[NX] Zelda: Breath of the Wild
- Trådstarter Agradula
- Startdato
Fin video om våpen Thinaran, mange argumenter jeg ikke har tenkt over rent spilldesign-messig, selv synes jeg denne videoen bedre fanger min positive opplevelse av våpnene i BotW:
Den andre filmen har jeg sett før, og virker som om gamer-anmeldelsen har bekreftet hans mistanke om klaginga på de åpne områdene i spillet.
Den andre filmen har jeg sett før, og virker som om gamer-anmeldelsen har bekreftet hans mistanke om klaginga på de åpne områdene i spillet.
#denfølelsen når du bare får 20 timers underholdning ut av spillet du har kjøpt. Ellers: Man kan fortsatt ikke gjøre alle til laks, news at eleven.
Selv kjøpte jeg meg hus i går. Utforska også Akkala, og fikk flashback av beste sort til World of Warcraft. Det er verdt å merke seg at jeg spilte 90% av de to årene jeg spilte WoW mutters aleine, opptatt med å utforske verdenen. Knæsa en viss labyrintøy også. Fikk endelig nytte av labyrinttipset. Jeg slutter forøvrig ikke å la meg imponere over... det aller meste, egentlig. For eksempel at sånn cirka alle som prøver seg på labyrintøya kommer til å ha et fiks ferdig kart over selve labyrinten før de kommer dit... og at det kartet kommer til å være mer til hinder enn til hjelp. Sånn ellers synes jeg fortsatt våpnene som knæser så fort er mye av moroa, det er artig å planlegge og leite etter nye våpen, eventuelt flere av ett du liker. De jeg liker best å bruker er ikke en gang sjeldne; Iron Sledgehammer og Double Axe. De gjør nesten ikke noe skade, men dæsken så artige de er. Har forøvrig to Great Flameswords og to Great Frostswords til det kommer noe skikkelig hissig, og regner med de blir brukt opp omtrent akkurat i tide til at jeg får noe nytt og artig. Regner med å ta turen til Eldin i dag (funfact: en av kidza i barnehagen til unga mine heter Eldin, synd at ikke tvillingbroren hans heter Lanayru eller noe), og så er man vel omtrent halvferdig.
Selv kjøpte jeg meg hus i går. Utforska også Akkala, og fikk flashback av beste sort til World of Warcraft. Det er verdt å merke seg at jeg spilte 90% av de to årene jeg spilte WoW mutters aleine, opptatt med å utforske verdenen. Knæsa en viss labyrintøy også. Fikk endelig nytte av labyrinttipset. Jeg slutter forøvrig ikke å la meg imponere over... det aller meste, egentlig. For eksempel at sånn cirka alle som prøver seg på labyrintøya kommer til å ha et fiks ferdig kart over selve labyrinten før de kommer dit... og at det kartet kommer til å være mer til hinder enn til hjelp. Sånn ellers synes jeg fortsatt våpnene som knæser så fort er mye av moroa, det er artig å planlegge og leite etter nye våpen, eventuelt flere av ett du liker. De jeg liker best å bruker er ikke en gang sjeldne; Iron Sledgehammer og Double Axe. De gjør nesten ikke noe skade, men dæsken så artige de er. Har forøvrig to Great Flameswords og to Great Frostswords til det kommer noe skikkelig hissig, og regner med de blir brukt opp omtrent akkurat i tide til at jeg får noe nytt og artig. Regner med å ta turen til Eldin i dag (funfact: en av kidza i barnehagen til unga mine heter Eldin, synd at ikke tvillingbroren hans heter Lanayru eller noe), og så er man vel omtrent halvferdig.
Skjønner at tunga er i kinnet her, men det må da være lov å forvente at et spill holder koken i den tiden det tar å fullføre.
(Hvis spillet ditt tar 50 timer å fullføre, bør hver eneste time føles meningsfylt. Hvis ikke er det spillutviklerens ansvar å stramme det inn, synes jeg.)
Har bare spilt BOTW noe sånt som 6-7 timer så langt, så jeg vet ikke hvor jeg faller på skalaen, men det var i hvert fall en fornuftig argumentert anmeldelse – selv om jeg lurer på hvorvidt presset for å fullføre kan ha farget opplevelsen noe.
(Hvis spillet ditt tar 50 timer å fullføre, bør hver eneste time føles meningsfylt. Hvis ikke er det spillutviklerens ansvar å stramme det inn, synes jeg.)
Har bare spilt BOTW noe sånt som 6-7 timer så langt, så jeg vet ikke hvor jeg faller på skalaen, men det var i hvert fall en fornuftig argumentert anmeldelse – selv om jeg lurer på hvorvidt presset for å fullføre kan ha farget opplevelsen noe.
Nei. Ethvert spill - enten det er åpen-verden eller noe annet - baserer seg på en løkke med opplevelser som gjentas så lenge man gidder å spille, og som kontinuerlig blir rekontekstualisert etter hvert som man kommer seg videre i spillet. Hvis man skal leke virkelig deilig kan man sikkert skrive en oppgave hvor man beregner idealkurven for utfordringer, sceneskifter osv., men jeg håper du skjønner hva jeg mener her; opplevelsen ved 50-timersmerket er i hovedsak den samme som ved 20-timersmerket, bare i nye kontekster.
Jeg har spilt samtlige referanser han kommer med i løpet av teksten, og kjøper ikke at de gjør dette på en veldig annerledes eller kvalitativt bedre måte enn Breath of the Wild; snarere tvert imot synes jeg designerne hos Nintendo har introdusert en motstand i flere av de etter hvert velkjente grunnmekanikkene på en elegant måte (utholdenhetsmåleren og våpnene som er laga av glass og håp) som stiller krav til spilleren på en måte som gjør at du nettopp ikke kan sose rundt helt planløst som i f.eks. Assassin's Creed. At man ikke liker dette er så klart helt gangbart, men argumentet hans koker ned til at andre spill gjør de samme tingene bedre fordi de gjør de samme tingene bedre. Det er ikke gjort noen forsøk på å analysere det anmelder har brukt 50 timer på, ut over at "dette likte jeg å drive med i 20 timer men så ble jeg plutselig lei og likte det ikke på langt nær like godt de neste 30 timene". Da lurer jeg på hva han tenkte på i løpet av de første tjue timene, og igrunn de neste tredve også, men det blir ikke nevnt. Tingene han trekker fram som negative tør være åpenbare lenge før tjuetimersmerket.
Igjen er det helt innafor å ikke synes Breath of the Wild er det beste siden rista brød, men det er liksom lettere å ta itu med argumentene til 'n Jim enn 'n Gamer.no rett og slett fordi førstnevnte faktisk har tenkt litt gjennom hva han egentlig mener. Jeg får aldri noe tak på hvorfor det plutselig kom et punkt for hr. .no hvor formelen ikke lenger holdt vann, eller snarere hvorfor den overbeviste ham så lenge som tjue timer hvis det først var så store mangler.
Jeg har spilt samtlige referanser han kommer med i løpet av teksten, og kjøper ikke at de gjør dette på en veldig annerledes eller kvalitativt bedre måte enn Breath of the Wild; snarere tvert imot synes jeg designerne hos Nintendo har introdusert en motstand i flere av de etter hvert velkjente grunnmekanikkene på en elegant måte (utholdenhetsmåleren og våpnene som er laga av glass og håp) som stiller krav til spilleren på en måte som gjør at du nettopp ikke kan sose rundt helt planløst som i f.eks. Assassin's Creed. At man ikke liker dette er så klart helt gangbart, men argumentet hans koker ned til at andre spill gjør de samme tingene bedre fordi de gjør de samme tingene bedre. Det er ikke gjort noen forsøk på å analysere det anmelder har brukt 50 timer på, ut over at "dette likte jeg å drive med i 20 timer men så ble jeg plutselig lei og likte det ikke på langt nær like godt de neste 30 timene". Da lurer jeg på hva han tenkte på i løpet av de første tjue timene, og igrunn de neste tredve også, men det blir ikke nevnt. Tingene han trekker fram som negative tør være åpenbare lenge før tjuetimersmerket.
Igjen er det helt innafor å ikke synes Breath of the Wild er det beste siden rista brød, men det er liksom lettere å ta itu med argumentene til 'n Jim enn 'n Gamer.no rett og slett fordi førstnevnte faktisk har tenkt litt gjennom hva han egentlig mener. Jeg får aldri noe tak på hvorfor det plutselig kom et punkt for hr. .no hvor formelen ikke lenger holdt vann, eller snarere hvorfor den overbeviste ham så lenge som tjue timer hvis det først var så store mangler.
Jeg tror det er en prosess som går fra å lære seg systemet, så etter 20 timer få skikkelig fete våpen … som også blir ødelagte, og så til slutt akseptere det. Enda en Major Test of Strength? Vel, da går det fort et Great Thunderblade og sånn er det bare. Det er underkommunisert at våpen som ligger i overworld også respawner ved en Blood Moon, så du kan merke dem av på kartet og så hente dem på nytt hvis du absolutt må (jeg gidder ikke). Og når fiender allerede respawner og de ikke lenger vokter en kiste … vel, pick your battles.
Ellers da? Digital Foundry har pixel counta nok til å finne ut at spillet skalerer oppløsningen etter stressnivå på motoren. Utviklerne av Fast RMX har (som sikkert er nevnt før) prata om at det er et firmware-problem på Switch just nu som kødder til denne prosessen, så da er det kanskje håp for hakket sløyere bildeoppdateringsfrekvens på horisonten!
Lett å nikke til dette.
Anmeldelsen hos Gamer burde gått grundigere til verks når konklusjonen blir såpass drastisk, og jeg er ganske sikker på at jeg er dypt uenig med anmelder siden mine kriterier later til å være annerledes enn hans – men han nevner da spesifikke ting. Og selv om disse er åpenbare før tjuetimersmerket, er det vel ikke SÅ vrient å tenke seg at det tar en stund fra de er synlige, til de tar knekken på spillgleden?
Og
Som sagt, jeg er ganske sikker på at min oppfatning her er helt annerledes enn Andreas', men dette er da brukbar argumentasjon? En av de klassiske fellene for åpen-verden-spilldesign er jo at man har en diger verden, men lite genuint interessant å foreta seg der, så hvis kjernespilløkkene ikke helt sitter hva gjelder BOTW for Andreas, så er det klart at det kan suge lufta ut av ballongen.
Som nevnt er det fristende å ønskje seg en strammere anmeldelse når man først velger å være kontroversiell, men denne står likevel greit plantet i Godt til Meget-land for min del.
Anmeldelsen hos Gamer burde gått grundigere til verks når konklusjonen blir såpass drastisk, og jeg er ganske sikker på at jeg er dypt uenig med anmelder siden mine kriterier later til å være annerledes enn hans – men han nevner da spesifikke ting. Og selv om disse er åpenbare før tjuetimersmerket, er det vel ikke SÅ vrient å tenke seg at det tar en stund fra de er synlige, til de tar knekken på spillgleden?
Og
Som sagt, jeg er ganske sikker på at min oppfatning her er helt annerledes enn Andreas', men dette er da brukbar argumentasjon? En av de klassiske fellene for åpen-verden-spilldesign er jo at man har en diger verden, men lite genuint interessant å foreta seg der, så hvis kjernespilløkkene ikke helt sitter hva gjelder BOTW for Andreas, så er det klart at det kan suge lufta ut av ballongen.
Som nevnt er det fristende å ønskje seg en strammere anmeldelse når man først velger å være kontroversiell, men denne står likevel greit plantet i Godt til Meget-land for min del.
Brukte det ene greie flammesverdet i dag, akkurat i tide til å få et nytt fra det som ganske åpenbart var en Dark Souls-referanse. Ringen er sluttet, eller noe.
Du har blitt blaut siden de harde spillanmelderdagene, ass.
Det der er eksakt hva jeg tenkte på da jeg kom med "ganske åpenbart lenge før tjue timer har passert"-innvendingen min. For eksempel har jeg også tenkt over at jaggu var det lite faktisk innhold her, gett. Det var hva som trigga flashbacket til World of Warcraft, serru; det er også et spill hvor du, hvis du spiller aleine, må gampe rundt til krampa tar deg over stort sett tomme sletter, med spredte høynivå-fiender du må velge om du skal gamble på å angripe.
Greia er den at å bruke tid på akkurat det der - å utforske en håndlaget verden med svært sporadiske landemerker og interessante ting - er en spillopplevelse jeg er skikkelig glad i. Breath of the Wild er blant annet den offline-versjonen av World of Warcraft jeg har ønska meg i mange år, og jeg koser meg enormt med det.
E: Annet konkret eksempel: Snubla over en ny variant av Octoroks på sida av dævvingfjellet før i kveld. Fant tre ulike måter å myrde dem på bare for moro skyld. Det er sånne ting som plasserer Breath i en egen divisjon for min del.
Du har blitt blaut siden de harde spillanmelderdagene, ass.
Det der er eksakt hva jeg tenkte på da jeg kom med "ganske åpenbart lenge før tjue timer har passert"-innvendingen min. For eksempel har jeg også tenkt over at jaggu var det lite faktisk innhold her, gett. Det var hva som trigga flashbacket til World of Warcraft, serru; det er også et spill hvor du, hvis du spiller aleine, må gampe rundt til krampa tar deg over stort sett tomme sletter, med spredte høynivå-fiender du må velge om du skal gamble på å angripe.Greia er den at å bruke tid på akkurat det der - å utforske en håndlaget verden med svært sporadiske landemerker og interessante ting - er en spillopplevelse jeg er skikkelig glad i. Breath of the Wild er blant annet den offline-versjonen av World of Warcraft jeg har ønska meg i mange år, og jeg koser meg enormt med det.
E: Annet konkret eksempel: Snubla over en ny variant av Octoroks på sida av dævvingfjellet før i kveld. Fant tre ulike måter å myrde dem på bare for moro skyld. Det er sånne ting som plasserer Breath i en egen divisjon for min del.
Sist redigert:
