Spillquiz

Duck Tales til NES? Eller var det for åpenbart (Jeg husker jeg spilte en nyere versjon av spillet på de gamle DOS-maskinene på barneskolen)?

I hvilket spill reiser man i et stort, tenkende tårn bygget av trollmenn (Sages) for å hindre en rekke ulike verdener å synke i sjøen? Hvilke eksistensialistiske spørsmål blir protagonisten stilt ovenfor?
 
Jeg hatet mumiebanene; man ante ikke om det kunne være et hull eller en mumie i det neste rommet en valgte.
 
Kanskje jeg burde gjenta spørsmålet:

I hvilket spill reiser man i et stort, tenkende tårn bygget av trollmenn (Sages) for å hindre en rekke ulike verdener å synke i sjøen? Hvilke eksistensialistiske spørsmål blir protagonisten stilt ovenfor? Hvordan kan en del av historien knyttes til moderne problematikk?

Jeg kan kanskje hjelpe dere med å si at jeg er nevnt spillet før.
 
Jeg vet at det er Granstream saga, men jeg aner ikke det andre der. Eksistensialistisk er forresten et alt for langt ord til at det brude være nødvendig å bruke det i dagligtale.:p
 
Det får være greit nok: Protagonistens dilemma er at han mot slutten blir fortalt at han er en avatar av en prins Zeruge som en gang gav etter for ondskapen selv, Mah Oh. Dette førte til at verden ble kastet inn i en evigvarende syklus av kriger og ugjerninger, der folket - helt i tråd med nietzschiansk tankegang - begår de samme udådene på nytt og på nytt. Protagonisten finner altså ut at han egentlig var ment å være en antagonist. Den siste herren over underverdenen sender deg så gjennom en rekke prøvelser, der hver prøvelse fører til at den ondskapen som lenge har vært dormende får større og større grep over deg.
Mot slutten dør en rekke av de tidligere hjelperne, og du må også til slutt velge hvem av spillets to "prinsesser" du skal ofre for å stå opp mot din egen ondskap. Den ene vil føre til at tiden skrues tilbake , der protagonisten ikke gir etter for Mah Oh, for på den måten å hindre de kataklysmiske konsekvenser som ville ligget i fremtiden å inntreffe. Den andre er mer fremtidsrettet; man drar ikke tilbake i tiden, men universets Gud lar sagaen fortsette, og det oppstår et håp om at det skal være mulig for verden å reise seg fra askene, legge ondskapen bak seg, og begynne på nytt (det var denne jeg valgte). Nå er det en del år siden jeg spilte spillet (og forsøk på å finne det igjen etter at jeg flyttet rom har ikke båret frukter).

En del av historien som kan knyttes til moderne problematikk er konsekvensene av en bestemt krig. Under denne krigen ble nemlig et forferdelig våpen misbrukt, men planen slo feil. Idet de sendte en stråle mot jordens indre ble jordrotasjonen endret slik at polene smeltet, noe som førte til at Tellus ble druknet i store vannmasser. "The Wise Men" forsøkte å hindre de ytterste konsekvenser ved å få noen jordmasser til å sveve ved bruk av det tenkende tårnet jeg snakket om, men magien måtte bli forsterket ved jevne mellomrom. Imponerende hvordan man klarte å forutse klimaproblematikken før den ble reell i vår hverdag.

Hva syntes du om spillet?
 
Jeg har store planer om å brenne det nå som jeg har fått meg swap magic selv. Mener å huske at det var et veldig godt innpakket spill hvis du skjønner hva jeg mener, men jeg synes slossingen ble svært ensidig.

Dette spillet kjøpte jeg meg idag for en 100 lapp. Artig spill dette synes jeg.

 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Spørsmålet Riou kom med gjorde meg enda litt gladere for at jeg ikke spiller så mange JRPG-er, merker jeg.
 
Ikke kritiser JRPG-spill. Jeg har aldri opplevd så mye fantastisk historie som jeg gjorde idet jeg spilte spill som Suikoden, Final Fantasy og Granstream Saga.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Det har jeg ingen problemer med å godta. Det som du må godta er at det sier mer om deg enn om spillene, gitt.
 
Ikke the club iallefall. Dette er blant annet et ps2 spill. Har heller ingenting med soldier of fortune å gjøre.

Edit: Forstår ikke hva som er så galt med historiene i FF og iallefall i de første suikoden spillene. Joda, er litt klisjerer og emoer her og der, bortsett fra i suikoden. No emo in sight. De fleste spill rundt forbi har jo ikke noe de kan kalle historie en gang.

Edit 2: Den dagen jeg spiller et spill kun for historien sin skyld, skyter jeg meg i kneet. Spill er uansett først og fremst for gameplay. Jeg spiller derfor spill med ingen historie, dårlig historie og bra historie. Saksøk meg bitches!!!
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Er jo nettopp fordi spill først og fremst eksisterer for at man skal ha det gøy mens man spiller at jeg synes JRPG-er kan ryke og reise. Eksempelvis prøvde jeg meg på Xeno... ettellerannet til PS2 (du er på en romstasjon og det er en robot som heter Koze-Moze), og jeg holdt ut i tjue minutter. Stemmeskuespillet var under enhver kritikk, manus oscillerte mellom klisjert og så beinfucka dritsært at all gjenkjennelsesfaktor forsvant og i tillegg var gameplayet overlessa med random battles som var kjedelige og meningsløse. Final Fantasy XII har fiksa på stemmeskuespillet og særheten, men manus er fortsatt skrevet av en eller annen idiot som ikke evner å fatte seg i jævla korthet. Når det er sagt finnes det så klart unntak, jeg er svak for Shadow Hearts og veldig svak for Chrono Trigger.
 
Steike, snakker vi om samme xenoettellerannet spill var det noe av de mest bortkasta pengene jeg har brukt i mitt liv. Møkkaspill. Tror det het xenosaga 2 eller noe sånt. Første delen var at du gikk rundt med en robot i en ødelagt by eller noe møkk.
Jeg prøvde å være mer generel bare. Å selv om historien i f.eks suikoden 2 ikke er noe oscar materiale så er det langt, langt, laaaangt bedre enn det vi ser i de fleste spill. Poenget mitt var at historiene i de fleste jrpg'er jeg har spillt er bra nok til å være et stort pluss til spilleopplevelsen, mens spill som f.eks God hand eller dynasty warriors er spill mer eller mindre uten historie som fortsatt gir en god spillopplevelse. Med andre ord, jeg henger meg ikke for mye opp i historien så lenge spillet er kult. Fenger historien er det selvfølgelig en gigantisk bonus.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Helt streit, men når historien blokkerer for opplevelsen av spillet på den måten som er standard i mange JRPG-spill blir jeg irritert. Akkurat som når det skjer i andre spill også, såklart (Metal Gear Solid har vi allerede dratt noen runder på). Meninga med å ha en historie i et spill er at den skal berikes av de interaktive delene og omvendt, ikke at man skal måtte gå gjennom kjedelig gameplay for å bli "belønna" med en dårlig spilt, dårlig regissert og dølt skrevet historiesekvens. Og det er den grøfta altfor mange JRPG-spill havner i. Som et moteksempel kan vi ta historien i Chrono Trigger: Der har du mye mystikk, mange klisjeer (ånei, en gammel legende! Kan det hende at den skal til å gå i oppfyllelse, mon tro? Ja, så sannelig. Og ikke bare det, men du er den eneste som kan gjøre noe med det!) og ganske mange sekvenser som rettferdiggjøres bare for at historien skal berikes. Poenget er at med Chrono Trigger klarte Square (og Enix) å gjøre gameplayet rikere i annen omgang, ved at du får utforske nye miljøer, får nye egenskaper og flere muligheter ved at historien spilles ut. Ikke tar det så jævla lang tid å fortelle den heller. Snakker her om SNES-utgaven, veit at de la til nye filmsekvenser i PlayStation-utgaven, men den har jeg ikke spilt. Enn så lenge. Skal kjøpe den når jeg får penger. Det som virkelig er trist, er at det er Final Fantasy-tradisjonen som hylles og ikke den mer spennende Chrono Trigger-måten å gjøre ting på. Alle som ikke har spilt det bør gjøre det snarest.