Gårsdagens Sunday Papers hadde blant annet en lenke til
Games Aren't Clocks, et blogginnlegg på Brainygamer som hevder at det er på tide å slutte å bruke "gameplay" - altså hvor godt mekanikkene i spillet fungerer - som primærkriteriet når spill omtales.
For det første så har han så klart helt rett; noen av eksemplene som nevnes er El Shaddai og Deadly Premonition, spill som interesserer meg først og fremst av andre årsaker enn interessant mekanikkdesign. Jeg kan gjerne føye til f.eks. Rez og Child of Eden (stort sett det samme spillet, mekanisk sett), som gjør veldig lite nytt, men det lille er helt avgjørende; ved å knytte spillopplevelsen så sterkt til det visuelle (som El Shaddai gjør), blir den rikere.
For det andre så tar han så klart helt feil; spill som mislykkes på det mekaniske plan er det mange av, men en ørliten prosentandel av dem kan fortsatt være gode på grunn av andre faktorer. Det jeg synes virkelig understreker hvor feilslått argumentasjonen hans er, må være delen hvor han trekker fram at navnet på mediet er "videospill"; spill som foregår på en form for bildeskjerm. Argumentet hans er at på samme måte som film, hvor navnet kom av den første, tekniske definerende kvaliteten ved mediet, har spill vokst ut av den snevre definisjonen. Men... altså, film dreier seg fortsatt om å fortelle en historie ved hjelp av en lang serie bilder og lyd. Uansett om filmhåndverket og -teknologien har tatt sjumilssteg vekk fra utgangspunktet, er det fortsatt det som er kjernen. Samme med spill; uten fungerende spillmekanikker har man ikke noe spill.
Så, vel, innlegget har et poeng, men det er noe annet enn det som presenteres. Poenget er at man må ha et holistisk blikk på spill man vurderer, og det er vel ikke akkurat en sjokkerende nyhet.