Siste spill du fullførte

[Thinaran]

Tittet gjennom gamle tråder, og så vi hadde masse flotte spillrelaterte tråder før, så her er en gammel klassiker. Hva var det forrige spillet du fullførte/runda/spilte gjennom, og hva syntes du om det?

Fullførte i dag et lånt eksemplar av Devil May Cry 4 til PS3. Spillet har problemer, men det er jevnt over artig å spille. Du har en god del variasjon i angrepene dine, og fiender/utforskning/puzzles er bra balansert. Bosskampene er utrolig morsomme, og på Human-vanskelighetsgrad er de utfordrende uten å være frustrerende.

Hovedproblemet med spillet er at … Du spiller ikke Dante! Du spiller en eller annen fyr som heter Nero, og som også har demonisk blod, og en demon-arm som han kan skyte ut for å dra fiender til seg/bruke som grapple hook/kaste fiender med. Som Dante bruker han sverd og en pistol ladet med vått papir. Akkurat når du begynner å bli lei av Nero halvveis inn i spillet, får du kontroll over Dante … bare synd at Dante spiller akkurat de samme brettene som Nero, bare baklengs, og med alternative ruter. Slåss mot samme fiendene og samme bossene gjør han og, men arsenalet hans er såpass annerledes at det fortsatt er moro. Dante har fem slåssestiler, fire nærkampsvåpen, og tre langdistansevåpen på slutten av spillet. Tilogmed cutscene-ene, som det er plenty med, og alltid skikkelige pompøse og overdrevne, er bedre med Dantes tilstedeværelse, og viser at forfatterne faktisk eier selvironi(!). En cutscene mot slutten av spillet, hvor en av skurkene gjør sin dramatiske monolog mens Dante gjør en parodi på dramatiske monologer i spill, fikk meg til å lolle.

Spillet har grei lengde, 20 missions og fire vanskelighetsgrader. Jeg spilte en eller to missions per dag og spillet tok meg ca to uker. Passet meg utmerket.

Får du tak i spillet billig er det verdt en gjennomspilling. Jeg gir det 3 av 4.

 

[Lodin]

Siste spill jeg kjørte gjennom var eh... Bionic Commando Rearmed. Samme greia som på NES, men med lekrere grafikk så det er ikke så mye å si. Annet enn nytt livsystem, at man kan velge våpen og utstyr når som helst også er siste brett er en del mer utstudert da.
Kjørte faktisk gjennom NES utgaven på emulator mens jeg spilte dette så jeg kan bekrefte at bretta er sågodt som identiske.

 

[Agradula]

Siste spill jeg gjennonførte (og det har utrolig nok vært en del i det siste) var Resident Evil 4 på wii.
Det er vel strengt tatt ikke gjennomfør heller. Jeg har runna det på normal, holder på med hard, har tatt en av side mission greiene til Ada. Husker ikke hvilken av dem det var. Den var jævlig kort ihvertfall. Man begynner helt på slutten ved alle militær"zombiene".

UANSETT! Spillet er like knall som før. Jeg liker dette spillet faktisk mye bedre på wii på mange områder. Som for eksempe siktingen med de vanlige våpnene er en drøm.

Vent nå litt. Hvorfor lagde de et skytesystem som fungerte så dritbra som det nå gjør på wii på alle våpnene bortsett fra... RIFLENE!!!! de er et helvete å sikte med. Man sikter på samme måten som man sikter med alle våpnene på gamecube og ps2, bare at dette føles enda tregere siden man her er vant til at man sikter fort og presist med de andre våpnene.
snufs..

Bortsett fra rifla som jeg ikke gadd å kjøpe når jeg spilte igjennom på hard engang, så er spillet knall. når jeg nå har klart det igjen, så skal jeg prøve å runne spillet med å bruke bare kniv og granater.. Eller ihvertfall se hvor lenge jeg gidder det. Det er visstnok 4 steder i spillet man må skyte, og det er fordi man ikke rekker bort på med kniven. jeje.

Jeg fullførte også final fantasy XII etter å ha lagt det på hylla i over ett år. Jeg hadde kommet så langt sist, og manglet bare en hunt ( den siste , ultraharde hunten hvor fienden tåler så mye som 50 000 000 hp eller noe i den duren). Tok ihvertfall å drepte sistebossen her om dagen.Når jeg startet spillet hadde jeg helt glemt hvordan man spilte det, eller snarere hvordan man utnyttet gambitsene til å spille for deg. Og når man har gjort en del sidequests (er i level 74) er den jævla bossen helt sinnsykt enkel.
Jeg tror nesten ikke jeg gjorde et tastetrykk. Hadde gambits som gjorde at jeg hadde reflekt og kastet scathe på meg selv med to stk. mens en siste med berserk slo på han. tada! ferdig. vant. finito.



Slutten i final fantasy var så skuff at jeg... snufs... SKUFFA!!!

 

[Yetipants]

Forrige spill jeg fullførte var vel Ninja Gaiden 2, for annen gang (Achievements, vettu). Det sære med Ninja Gaiden 2 er at selve grunngameplayet nå er så finslepent og polert at det skal godt gjøres å finne feil med det, men nesten alt annet er blitt dårligere siden Black og Sigma. Kameraet - som samtlige spillere klagde på i eneren - er faktisk verre i Ninja Gaiden 2. Nå har det seg sånn at en av egenskapene en må ha i Ninja Gaiden er å observere og så beregne seg fram til hvor fiendene er selv når de ikke synes på skjermen, på grunn av det ræva kameraet. Dette gjelder dobbelt i Ninja Gaiden 2, hvor fiender gjerne spawner utenfor skjermen og kryper opp bak deg uten at du har sjans til å vite om det. Nuvel. En annen ting som skuffer i Ninja Gaiden 2, er grafikken og musikken. Ninja Gaiden hadde fabelaktig grafikk da det kom, både teknisk og designmessig. Ninja Gaiden 2 har ikke kommet så veldig mye lengre teknisk, men designen er blitt enormt mye trasigere. Noen få av fiendene ser kule ut, men brorparten (spesielt de lavere Fiend-folka og de jævla markene) ser bare kav dølle ut. Det kommer seg etterhvert, men hver gang du møter en av hovedbossene (det er fire) blir du skuffa igjen. Hovedbossene (de fire Greater Fiends) er henholdsvis en homofil papegøyefyr, en firearma ulv uten lepper (som likevel klarer å uttale labiodentale lyder uten problemer, fonetikkfans) kalt "Volf", en generisk gargoyledemon med tidenes underbitt (også minus både lepper og talefeil), og ei, øh, naken dame. I det som utvilsomt er spillets mest classy scene overrasker du Elizebet (som hu heter) mens hu bader i blod. Siden kjerringa stort sett er rød, gjør kameraet et poeng av å zoome inn på jura og dåsa hennes. Stilig. Samma det, like etterpå revner dama på midten og får flaggermusvinger og hale og blir en irriterende boss så det går greit.

Selve omgivelsene du rusler rundt i ser også temmelig slitne ut; mange steder har grafikkfolka laget veldig enkle 3D-modeller som skal representere naturlige omgivelser, men så har de glemt å maskere det lave detaljnivået med detaljerte teksturer, bumpmaps eller shadere og dermed ser det kav råttent ut. Det laveste punktet er utvilsomt en serie huleganger under jorda i et jungelbrett, der har de brukt en enkelt tekstur på alt av vegger og gulv, og skapt variasjon ved å klistre på litt grønt lys histen og pisten. Det fungerer ikke, og det ser helt jævlig ut. Men så klinker de til med noe ganske imponerende igjen, som et canyon-platå med en diger foss bak og stilige, sylinderformede steiner som likevel ser naturlige ut, og seinere en ganske så fet scene hvor du slåss gjennom en dalside mens det regner blod, og effekten er ganske overbevisende. Så er du inne i et skjult tempel, og det ser uten unntak ræv ut igjen. Jaja. Liten bisetning her hvor jeg klager over musikken forresten; musikken i Ninja Gaiden var

 

[Agradula]

hmm.. interessant. jeg har ikke spilt sigma, black eller 2. men jeg har spilt ninja gaiden på ds...
Det var ikke det at det ikke var litt gøy, men det var heller ingen utfordring. var vel ferdig med hele spillet på 6 timer kanskje? jeg begynte en søndag jeg var fyllesjuk, og var ferdig før middag.

 

[Yetipants]

Dragon Sword var skuffende, ja. Altfor lett, og altfor lite variert. Det går an å runde spillet kun ved å bruke Ultimate Technique hele tida, bortsett fra noen bosser du må bruke prosjektiler på. Urk.

Men nå skal vi ikke tenke på det under middels gode Ninja Gaiden: Dragon Sword, for i natt runda jeg God of War: Chains of Olympus. Grunnen til det er at jeg kjøpte meg PSP i forrige uke, og God of War er det eneste spillet jeg har siden det fulgte med. Så da tenkte jeg bare "whatever", liksom vettu, ikke sant.

Detta greiene her er da en forhistorie til det første God of War-spillet, som jeg har spilt i kanskje to timer. Bossen på starten var grisekul, det som kom etterpå var dermed en real nedtur så det sang, så jeg har ikke giddet å spille det på aldri så lenge. God of War 2 var en nedtur helt fra start, så det har jeg heller ikke rørt så voldsomt mye. Chains of Olympus, derimot. Det har jeg spilt gjennom fra start til slutt. Hvorfor? Vel, mest fordi det går så radig. Det er et veldig, veldig lett spill, iallfall på middels vanskelighetsgrad. Ikke før på slutten trengte jeg i det hele tatt å tenke noe særlig på plassering og hvilke angrep jeg brukte for å denge fiendene, fram til da var det bare å hamre løs på tilfeldige komboer og så var det instawin. Unntaket er selvfølgelig de jævla QTE-drittgreiene som kan brenne i hælvete. En annen grunn til at det er så lett, er at det er vanvittig kort. Brukte under seks timer på det. Fem og en halv, faktisk, og da tok jeg meg god tid. Så da veit du det. Syntes ikke selv det gjorde noe at spillet var så kort, bare så det er sagt. Bare ikke regn med at det er noe spesielt vrient eller at det vil vare en hel uke eller noe sånt. Jepp.

Kampsystemet i God of War har aldri vært min greie. Jeg synes Ninja Gaiden er overlegent bedre på alle punkter, hovedgrunnen til det er flyten Ninja Gaiden har. Du kan spille det som du ville spilt et slåssespill; knappetrykkene dine dine registreres når du er ferdig med komboen du holder på med, sånn at du kan fyre av en kombo, og istedenfor å vente på at den blir ferdig kan du med en gang gå over på å dukke unna (eksempelvis), før ninjaen din er ferdig med det han holder på med; da forstår spillet hva du driver med, og flytter gutten når han har mulighet til det. Det er et glimrende system, så jeg lurer virkelig på hvorfor ikke God of War-folka har tatt litt lærdom av det. Det går ikke an å spille God of War med samme presisjon og flyt som man kan (og må) spille Ninja Gaiden. Hvis jeg drar en kombo i God of War, for så å holde inne blokk mens den utføres og så begynne å lade opp et angrep ved å holde inne en knapp, så gjør Kratos (helten i God of War. Navnet hans betyr "makt" på gresk, og det er alt som er interessant med figuren) et vanlig angrep istedenfor det super-duper-angrepet jeg får når jeg blokkerer og angriper samtidig, fordi spillet legger inn små pauser etter hver manøver som kansellerer knappetrykk du holder inne. Kimen til et godt kampsystem er her, men utviklerne har gått rett over fra å lage noen fine hjul til å lage noen skikkelig solide kjepper de kunne stikke i dem. Nydelig metafor der, gitt.

Det går fint an å ha det artig mens du spiller Chains of Olympus, for komboene til Kratos ser veldig spektakulære ut og du får ramponert imponerende mengder ræv når du får oppgradert de to hovedvåpnene dine; standardvåpenet til Kratos er et par kniver bundet til armene hans med kjetting, og etterhvert får han en enorm hanske som først blir brukbar på maksimalt oppgraderingsnivå. Da blir den også omtrent uslåelig, av typen "sistebossen holder ut i maksimalt tre minutter hvis du suger". Like greit at komboene ser fete ut, for du får ikke linket dem sammen på noe vettugt vis. Det er meninga at du skal fyre av en kombo, vente litt, se en luke, fyre av en til og gjenta. Jo bedre du er, jo kortere tid trenger du å vente og jo større blir luka. Det er ingen vits i å lære seg kombo-kombinasjoner eller sånne ting, for de feteste komboene fyres av med L og trekant, firkant eller runding. I tillegg brukes ikke omgivelsene til noe annet enn hindringer for deg og fiendene dine; taktisk spill med bruk av vegger eller annet snusk eksisterer ikke. Det er et greit system som sikkert er veldig lett å komme inn i for nybegynnere, men det mangler dybde og jeg klarte ikke helt å sette pris på det.

Når så det er sagt, kan jeg nevne at spillet forøvrig er lett og friskt, med unntak av noen ræva gåter du må løse. Sånt har man dog Internett til hvis man blir stående fast (jeg ble stående fast fordi jeg er en idiot, sånn apropos), så det er grei skuring. Hva angår grafikk og lyd så virker Chains of Olympus som et PS2-spill. Ikke som et dårlig PS2-spill, men som et over middels detaljert og finslepent et. Kratos har en sneken skyggeeffekt, til og med. At teksturoppløsningen er litt lav er lett å tilgi og lett å se årsaken til, så utseendemessig får spillet pluss i boka. Innimellom var det litt lavere framerate enn jeg klarer å godta, men det ble aldri krise så det får gå.

Uansett blir ikke Chains of Olympus noe mer enn en kjapp distraksjon; det er altfor enkelt til at det kan vare noe særlig lenge, og kampsystemet er for grunt til at du orker å bruke tid på å mestre det. Like greit siden du bare har to våpen pluss tre magiske angrep, egentlig. Men, ja, God of War: Chains of Olympus får...

[5/10]

Like bra som Metal Gear Solid 4, altså.

 

[Jostein]

Siden det er tiden for at Yakuza 2 endelig ankommer europa spilte jeg igjennom det første for andre gang her.

For de som ikke har spilt dette spillet, vil jeg først si at dere har gått glipp av en av de forrige generasjonspillene man burde fått med seg. Dette er ikke på noen måte en GTA klone slik som enkelte jeg har pratet med tror, det er en av de få beat'em up spilla der ute som faktisk er bra. Du spiller som den superbarske mafiaduden Kazuma Kiryu. Han har jobbet seg opp i gradene og nyter respekt fra de andre familiene. Han er klar for å starte sin egen yakuzafamilie, helt til hans beste venn dreper mafiabossen deres, og Kiryu tar på seg skylden. Historien foregår etter at Kiryu kommer ut av fengsel igjen. Spillet foregår i Tokyo. Tokyo her er en ganske liten by, men svært levende til å være PS2, og selv om byen som sagt ikke er alt for stor kan man også ta taxi fra den ene siden til den andre for å korte ned reisetiden.

Dette er som sagt et beat'em up spill. Kampene er ordnet på den måten at når man møter noen man skal sloss med loader spillet før og etter kampene JRPG style, og når kampen begynner er gatene ryddet(for uskyldige vel og merke, ikke gjenstander som kan brukes som våpen) og kamera er mer gunstig plassert. Kampene er stort sett enkle kombinasjoner med firkant, trekant og sirkel knappene, og man kan ta kraftigere angrep når heat måleren fyller seg opp, noe den gjør for hver gang du treffer en person. Det er på ingen måte et dyptgående kampsystem, men det er underholdene og man føler seg som den store sterke streetfighteren du skal være.(Kiryu er beinhard) Man kan også bruke våpen som man plukker opp enten i kampen eller utenfor. Man kan til tider få tak i skytevåpen, men de er utrolig kjedelige å bruke, å det er nok gjort med vilje. Ellers kan du bruke alt mulig som jernrør, kniver, sverd, skilt, sykler og til og med avbitertang til våpen. Man har også "superangrep" med disse våpnene dersom man har nok heat. Med avbitertanga f.eks. klipper han faktisk av en finger hvis du bruker superangrepet
Kampmulighetene er dog noe trasige i starten, men det er plenty med oppgraderinger, og det tar ikke for lang tid før det er svært så fornøyelig å denge en slagkombo i fjeset til en motstander før du sparker eller kaster han av sted og avslutter kampen med et tramp i ansiktet. Nevnte jeg at du føler deg barsk i disse kampene? De har virkelig gjort det de kan for at Kiryu skal være barskere enn de fleste. De kunne likevel slengt inn noen flere kombinasjonsmuligheter, og fått det til å flyte bedre. Jeg håper dette har blitt oppgradert i oppfølgeren.

Historien er også ganske spennende, men til tider litt vel klisjèaktig. Voiceactinga er stort sett fra gjennomsnittlig, til noe over gjennomsnittet,(med stemmer fra bl.a Michael Madson og Mark Hamill) men det blir til tider pinlig cheesy. (You were my real FAAAAAATHEEEEEER!!!! anyone?) Det er også unaturlig mye banning, noe som jeg mener funker rett imot hensikten. Karakterene er konge, og du får et fint forhold til de fleste av dem. Jeg har ikke tenkt å si for mye om historien og lignende siden jeg er alt for flink til å putte inn spoilere. Dette er et spill og anbefale. Det blir riktignok aldri fantastisk, men det er langt over gjennomsnittet, og absolutt et langt skritt i riktig rettning når det gjelder beat'em up sjangeren.

(7.8/10)

 

[Yetipants]

Bare sånn liten korreks så foregår Yakuza bare i ett enkelt distrikt i Tokyo, ikke i hele byen. Ellers så er jeg ganske enig i det du skriver, bortsett fra at jeg liker stemmeskuespillet.

 

[kris7sp]

Bra omtale av Ninja Gaiden 2 Yeti. Jeg synes Volf er den eneste "kule" bossen, gladiator kamp!

Men du kan ikke si all musikken er døll i spillet?

Synes "the hero", passer veldig bra inn i kampens hete.

Også er denne bra, jeg mener den har sin sjarm
Men ingen slår "go the distance" fra ninja gaiden.

Det er fullført på mentor nå da? Hvor mye Achievements har du?

Btw; Har du prøvd å spill eks sigma, black eller 1'ern etter du har spilt mye 2'ern? Jeg runna sigma på hard just nå og det var kjempe morro. Men jeg legger merke til små ting som er bedre i 2ern, bla OT, som er en rå finish og er veldig kjekt. Bua som kan lades, klatringa i stige og på rør. Åpne dører. Generelt Komboer osv, men mye av dette går under kampsystem som du har rost godt!

Det jeg savner i 2ern og som jeg storkoste meg med i Sigma er et våpen som Unlabored Flawlessness (tre sverdet fult oppgradert) og som blir sykt kraftig, når livet nærmer seg 0. Knuste Doku med to treff (UT)

------

Fikk mer lyst til å spille Yakuza nå Jostein, men klarer fortsatt ikke bestemme meg anngående problemstillingen.

Så jeg spør folk hva de tror: Bør jeg Spille Yakuza, nå som Yakuza 2 er bestilit? eller vil de bli for like og jeg vil ikke få så stor glede ut av 2 ern?
Tenker litt på historie sammenheng, men det værste er å bli lei kampsystemet , når jeg skal begynne med 2ern. Hvis det er veldig likt da.

Eller som Jostein sa, spille noe i mellom de to og det er kankje ikke så dumt. (Lost odyssey i plastikken) venter også.

 

[Yetipants]

Den første låta der er sånn generisk metal-tjohoi, men du har rett i at temalåta er ganske fresh. Bare ikke nok.

Og jeg har nok ikke fullført på Mentor nei, spilte om igjen på Warrior for å få Dual Katana Master. Seks timer for 5 Gamerpoints, yay. Sånn ellers er jeg enig i at Unlabored Flawlessness eller noe tilsvarende burde vært med.

 

[Tutankoopa]

En gang i vinter kjørte jeg meg helt fast i Metroid Prime 3: Corruption i Pirate Homeworld. Kom meg ikke videre, og siden det var Metroid jeg spilte antok jeg at det bare var å starte backtrackingen. Etter å ha lett opp og ned over omtrent alle planetene ga jeg opp.

På søndag tok jeg det derimot fram igjen, og etterforsket Pirate Homeworld littegranne nærmere. Tror du ikke jeg ser at den ene gangen også har en avstikker mot høyre, og at der er døren jeg skulle gått gjennom siden for 8 måneder siden? Typisk.

Uansett var det et hyggelig gjennsyn de tre dagene spillet varte. Er ikke så mye å si egentlig, jeg digger Metroid av samme grunn som alle andre: utforskning, puzzles, oppgraderinger, loggboken og bossene. Som vanen er i adventure-spill hadde de derimot inkludert ett lite backtracking-oppdrag av typen "finn alle energikapslene for å åpne døren til sistebossen". I mange spill synes jeg det fungerer greit. I Wind Waker var det for eksempel unnskyldningen jeg trengte for å utforske hele The Great Sea, og jeg elsket virkelig å seile rundt i Wind Waker. I Metroid Prime vippet det derimot i andre retningen, det var kjedelig å gå tilbake til alle disse områdene jeg husket så godt. Det har mulig noe å gjøre med at jeg hadde backtracket hele spillet fra før av Men det er egentlig det eneste jeg har å utsette på det, Metroid Prime 3 har vært en solid spillopplevelse og jeg spillet det gjerne om att.

 

[anderwin]

Crashday er et bil spill som man skal drepe de andre eller bare overleve runden eller forte seg o mål. Crashday ligner veldig på Bournout fordi de har tatt noen av tingene ifra der skulle man tro. Man har som sagt last in the goal blow up, bomb on you og så videre.

Hele spillet starter med en fin intro som gjør at du vil bare spille spillet. Hele spillet har 12 biler og noen forskjellige baner til og med mini games har det. Du kommer til å gjenkjenne Lamborghini Countach, Honda CR-X og ti andre biler, de har et annet navn i selve spillet.

En to og 3? Nei vent
Selve spillet er morsomt og det er gøy å vente på at det skal bli grønt så du kan sprenge fienden din i fille bitter eller se at de ligger langt bak deg så de ikke kan ta deg igjen. Når du starter selve spille for du en politi bil som du kan herje litt rundt med. Når du for mer respekt for å ha klart banen (Ligner litt på Need for Speed?) får du nye biler. Du kan bare bruke bil to i hele spille, men du må bare oppgradere selve bilen etter hvert så trenger du ikke å bry deg om å skaffe flere biler. Fordi bil nummer to er like bra som alle de andre på en måte.

Kaboom
Du kan skaffe deg raketter som du bruker mot de andre og etter hvert lenger ut i spillet for du bedre våpen til sammen er det bare tre våpen som gjør at det blir kjedelig i lengden. De har som sagt lagt til bomb on you det er at du har en bombe på deg og du må kjøre fort, vis ikke sprenger du vis du kommer under minimal fart. Når du har kommet under streken har du enda 0.1-1.0 sekunder igjen til å få opp farten igjen som gjør det dårlig. Siste man i mål sprenges er som Burnout, ligger du sist og kommer inn i mål er du død. Kaboom. De har lagt til pass det bomb, er at du skal levere bomben til en annen en og stikke av gårde med engang.

Loop og videre, stunt?
Husker dere hvordan Stunt spillet virket? Med loop og diverse andre ting? Crashday har fått tips ifra det spillet, det er fordi det er loop, og mye annet stunt ting du skal gjøre. Du skal få mest poeng og ikke skade bilen for mye fordi da sprenger du. Kartene er noen ganger bra detaljert men noen kart har ikke noe detaljert nesten som gjør at det blir kjedelig bane.

Rot, rot og atter ROT!!
Menyene i selve spillet er bare rot og det er vanskelig å navigere seg igjennom selve spillet. Du kan ikke bruke musen men bare tastaturet til å navigere deg rundt i selve menyen. Når spillet loader så viser den selve windows ”taskbar” og så går den inn i selve spillet at den tar over hele skjermen.
AI er til å grine av, når du skyter på de når du kappkjører så snur de seg og prøver å skytte deg som gjør at du vinner løpet uansett hva du enn gjør. Når man spiller past the bomb så hender de at de følger etter bomben også kjører til ingen steder. Kartene er forvirrende og man har ikke et minikart, minikartet viser ikke noe bare at det noen biler ved siden av deg eller bak. Hvor veien fører enn veit man aldri, er bare å følge veien og håpe på det beste.

Konklusjon
Crashday er et spill du blir fort ferdig med, jeg var ferdig etter en time. Jeg brukte som sagt aldri en annen bil en selve bil nummer to jeg fikk etter å ha kjørt noen baner. Det er ikke noe bonus kart og man blir fort lei. Det er for repeterende og kartene er dårlig detaljert. Musikken og lyden i selve bilen kunne jeg ikke skrive så mye om på grunn av at spillet har problem med SBLive! Kort. Noe som gjorde at jeg ikke hørte musikk nesten. Lyden hakket. Hvorfor gir de ut et uferdig spill der datamaskinen hopper ut av selve karte og klarer ikke å komme inn igjen. Siste bane har jeg ikke ord på.

+ Brukt ekte biler +Alltid forskjellige stunt kart
+ Fått med skade modeller
- Repeterende
- Dårlig detaljert
- Dårlig lyd/musikk
- For lett og alt for kort



Lyd: 3
Grafikk: 5
Holdbarhet: 3
Gameplay: 4

Hel: 3/10

 

[Yetipants]

Okay.

 

[anderwin]

Okay.

Trodde jeg skulle skrive hvem men her har dere en anmeldelse angående spillet
Sry min feil.

 

[Yetipants]

Husker jeg feil, eller gikk spillet opp en karakter da du skreiv ei hel side om det? For å gi litt konstruktiv tilbakemelding på teksten din, så er det vanskelig å danne seg et bilde av spillet ut ifra det du skriver. Jeg forstår at du ikke liker det, men jeg forstår ikke helt hvordan man spiller det. Er det en slags liga man må gjennom, eller kan man velge baner selv? Hva kreves for å vinne? Hvorfor er det kjedelig med bare tre våpen? Du går ikke ordentlig i dybden, selv om du beskriver ganske mye ved spillet. Tenk over hvordan du skriver; noen ganger kan du si mer ved å bruke færre ord. Ord som "kjedelig" og "bra" er egentlig ikke så gode ord å bruke i en omtale, siden det ikke sier noe om hvorfor ting er kjedelige eller bra. Og det er mye av poenget i en omtale.

 

[Thinaran]

Gjorde ferdig hovedquesten i Fallout 3, og kødda rundt for å se tre forskjellige slutter. Gjorde ferdig 27 sidequests, noe som burde være nok. Fikk alle Bobblehodene og en god del av de unike våpnene. Nådde level 20 like før det siste oppdraget.

Veldig bra spill! Brukte ikke like mye tid på det som jeg gjorde på ES4, omtrent 49 timer inkludert reloads, men Fallout 3 er bedre enn Oblivion, og har ikke like mye repetisjon i områdene. Er imponert over alt arbeidet Bethesta har lagt ned i spillet. De tok tydeligvis til seg mange av klagene folk hadde om Oblivion; stemmeskuespillet er forbedret mye, og selv om det er noen figurer som høres like ut, har de nok karakter til å virke som egne personligheter sammenlignet med de utbyttbare figurene i ES4.

Slutten var litt skuff, og synd du ikke kan vandre rundt mer etterpå, men men.

Jeg gir spillet 8 av 10 railroad spikes gjennom skallen.

 

[Morbo]

Runda nettopp Braid som er et Xbox Live Arcade-spill, for de uinformerte. Tidsmanipulasjon møter 2d platformspill med fokus på puzzles - selve platformingen blandes inn i gåtene. Det er en kort, men veldig kos opplevelse og både grafikk og lyd er top notch. Spillet er delt opp i seks forskjellige verdener hvor hver av dem har en ny metode å kontrollere tiden på og puzzles som dreier seg rundt disse mekanikkene. Det vinner på sjarm, originalitet og tilfredsstillelsen man får når man løser en av de mer krevende gåtene, men et fåtall av oppgavene er en smule merkelig lagt opp og det var kun tilfeldigheter som gjorde at jeg løste dem.

Anbefaler alle som ikke fikk det med seg da det var nytt og i det minste prøve trial-versjonen, så finner dere fort ut om det faller i smak.

Ja, så spilte jeg gjennom Gears of War 2 for noen uker siden. Dette har jo de aller fleste her allerede spilt, men kan allikevel si noen ord om det... og det er veldig likt Gears of War 1, bare slik jeg forventet at Gears of War 1 skulle være etter all den positive omtalen det fikk i sin tid. Jeg kom ganske sent til hele Xbox 360-partyet, og spilte derfor Gears 1 lenge etter alle andre og ble ikke videre imponert. Grafikken var kjedelig og sammenlignet med Resident Evil 4, som det åpenbart tok mye inspirasjon ifra, så var pacingen heller laber. Akkurat når spillet så ut til å ta seg opp så sluttet det. Det hadde jo sine høydare, som første gangen man møter en berserker, men ettersom jeg hadde ganske høye forhåpninger ble det en antiklimatisk affære. Bra, men jeg hadde så og si glemt spillet dagen etter at jeg var ferdig med det. Gears of War 2 derimot, var mer det jeg hadde forventet meg/ville ha. Der de i eneren tilsynelatende brukte masse tid på å utvikle selve teknologien har de i etterfølgeren perfeksjonert den og utnyttet den til det fulle. Makan til spetakkel er det lenge siden jeg har opplevd i et spill og dramaturgien samt variasjonen er mye tightere enn det var forrige gang. OMFG-øyeblikkene står i kø, men hvorfor de enda en gang har valgt å ha med en raua kjøre-sekvens slår meg i minste fall som merkelig. Og selv om grafikken nå er langt mer variert og til tider helt fantastisk så er ikke alle områdene like... inspirerende. Småpirk til side dog; det er et flott spill. Storslagent og underholdende fra start til slutt, og det kanskje mest overraskende var at jeg synes det var morsomt å følge med på historien. Merker at jeg faktisk gleder meg til treeren. Om det klarer å være et like stort hopp framover som dette var kan vi se fram til noe virkelig episk!

 

[oerhört]

Har fullført to spill de siste dagene:

Professor Layton and the Curious Village blander Tintin med tradisjonell fransk-belgisk animasjon av typen Trillingene fra Belleville, og byr på en brukbar tegnefilmhistorie, lekker grafikk, strålende musikk og timesvis på timesvis med penn-og-papir-gåter eller tankeeksperimenter. Alt fra fyrstikk-triks til finn-ut-hvem-av-disse-fire-som-ljuger er med, og det som gjør det hele så appellerende er at Professor Layton jevnt over ikke gidder å sette deg ordentlig fast. Spillet er stappet fullt av små "hint-mynter" for den som leter, og med disse til hjelp kan man, om man ønsker, bite i gresset, få et lite hint og dermed løsne ting som ellers virker vanskelig.

Det gjør spillet til en forholdsvis overkommelig affære, og jeg for min del var gjennom historien i løpet av ca. 13-14 timer spill, men det er en del bonuser som venter etter at historien er ferdig også, så en solid liten pakke er det uansett. Stemmearbeidet er for øvrig også på solid nivå, og de små animasjonsfilmene som markerer hver store hendelse er fornøyelige nok til at jeg vil gi dette en svært god 8/10.

Phoenix Wright: Ace Attorney: Justice For All på sin side er et ganske gammelt spill, og jeg anmeldte det i fjor våres eller deromkring, men jeg har ikke fått summet meg til å komme meg til slutten før i natt. Som jeg skrev den gangen er det et og annet poeng som blir litt i obskureste laget, så jeg klarte ikke helt unngå save-load-triksing for å komme meg gjennom denne gangen heller, men jevnt over er dette fornøyelig nok til at jeg koser meg, og humoren og animasjonen er like glimrende som før. Etter Layton er det imidlertid veldig tydelig at vår venn Phoenix kunne hatt godt av et hint-system han også, og om man i tillegg kunne gitt spilleren muligheten til å skumme gjennom ting som ble sagt tidligere så ville selv gamle og skrøpelige 25-åringer som meg selv klare å huske bedre. 7/10.

 

[Erketor]

Jess da, rundet PC-utgaven av Call of Duty: World at War i forigår og... Vel, jeg er litt delt. Kan ta det i pluss og minus:

Pluss:

• Grafikken har fått seg et løft, ting ser faktisk ganske så bra ut(spilte med alt på høyeste settings, inkludert teksturer på "extra"). Lyseffekter, skygger, våte overflater og denslags.
• Lydsiden er også veldig godt gjennomført, noe jeg synes få spill legger stor nok vekt på. Jeg tenker da på effekter som våpenlyder, eksplosjoner og denslags, ikke på musikk. Akkurat den delen er litt hipp som happ her, den sedvanlige blåserharmonien og orkesterdillet sitter som det skal men når breakbeats og technoaktige toner tyter ut av headsetet i et WW2-spill kan man ikke la være å heve et øyenbryn.
• Miljøene er veldig gode. Denne delen fremstår som veldig godt gjennomført, spesielt i Stalingrad og senere også Berlin. Man ser at folka hos Treyarch har tatt notater fra diverse WW2-filmer og jeg ble ihvertfall imponert.
• Effektene. Eksplosjoner føles virkelig kraftige(godt lyddesign gjør susen her, som nevnt tidligere), våpen føles tunge og ting som riflegranater og bazookaer kan faktisk sprenge bort ting. Et annet pluss er at man kan skyte folk i filler(hvis du f.eks. bruker et maskingevær ser du ofte en fot eller en arm bli skutt av, med påfølgende reaksjon fra offeret), noe jeg har savnet fra spill som dette siden bare ragdolls ble kjedelig i 2004. Blodet spruter, du hører når du treffer noen i hodet og kroppsdeler flyr veggimellom. Veldig moro.
• Zombie-modusen er veldig kul.
• Flammekasteren er også artig.

Minus:

• Mangel på karakter: etter CoD4, som faktisk hadde en ålreit story og noen kule folk, føles dette litt tomt. Vel har man Kiefer Sutherland og Gary Oldman som de to "mentor"-figurene, men de er ikke like kule som Cpt. Price, MacMillan og de folka der. Det kan også bli temmelig slitsomt å høre Oldman brøle om akkurat hvor jævlig de tyske svina skal dø og hvor modig han dassen man spiller som er. Det er litt komisk å se på av og til og ettersom tonefallet deres ikke alltid stemmer overens med animasjonen(det kan se ut som om Reznov er helt rolig mens Oldman roper og skriker) og det bryter illusjonen. Og det liker jeg ikke. Fy.
• Det er en del usynlige vegger ute og går, samt en del greier man tenker at man lett og ledig bare kan løpe opp til og trykke space for å kjapt klatre over men som ikke stemmer. Jeg syntes det var godt gjennomført i CoD4(basically, hvis du så et gjerde som rakk deg opp til midjen så var det bare å løpe mot det og trykke spacebaren ned når du traff det) og det er irriterende å stå der midt i et jævla digert slag og bli skutt i senk bare fordi han fyren du spiller som oppfører seg som en downser.
• Man dør mange, MANGE ganger av granater som plutselig dukker opp og har en lunte på ca. et halvt sekund. Jævlig irriterende å prøve å storme det tyske regjeringsbygget bare for å dø på trappa av en granat man ikke har sjangs til å løpe vekk fra/kaste tilbake og så måtte skyte fem hundre jævler på nytt. Og på nytt. Og på nytt. Og på nytt... Og på nytt.

Alt i alt et godkjent spill, selv om noen deler kan være temmelig homo. Tror jeg gir det 7/10. Sitter igjen med en følelse av at det var verdt de 350 spenna jeg ga for det på Steam, men det hadde ikke like mange minneverdige øyeblikk som Modern Warfare.

 

[Buggz]

Jeg deler mye av de samme tankene. Spesielt kan spillet bli frustrerende fordi man kan dø uten forvarsel. Jeg hater å feile i et spill uten at det er min skyld. Dette skjer t.o.m. foir stakkarne som faktisk spiller på Recruit (achievements..). On the flipside er det ufattelig moro å spille online. Spillet har fått noe nye kule effekter og våpen, man ser f.eks. plenty av bouncing bettys (som dere kommer til å lære å både elske og hate), C4-ryggsekker som fungerer glimrende til å ta ned tanks eller bare folk på andre sida av en mur, eller flammeaster som tar rotta på alt innendørs.

Tanks ja, det er nytt (i CoD iallefall) og det er tøft!