Tema #2: Største følelse av mestring/fullføring av

[NukleuZ]

Som jeg akkuratt skrev i ett annet emne fullførte jeg akkuratt Super Metroid, vil virkelig si jeg mestrer dette spillet (snart <- veldig viktig)..

Spiller alltid etter hukommelsen.. Men tidene blir litt for bajs innimellom og blir sint når jeg får 97% ...

Speed booster triks er til å mestre, bombetriks.. Og en spess boss battle
OMG for ett spill...

Kommer til å spille det ofte og det skal runnes ofte Som alltid

 

[soppe]

Faktidk FFX, jeg fikk en helt spesiell og lettet følelse inni meg når jeg kom gjennom det for første gang. Selvom jeg hadde brukt mye lengre tid på de tidligere FFspillene så hadde jeg aldri brukt så mange forsøk, å så lang tid på sisteboss(eller i alle fall nesten siste boss (Ject))

Grunnen til at han va så vanskelig første gangen va att jeg hadde bare storma gjennom spillet, så jeg hadde liten level og dårlige våpen.

 

[Tobias]

Grim Fandango tror jeg. Deilig følelse å se sluttfilmen.
Jeg får alltid en spesiell følelse når jeg nærmer meg slutten på et adventure spill
det kan ikke beskrives.

 

[Shigsy]

Det er igrunnen veldig lite jeg har gjort opp igjennom min spillkariere som jeg er stolt av. Som Baronen føler jeg at jeg suger i de fleste spill. Tror jeg mangler talent. Det er allikevel et par hendelser som kommer frem når jeg tenker meg litt om. Jeg husker jeg slo Omega Weapon i Final Fantasy VIII uten cheats, og jeg var den første i vennegjengen som gjorde det (tror forresten ikke de andre har gjort det enda). Jeg tror også jeg var den første til å slå Osma i FF IX. Han/hun/det var ikke på langt nær like vanskelig som Omega Weapon, men det var allikevel veldig tilfredsstillende å knerte den stygge ballen. Hm, jo. Det var også veldig stort for meg å endelig klare Event match 51 (tror det er nummer 51) i Super Smash Bros. Melee. Husker jeg stresset med den i noen dager.

 

[Freezar]

I motsettning til Shigsy og Baronen så sparker jeg balle i de fleste spill, men mitt problem er at jeg alltid klarer å gå lei spillene før jeg har fullført dem. Men ... det må da være noen spill jeg har stresset lenge med ... *tenke*

Jo! Advance Wars! Jeg husker godt at jeg brukte driiiit lang tid på en gammel save, hvor jeg hadde satt meg i en finurlig situasjon på siste brett, før jeg klarte å slå den stygge roboten. Fyren var ikke så vannskelig å slå, men det tok så lang tid, spesielt med tanke på at jeg spilte fra en gammel save (og at fyren gjemte seg bak noen hundre stygge fjell). Gode stunder, var det i hvert fall.

Ellers kan jeg ikke si at jeg husker noen spesielle stunder der jeg frydet meg selv over å ha fullført et spill. Men spill som Spyro (1 og 2 til PSX), Mario 64, Ape Escape og andre kule platformspill til de forskjellige konsollene var spill jeg faktisk tok meg tid til å runne. Og ja, jeg kan vel si at det var en liten fryd.

 

[thagen]

Det jeg husker best akkurat nå er Ninja Gaiden (NES), eller Shadow Warriors som det het her. Jeg har vært på flyttefot, så jeg måtte bo hos min mor i et par dager før jeg kunne flytte inn i den nye leiligheten. Mens jeg var der tenkte jeg at jeg skulle finne frem min gode gamle NES for å se om den virket og for å mimre litt. Spilte først litt SMB og Wild Gunman, også så jeg Ninja Gaiden i spillhaugen. Dette spillet hadde vært en av mine indre demoner i over 10 år. Jeg glemte aldri de siste bossene og hvordan du ble kastet tilbake til begynnelsen av Act 6 når du døde. Jeg glemte aldri hvordan jeg hadde igjen et slag på Jaquio, for så å dø. Jeg spilte det aldri igjen etter det.

Vel, jeg begynte å spille det. Actene gikk unna og ca. halveis inn i spillet bestemte jeg meg.. uansett hva som skjer, jeg skal runde dette spillet i kveld. Det gikk egentlig veldig greit, og den eneste plassen hvor jeg hadde problemer var på 6-2, men de siste boss kampene var like vanskelige som jeg husket. Jeg kom til Jaquio igjen, døde og måtte gjøre hele Act 6 om igjen. Selvfølgelig litt frustrerende, men denne gangen skulle jeg ikke gi opp og jeg fortsatte å spille. Døde et par ganger til før jeg fant en bra taktikk som egentlig gjorde han ganske lett. Jeg trodde jeg hadde klart det. Jeg hadde beseiret mine innerste demoner og rundet Ninja Gaiden 12 år etter jeg sluttet å spille det i ren frustrasjon. Men nei.. det viste seg at spillet har en tredje boss. Jeg ble ganske paff, og døde igjen selv om den ikke var så veldig vanskelig. Andre gangen tok jeg den. Man trenger heldigvis ikke ta bossene igjen når man allerede har tatt dem, så jeg kom rett til den siste bossen etter å ha spilt gjennom Act 6 igjen.

Samme NES, samme kontroller og samme spill. Jeg hadde endelig rundet det, 12 år etter. "Thanks for playing" ga meg en ekstra god følelse. =]

 

[Guffufs]

Det er egentlig ganske få spill som jeg gjør ferdig, siden de ikke klarer å fenge meg hele spillet i gjennom. Så da havner de ofte oppe på hylla sammen med de andre.

Tidligere var det ikke slik, da kunne jeg sitte oppe flere dager i strekk og spille alskens drittspill om jeg kunne. Alle spill fenget meg, jeg likte å se at JEG kunne ta del i handlingen. Enten har spillene blitt dårligere, eller så har jeg mistet interessen for spill. Jeg tror det er meg. Derfor har jeg ikke så mange ferske minner om å endelig gjøre et spill ferdig. Den følelsen hadde jeg sist med OoT. Å lene seg tilbake og se slutten var utrolig tilfredstillende etter over ett år (!) med intens spilling. Det spillet var jo utrolig vanskelig for en 10- åring, i alle fall for meg, så jeg husker jeg fikk repekt i skolegården etter å ha rundet det. De fleste Zelda spill er slik. Siden de er såpass lange og vanskelige, og ikke minst fordi historien er så god, er det en nytelse å endelig bli ferdig.

Andre spill jeg husker godt å ha rundet er Super Mario World, som var det første spillet jeg spilte, og Super Mario 64, som er det beste spillet ever.

 

[Houseman]

Super Mario Bros var det første spillet jeg fullførte, og da var jeg temmelig stolt. Husker jeg tok bilde av skjermen og limte det inn i et fotoalbum.

I det siste var jeg veldig fornøyd med å endelig klare Jak 3, siden det var noen deler jeg slet veldig med og siden avslutningsbossen krevde ganske mange forsøk fra meg (det sier kanskje mer om mine ferdigheter enn om spillet, men men).

Men de aller fleste spillene jeg har spilt, har jeg ikke fullført. Jeg pleier å gå lei før eller siden.

 

[ganon]

Da jeg klarte Ghost n Goblins(to ganger som man må for å få den ordentlige slutten) sammen med Buggz etter å ha hatt det i 9 år eller noe er vel det jeg er mest fornøyd med. Flere ganger kom jeg til siste brett bare for å oppleve spillet fryste noe som er blant det mest frustrerende som jeg har opplevd.

PS: Hallo alle sammen! Er tilbake en liten stund etter å manglet nett. Forsvinner nok til høsten igjen da jeg skal tjene fedrelandet vårt ved å løpe i skogen og leke krig...

 

[Maraj]

Da jeg endelig tok knekken på siste verden i Gitaroo Man på "Masters play", var jeg rimelig fornøyd med meg selv. Etter jeg klarte det, la jeg spillet fra meg og har ikke rørt det siden. Men igjen føler jeg Gitarooen spire i meg, og at det ikke blir lenge til jeg er i hardtrening igjen.
Jeg vet jeg har mange mestringsminner fra Sega Mega D's dager, men de kommer jeg selvfølgelig ikke på akkurat nå.
Jeg sakl redigere inn senere. JEG LOVER! TI KNIVER I TISSEN!

 

[Shigsy]

På tide med nytt tema snart, eh?

 

[Morbo]

Å drepe Alma i Ninja Gaiden på Very Hard må være det mest tilffredsstillende jeg har opplevd i et spill. Fy faen så mange forsøk det tok, og fy faen som jeg glede-gruer meg til å fortsette. :ehm...:

 

[sherox]

Kunne ikke se om det var nevnt, men ett spille jeg ikke hata å spille(kan faktisk ikke huske om jeg runna det) er jo seff; Out Of This World! :tommelopp:

Konge spill.... mange timer waista forran fargene der!

Ellers er det jo som nevnt over Zelda serien, Mario serien.....
MGS... Gleder meg som faen til PS3 og MGS4 btw! snake, snaaaaaake! :kul:

man har jo oxo de legendariske og tidvis komiske Indiana Jones spillene... mange lange timer med Indy og de fønni komentarene man fikk av å trykke på ting der!

:ler:
*ps* enig med kilik(riktig nick??) om topic!!!! :blunk:

 

[Neppe]

Å overvinne Alma i Ninja Gaiden (som jeg heller aldri ble ferdig med, men la bort i ren fortvilelse), som Morbo også nevnte ovenfor. Det kjipe var at før jeg angrep hadde jeg brukt timevis på å samle opp nok penger til å utruste meg på ALLE områder, dvs. full oppgradering av sverdet, maks anntal healing potions og slikt, men LIKEVEL måtte jeg se meg nødt til å bruke opp ALT. Hadde t.o.m. lite liv igjen da jeg var ferdig, så jeg følte meg egentlig ikke spess god - heller feig, enda det var sykt godt å være ferdig.

Kan ikke beskrive hvor forbanna jeg ble da jeg møtte henne igjen senere i spillet.

 

[Haggar]

MGS2 på european extreme var kult.

 

[ExciteMike]

Når jeg tok Ganondorf for første gang (8 år gammel) i Ocarina of Time.

Eller den ganen jeg var 6 år med megadriven min, og runda begge sonic the hedgehog spillene på 1 natt=) og dagen etterpå runda jeg et spill (som jeg dessverre ikke husker navnet på) som handlet om Donald Duck å Mikke mus som måtte samarbeide igjennom brett fra de fleste disney filmene, for til slutt å drepe SVarte petter i et eller annet slott i himmelen=) DET er nok det beste spillet jeg noengang har vært borti. Ah...

 

[Revan]

Min største følelse etter å ha mestret et spill må vel være etter at jeg og en kompis tok The Maw i Halo rundt midnatt. Husker at vi ikke klarte det på tredje forsøk. Husker også godt det suget i magen når det gigantiske fallet kom i slutten av banen.

Jeg fikk nettopp den følelsen igjen. Jeg klarte Half Life 2 for noen minutter siden, men nå sitter jeg igjen med andre følelser og. Jeg leter etter et svar, et svar jeg tror jeg ville fått hvis jeg hadde fulgt bedre med på hva som ble sagt, og hvis jeg hadde spilt forgjengeren.

Hva skjedde egentlig på slutten? Var det selve slutten?

 

[EfreeTi]

Den gang jeg mestret Icewind Dale, å det var en fantastisk opplevelse :svette:

 

[CyberK]

*småbump*

Enkelt, det var da jeg og Cybermjau endelig klarte å vinne verdens mest morraforpulte vanskelige aktivitet: Red Faction II, CTF, Hard, One shot One Kill, På den stygge banen som flyter i verdensrommet og er lett å falle av.

Vi to og Tali hadde tilbrakt flere helnatts spillaftener på å prøve å knekke den nøtten. Og til slutt klarte vi altså det. Vi vant med to poeng tilogmed. Deretter sverget vi å aldri spille det igjen.

Grunnen til at jeg føler for å fortelle dette, er at vi brøt løftet og spilte det igjen i forrige uke. Og vant igjen. Herved er vi gud i RFII på akkurat de instillingene, grunnet at vi kan alt utenat.

 

[glemsk]

Då eg endeleg fekk tak i alle dei 251 pokémon-ane på Pokémon Gold er eit av dei augeblikka eg hugser best. Kjensla av å vite at no hadde eg alle Pokémon-ane var også ei ubeskriveleg god ei. Hugser fortsatt korleis eg såg i Pokédex-en: Seen: 251. Have: 251 (Det står vel ikkje "Have", men du skjønner kva eg vil fram til.)

Den gongen eg og nokre kameratar runda The Legend of Zelda: A Link to the Past saman er også ei svært god speloppleving eg har hatt, saman med rundinga av Super Mario World 2: Yoshi's Island, som var det fyrste spelet eg runda heilt sjølv.