Noe har skjedd. Jeg har kommet til enden av denne reisen igjennom helvete, jeg har som Dante før meg sett ting ingen burde se, hørt skrik som har skåret ulegelige sår i sjelen min. Og ikke minst, jeg har forsert og tåret i stykker vokterne til helvetes bakgård. La oss se litt tilbake.
Det startet med Hello Kitty, et symbol på barns naivitet og uskyld. Det ble det første, men på langt nær det siste som ble stjålet ifra meg. I utkanten av helvete støttet jeg på denne skapningen som blokkerte veien videre. Det virket ikke mulig å fortsette, men etter å ha hørt på den ensidige musikken til Hello Kitty i Gud vet hvor lang tid klikket det for meg og jeg fylte hodet til katta med 200 kuler. Jeg dømte meg selv og en bro videre åpenbarte seg.
Jeg fortsatte på veien som representerte seg, hjemsøkt av tanker om at jeg burde stanse, snu, gi opp, bare avvike litt fra stien. Men de tankene ble svakere etterhvert som jeg gikk dypere i labyrinten og la igjen mer og mer av meg selv for hver hindring jeg måtte forsere.
Den neste vakten i min vei var King Dedede som utfordret meg til en hukommelses lek med hans død og min tålmodighet som innsats. Tålmodigheten min ble som lovet satt på prøve, men hans død ble for alltid.
Bak neste dør viste det seg at nå ex rex Dedede kun var bikkja til den egentlig vakten. Ryu.
Det som fulgte hører mer hjemme i en sen utgave av Dragonball enn i Street fighter. Himmelen, eller mangelen på en himmel, ble illuminert som om det var fjerde juli av de uendelige prosjektilene våres.
Kampen endte i min favør, selv om Ryu påførte meg store skader. Veien videre var mildt sagt humpete, men jeg var på dette tidspunktet bare en filledukke hengende bak en sykkel på vei ned et fjell. Jeg tok imot mer juling enn jeg hadde godt av, men for meg virket det ikke som noe alternativ å kutte tauet og bli sittende for alltid uten å vite om man hadde klart det som ventet.
Jeg burde nok ha kuttet det tauet.
En stund senere passe forslått og sliten på toppen av en fjellknaus gikk jeg et kjent syn i møte. Et rør fra Mario serien stakk ut i passende størrelse. Jeg gikk full av mot inn i det og når jeg landet på andre siden det virket det i første øyekast at det var nettopp Mario som møtte meg også. Han derimot var det ikke mye å kjenne igjen i. Se for dere Ripley modellene i glassmonter i Alien 4 og dere nærmer dere hva øynene mine ble utsatt for. Å se noe så kjent og kjært så groteskt forvandlet, så perversitert, så voldtatt, det gjør noe med deg. Jeg frøs innvendig når "Mario" snudde seg imot meg og så på meg med sorte hull hvor øynene hans burde vært. Det var ikke mulig å resonnere med utysket, en kamp ble uunngåelig og jeg døde litt hver gang jeg satte en kule i barndomshelten min. Han tålte 300.
Digresjon: Jeg eier, men har ikke fullført Mario Galaxy 1, 2 eller 3D world som en direkte følge av dette.
Etter dette gikk jeg litt i svime noe som passet bra siden neste område minnet om VVVVVV. Jeg fløy opp og ned, frem og tilbake, uten noen store vanskeligheter frem til en styggedom av en versjon av Veni Vidi Vici sto i veien. Bevares, jeg kom meg forbi på et vis, men noen ting er verdt å nevne. Nei forresten, la oss aldri nevne den delen igjen.
Tilslutt endte jeg opp på noen bittesmå plattformer med en ikke akkurat bitteliten Biollante foran meg. Her innså jeg at ingenting slapp unna. Alt jeg noensinne har likt eller hatt følelser for må ødelegges før denne ferden ville ta slutt.
Jeg sto stille noen sekunder og kjente på minnene fra barndommen fra den gangen jeg kom over et Godzilla maraton på Canal+, vel vitende at det kom til å bli siste gang jeg kunne holde de kjært, at de kom til å bli skrevet over av det som kom til å skje i det jeg avfyrte det første skuddet. Jeg løftet pistolen småskjelvende, tok et dypt pust og smelte av startskuddet for en kamp som ville legge en by i ruiner.
Når alt som var igjen av Biollante minnet om en blanding av kjøttdeig og gelè gikk jeg videre. Fargene ble borte fra verden og jeg slet meg vei forbi hindringer i gråtoner som kom ut av intet. Minnene er svake om dette området, et blekt og trist landskap, men med en trykkende atmosfære. Jo lengre jeg gikk jo sterkere ble en illevarslende følelse om at jeg gikk til min undergang. Jeg holdt pistolen pistolen klar i det jeg så grønt gress i horisonten. Det jeg ikke så var et blått pinnsvin som kom i hundre og helvete i mot meg. Nedslått men ikke utslått kommer jeg meg opp igjen og ser til min overraskelse at det er Sonic som vokter porten videre. La oss få en ting klart, jeg har aldri likt Sonic, og Gud hjelpe meg jeg kommer ikke til å like han noensinne etter det som fulgte.
Det blir straks klart at denne kampen ikke var rettferdig og ikke kunne vinnes med ferdigheter alene. Bedøvet som jeg var av de fleste følelser lot jeg den ene følelsen som hadde vokst seg til et glefsende monster ta kontroll. Jeg lot et hav av hat skylle over meg i det jeg sto opp mot Sonic i det som ble en kamp for evigheten. Vi kjempet i dager, uker, måneder, uten hvile, uten tanker på noe annet enn det neste skuddet, det neste hoppet, det å endelig gjøre slutt på rivalen.
Jeg tømte meg selv i denne kampen. Når Sonic til slutt stoppet opp og knelte over hadde jeg forsøkt å drukne han i et hav av hat, klar som Ahab til å spidde han hvis han forsøkte å komme seg til overflaten. Men hatet var forlengst fordampet og vi sto som to forvitrede trær i en ørken og slo mot hverandre når han tilslutt knakk sammen.
Tilbake sto jeg. En svak ettermiddagsskygge av mitt tidligere jeg. Jeg tråkket videre og ankom kjente omgivelser. I Castlevania var jeg ingen fremmed og jeg kunne sette opp hastigheten. I det jeg forlot borgen hadde jeg kommet meg tilbake i både form og humør. Men problemer oppsto samme øyeblikk jeg hoppet fra borgen. Jeg landet i et skip jeg kjente igjen fra Gradius og til min forferdelse kom jeg på at jeg sugde i Gradius når jeg var liten. Jeg hadde ikke blitt bedre med årene.
Pulsen min steg til faretruende nivåer i det jeg samlet power-ups og prøvde å finne riktig rekkefølge å aktivere de i. Fart. Fart. Fart. Mer skytekraft. Mer skytekraft. MER SKYTEKRAFT. Jeg kan med hånden på hjertet ikke fortelle hvordan jeg overlevde det som virket som uendelige bølger med fiender som skyllet over meg. Jeg husker bare små glimt av meg desperat skytende på alt som bevegde seg, og når jeg tilslutt ikke orket å avfyre mer og lot kruttrøyken sive avgårde, kunne jeg se meg selv parkert foran nok en borg alene og forlatt. Vel inne i borgen møtte jeg Simon Belmont som advarte meg om farene som ventet. Jeg takket for advarselen, men fortalte at ruten min allerede var lagt og satte kursen videre inn mot mørket. Jeg fikk tak i en fakkel og endte opp i et tårn hvor en avgrunn for vid til å hoppe over hindret meg. Frustrert kastet jeg fakkelen ned i avgrunnen. Jeg så på fakkelen falle lengre enn langt, men plutselig traff den noe stort, hvitt og kuleformet. Det virket som om den hvite kulen begynte å rotere idet jeg innså dårskapen min og to gigantiske gule øyne stirret på meg fra avgrunnen.
Skeleton King reiste seg overraskende raskt og ga meg en skyllebøtte uten like for å forstyrre han. Før jeg fikk ytret en eneste stavelse (jeg hadde tenkt å beklage, jeg lover) slo lynet ned foran meg akkompagnert av flere ildkuler, skjelletter, steiner, sagblad og pigger. På dette tidspunktet var det ikke tid til noe annet enn å kjempe eller dø. Kampen var over i det jeg kastet meg unna det siste han hadde å by på og plasserte noen velplasserte kuler i pannebrasken hans. Han hadde forberedt noen feller i tilfelle han skulle dø, men refleksene mine reddet meg atter en gang.
Områdene jeg fortsatte i var i mangel av et bedre ord rett og slett skrullete. Tilfeldige ting var satt sammen i tilfeldig rekkefølge og det var vanskelig å si om jeg gjorde noen fremgang. Men jeg fortsatte som alltids. Jeg endte opp med å se noe gjenkjennelig et stykke unna og satte kursen mot det. Jeg klarte ikke å plassere hvor jeg hadde sett porten tidligere i det jeg karret meg i vei mot den, men jeg ville snart angre veien jeg valgte.
Megaman. Å Gud hvorfor tester du meg på denne måten! Jeg har nevnt denne kampen tidligere og det var her jeg var nærmest å miste alt håp. Hvis jeg husker riktig så var jeg fanget i denne helvetes kampen i tre måneder, noe som tæret alvorlig på det lille som var igjen av tålmodigheten min. Vi lar det være med at jeg drepte han. Jeg drepte han godt.
Blodtørsten min var til å lukte i det jeg forlot Megaman og kompani i en orgie av avkappede lemmer og innvoller. Jeg ankom en kort tid etter en øy hvor Shang Tsung ventet på meg i den klassiske Pit arenaen. Fortsatt full av adrenalin og hat etter forrige kamp brøytet jeg meg vei igjennom han (bokstavelig talt, stygg sak egentlig, men i sann Mortal kombat ånd må sies) for så å ende opp i himmelen i Kid Icarus sin verden. Jeg fortsatte korstoget mitt og massakrerte meg igjennom himmelverdenen hvor jeg endte opp på en fjelltopp langt over skyene.
Den neste vokteren i min vei var ingen ringere enn Ganon! Dessverre for han var jeg kjent med alle triksene han hadde på lager og etter en times tid måtte han innse at en pistol kan være like farlig som et sverd eller insektsnett.
Etter en stund med oppturer blir jeg bokstavelig talt slått i bakken i det jeg forsøker å komme videre over fjellene. Fargene og fiendene forteller meg at dette området tilhører Ninja Gaiden som jo ikke kan være bra. Og det var det heller ikke. Hvert lille skritt fremover kostet meg dypt, og når Ryu Hayabusa hilset på i form av en bullet hell lek med ninjastjerner sank motivasjon ytterligere. Men jeg fortsatte.
Etter tid og stunder klarte jeg å stikke av og fant en liten grønn flekk med gress å lufte tærne i. I det jeg senket skuldrene og lukket øynene hørte jeg lyd jeg ikke har hørt siden sist jeg spilte Pokemon Rød for mange herrens år siden. Jeg åpnet øynene og fant meg selv i en bøtte med bæsj.
Definisjon på å være i en bøtte full av bæsj: Å havne i en Pokemon kamp når du er lvl 3 med 1 HP VS en lvl 9000 MissingNO med 300 i HP.
Fun facts om MissingNO:
http://en.wikipedia.org/wiki/MissingNo.
Dette er den desidert mest random kampen jeg noensinne har opplevd. MissingNO har en bråte forskjellige angrep og jeg er sikker på at hvis du er uheldig med rekkefølgen så er du fucked uansett hva faen du finner på. Noe som er enda mer uheldig er at RNG Guden konsekvent rævkjørte meg til de grader hver gang jeg fikk til noe som helst.
Denne kampen burde begraves i haug med radioaktiv møkk for aldri å nevnes igjen. Makan!
Eneste grunnen til at jeg kom meg videre var en plutselig bølge med flaks.
HAHAHAHAHAHA!!!!!
Nå er humøret og motivasjonen tilbake på topp! Jeg kan såvidt se siste borg og jeg tar bena fatt og løper igjennom en ørken full farer uten å bli svett engang.
Siste hinder før sisteboss! Jeg fikk ikke ta bilder fra innsiden, men jeg kan røpe såpass at det var flust med pigger. Åh herre så mange pigger.
Jeg klatrer de siste trinnene og finner meg selv på toppen.
Her står jeg ved veiens ende. Det har tatt meg to år og tre laptoper, men her står jeg. Ved toppen av mitt Everest. Foran meg er et siste stup med min Moby Dick ventende i bunn . Et fall som jeg frykter vil påføre meg smerter av en annen dimensjon hvis jeg spiller med og lar meg selv falle. Et siste oppgjør mot en boks frokostblanding før jeg kan si meg fornøyd. Jeg må si at jeg vurderer å stanse her, stikke tilbake til start og ta en Crestfall warrior (NPC i starten av Dark souls)...
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
..............................Fuck it,
I WANNA BE THE BOSHY!
La oss gjøre dette Solgryn!
...To be continued?