Hømm.
De RPG-ene jeg har digget mest så langt er vel noe slikt som disse:
- Lords of Midnight 3: The Citadel - Dette kom ut på PC da jeg var en wee lad, og den (da) imponerende 3D-grafikken samt at spillet gikk i fullstendig realtime (spilte du om dagen var det dag, spilte du om høsten var det høst) imponerte stort. Klisje-plott deluxe, men det var da fett da jeg var liten. Merk dog at dette spillet har fått omtaler som er omtrent like entusiastiske som en KrF-er på Gay Parade, så jeg har overhodet ingen planer om å spille det igjen. Følte likevel at det fortjener en plass her, siden jeg likte det så godt da jeg var liten.
- Ultima VIII: Pagan - Også en barndomssynd. Jeg er klar over at dette blir betraktet som det mest ræva Ultima-spillet, men da jeg var ung og dum gjorde den enormt velgjorte grafikken (den er fortsatt fet den dag i dag) og det rimelig mørke plottet (spillet starter med en ganske usubtil halshugging) stort inntrykk. Forøvrig det første RPG-et jeg kan huske som lot deg bruke nøkkelring.
- The Legend of Zelda - Hold kjeft om at dette ikke er et rollespill, for da jeg var ung (flere som aner en trend her?) var Zelda det ultimate innen hardcore rollespilling. Ikke vet jeg hvor mange liv Ganon har, men jeg er iallefall ansvarlig for at han har mistet et tjuetall av dem.
- Neverwinter Nights - Ikke så mye på grunn av selve spillet, egentlig - mer på grunn av de sublime expansionpakkene og online-mulighetene. Kampanjen i originalen er rimelig blodfattig (med noen få hederlige unntak), men oppfølgeren i Shadows of Undrentide har gitt meg noen av de feteste mulighetene for å virkelig forme figuren min i et spill jeg noensinne har vært borti. Dessuten er det fett å spille som Shadowdancer med to katanaer som våpen.
- Chrono Trigger - Musikken og stemningen i dette spillet skal godt gjøres å overgå. Historien er sånn ca. den mest storslagne noensinne; du fiser rundt i tiden og forårsaker og forhindrer alternative fremtider og fortider fra å skje ettersom det passer. Minuspoeng for å benytte seg av CRPG-klisjé #140, dog; at den superultimate badguyen mister alle de fete evnene sine når han blir med i partyet ditt.
- The Elder Scrolls: Morrowind - Dette spillet kunne like gjerne hett "Det Virkelige Liv: Generisk Fantasiverden" eller noe slikt. For dersom du kan se for deg en generisk fantasikarakter og de tingene han eller hun kunne ha gjort i en generisk fantasiverden er sjansene svært gode for at du kan gjøre det i Morrowind. Attpåtil er det med en historie som ikke er så halvgæærn. Nei, nå står ikke verden til ramadan.
- Baldur's Gate-serien - Da eneren kom var grafikken i spillet helt ufattelig. Den er ikke like imponerende nå, men resten står seg bra den dag i dag. Stor verden, masse å gjøre, interessant hovedplott.
- Fallout-serien og Planescape: Torment - Har jeg ikke spilt nok til å si noe om, men jeg vet de er bra, for faen. Ikke klag over at jeg ikke har dem med. Nisser.
- System Shock 2 - Dersom det finnes noe spill som er skumlere enn dette, vær så snill og ikke fortell meg om det. Lyddesigneren på System Shock 2 fortjener at "Scariest Game Sound Work Ever, Oh Holy Shit What Was That Noise?"-prisen blir opprettet, ettersom han hadde vunnet den glatt.
#1: Deus Ex - Folk som kjenner meg bare bittelitt vet at Deus Ex er spillet som har æren av å være mitt ubestridte favorittspill. En elegant interface, en kongebra historie, voiceovers som oscillerer mellom ypperlig og komisk dårlig, meget omfattende scripting, svært fleksibelt gameplay, nu-retro soundtrack, den mest omfattende namedroppingen jeg har sett i et dataspill og en badass kis med solbriller gjør Deus Ex til et soleklart valg for connoiseurer. Jeg vet ikke helt hvorfor, men hver gang jeg spiller gjennom Deus Ex ender jeg opp med en kis som har max på Hacking og Rifles, og med en sniperrifle som ville gitt Leon runkemateriale for et år fremover. Rart, det der.
Velvel, det var alt. Nå kan dere sitte der og skamme dere over at dere ikke har like fet liste som meg.
De RPG-ene jeg har digget mest så langt er vel noe slikt som disse:
- Lords of Midnight 3: The Citadel - Dette kom ut på PC da jeg var en wee lad, og den (da) imponerende 3D-grafikken samt at spillet gikk i fullstendig realtime (spilte du om dagen var det dag, spilte du om høsten var det høst) imponerte stort. Klisje-plott deluxe, men det var da fett da jeg var liten. Merk dog at dette spillet har fått omtaler som er omtrent like entusiastiske som en KrF-er på Gay Parade, så jeg har overhodet ingen planer om å spille det igjen. Følte likevel at det fortjener en plass her, siden jeg likte det så godt da jeg var liten.
- Ultima VIII: Pagan - Også en barndomssynd. Jeg er klar over at dette blir betraktet som det mest ræva Ultima-spillet, men da jeg var ung og dum gjorde den enormt velgjorte grafikken (den er fortsatt fet den dag i dag) og det rimelig mørke plottet (spillet starter med en ganske usubtil halshugging) stort inntrykk. Forøvrig det første RPG-et jeg kan huske som lot deg bruke nøkkelring.
- The Legend of Zelda - Hold kjeft om at dette ikke er et rollespill, for da jeg var ung (flere som aner en trend her?) var Zelda det ultimate innen hardcore rollespilling. Ikke vet jeg hvor mange liv Ganon har, men jeg er iallefall ansvarlig for at han har mistet et tjuetall av dem.
- Neverwinter Nights - Ikke så mye på grunn av selve spillet, egentlig - mer på grunn av de sublime expansionpakkene og online-mulighetene. Kampanjen i originalen er rimelig blodfattig (med noen få hederlige unntak), men oppfølgeren i Shadows of Undrentide har gitt meg noen av de feteste mulighetene for å virkelig forme figuren min i et spill jeg noensinne har vært borti. Dessuten er det fett å spille som Shadowdancer med to katanaer som våpen.
- Chrono Trigger - Musikken og stemningen i dette spillet skal godt gjøres å overgå. Historien er sånn ca. den mest storslagne noensinne; du fiser rundt i tiden og forårsaker og forhindrer alternative fremtider og fortider fra å skje ettersom det passer. Minuspoeng for å benytte seg av CRPG-klisjé #140, dog; at den superultimate badguyen mister alle de fete evnene sine når han blir med i partyet ditt.
- The Elder Scrolls: Morrowind - Dette spillet kunne like gjerne hett "Det Virkelige Liv: Generisk Fantasiverden" eller noe slikt. For dersom du kan se for deg en generisk fantasikarakter og de tingene han eller hun kunne ha gjort i en generisk fantasiverden er sjansene svært gode for at du kan gjøre det i Morrowind. Attpåtil er det med en historie som ikke er så halvgæærn. Nei, nå står ikke verden til ramadan.
- Baldur's Gate-serien - Da eneren kom var grafikken i spillet helt ufattelig. Den er ikke like imponerende nå, men resten står seg bra den dag i dag. Stor verden, masse å gjøre, interessant hovedplott.
- Fallout-serien og Planescape: Torment - Har jeg ikke spilt nok til å si noe om, men jeg vet de er bra, for faen. Ikke klag over at jeg ikke har dem med. Nisser.
- System Shock 2 - Dersom det finnes noe spill som er skumlere enn dette, vær så snill og ikke fortell meg om det. Lyddesigneren på System Shock 2 fortjener at "Scariest Game Sound Work Ever, Oh Holy Shit What Was That Noise?"-prisen blir opprettet, ettersom han hadde vunnet den glatt.
#1: Deus Ex - Folk som kjenner meg bare bittelitt vet at Deus Ex er spillet som har æren av å være mitt ubestridte favorittspill. En elegant interface, en kongebra historie, voiceovers som oscillerer mellom ypperlig og komisk dårlig, meget omfattende scripting, svært fleksibelt gameplay, nu-retro soundtrack, den mest omfattende namedroppingen jeg har sett i et dataspill og en badass kis med solbriller gjør Deus Ex til et soleklart valg for connoiseurer. Jeg vet ikke helt hvorfor, men hver gang jeg spiller gjennom Deus Ex ender jeg opp med en kis som har max på Hacking og Rifles, og med en sniperrifle som ville gitt Leon runkemateriale for et år fremover. Rart, det der.
Velvel, det var alt. Nå kan dere sitte der og skamme dere over at dere ikke har like fet liste som meg.
