten og så pusser man opp bygget så det er levelig. Det er da morroa begynner for nå skal man bygge rom og innrede dem. Det er såklart lettere sagt og gjort så da må man ut å queste for å finne dill å pynte med så stedet blir fint.
Åssen blir det fint? Man stikker til Took som er en forferdelig vaskebjørn som lar en bytte søppel mot pynteting. Så pynter man i vei.
Endelig er huset klart, man slipper til de første gjestene og alt går strålende. Det er jo lett å tjene penger på dette så da går man tilbake til haien.
Den er strålende fornøyd. Strålende fornøyd med hvor ubrukelig du er. Du skylder masse penger, men det finnes en lett måte å tjene inn dem igjen. Det ligger et forlatt motell ved motorveien like sør for skogen. Den er bankers veit du!

Så ja, dette er en slags Animal Crossing bare drevet av historie som er fortalt som visuell novelle. Skrivinga er ikke all verdens, men den er til tider veldig morsom og har noen grove vitser som går over huet til unga. Å få bygge på disse hotella er såklart det artigste og her er det artig. I starten er det lite å bygge, men så må man plutselig slenge med bar og kjøkken og åssen får man plass til det når man og trenger en dass? Det får også bonus siden man ikke trenger å forholde seg til gjestene utover å booke dem og etterhvert sørge for at det er nok mat. Det slipper man og å bry seg om etterhvert siden man kan hyre stødige folk til å hjelpe seg som Gus.

Gus er forøvrig såklart spillet sin MVP.



Ikke bry dere om slutten på denne traileren, men her er den ihvertfall.

 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Stray (PC)
Årets katteste spill, uten tvil. Stray viser først og fremst en ting: Du trenger ikke innovere noe særlig - eller i det hele tatt, egentlig - så lenge du har en god visuell ide som du tviholder på uansett hva. Stray er åpenbart født av ideen "hva hvis Ubisoft hadde bytta ut hovedpersonen med en hovedkatt?", ment på absolutt beste måte, og det holder jaggu. Jeg tenker Assassin's Creed når jeg spiller Stray, men istedenfor det overdådige kråkereiret den serien har blitt, velger utviklerne bak Stray å skjære vekk alt som ikke trengs for å realisere ideen om en katt som spillhelt; dermed står man igjen med utforsking, lett plattforming og å klatre opp på hyller for å rive ned ting. Høres kanskje ikke så spennende ut, men det var en aldri så liten øyeåpner for denne gubben. Som i, så mye kan man faktisk få ut av så lite.

Det visuelle designet i spillet er av ypperste klasse. Lys og farger brukes for å rette oppmerksomheten din (og bevegelsene dine) i riktig retning, og bare det at pusen er så mye mindre enn vanlig i en verden laget for mennesker, gjør at hele plattformopplevelsen føles forfriskende. Men kanskje det viktigste man kan hente fra Stray er verdien av fokus; både bokstavelig, siden spillet hele tida retter fokuset ditt mot enten et svært avgrensa område eller en konkret utfordring. Men også mer billedlig talt, ved at jeg ser tydelig at denne opplevelsen i bunn og grunn er den samme som i et Assassin's Creed, men når den finner sted i små, skreddersydde områder laget for å presentere et sett med utfordringer i logisk rekkefølge, så endres hele greia fundamentalt. Strekker du denne nydelig fokuserte strikken ut over en hel storby, øker utfordringene eksponensielt og glemmer at hver lille lomme helst skal ha et eksistensgrunnlag utover å bare eksistere, å være til for å fylle inn et kart så du kan vise til at spillet har tre hundre timer med Innhold, så... får du Assassin's Creed i all sin overdådige meningsløshet. Det er ikke designet det er noe galt med, det er at designerne ikke har hatt vett til å begrense seg.

Men det har designerne av Stray. Bra for dem.

8/10

Cuphead: The Delicious Last Course (XSX)
DLC-pakka det tok minst fire år å gjøre ferdig. Det var det verdt. Du får en ny spillerfigur, et nytt spillområde, sju nye bosskamper (pluss minst en hemmelig), tre nye våpen, nye Charms oooog ja. Først av alt vil jeg bare påpeke at jeg fyrte opp Cuphead igjen for første gang på et par år før jeg spilte DLC-en (du må uansett spille en stubb før du får tilgang til den), og det spillet kommer aldri til å eldes; det er like fresht som da det kom ut. I DLC-pakka får du nye kamper (ingen Run'N'Gun-baner), og animasjonene og designet her overgår alt som var med i grunnspillet. Alle kampene er en fryd å spille, og jeg klarer ikke å velge meg en favoritt iallfall.

Og så er det sånn at det du skaffer deg i DLC-pakka kan du ta med tilbake til originalspillet, noe som har ganske mye å si. For våpnene du kjøper deg er rett og slett bedre enn de som var med opprinnelig. Og Ms. Chalice, den nye spillfiguren, er også bare bedre enn Cuphead og Mugman. Jeg fant ett eneste unntak hvor det ikke var bedre å spille med henne, og det var i King Dice-fighten (som de fleste kanskje husker er den lengste i spillet). Det kommer av at Ms. Chalice både har dobbelthopp og en kombinert dash parry, sånn at du ikke lenger kan treffe rosa ting mens du beveger deg nedover; vanligvis ikke noe spesielt betydningsfullt, men i akkurat den fighten er det det. Så, vel. Våpnene? Du får en liten tornado som skvetter oppover (tenk Air Man fra Mega Man 2), en strømlaser som skyter tre stråler som dekker hele skjermen (strålene samles når du sikter med lock-on, kjekt nok), og selveste digersvålken: Crack Shot. Det er egentlig verdens enkleste våpen, bare ei lita kule som går rett fram. Men den gjør mer skade enn standardvåpenet, og når den har gått noen meter blir den til en litt mindre målsøkende kule. Fire and forget hadde også vært et passende navn. Gadd ikke regne på det, men etter å ha testa litt fant jeg at den ga desidert mest DPS for desidert minst innsats. Noe som gjør spillet drastisk mye enklere. Hvis du synes Cuphead var for vanskelig før, gi det en sjanse til med denne pakka. Bare vær obs på at de nye bossene tar høyde for den reduserte vanskelighetsgraden.

Uansett. Cuphead er et unikt spill, som neppe kommer til å bli overgått eller engang tangert noensinne - nivået på spilldesignet, det visuelle, musikken, alt, er rett og slett for høyt. Moldenhauer-gutta har sagt at de vil jobbe med noe helt annet nå, så det blir ikke et Cuphead 2 med det første.

10/10
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Får se om det blir et forsøk på en speedrun.
3:57. :balesmile: (Grensa var fire timer). Fascinerende hvor mange minutter som surres bort underveis selv når man vet hva man skal gjøre. Var verdt å spille det gjennom to ganger, men liker det best i starten, de to husene man er i. Det blir mye veksling mellom personer og video/virkelighet etter hvert, som også rotet til max tre item box-åpninger for meg, tror det er tre man må gjøre pluss at man jo helst trenger å overføre våpen mellom figurene på slutten for å ha noen sjanse mot bossene. Å klare meg med egen inventory går greit, som vel er det man tester med en slik cheevo. Fikk maks tre med kits-trophyen da, er jo bare å løpe forbi de fleste fiendene, selv i trange passasjer. På første gjennomspilling gjorde jeg meg flid med å drepe alle med minst mulig ressurser. Skipet er en hodepine andre gangen også, rotete og uoversiktlig. Og da tror jeg RE-kvota er fylt opp for en stund, inntil det kommer en ny remaster eller remake.

Har også begynt på Doom Eternal. Hektisk!
Dette er balesmile, gidder ikke bruke den i løpende tekst her.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
Og da tror jeg RE-kvota er fylt opp for en stund, inntil det kommer en ny remaster eller remake.
Eheheh, det første som skjedde etter dette var at jeg fant PS4-porten av RE4 til 70 spenn i nettbutikken. Det er ganske corny med en direkte port fra PS2 (jeg spilte det på GC) i 2022, grafikken og AI-en er helt ute å kjøre etter dagens standard. Samtidig er jo dette et av de beste RE-ene, med en forfriskende action-tilnærming, så gameplayet skinner igjennom og har holdt seg og det var gøy å spille igjennom på nytt 17 år etter, er mye jeg har glemt og samtidig mye som fortsatt er velkjent. Så her trengs det sårt en remake, og hvis den blir like bra som RE2 kommer det til å bli mye bang for bucksa, håper bare de beholder kjernen og det som skiller det fra andre RE's uten å dytte inn for mye collectibles e.l. Det er også også cutscenes i verdensklasse her som kommer til å eie hardt med PS5-grafikk. Spiller også Separate Ways, forfriskende etter å ha rundet det med Leon å spille med Ada på mange av de samme områdene.

Ooog spiller fortsatt Doom Eternal, Titanfall 2, Skyrim, Ghost of Tushima og har skaffet nye Monkey Island. :svette: