Boken Dictionnaire Infernal ble skrevet av den franske demonologen og okkultisten Collin de Plancy (f. 1793 el. 94). Han fulgte tradisjonen fra mange tidligere demonologer med å katalogisere demoner etter navn og adelstittel. Boken kom ut i 1818, men versjonen fra 1863 er den best kjente, for der var det lagt til tegninger av enkelte av demonene, basert på nedskrevne beskrivelser. Det er disse tegningene jeg bruker hvis de er tilgjengelige.
Mammon er helvetesprinsen som representerer grådighet, og blir personifisert for første gang i det nye testamentet. "No man can serve two masters: for either he will hate the one, and love the other; or else he will hold to the one, and despise the other. Ye cannot serve God and Mammon." (Matt 6:24, King James-bibelen). "Mammon" er det syriske ordet for rikdom.
Miltons Paradise Lost beskriver en fallen engel som begjærer materiell rikdom over alle andre ting, og de Plancys Dictionnaire Infernal beskriver Mammon som "Helvetes ambassadør til England"(!).
Det sies at Mammon som en guddom er basert på den greske guden Plutus. Plutus, guden av rikdom, var sønn av Demeter (gud av innhøsting) og halvguden Iasion. Han hadde en tvillingbror ved navn Philomelus, som han ikke ville dele rikdommen sin med.
I gresk kunst er Plutus gjenkjennbar ved at han ofte bærer et cornucopia, et overflødighetshorn. Men etterhvert ble Plutus så ofte forvekslet med Pluto, hersker over underverdenen, at de ble til samme guddom. (Jammen han heter Hades! sier dere. Ja, men Hades er det greske navnet, Pluto heter han på latin.) Grunnen var selvsagt veldig like navn, men også det at rikdom ofte kom fra under jorden.
Men hvem vet, kanskje Plutus kommer til å herske over underverdenen på slutten av Solium Infernum?