Begynte å merke meg at jeg egentlig sjeldent hadde lyst til å spille videre, men at det var veldig vanskelig å slutte når man først begynte og at det var snodig avslappende, nesten et slags Mindfulness-spill, men så satte jeg meg ned for å ta min første hule igår og det var litt av en berg- og dalbane. Har veldig lyst til å spille videre nå. Lurte på om "Dark Souls Lite"-ferden dit skulle forestille en hule og et set piece som skjer når man kommer frem bossen, men så kommer den virkelige hulen over det igjen og har en skikkelig retro boss og The Witness-tier puzzles. Spill handler veldig ofte om å følge reglene deres, men i puzzlesene her gjaldt det å pushe mekanikkene veldig langt på kreative måter. Prøvde på mye rart, som å klatre på utsiden av hulen, før alt gikk opp. Hvem enn som har designet det der, vel, jeg beundrer disse menneskene. Hele spillet er fullt av slikt ujålete, genialt design. Nintendo er litt inne på noe med å bruke ingeniører som designere.
Mer generelt synes jeg Breath of the Wild tar videre mye av det jeg har syntes er mest spennende i denne konsollgenerasjonen, som også var med i MGSV og FFXV. Det er at den åpne verdenen blir så stor og fleksibel at områdene kan måle seg med mer lineære design, hva gjelder for eksempel variasjon og hvor tilfredsstillende det føles å krysse dem, istedenfor at det bare er en slags overglorifisert level hub. MGSV, FFXV og Breath of the Wild inkluderer også alle sammen "survival"-elementer, som jeg synes er sykt immersive og digg. Jeg tror "japansk open-world" fort kan bli det store i fremtiden, spesielt nå som det virker som "det moderne, populære WRPG-et" (jf. skuffende Mass Effect: Andromeda, Fallout 4, Deus Ex: Mankind Divided) er på vei mot å havne i samme situasjon som JRPG-er gjorde da PS3-generasjonen begynte, hvor det av ulike årsaker ikke lenger funker å bare prøve å gjøre det "større og bedre".
Har utrolig mye å pirke på med Breath of the Wild da. Jeg synes nesten det er helt usaklig at et spill på dette nivået blant annet skal ha så merkbare slowdowns. Jeg er også litt skeptisk til hvordan mekanikkene er balansert. Det er veldig mange ting å finpusse seg på, som matlaging og hesteridning, men jeg gidder ikke fordi spillet (så langt) ikke er vanskelig nok til å presse meg til det. Jeg liker også tanken på at man ender opp som verdens største badass, men etter bare én hule har jeg fått et ganske drøyt hjelpemiddel. Antageligvis er spillet først og fremst balansert for å være tilgjengelig samtidig som det er krevende også for erfarne spillere, altså er det et slags kompromiss, og det har de egentlig gjort en stellar jobb med. Det blir aldri gammelt å klage på at Nintendo ikke bare lager spill for sånne som meg da ... For spesielt meg er det også irriterende at historien er så KRISE dårlig. Det trenger ikke være så mye av det eller så veldig bra, men det er så kjipt at jeg blir revet helt ut. Jeg synes julenissen med hangglideren og forskerdamen som har krympet seg selv er litt søte og morsomme, for eksempel, men stort sett bare fortsetter og fortsetter det med masse dad jokes på en litt selvbevisst måte som om det sier, "Jaja, ingen bryr seg om historien, men det tar seg ikke ut om jeg ikke snakker litt her så nå snakker jeg litt her, jeg håper du setter pris på at jeg snakker litt her, for hvis du ikke setter pris på at jeg snakker litt her, så er det jo synd at jeg bruker så mye tid på å skrive dette for at du skal sette pris på at jeg snakker litt her."
På en rar måte synes jeg en del slike barneskolefeil og uvante prioriteter nesten gjør spillet bedre da. Det blir litt som om det dukker opp en skikkelig shabby, ubehagelig person og skal være eiendomsmegleren din eller noe, og så tar de plutselig masse crazy grep og får solgt huset for det dobbelt. Det har noe litt sånn Apple-aktig, larger-than-life ved seg, synes jeg.