Siste spill du fullførte

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen

Neon White (Steam)

Laget av Ben Esposito, hvis forrige spill var Donut County. Som han sier det i en trailer: Donut County var for alle, både barn og voksne. Med Neon White ville han lage noe for freaks. Dermed har vi et FPS, som også er et speedrun-spill, og et slags kinetisk puzzle-spill, og krever utforsking, og har S-Links, og en historie, og er innklint i noe jeg... ikke gjenkjenner, men iallfall forbinder 100% med nittitalls anime (jeg så ikke på anime på nittitallet). Dere veit, enkle former og masse poengløst pageantry som er med bare fordi det samsvarer med designernes oppfatning av hva som er kult. Hovedpersonen (nevnte Neon White) har dermed både en hvit dress og flere belter enn jeg har eid totalt, og gjør en salto med hevet pekefinger etter hvert oppdrag. Når du spiller er det alltid et lite portrett av White nederst i hjørnet, overdrysset med kanji og ymse delvis meningsløse slagord på engelsk. Når en fiende får lock-on på deg står det en liten blå boks med teksten "LOCKED ON - SAY YOUR PRAYERS" over hodet hans. Siktemiddelet ditt har cirka fem ulike målere som ikke gjør noen verdens ting men kan minne litt om et kikkertsikte. Den typen ting.

Estetikken kan nok være en liten turn-off for noen, men jeg synes det er en kul pastisj. Historien er heller ikke så hakkandes gæærn når du kommer inn i den. Men, ja. Du er død, og vekkes til live igjen i Himmelen, med hukommelsestap (selvfølgelig). Du og andre døde - kalt Neons - får jobben med å drepe demonene som har invadert Himmelen av noen shady englelignende folk, som viser seg å ikke være engler men Believers, og de ekte englene ser ut som søte tegneseriekatter. Og alle vennene dine er der og har på seg demonmasker, fordi årsaker. Det gir mening etter hvert, hvis du gidder å investere tida. Og som sagt er det noen payoffs underveis som gir mer kjøtt på beina. Jeg likte historien, er hva jeg prøver å si.

Men åssen er spillet'a? Jo: Du må drepe alle demonene på brettet og komme deg til utgangen, det er igrunn alt. Men når du fullfører brettet får du Insight, og jo mer Insight du får ved å få bedre medaljer - bronse for å fullføre, så sølv, gull og til slutt Ace for å slå forhåndsbestemte tidsgrenser - jo flere belønninger får du. På hvert brett kan du få et hint for å knæse den høythengende Ace-tida, en gave du kan samle for så å gi til en av vennene dine (for å styrke nevnte S-Links), og for gull og over går du opp i rang, for å låse opp nye brett og kanskje bli den beste Neonen av dem alle.

Men så, da. Du har ikke så veldig mange ulike demoner i spillet (jeg kommer på elleve ulike når jeg bare kjapt teller over etter hva jeg husker), men alle oppfører seg på svært bestemte måter. Kanskje det viktigste er at ingen av fiendene du møter rører seg av flekken. Hæh, sier du, et FPS hvor du bare skal skyte på stillestående mål?! Nå har jeg hørt det å!! Men vent, sier jeg, du husker delen om speedrunning, ikke sant? Det er faktisk ikke så ofte at du skal skyte fiender, det vanligste er at du enten skal knæse dem som ledd i løpebanen din gjennom brettet, eller bruke en egenskap for å kjede sammen en optimal rute gjennom brettet. Noen av fiendene dytter deg unna hvis du hopper på dem, for eksempel, andre igjen gir deg nye våpen hvis du moser dem. Og alle våpnene dine (unntatt katanaen du starter med) har en ekstra egenskap, som lar deg forflytte deg på ulike måter.

Våpen i spillet representeres ved kort, og inneholder alle standardene fra skytespill; pistol, SMG, automatrifle, hagle, rakettkaster og så videre. Hver av kortene dine har en viss mengde ammunisjon, og kortet du bruker forsvinner når du skyter det tomt. Noe som kommer til å skje veldig sjelden i løpet av spillet, for ved å kaste kortet får du brukt den andre egenskapen det har: Pistolen gir deg dobbelhopp, autorifla gir deg granat, hagla lar deg brase rett framover i retningen du ser osv. Det høres kanskje knotete ut, og det er fordi det er knotete, men du lærer det organisk mens du spiller.

Og her er vi ved kjernen, det som løfter hele spillet opp på et eget nivå: Tenk på Neon White på samme måte som du tenker på Celeste. Et spill som på den ene siden er ekstremt vanskelig og stiller svært høye krav til spilleren, men som gir deg alle hjelpemidlene du trenger for å lykkes. Brettene er designet slik at du ikke må sjonglere mer enn et par-tre kort på hver av dem (vel, iallfall inntil du nærmer deg slutten), og hvis det er vrient å treffe ting så har det to ulike former for auto-aim du kan lene deg på. Og du ikke gå for bestetid og 100% på alle brett for å bli ferdig, men du merker etter hvert at når spillet setter seg i deg, så ser du hvor generøse tidskravene for toppmedaljene faktisk er. Til og med Ace-medaljene er lette å få til bare du finner den smarteste løypa, og så sier ikke spillet eksplisitt, men hinter veldig, om at nå er du klar for å slåss om tusendeler på ranking-lista. Ikke at jeg orker det.

Uansett: Legg dette i samme skuff som Celeste. Det gir samme sublime flytfølelse når du finner rytmen. Og det har... mye bra musikk; jeg skulle ønske jeg kunne skrevet at det har fantastisk musikk som vanlig er når jeg skriver om indiespill, men bare deler av låtutvalget er fantastisk. Ikke fordi jeg ikke liker sjangeren - prøv å se for deg en miks av nittitalls rave/DnB og vaporwave - men fordi noen av låtene bare rett og slett er uinspirerte sammenlignet med høydepunktene spillet har å by på. Sjekk ut lydsporet på Spotify og hør hva du synes:
(Nyt også at noen av låtene har tekster lagt inn, så du kan finne ut at det ene stemmesamplet på Glass Ocean er "Aim for the heavens!" og at samplet på Cloud Nine er "Cloud Nine" (favorittlåtene mine btw))

Samlet sett går det vel ikke an å se for seg at dette blir en kjempehit, men hvis du lar deg friste av et spill som pusher og utfordrer deg og gjør sin egen sære greie, så bør du skaffe dette. Vi slenger på en 9/10.
 
Gleder meg til å sette i gang med Neon White, må bare komme littegrann videre på backloggen. Apropos!

Jeg fullførte Inside forrige uke, noe jeg antar at 90% av de som leser dette også har gjort, og av god grunn. Dette er den spirituelle oppfølgeren til Limbo, som jeg holder veldig høyt. Har man spilt Limbo vet du hva du får, enkel plattforming med innovative puzzler drapert i en dystopisk verden som pirrer nysgjerrigheten.
Jeg kommer ikke på en eneste grunn til å ikke anbefale dette, så hiv det på en ønskeliste og legg det nærme toppen av backloggen, for dette er et perfekt lite avbrekk etter et gigantisk AAA spill eller mye flerspilling, og du bare ønsker å kose deg. Dog det er bare kos frem til bikkjene begynner å jakte på deg, men det vil du finne ut av.
 

Lodin

Der Waaaah
Har kommi gjennom storyen til årets sikkert koscheligste spill og det heter Bear and Breakfast. Her er man bjørnen Hank som sammen med de dimlete venna sine blir sendt ut av mora hans for å finne no rask. De må dra over gjerdet til der mennesker pleide å bo, men finner ikke rasket. Istedet finner de en haistatue som prater. Denne er en del av no shady firma som driver franchise for folk som driver alt fra hoteller til hospits. Den gir gjengen en sjangse de ikke kan si nei til så da har de signa opp. De blir henvist til no røsme av ei hytte i nærheten og denne må de fikse opp.
Denne hytta suger og er full av dritt så da plukker man opp all dritten og så pusser man opp bygget så det er levelig. Det er da morroa begynner for nå skal man bygge rom og innrede dem. Det er såklart lettere sagt og gjort så da må man ut å queste for å finne dill å pynte med så stedet blir fint.
Åssen blir det fint? Man stikker til Took som er en forferdelig vaskebjørn som lar en bytte søppel mot pynteting. Så pynter man i vei.
Endelig er huset klart, man slipper til de første gjestene og alt går strålende. Det er jo lett å tjene penger på dette så da går man tilbake til haien.
Den er strålende fornøyd. Strålende fornøyd med hvor ubrukelig du er. Du skylder masse penger, men det finnes en lett måte å tjene inn dem igjen. Det ligger et forlatt motell ved motorveien like sør for skogen. Den er bankers veit du!

Så ja, dette er en slags Animal Crossing bare drevet av historie som er fortalt som visuell novelle. Skrivinga er ikke all verdens, men den er til tider veldig morsom og har noen grove vitser som går over huet til unga. Å få bygge på disse hotella er såklart det artigste og her er det artig. I starten er det lite å bygge, men så må man plutselig slenge med bar og kjøkken og åssen får man plass til det når man og trenger en dass? Det får også bonus siden man ikke trenger å forholde seg til gjestene utover å booke dem og etterhvert sørge for at det er nok mat. Det slipper man og å bry seg om etterhvert siden man kan hyre stødige folk til å hjelpe seg som Gus.

Gus er forøvrig såklart spillet sin MVP.



Ikke bry dere om slutten på denne traileren, men her er den ihvertfall.