Laget av Ben Esposito, hvis forrige spill var Donut County. Som han sier det i en trailer: Donut County var for alle, både barn og voksne. Med Neon White ville han lage noe for freaks. Dermed har vi et FPS, som også er et speedrun-spill, og et slags kinetisk puzzle-spill, og krever utforsking, og har S-Links, og en historie, og er innklint i noe jeg... ikke gjenkjenner, men iallfall forbinder 100% med nittitalls anime (jeg så ikke på anime på nittitallet). Dere veit, enkle former og masse poengløst pageantry som er med bare fordi det samsvarer med designernes oppfatning av hva som er kult. Hovedpersonen (nevnte Neon White) har dermed både en hvit dress og flere belter enn jeg har eid totalt, og gjør en salto med hevet pekefinger etter hvert oppdrag. Når du spiller er det alltid et lite portrett av White nederst i hjørnet, overdrysset med kanji og ymse delvis meningsløse slagord på engelsk. Når en fiende får lock-on på deg står det en liten blå boks med teksten "LOCKED ON - SAY YOUR PRAYERS" over hodet hans. Siktemiddelet ditt har cirka fem ulike målere som ikke gjør noen verdens ting men kan minne litt om et kikkertsikte. Den typen ting.
Estetikken kan nok være en liten turn-off for noen, men jeg synes det er en kul pastisj. Historien er heller ikke så hakkandes gæærn når du kommer inn i den. Men, ja. Du er død, og vekkes til live igjen i Himmelen, med hukommelsestap (selvfølgelig). Du og andre døde - kalt Neons - får jobben med å drepe demonene som har invadert Himmelen av noen shady englelignende folk, som viser seg å ikke være engler men Believers, og de ekte englene ser ut som søte tegneseriekatter. Og alle vennene dine er der og har på seg demonmasker, fordi årsaker. Det gir mening etter hvert, hvis du gidder å investere tida. Og som sagt er det noen payoffs underveis som gir mer kjøtt på beina. Jeg likte historien, er hva jeg prøver å si.
Men åssen er spillet'a? Jo: Du må drepe alle demonene på brettet og komme deg til utgangen, det er igrunn alt. Men når du fullfører brettet får du Insight, og jo mer Insight du får ved å få bedre medaljer - bronse for å fullføre, så sølv, gull og til slutt Ace for å slå forhåndsbestemte tidsgrenser - jo flere belønninger får du. På hvert brett kan du få et hint for å knæse den høythengende Ace-tida, en gave du kan samle for så å gi til en av vennene dine (for å styrke nevnte S-Links), og for gull og over går du opp i rang, for å låse opp nye brett og kanskje bli den beste Neonen av dem alle.
Men så, da. Du har ikke så veldig mange ulike demoner i spillet (jeg kommer på elleve ulike når jeg bare kjapt teller over etter hva jeg husker), men alle oppfører seg på svært bestemte måter. Kanskje det viktigste er at ingen av fiendene du møter rører seg av flekken. Hæh, sier du, et FPS hvor du bare skal skyte på stillestående mål?! Nå har jeg hørt det å!! Men vent, sier jeg, du husker delen om speedrunning, ikke sant? Det er faktisk ikke så ofte at du skal skyte fiender, det vanligste er at du enten skal knæse dem som ledd i løpebanen din gjennom brettet, eller bruke en egenskap for å kjede sammen en optimal rute gjennom brettet. Noen av fiendene dytter deg unna hvis du hopper på dem, for eksempel, andre igjen gir deg nye våpen hvis du moser dem. Og alle våpnene dine (unntatt katanaen du starter med) har en ekstra egenskap, som lar deg forflytte deg på ulike måter.
Våpen i spillet representeres ved kort, og inneholder alle standardene fra skytespill; pistol, SMG, automatrifle, hagle, rakettkaster og så videre. Hver av kortene dine har en viss mengde ammunisjon, og kortet du bruker forsvinner når du skyter det tomt. Noe som kommer til å skje veldig sjelden i løpet av spillet, for ved å kaste kortet får du brukt den andre egenskapen det har: Pistolen gir deg dobbelhopp, autorifla gir deg granat, hagla lar deg brase rett framover i retningen du ser osv. Det høres kanskje knotete ut, og det er fordi det er knotete, men du lærer det organisk mens du spiller.
Og her er vi ved kjernen, det som løfter hele spillet opp på et eget nivå: Tenk på Neon White på samme måte som du tenker på Celeste. Et spill som på den ene siden er ekstremt vanskelig og stiller svært høye krav til spilleren, men som gir deg alle hjelpemidlene du trenger for å lykkes. Brettene er designet slik at du ikke må sjonglere mer enn et par-tre kort på hver av dem (vel, iallfall inntil du nærmer deg slutten), og hvis det er vrient å treffe ting så har det to ulike former for auto-aim du kan lene deg på. Og du må ikke gå for bestetid og 100% på alle brett for å bli ferdig, men du merker etter hvert at når spillet setter seg i deg, så ser du hvor generøse tidskravene for toppmedaljene faktisk er. Til og med Ace-medaljene er lette å få til bare du finner den smarteste løypa, og så sier ikke spillet eksplisitt, men hinter veldig, om at nå er du klar for å slåss om tusendeler på ranking-lista. Ikke at jeg orker det.
Uansett: Legg dette i samme skuff som Celeste. Det gir samme sublime flytfølelse når du finner rytmen. Og det har... mye bra musikk; jeg skulle ønske jeg kunne skrevet at det har fantastisk musikk som vanlig er når jeg skriver om indiespill, men bare deler av låtutvalget er fantastisk. Ikke fordi jeg ikke liker sjangeren - prøv å se for deg en miks av nittitalls rave/DnB og vaporwave - men fordi noen av låtene bare rett og slett er uinspirerte sammenlignet med høydepunktene spillet har å by på. Sjekk ut lydsporet på Spotify og hør hva du synes: (Nyt også at noen av låtene har tekster lagt inn, så du kan finne ut at det ene stemmesamplet på Glass Ocean er "Aim for the heavens!" og at samplet på Cloud Nine er "Cloud Nine" (favorittlåtene mine btw))
Samlet sett går det vel ikke an å se for seg at dette blir en kjempehit, men hvis du lar deg friste av et spill som pusher og utfordrer deg og gjør sin egen sære greie, så bør du skaffe dette. Vi slenger på en 9/10.
Gleder meg til å sette i gang med Neon White, må bare komme littegrann videre på backloggen. Apropos!
Jeg fullførte Inside forrige uke, noe jeg antar at 90% av de som leser dette også har gjort, og av god grunn. Dette er den spirituelle oppfølgeren til Limbo, som jeg holder veldig høyt. Har man spilt Limbo vet du hva du får, enkel plattforming med innovative puzzler drapert i en dystopisk verden som pirrer nysgjerrigheten.
Jeg kommer ikke på en eneste grunn til å ikke anbefale dette, så hiv det på en ønskeliste og legg det nærme toppen av backloggen, for dette er et perfekt lite avbrekk etter et gigantisk AAA spill eller mye flerspilling, og du bare ønsker å kose deg. Dog det er bare kos frem til bikkjene begynner å jakte på deg, men det vil du finne ut av.
Har kommi gjennom storyen til årets sikkert koscheligste spill og det heter Bear and Breakfast. Her er man bjørnen Hank som sammen med de dimlete venna sine blir sendt ut av mora hans for å finne no rask. De må dra over gjerdet til der mennesker pleide å bo, men finner ikke rasket. Istedet finner de en haistatue som prater. Denne er en del av no shady firma som driver franchise for folk som driver alt fra hoteller til hospits. Den gir gjengen en sjangse de ikke kan si nei til så da har de signa opp. De blir henvist til no røsme av ei hytte i nærheten og denne må de fikse opp.
Denne hytta suger og er full av dritt så da plukker man opp all dritten og så pusser man opp bygget så det er levelig. Det er da morroa begynner for nå skal man bygge rom og innrede dem. Det er såklart lettere sagt og gjort så da må man ut å queste for å finne dill å pynte med så stedet blir fint.
Åssen blir det fint? Man stikker til Took som er en forferdelig vaskebjørn som lar en bytte søppel mot pynteting. Så pynter man i vei.
Endelig er huset klart, man slipper til de første gjestene og alt går strålende. Det er jo lett å tjene penger på dette så da går man tilbake til haien.
Den er strålende fornøyd. Strålende fornøyd med hvor ubrukelig du er. Du skylder masse penger, men det finnes en lett måte å tjene inn dem igjen. Det ligger et forlatt motell ved motorveien like sør for skogen. Den er bankers veit du!
Så ja, dette er en slags Animal Crossing bare drevet av historie som er fortalt som visuell novelle. Skrivinga er ikke all verdens, men den er til tider veldig morsom og har noen grove vitser som går over huet til unga. Å få bygge på disse hotella er såklart det artigste og her er det artig. I starten er det lite å bygge, men så må man plutselig slenge med bar og kjøkken og åssen får man plass til det når man og trenger en dass? Det får også bonus siden man ikke trenger å forholde seg til gjestene utover å booke dem og etterhvert sørge for at det er nok mat. Det slipper man og å bry seg om etterhvert siden man kan hyre stødige folk til å hjelpe seg som Gus.
Gus er forøvrig såklart spillet sin MVP.
Ikke bry dere om slutten på denne traileren, men her er den ihvertfall.
Stray (PC)
Årets katteste spill, uten tvil. Stray viser først og fremst en ting: Du trenger ikke innovere noe særlig - eller i det hele tatt, egentlig - så lenge du har en god visuell ide som du tviholder på uansett hva. Stray er åpenbart født av ideen "hva hvis Ubisoft hadde bytta ut hovedpersonen med en hovedkatt?", ment på absolutt beste måte, og det holder jaggu. Jeg tenker Assassin's Creed når jeg spiller Stray, men istedenfor det overdådige kråkereiret den serien har blitt, velger utviklerne bak Stray å skjære vekk alt som ikke trengs for å realisere ideen om en katt som spillhelt; dermed står man igjen med utforsking, lett plattforming og å klatre opp på hyller for å rive ned ting. Høres kanskje ikke så spennende ut, men det var en aldri så liten øyeåpner for denne gubben. Som i, så mye kan man faktisk få ut av så lite.
Det visuelle designet i spillet er av ypperste klasse. Lys og farger brukes for å rette oppmerksomheten din (og bevegelsene dine) i riktig retning, og bare det at pusen er så mye mindre enn vanlig i en verden laget for mennesker, gjør at hele plattformopplevelsen føles forfriskende. Men kanskje det viktigste man kan hente fra Stray er verdien av fokus; både bokstavelig, siden spillet hele tida retter fokuset ditt mot enten et svært avgrensa område eller en konkret utfordring. Men også mer billedlig talt, ved at jeg ser tydelig at denne opplevelsen i bunn og grunn er den samme som i et Assassin's Creed, men når den finner sted i små, skreddersydde områder laget for å presentere et sett med utfordringer i logisk rekkefølge, så endres hele greia fundamentalt. Strekker du denne nydelig fokuserte strikken ut over en hel storby, øker utfordringene eksponensielt og glemmer at hver lille lomme helst skal ha et eksistensgrunnlag utover å bare eksistere, å være til for å fylle inn et kart så du kan vise til at spillet har tre hundre timer med Innhold, så... får du Assassin's Creed i all sin overdådige meningsløshet. Det er ikke designet det er noe galt med, det er at designerne ikke har hatt vett til å begrense seg.
Men det har designerne av Stray. Bra for dem.
8/10
Cuphead: The Delicious Last Course (XSX)
DLC-pakka det tok minst fire år å gjøre ferdig. Det var det verdt. Du får en ny spillerfigur, et nytt spillområde, sju nye bosskamper (pluss minst en hemmelig), tre nye våpen, nye Charms oooog ja. Først av alt vil jeg bare påpeke at jeg fyrte opp Cuphead igjen for første gang på et par år før jeg spilte DLC-en (du må uansett spille en stubb før du får tilgang til den), og det spillet kommer aldri til å eldes; det er like fresht som da det kom ut. I DLC-pakka får du nye kamper (ingen Run'N'Gun-baner), og animasjonene og designet her overgår alt som var med i grunnspillet. Alle kampene er en fryd å spille, og jeg klarer ikke å velge meg en favoritt iallfall.
Og så er det sånn at det du skaffer deg i DLC-pakka kan du ta med tilbake til originalspillet, noe som har ganske mye å si. For våpnene du kjøper deg er rett og slett bedre enn de som var med opprinnelig. Og Ms. Chalice, den nye spillfiguren, er også bare bedre enn Cuphead og Mugman. Jeg fant ett eneste unntak hvor det ikke var bedre å spille med henne, og det var i King Dice-fighten (som de fleste kanskje husker er den lengste i spillet). Det kommer av at Ms. Chalice både har dobbelthopp og en kombinert dash parry, sånn at du ikke lenger kan treffe rosa ting mens du beveger deg nedover; vanligvis ikke noe spesielt betydningsfullt, men i akkurat den fighten er det det. Så, vel. Våpnene? Du får en liten tornado som skvetter oppover (tenk Air Man fra Mega Man 2), en strømlaser som skyter tre stråler som dekker hele skjermen (strålene samles når du sikter med lock-on, kjekt nok), og selveste digersvålken: Crack Shot. Det er egentlig verdens enkleste våpen, bare ei lita kule som går rett fram. Men den gjør mer skade enn standardvåpenet, og når den har gått noen meter blir den til en litt mindre målsøkende kule. Fire and forget hadde også vært et passende navn. Gadd ikke regne på det, men etter å ha testa litt fant jeg at den ga desidert mest DPS for desidert minst innsats. Noe som gjør spillet drastisk mye enklere. Hvis du synes Cuphead var for vanskelig før, gi det en sjanse til med denne pakka. Bare vær obs på at de nye bossene tar høyde for den reduserte vanskelighetsgraden.
Uansett. Cuphead er et unikt spill, som neppe kommer til å bli overgått eller engang tangert noensinne - nivået på spilldesignet, det visuelle, musikken, alt, er rett og slett for høyt. Moldenhauer-gutta har sagt at de vil jobbe med noe helt annet nå, så det blir ikke et Cuphead 2 med det første.
3:57. :balesmile: (Grensa var fire timer). Fascinerende hvor mange minutter som surres bort underveis selv når man vet hva man skal gjøre. Var verdt å spille det gjennom to ganger, men liker det best i starten, de to husene man er i. Det blir mye veksling mellom personer og video/virkelighet etter hvert, som også rotet til max tre item box-åpninger for meg, tror det er tre man må gjøre pluss at man jo helst trenger å overføre våpen mellom figurene på slutten for å ha noen sjanse mot bossene. Å klare meg med egen inventory går greit, som vel er det man tester med en slik cheevo. Fikk maks tre med kits-trophyen da, er jo bare å løpe forbi de fleste fiendene, selv i trange passasjer. På første gjennomspilling gjorde jeg meg flid med å drepe alle med minst mulig ressurser. Skipet er en hodepine andre gangen også, rotete og uoversiktlig. Og da tror jeg RE-kvota er fylt opp for en stund, inntil det kommer en ny remaster eller remake.
Har også begynt på Doom Eternal. Hektisk!
Dette er balesmile, gidder ikke bruke den i løpende tekst her.
Eheheh, det første som skjedde etter dette var at jeg fant PS4-porten av RE4 til 70 spenn i nettbutikken. Det er ganske corny med en direkte port fra PS2 (jeg spilte det på GC) i 2022, grafikken og AI-en er helt ute å kjøre etter dagens standard. Samtidig er jo dette et av de beste RE-ene, med en forfriskende action-tilnærming, så gameplayet skinner igjennom og har holdt seg og det var gøy å spille igjennom på nytt 17 år etter, er mye jeg har glemt og samtidig mye som fortsatt er velkjent. Så her trengs det sårt en remake, og hvis den blir like bra som RE2 kommer det til å bli mye bang for bucksa, håper bare de beholder kjernen og det som skiller det fra andre RE's uten å dytte inn for mye collectibles e.l. Det er også også cutscenes i verdensklasse her som kommer til å eie hardt med PS5-grafikk. Spiller også Separate Ways, forfriskende etter å ha rundet det med Leon å spille med Ada på mange av de samme områdene.
Ooog spiller fortsatt Doom Eternal, Titanfall 2, Skyrim, Ghost of Tushima og har skaffet nye Monkey Island. :svette:
Dette var veldig fint busespill og det er gratis. du er en unge som bare skal henge opp reklame for no halloween-party på dørene til folka i en blokk, men så blir det skummelt. Har noen fantastiske fuck you-moments hvor jeg ble sittende å humre.
Ganske kreativt og det er første gangen jeg går tilbake og kaster ti dollars til noen for noe de la ut på Itch.
Rulletekst og gull-trophy for å ha frigjort alle outposts i Far Cry 6 i tide til REm4ke. Jeg hadde ikke tenkt å spille det og det er ikke egentlig verdt å spille igjennom, men Platekompaniet tilbød det levert hjem for under 200-lappen. I likhet med 5-eren synes jeg det er for mye av et krigsspill, får følelsen av å være en enkvinneshær som løper rundt og denne gangen har man også raketter på ryggen som lades opp over tid, trenger ikke vente eller lete etter rakettkaster. Fikk også pil og bue med eksploderende piler tidlig og kulene fra sniperrifla går rett gjennom også hjelmer, savner heavy armor-fiendene fra fireren man måtte tjene opp egenskapen for å knivstikke. Det er også for lett selv på normal, for mye repetisjon og mye intentsigende cutscenes som jeg stort sett, heh, kutter, men noen kule setpieces og sluttoppdraget var bra. Det er også en stor verden som fungerer bra uten at man blir løpende langs en fjellvegg eller noe, også er det jo nextgeeen og pent å se på.
Har fullføra Seriøse Samuel 4 og det er helt ålreit om du liker sånne saker. Sam er denne gangen med på no team som finner mystiske artefakter for å hjelpe å bekjempe busefantene til MENTAL. De er ihvertfall blitt sendt til Roma for å møte en prest som vet hvor den hellige gral befinner seg. Den er sikkert nyttig.
Ihvertfall er man Sam "Serious" Stone som alltid og det meste er som det vanlige. Man er med andre ord seriøs og drapsdreper horder av aliens.
Denne gangen er det dog en del story og de greier ufattelig nok å menneskliggjøre Sam. Han henger med en nerd som stadig vekk mister støvelen og en gjengående vits er at Sam ikke vil gi ham noen av gønnerene sine. Så blir nerden tatt til fange av den største busefanten til MENTAL og blir drept på grusomt vis. Da har man enda mer motivasjon til å være seriøs.
Gameplayet er det samme som alltid, men det nye er at du etterhvert kan mixe og matche absolutt alle våpen. Så ja, du kan løpe rundt med kanon og minigunner. Jo også får du på et tidspunkt hoppe inn i den siste versjonen av Popemobile.
Dette er helt på høyde med Sam 1 og Second Encounter og stand alone DLCen Siberian Mayhem er også verdt å spille. 4 ligger forøvrig på Gameass.
Også har det såklart med en ny versjon av den beste låta fra første spillet:
Trailer:
Omsider ferdig med runde to av REm4ke og ferdig med spillen for denne gang, er ikke lenge siden jeg spilla PS4-porten heller. De har gjort en god jobb med remaken, men det går over stokk og stein med koden særlig på slutten og mange tilfeller av at du kan trampe nær en fiende uten at han ser deg, til og med en fyr med rakettkaster på øya. Det er jo hovedproblemet med porten også, fiendene står og koper til man har passert et punkt som er nærmere dem enn man trenger. Men ja, er og blir en klassiker som har fått en etterlengtet remake.
Allemanns venn @Klaymen nevnte Arcade Paradise på en viss podcast her for et par uker siden, så da...
Arcade Paradise [Xbox, Nosebleed Interactive, 2022]
Dette er da et simulatorspill i samme betydning som f.eks. Power Wash Simulator, Gas Station Simulator, Farming Simulator og så videre, dvs. at det ikke er en simulator i det hele tatt. Hooken her er såklart at du starter med et slitent lite vaskeri som har noen gamle arkadespill på bakrommet, og må bygge det opp til å bli en ordentlig spillehall. Spillet foregår i en liten amerikansk by i 1993, og hovedpersonen - Ashley Goldman - har "arvet" vaskeriet fra sin både fysisk og emosjonelt bortreiste far. Kan du mestre det harde vaskeri- og spillehallivet og vise papsen at han tok feil da han ikke hadde trua på deg?
Ja, det kan du, så lenge du ikke går lei og gir opp. Som nevnt er dette et "simulator"-spill og har dermed ingen fail states; verken vaskeriet eller spillehallen bruker strøm, har leie eller andre utgifter som må betales, og er der utelukkende for å generere profitt sånn at du kan kjøpe flere spillmaskiner og utvide arkadehallen. I starten av spillet må du (dvs. du må ikke, men da går det tregere) vaske en del klær, siden dette er et sånt myntvaskeri hvor folk tydeligvis betaler for at en ansatt skal vaske for seg. Avhengig av hvor fort du gjør jobben får du mer betalt, opptil svimlende $30 for en S-rank-vask. Det er det ikke verdt, si.
Ettersom tida går så får du allehånde meldinger og telefonsamtaler både fra paps og andre; søstra til Ashley jobber i kommunen og trekker i tråder for at du skal kunne bygge om vaskeriet uten å måtte hefte deg med søknader eller noe sånt, du veksler noen mailer med de du kjøper spill av og enkelte kunder som utfordrer deg til score battles på utvalgte spill. Det er ikke mye, men - heldigvis - er historien godt skrevet. Selv om den er veldig forutsigbar, gir den en fin motivasjon til å spille gjennom hele den narrativt belagte delen av spillet. En liten artighet er at jeg dro kjensel på stemmen til skuespilleren bak faren til Ashley (den eneste stemmelagte rollen i spillet ut over noen radioverter på bakgrunnslydsporet), og fikk mistanken bekreftet da det poppa et achievement etter en replikk som utelukkende er skrevet inn fordi utviklerne ikke klarte å dy seg for å skryte av at de fikk med seg
Doug Cockle, stemmen til Geralt fra The Witcher-spillene
. Historien indikerer også bakteppet for hvorfor utviklerne har laget spillet i det hele tatt; etter rulleteksten står det en dedikasjon til minnet etter en storebror som tok med en av utviklerne til en arkadehall for første gang. Det er flere som deler etternavn på utviklerlaget, så det virker som om det delvis er en familiebedrift det er snakk om her.
Presentasjonen er litt både-og; utviklerne har uttalt at de var på utkikk etter en setting som var såpass kjedelig at spillerne ville instinktivt gå over til spillehallen, og da de fant King Wash-vaskeripakka på Asset Store ble det vaskeri. Nå påstår ikke jeg at det er feil å bruke asset packs for å lage spill så lenge du gjør noe mer ut av det (noe som definitivt er gjort her), men det føles litt rart at en assetpakke danner utgangspunktet for historien siden King Wash er navnet på vaskeriet og refereres flere ganger i spillet. Uansett har de fått til en enhetlig design som passer godt sammen, så med mindre man er klar over det, er det ikke noe man legger mye merke til. Da er det langt mer artig å høre på lydsporet; det har blitt laget flere låter som er gjenkjennelige pastisjer over nittitallsmusikk, inkludert Rage Against the Machine, Nine Inch Nails og eurodance (inkludert en saksofondrevet klubblåt jeg falt for umiddelbart) - og jeg kniste høyt da jeg hørte at de jaggu har laget en Cypress Hill-parodi også.
Så, ja. Selve spillet er helt greit. Men poenget er jo at ettersom du kjøper arkadespill, får du fysiske spillmaskiner i hallen din som du også kan spille på. Metastrukturen i spillet går ut på at du må kjøpe alle maskinene som legges ut for salg i hver etappe av historien, og så må du spille spillene og oppnå ulike in-game achievements på hver maskin for å øke inntjeningen og populariteten til hallen din så du kan tjene mer penger. Dermed gir det ikke mening å anmelde Arcade Paradise uten å anmelde alle arkadespillene også (i nesten tilfeldig rekkefølge); dette er forseggjorte småspill i mange ulike sjangre og med mange ulike uttrykk, fra enkle 8-bits-spill til mer forseggjorte 3D- og vektoropplevelser. Felles for (nesten) alle er at de bruker musikk og til dels grafikk hentet fra asset-arkiver på nett, så jeg kommer til å vurdere presentasjonen i form av hvor godt inntrykket fungerer som helhet. I tillegg vil jeg si litt om hvor drit det er å grinde ut Goals - altså det innebygde achievement-systemet - og eventuelle Xbox-achievements siden dette er et sånt spill hvor jeg har lyst til å grinde ut achievements (mangler ni i skrivende stund). Jeg kommer også til å nevne inspirasjonen bak spillet der den er såpass tydelig at jeg klarer å få den med meg, og - dessverre er dette helt nødvendig - påpeke de spillene som er veldig janky. Også verdt å nevne at enkelte av spillene, reint objektivt sett, er noe drit (for å bruke et faguttrykk) og derfor kommer det ikke like mye tekst om alle. Noen er OK, bare at det er fordi de er helt adekvate kopier av eksisterende konsepter og da er det igrunn ikke så mye mer å skrive om dem.
Air Hockey [4/10]
Ikke en veldig god start. Jeg liker airhockey i virkeligheten, men fundamentet for det spillet er at du har direkte kontroll over racketen din siden du holder den i hånda. Den umiddelbare, presise og raske kontrollen er vanskelig å overføre til et videospill, og dermed går dette mye tregere enn i virkeligheten - selv om utviklerne har lagt inn en funksjon hvor du kan smashe raskt i retning av pucken ved å trykke på A. Det er upresist og klønete uansett hvordan du vrir på det, og dermed er jeg ikke noe glad i dette spillet.
OK presentasjon; ikke noe musikk, men du hører suset fra viftene under spilleplata. 3D-modellen av spillebordet er forseggjort, men har lav oppløsning på specular maps som gir overflaten et lite overbevisende preg.
Goals: Litt slit. Du må spille en del for å få unnagjort alt.
Jank: Alt er janky.
Attack Vector [6/10]
Stilig vektor-3D gir et umiddelbart godt inntrykk. Her er du en tanks som durer rundt i en by og må skyte ned fiendtlige helikoptere. Det eneste du kontrollerer er kanontårnet, som kan peke i en av fire retninger og avfyre en granat, og that's it. Dette er ett av flere spill som først og fremst er en reaksjonstest, og selv om det uunngåelig gir en veldig grunn spillopplevelse er det ikke i seg selv noe dårlig konsept. Likevel kan jeg ikke med god samvittighet la dette heve seg over såvidt-over-midt-på-treet.
Bra presentasjon med grei musikk.
Goals: Easypeasy.
Jank: Niks.
Barkanoid [4/10]
Dette skulle egentlig ha vært et veldig bra spill. Jeg liker Arkanoid (som alle forstår at er inspirasjonen), og dette er bare en direkte klone med ett unntak: Du styrer en dachs. I utgangspunktet er det bare positivt, siden laserkanon-powerupen gir bikkja di solbriller og powerupen som gjør racketen større gir deg en laaang dachs som etter hvert kan dekke hele skjermen. Men: Et fundament for både Breakout og Arkanoid er at du kan påvirke banen ballen din tar ved å treffe den med ulike deler av racketen sånn at ballen skrur mot venstre hvis den treffer til venstre osv. Dette fungerer ikke ordentlig i Barkanoid. Ballen går i hytt og pine, noen ganger kolliderer den med hodet til dachsen og spretter stikk motsatt vei av det du vil, og å treffe med ræva gjør tilsynelatende at ballen kolliderer med halen og ja. Når det er sagt så er spillet veldig enkelt (alle spillene i Arcade Paradise er enten tunet for lett eller for vanskelig), så det er bare å holde ut for å gjøre seg ferdig. Det er ikke akkurat en glødende anbefaling.
Presentasjonen er veldig kul, med stilige sprites og masse effekter på skjermen. Musikken er meh.
Goals: Tar bare litt tid.
Jank: Massevis.
Blockchain [7/10]
Tetris, bare at du har powerups og slipper bare en kloss i slengen, med et tall på. Tallet indikerer hvor mange andre klosser som må være rekka klossen ligger i - enten rad eller kolonne - for at den skal forsvinne. Dermed blir det Tetris/Puyo Puyo dette her, hvor du kan sette opp kjedereaksjoner for å få mædi poeng. Litt ensformig bare, og så må det bli trekk rett og slett fordi jeg liker Tetris bedre enn Puyo Puyo.
Presentasjonen er kul, med crispy chiptunes og chunky grafikk. Også pluss for at det er en ingame-historie som går ut på at du spiller en hacker som nøster opp ulike konspirasjoner ved å matche blokker.
Goals: Tar ganske lang tid; du må få en høy highscore, og fullføre alle konspirasjonene i spillet. Sistnevnte er også et Xbox-achievement så du må bruke noen timer på denne maskinen.
Jank: Næh.
Bomb Dudes [5/10]
Igjen, dette burde vært dritbra - dette er Bomberman, uten mer enn de aller mest nødvendige endringer for å unngå erstatningsansvar. Den eneste reelle mekaniske forskjellen jeg har lagt merke til, er at bomber ikke ødelegger powerups i Bomb Dudes. Du har både adventure mode og multiplayer, og dette burde ha vært en innertier. Men akk; dette spillet er buggy som faen, og adventure mode har bare noen veldig få brett som repeterer uendelig. I multiplayer kommer Veggen nesten umiddelbart; spillet innskrenker spillområdet og dreper deg på sekunder hvis du ikke rører på deg. Her, som i mange andre spill i Arcade Paradise, har de gjort spillet greit nok, og så har de stoppa før de la den siste finishen. Synd.
Presentasjonen er fin nok, veldig Bombermanete, med en kul låt som dessverre er altfor kort.
Goals: En god del grind for å fullføre 25 baner i adventure mode og blæste 50 spillere i multiplayer.
Jank: Herregud. Noen ganger er det felter på banen du bare ikke kan legge bomber på. Det har skjedd at jeg har blæsta fiender uten at døra som avslutter banen har åpna seg. Det kommer noen ganger usynlige colliders på banen som stopper deg fra å komme videre. Ugh.
Blobs from Space[5/10]
Dette er bare Space Invaders med én enkelt endring: Det kommer en boss hver femte runde. Bossen er en vanlig fiende bare større, som du må skyte flere ganger, og som vokser litt igjen hver gang den spretter i kanten av skjermen. Mer enn dette har jeg ikke å si.
Presentasjonen er det som gjør at dette ikke får lavere score. Kul pikselgrafikk, gjennomførte effekter.
Goals: Klarte alle på første runde.
Jank: Niks.
Bugai [3/10]
Nok et som burde vært storveies. Dette er Puzzle Bobble/Bust-a-Move, bare med aliens som besøker Jorda istedenfor dinosaurer. Jeg er stor fan av dette konseptet og har som regel minst to varianter installert på telefonen, men altså... dette spillet. Punkt én er at det trengs en bestemt finesse for å kunne få til gode trick shots i Puzzle Bobble; det at du kan sikte perfekt mellom to bobler som bare har en bobles mellomrom for å sette bobla di innafor. Dette mangler i Bugai. Betyr det at spillet er for vanskelig, da? Hah! Den virkelige feilen Bugai gjør, er at AI-en rett og slett ikke forstår spillet den er programmert til å spille. Samtlige baner rekker såvidt å starte før AI-en skynder seg med å fucke opp for seg selv ved å bygge en laaang remse med bobler nedover skjermen. Bare for å teste lot jeg være å gjøre noe som helst for å sjekke om jeg klarte å tape, men nei. AI-en klarer ikke å håndtere den avanserte taktikken "å sjekke Discord istedenfor å spille spillet" og tapte hver gang. Måtte sjekke om spillet var satt til Easy (som arkadeeier kan du såklart stille inn både vanskelighetsgrad og pris på alle spillene dine) istedenfor Medium. Det var satt til Hard.
Presentasjon: Uimponerende sprites med stygge bakgrunner og en shader som gjør at bildet ruller hele tida, uten at jeg har noen forklaring på hvorfor det skal være en god ide utover å emulere en ødelagt CRT. Musikken er dritt og looper etter det som føles som ti sekunder. Blæh.
Goals: Easypeasy men du må grinde ut 1500 bobler.
Jank: Eh. Manglende sentral mekanikk og ikke-fungerende AI.
Cyber Dance [6/10]
Dance Dance Revolution bare at du styrer med gamepaden din. OK musikk, men det er bare tre låter. Mye kløft på lowpoly-dansedama i bakgrunnen. Helt greit.
Presentasjon: Fin nok.
Goals: Enkelt, men du må grinde 1000 perfekte beats.
Jank: Niks!
Communists from Mars [7/10]
Dette er Missile Command bare at det kun er en type nuke, du har bare ett batteri og det kommer UFO-er innimellom. Men Missile Command er jo bra, det.
Presentasjon: Stilige silhuetter mot en dramatisk himmel med militærmarsj-chiptunes.
Goals: Enkle, med unntak av at du må få en 10-chain og skyte 1000 nukes.
Jank: Bare litt janky animasjon på batteriet ditt, som kan snu seg opp-ned i sokkelen sin, noe jeg ikke tror ville gått an i virkeligheten.
Championship Darts [5/10]
Darts. Veldig lett.
Presentasjon: In-game med stock-modeller, dvs. ikke veldig fantastisk.
Goals: Så lenge du har googla darts-regler eller kan dem fra før av kan du regne med å klare samtlige på første forsøk.
Jank: Bare at det er så lett å treffe nøyaktig der du sikter. Siktet ditt vaier litt rundt, men du klarer fint å låse deg inn på ønsket felt. Så lenge du klarer å dra stikka fort bakover og så framover, treffer du perfekt hver gang.
Fruit Crush [5/10]
Puyo Puyo med frukt. Eh. Som nevnt er jeg mer glad i Tetris.
Presentasjon: Fine sprites, en irriterende chiptune-låt som dessverre setter seg i hjernebarken umiddelbart.
Goals: Lett bortsett fra at du må få til en 6-chain og det krever at du faktisk planlegger litt mens du spiller og herregud.
Jank: Faktisk ikke.
Table Football [3/10]
Bord og fotball, to av de verste tingene jeg vet om! Mer seriøst så er jeg ikke veldig glad i sånn snurrebordfotball i virkeligheten heller, men det har da sin sjarm. Gjett om den sjarmen lar seg overføre til videospillform, hint nei.
Presentasjon: Ingame igjen, ser OK ut.
Goals: Ett av dem er å holde nullen og vinne en kamp, gjetter at det er omtrent like moro som å trekke ut tommelneglen med tang.
Jank: Altså, det er omtrent ikke mulig å snurre spillerne dine fort nok til at du får ballen opp skråningen og i mål. Jeg ga opp før jeg fikk undersøkt det nærmere, iallfall.
Graffiti Ballz [7/10]
En kul ide, og selv om det såklart er skygger av Puzzle Bobble her også har jeg faktisk ikke sett noe som ligner ordentlig på dette før. Men altså, du har en kanon nederst på skjermen og skyter kuler oppover, disse ruller av gårde og hvis de kolliderer med en annen kule av samme farge, bytter de farge til neste farge på stigen (svart, rød, oransje, gul, grønn, blå, lilla, rosa, hvit mener jeg å huske). Dette presenteres som om du... triller kuler av maling på en vegg... eller noe, og dermed bruker du opp malinga i sprayboksen din for hver kule du skyter, og får påfyll når du matcher kuler. Enkelt og greit, lite stressende, og en fiks ide. Threes/2048 + biljard + Graffiti Man (for de som husker den klassikeren). Igjen blir dette fort veldig repeterende, og det er litt frustrerende å skulle få kulene til å rulle riktig, men jeg har hatt det artig med dette.
Presentasjon: Helt OK, grei pixelart og ganske døll (men ikke plagsom) chiptune-hiphop.
Goals: Du må grinde ganske lenge for å få alle kulene i hver farge på brettet samtidig, og ikke minst matche to hvite kuler.
Gravichase [4/10]
Ræva Super Hexagon.
Presentasjon: Helt OK men i praksis veldig monoton vektorgrafikk; soundtracket er utilgivelig og består bare av en enkelt akkord som moduleres i all evighet. At de har gjort så lite ut av et spill som er viden kjent for å være en audiovisuell opplevelse i særklasse, er nesten kriminelt.
Goals: Runda det på første forsøk. Dette kan muligens oppleves litt annerledes for folk som ikke har spilt masse Super Hexagon før.
Jank: Faktisk ikke.
Jukebox [8/10]
Det er... en jukebox. Du kan spille musikk på den. Mye av musikken er bra. Den virkelige greia her er jukebox-metaen; du må kjøpe nye plater til boksen med den mystiske valutaen Pounds Sterling, sendt av paps som har emigrert til... ikke UK, så det henger ikke helt på greip men ok. Uansett, du betaler med pund for å kjøpe plater, men du må også betale med pund for å kjøpe permanente oppgraderinger som gjør livet lettere (and in the game). Dermed må du avveie om du har mest behov for å - si - la hver dag i spillet vare lenger, eller om du trenger noen bangin' tunes. Det viser seg at det kommer et punkt hvor tunes veier tyngst, iallfall hos meg.
Presentasjon: N/A. Men mye kul musikk. Det er her du finner både RAtM-pastisjen (sunget av en fyr som heter Ivar, hvis artistinfoen er til å stole på) og NIN-pastisjen, og så må du selvfølgelig unne deg litt Cypress Hill-parodi hvor de rapper om hvor fett det er å game og røyke bong hele tida.
Goals: Vel. Det er et Xbox-achievement for å kjøpe og høre på alle låtene du kan kjøpe og høre på, som er over femti til sammen. Det er også et goal for å høre på jukeboxen i tre timer, altså ikke tre timer i spillet men i din egen, begrensede, dyrebare, uerstattelige menneskelige tid. Så... bra at musikken faktisk er bra. Jeg har kost meg med å høre på sax-house og ja jeg nevner Cypress Hill-parodien en gang til.
Jank: Hadde de klart å janke til en musikkspiller så... vel, da får vi se, for de har klart å janke til musikkspilleren. Som i, noen ganger har platene i spilleren feil coverbilde. Huff.
Knuckles and Knees [7/10]
Dette er litt særskilt, siden spillet har en egen in-game lore. Sagaen sier at kompisen til Ashley har startet et spillselskap og det første de lager er... en arkademaskin? Ok, greit, hvor vilt kokkos det enn høres ut. Dermed får du Knuckles and Knees i hallen din, og det har flere eksplisitte referanser til andre elementer i spillet, inklusive en replika av King Wash med arkademaskiner inni. Så du kan spille et spill hvor du spiller et spill hvor du spiller et spill, og det er såklart verdt et achievement og det heter såklart Arcadeception. Men ellers er dette en kompetent brawler; det nærmeste sammenligningspunktet er Double Dragon, bare at du også har permanente oppgraderinger i form av XP og skill points for hver karakter. Det er en kul struktur, spillet er passe langt, faktisk bra pacet... og så har det tidsriktig nok ett enkelt angrep som er så overpowered at du kan runde spillet bare ved å bruke det (ned og X). Dette er ikke ment negativt, altså. Det som derimot er negativt, er sammenligningen med Double Dragon - fordi spillet helt tydelig legger an en 16-bits-estetikk. Og da tenker man såklart Final Fight, Ninjawarriors, Streets of Rage, den slags ting - og da faller Knuckles and Knees gjennom fordi spritene riktignok er digre, men de er sånn NES-kompakte og veldig kjedelig designet. Skal ikke gni det inn for mye, men det lukter litt beat'em up sprite tutorial av dette her. Det aller største problemet er at animasjonene er så stive og har for få frames; flyten som bevegelsene og mekanikkene legger opp til, blir kneskutt av de tresko-smoothe animasjonene og karakterene. Det er likevel ikke nok til å trekke det mer ned enn til en 7/10. Helt kurant belt action (som det heter i Japan).
Presentasjon: Se over. Bakgrunnsmusikken er ganske kul, men looper for ofte.
Goals: Masse grind. Du må runde spillet, få en god combo, greit nok, men så må du levle alle de fire karakterene til maks også. Jesus.
Jank: Som påpekt, men lite teknisk kluss her heldigvis.
Line Terror [5/10]
Qix. Jeg kunne stoppa der, men. Men. Hvis man husker det jeg skrev med at spillene enten er tuna for lett eller for vanskelig... vel, Line Terror var en gang på enden av skalaen der det står "maddeningly difficult" og så gikk det enda litt lenger og ramla av skalaen. Forsåvidt greit nok, eller? Nei, for det er et achievement for å komme videre i Line Terror. Det er det flere spill som har, såklart; noen krever at du runder hele spillet, eller kommer forbi f.eks. wave 8. Line Terror krever at du klarer level 3. Det er så ufattelig vanskelig at jeg regner med at jeg enten bruker flere dager bare på det, eller (litt mer sannsynlig) lar Arcade Paradise være ett av spillene hvor jeg mangler ett achievement.
Presentasjon: Kul og passelig bauhaus-aktig grafikk, musikken er mer eh - Beethoven-korder spilt på en søttitallssynth.
Goals: MORD
Jank: Nichts.
Meteor Madness [8/10]
Asteroids! Bare at istedenfor at de har laget en streit kopi, har de justert på konseptet og gjort det enda bedre! Hurra! Istedenfor å svinge til venstre og høyre og akselerere med stikka, har du Geometry Wars-kontroller på skipet ditt (bare at det fortsatt kun kan skyte rett framover). Dermed blir dette ikke samme nervepirrende gamble som Asteroids hvor du må klare å bevege deg fort nok uten å smæsje inn i en asteroide, men mer et taktisk presisjonsspill hvor du zipper fram og tilbake og blæster asteroider - unnskyld, meteorer - samt hanskes med våpenplattformene som også er lagt til, høster diamanter du må frakte til basen din. En veldig fornøyelig og kul vri på et velkjent konsept.
Presentasjon: Asteroids-vektorer, riktignok uten overlay. Kul lyd også.
Goals: Helt greie, men du må grinde ut 100 våpenplattformer.
Jank: Faktisk ikke.
Hustler [6/10]
Janky dataspillbiljard.
Presentasjon: Ingame; det skal godt gjøres å få biljard i en moderne spillmotor til å se kjipt ut og det har de ikke klart.
Goals: Greie nok hvis du orker å spille noe særlig.
Jank: Eh. Kameraet er omvendt, ballene spretter akkurat ikke riktig, og for mitt bare liv klarte jeg ikke å flytte på køballen da AI-en dundra den i ei lomme selv om det sto på skjermen at det bare var å trykke A. Jaja, ikke at jeg er noen stor tilhenger av databiljard men dette er i det minste bedre realisert enn airhockeyen.
Racer Chaser [6/10]
Pac-Man bare med GTA-skin, så du styrer en top crim i en bil som skal plukke opp pengesedler og unngå politiet (i, søtt nok, fire politibiler med samme farger som Pac-Man-spøkelsene). Når du plukker opp en hvit hodeskalle i hvert hjørne av krimbyen du er i, får du en tanks i noen sekunder. Det finnes boost. Og når du blir tatt har du en sjanse til å stikke av fra snuten og finne en ny bil, og det er slutten på vriene dette spillet har å tilby over Pac-Man.
Presentasjon: Kul 32-bits-3D med billboardsprites og First Price GTA-soundtrack.
Goals: Superlette, med unntak av det hvor du må fullføre alle tre banene, det er bare lett.
Jank: Sukk. Du kan "skyte" noter på snuten når du løper til bilen din for å sette dem ut av spill i noen sekunder; karakteren din skyter i prinsippet rett framover, men det er ikke alltid han gidder det. Småfrustrerende å bli tatt fordi spillet bugger, og det får du i rikt monn her - for eksempel når politiet spawner rett oppå kisen din, som også skjer.
Strike Gold! [7/10]
Mr. Driller. Du kan oppgradere kisen din litt for å få noen beskjedne bonuser, den største er at du kan få ett enkelt ekstraliv. Ellers likt Mr. Driller, bare at det kun er gull du skal samle i jorda. Dette spillet er forsåvidt bemerkelsesverdig av en annen årsak; dette er det første spillet hvor hovedkarakteren er Woodguy, en maskot som opptrer i flere andre spill og framstår som en in-universe Mario-type. Bare kjedeligere designet.
Presentasjon: Litt 3D i bakgrunnen, ellers chunky piksler som også er sånn noen centimetre unna å være not legally distinct fra Mr. Driller. En lystig chiptune-trall.
Goals: To greie, to fryktelig grindy hvor du skal knæse tusen blokker og samle flere hundre gullklumper.
Jank: Klarte å glitche Woodguy inni en blokk noen ganger. Teller ikke det som negativt siden jeg da ble redda fra å bli skvosja og kunne hakke meg rett ut.
Shuttlecocks [0/10]
Ræva Pong. Jeg misliker virkelig hvordan mange indies tenker "heheh hva om vi bare lager et ræva Pong-minispill og stapper det i spillet vårt hæhæ" og så gnir de seg i hendene og så finner de opp det ræva Pong-hjulet for ørtende gang og så rykker menneskehetens utvikling et lite skritt bakover. Det står i Geneve-konvensjonen at du ikke har lov til å lage ræva Pong på denne sida av årtusenskiftet, så her lever utviklerne farlig.
Presentasjon: Ræva Pong, komplett med hvit støy-filter over.
Goals: Et jævla mareritt, selv etter at du aksepterer at du må spille ræva Pong for å få tatt dem.
Jank: Det er ræva Pong. Vi mennesker er jo sånn at vi uvegerlig knytter følelser til ting relativt raskt enten vi vil eller ikke; min ræva Pong-maskin står innerst i hjørnet av spillehallen med 0 goals fullført og prisen skrudd opp til maks. Hver gang jeg får melding om at maskinen er ødelagt (som er en spillmekanikk hvor du da må ile bort og knipse kakerlakker av kretskortet fordi hehe bugs), tenker jeg "bra".
Stack Overflow [9/10]
Pust med magen nå. Dette er sikkert også et eksisterende konsept, men jeg har ikke vært borti det som jeg kan huske. Det er en action-puzzler hvor du er kranoperatør i et varehus, og må sortere kasser etter farge og mønster på paller. Det går kjapt, krever taktikk og planlegging i tillegg til raske reflekser, har snappy kontroller, god progresjon og ser lush ut. Ekstra bonus for sjefen som dukker opp etter hvert brett og mumler på ihjelkomprimert vis at du fortjener lønnspålegg eller er månedens ansatte. Eventuelt at du har fyken på grått papir hvis du fucker et brett.
Presentasjon: Smooth grafikk, og catchy chiptune som tydeligvis også er brukt i et spill ungene mine har spilt på Poki siden begge plutselig så forvirra bort på TV-en en dag jeg spilte med dem i stua.
Goals: Lettvint nok, den som krever mest innsats er vel paradoksalt nok å få fyken 14 ganger.
Jank: Faktisk null, noe som er litt imponerende siden dette er et veldig tettskrudd spill.
Slime Pipes [8/10]
Pipe Mania, bare med slim (sikkert sponsa av Daidalos). Dette stikker seg umiddelbart ut siden det har bespoke nummererte brett du kan velge mellom fra menyen, det eneste spillet i Arcade Paradise med denne egenskapen. Og altså du kan ikke gå så veldig feil med dette konseptet; finn veien fra krukkene som skal fylles med slim tilbake til slimkranene, pass på at det ikke er noen lekkasjer, og kos deg mens slimet sakte renner gjennom labyrinten. Herlig.
Presentasjon: Chunky piksler, litt mer Amiga-vibber av dette enn det meste annet i spillet
Goals: Har ikke fått tuska meg gjennom ennå men det hvor du skal klare fire brett på ett minutt i Endless mode virker litt hårete.
Jank: Nei, bare slim.
Space Race Simulator [2/10 ELLER 7/10 avhengig av hvor mye jeg vektlegger de ulike elementene i spillet]
OutRun. Bare... med en scifi-slede som sklir rundt. Og pickups du må samle for å oppgradere kjerra. M. E. N. fyyyy faen. Akkurat som at det ikke er lov å lage ræva Pong, er det heller ikke lov å gjøre OutRun så nedrig som dette. Spillet har en bane, og den looper, og det kommer ikke nye pickups når den så gjør. Og det er et poeng fordi hvis du syntes det var for lite grind i Arcade Paradise så er Space Race Simulator her for å gi deg den hjernedødeste grinden som tenkes kan. Spillet har checkpoints hele jævla tida og når du får litt skills inn er det nesten umulig å gå tom for tid. Likevel må du oppgradere sleden din, og det koster etter hvert mange tusen pickups, og det er omtrentlig 5-600 pickups på banen hver gang du starter et nytt spill. Dermed må du, for å få alle goals og et Xbox-achievement for å oppgradere maks, bruke time på time kjørende i evig, poengløs sirkel rundt den samme banen for å samle pickups. Skru opp prisen på oppgraderingene bare litt, så har du en perfekt faksimile av en av sirklene i Helvete.
Men likevel... noen har brydd seg om dette spillet. Ikke nok til å huske å kode inn at oppgraderingene du grinder i timevis etter faktisk gjør noe som helst, men det er en svært kompetent Super Scaler-imitasjon her, god pikselgrafikk, og en bespoke kjøremodell - som bare tidvis er vellykket, men den er åpenbart skreddersydd. Du kan drifte og booste, og det er tydelig at spillet låser deg i veien når du tar en sving - helt til du drifter og dermed får en delvis kontrollerbar skrens som lar deg endre kjørefelt hvis du er litt god. Prøv selv; du kan drifte uten problemer på rettstrekka også, og legger umiddelbart merke til at sleden oppfører seg annerledes.
Dette spillet er åpenbart et hælvete. Men det er også en fin hyllest til OutRun bare du lukker øynene for alt som ikke er... bra, eller til stede i det hele tatt, men altså det er fortsatt noe å suse nedover landeveien mens du hører på kul synthwave. Og igjen, vi hekter følelser på ting, og mitt Space Race Simulator er godt spilt og nennsomt ivaretatt til tross for at det reint faktisk ikke holder mål.
Presentasjon: Som nevnt veldig bra, med unntak av en shader hvor chromatic aberration er skrudd opp for høyt.
Goals: depresjon
Jank: Alt.
Toad & Turtle [7/10]
Frogger.
UFO Assault [5/10]
Reaksjonstest, basert på Blitz fra 1982 som er basert på Canyon Bomber fra 1977. En UFO flyr over skjermen, gradvis lavere for hver gang, og det eneste du kan gjøre er å trykke på en knapp for å slippe en bombe som raserer byen under UFO-en sånn at den kan lande trygt. That's it. Supersimpelt, men dette er også veldig tight laga og ikke det verste du kan spille.
Presentasjon: Altså det ser ut som Blitz fra 1982. Helt OK chiptune i det minste.
Goals: Lett som en plett.
Jank: UFO-en bomba vekk alt janket før du fikk spilt.
Video Air Hockey [5/10]
Ett av spillene du starter med. Det er airhockey, bare på en skjerm. Yaaaay. Akkurat like janky som vanlig airhockey, bare at det er litt lettere å godta siden det er ment å være et spill (and in the game).
Presentasjon: Eh.
Goals: Superlett.
Jank: Alt.
Vostok 2093 [8/10]
Dette er i praksis en forenklet utgave av 1943 til NES; du har et lite romskip som skal blæste romvesener av allehånde art, fra andre skip, til tentakkelbeist, til... røde pandaer og rever? Ok. Null fiksfakseri, du blæster skip og samler gull og oppgraderer skipet ditt. Kul musikk og grei grafikk. Dette liker jeg ganske godt.
Presentasjon: OK+ sprites.
Goals: Litt grindy men greit nok.
Jank: Nei.
Woodguy Golf [6/10]
Et helt greit golfspill i samme stil som Mario Golf til Game Boy Color. Ballen spretter litt i overkant mye, men eh det er vanskelig å gjøre dette feil. Her møter du også Woodguy og hans kvinnelige motstykke Woodgal.
Presentasjon: Fint nok, greie sprites og passe varierte bakgrunner. Trekker litt ned med default Unity-effekter på et par ting.
Goals: Du må grinde såvidt for å slå ballen i roughen noen ganger, og det kan være litt tricky å slå en hole in one, men du fikser det glatt på kort tid.
Jank: Ballen går litt for ofte ikke nedi når den egentlig burde ha gjort det.
Woodgal's Adventure [7/10]
Har ikke spilt denne RPG-lite/Candy Crush-komboen så mye jeg burde, fordi det tar en del tid. Konseptet er ganske smart; istedenfor random battles må du ta runder med Candy Crush (som ikke, jeg veit, er spillet som oppfant match-3-konseptet på noen som helst slags måte, men det er valgt fordi Woodgal's Adventure stiler seg så tett etter det) for å levle opp, samle ting og komme videre.
Presentasjon: Snappy og tiltalende design.
Goals: Krever mye tid; du må runde hele spillet for å få alt.
Jank: Ikke.
Woodguy Jr. og Woodgal Jr. [6/10]
Reaksjonstester igjen, denne gang i form av to identiske spill hvor den eneste forskjellen er om tømmerhoggeren din har innover- eller utovertiss. Trykk så fort du kan enten til venstre eller til høyre for å hogge ned verdens høyeste tre, bytt side for å unngå å bli bonka i knollen av en grein. Merkelig Zen-aktig når du kommer inn i det.
Presentasjon: De mest lettvinne spritene i hele spillet. Ikke spesielt tiltalende.
Goals: Lett.
Jank: Næh.
Zombat 2 [7/10]
Dette er egentlig ikke et 7/10-spill, men altså jeg klarte ikke å bli ordentlig irritert på det, alt til tross. Tostikkeskyter hvor du kan velge en elitesoldat (velg Tombstone, han liker brød og hater vandød(e)) som skal blæste zombier, samle penger, kjøpe våpen og... det er det. Ganske snappy, såvidt taktisk siden du må ta høyde for at du går saktere når du sikter og skyter, og high risk/high reward siden du bare tåler ett enkelt treff for å få game over. En fin ting er at våpen du låser opp forblir opplåste og kan droppe på seinere runder. Enkelte folk på nett later til å hate dette fordi det er så grindy og det er altfor lett å dø før du enten rekker å samle myntene du trenger, eller dø før du rekker å bruke dem. Men altså, det er greit nok.
Presentasjon: OK+ sprites med noen kule effekter. Trekk for ræva, masete sinnametal-soundtrack.
Goals: Ganske grindy, men jeg klarte det med litt innsats. Det er et achievement for å knerte 100 zombier med hvert våpen og det burde du klare ganske greit.
Jank: Heeeh. Det er vanskelig å gå inn i våpensjappa med mindre du står på eksakt riktig flekk, flere grafikkglitcher, feil Y-sorting, altfor lett å fucke seg selv uten skyld, osv. Egentlig ikke 7/10 som sagt.
Thump-a-Gopher [5/10]
Reaksjonstest igjen, i form av et ingame-whack-a-mole-spill. Enkelt og greit.
Presentasjon: Ser passelig autentisk ut.
Goals: Lett, men 1000 poeng på en runde er litt stress.
Jank: Niks.
Så, det var alle spillene du får med Arcade Paradise. Hva ender vi opp med? Jeg synes jo det er et kult konsept, og jeg har jo kost meg (ellers hadde jeg ikke giddet å spille så lenge), men... hele navet i opplevelsen er jo nettopp minispillene, og det er bare noen få av dem som holder mål. Delvis etter mine personlige preferanser såklart, men det er skuffende mye her som bare ikke holder teknisk eller mekanisk mål. Likevel: Som samlet produkt, med alle sine feil, mangler og gode sider, synes jeg Arcade Paradise holder til en...
Stiller meg bak posten din, Yeti. Koste meg med spelet, men da eg var ferdig var eg virkelig ferdig, og arkadespela touchet eg bare for å skaffe pæng.
Lenge siden sist forresten.
Men du vet at det finnes en VR versjon av Arcade Paradise og den har mange eksklusive maskiner?
Nok om det, enda en post jeg skrev på engelsk:
Meanwhile I spent the evening playing through Still Wakes the Deep, the latest game from Chinese Room and yeah, it's a walking simulator. In the game you play as some poor bastard engineer called Caz who is stuck on a shitty Scottish oilrig back in 75. He's having the worst day of his life since his wife is threatening to take the kids and leave him and his boss is on his ass after the cops called about a Glasgow kiss he recently gave a guy. Then Chaz's day turns even worse when the drill hits something mysterious and everything goes to absolute shit.
Basically you spend large parts of the game either trapezing around the rig that is falling apart or being chased by really nasty body horrors right out of Clive Barkers mind. So honestly, it's not really that much of a walking simulator and more of a running for your life while you scream bleeding Nora simulator.
Oh and this game does not fuck around when it comes to being Scottish. Everyone goes around calling each other numpty and bawbag and at times having the subtitles on really helped. If nothing else it deserves game of the year awards for best voice acting and best game that was pretty much The Thing, but not that remaster.
Det skal jeg. Jeg har holdt et øye på spillet og kommer til begi meg ut på det etterhvert. Jeg har faktisk en tre ukers tur foran meg nå så det ville vært stas med et nytt spill. Leste previewen på Eurogamer og fikk mersmak. Men akkurat nå tenkte jeg å stikke og plukke en Quest 3. Kan sikkert få til litt multiplayer utover høsten om du er keen.
Da har jeg akkurat blitt ferdig med Minishoot adventures, og det var så bra som jeg håpet på. Brukte ganske nøyaktig 9 timer på 100% ingame collectibles og 33/34 achievements. Bomma på den siste cheevoen da jeg spilte på normal og ikke hard. Det blir kanskje et gjensyn senere da det var litt lett til tider, og det er null straff for å dø. Du blir satt tilbake ca ett minutt, så det er bare å, heh, gunne på.
De fleste ting å samle på var relativt lette å finne, men jeg brukte en guide på å finne den siste kartbiten som ikke dukker opp på radaren jeg anskaffet meg et stykke ut i spillet for å finne alt annet. Det er levling av skills, men du kan rulle de tilbake når som helst for å være mest beredt på neste område. Det er et par race hvor jeg maxet ut hastigheten og skrudde den ned etterpå.
Eneste negative var at det var stort sett ganske simple kule mønstre, spesielt fra bossene noe som gjorde de til pushovers. Etter hovedspillet er det en challenge arena med 10 utfordringer som var veldig kul, og med mange flere kuleformasjoner å holde styr på, så ja, anbefales å spille igjennom.
