Harde spill for harde menn

Scary Paladin

Ukjent herremann
Grattis! Sånn ellers har Boshy en ny boss du kan drepe. Forslag til neste spill du bør leke med sier du? I wanna kill the kamilia 2, glhf.
 
JEG BANKET SONIC!!!!!! (i boshy)



Jeg er på gråten, jeg har så vondt i venstrearmen min nå at det ikke er det spor morsomt. Jeg har nå brukt nesten tre måneder på å komme meg videre, og jeg har brukt hele den siste uka til å intenst feile mot han igjen og igjen. Har spilt rundt 5 timer dagen denne uka, og etter tre dager klarte jeg å gjennomsnittlig overleve 20 sekunder i motsetning til 10 i starten. I forgårs klarte jeg for første gang å overleve alle angrepene hans så han startet angrepene på nytt.
Og de angrepene.... de fleste av dere har sikkert sett videoen som jeg postet på forrige side, men man kan ikke fatte hva det innebærer å stå på den lille plattformen og ha mer enn 10 input i sekundet i de 90 pluss sekundene som kampen varer. Hjertet mitt hamrer nå. Jeg lovet meg selv to ting mens jeg har forsøkt på dette helvetet. 1: Jeg skal sende en bæsj i posten til Jesper som har laget dette spillet. 2: Jeg skal lage en video hvor jeg tar denne kampen på nytt med lyd på tastaturet. Jeg gjorde det med Mario kampen på et tidspunkt, og jeg syntes iallefall det var festlig å høre den sinnsyke rattlingen på tastaturet som må til. Må vente til jeg kommer til neste boss hvor det er en teleport, men det skal gjøres.

Jeg har brukt ufattelig lang tid på denne kampen, og hovedårsaken er tilfeldighetene som oppstår. ALT er tilfeldig, og er man uheldig, så er det ikke stort man kan gjøre. Etter en stund får man en viss kontroll, men Sonic gjør som han vil mesteparten av tiden. Etterhvert resignerte jeg og realiserte at det var opp til skjebnen om jeg noensinne kunne meg videre og bare kjørte på. Og til slutt,var det verdt det? Hell yeah!
 
Fikk pakke i dag, hva kan det være?



Jo, det er en samleutgave av det etterlengtede Battlekid 2!



Spillet kan skryte av å ha mer enn 650 rom, over 20 forskjellige fiender, 13 bosser, 3 spesial verdener, og ikke minst en innebygd death counter! Hvis ikke det er en pekepinn på hvor vanskelig det er vet ikke jeg. Let the rage commence!

PS: En liten oppdatering på Boshy fronten. Jeg har omsider kommet til boss nr 6, the skeleton king. Det eneste jeg hadde virkelig problemer med før han var et Gradius segment fra helvete. Så ting skjer, kanskje jeg kommer igjennom det på denne tiden neste år!
 
Satan, i dag brakk jeg dokosten mens jeg prøvde å skrape vekk noe som minte mest om brunt lim av skåla. Ikke ble dritten (pun intended) borte heller. Klagde til fruen og ba henne kjøpe ny kost til i morgen, for da skal det prompes hardt!

Err... ser nå at jeg er på helt feil side av forumet, men lar det stå så de nye medlemmene får se hva de går glipp av i GPP* avdelingen av forumet (skriv 20 vettuge innlegg folkens så kan også dere dele toalettbesøkene med resten av gjengen).

Harde spill for harde menn ja. Det er vel tre spill jeg har dillet litt med siden forrige oppdatering, og jeg kan vel trygt si at når det går så lenge uten at jeg skriver noe her så er det mest pga manglende progresjon. Jeg har ikke gitt opp noe som helst skal dere vite, men tvert imot gitt meg selv flere utfordringer. De skal jeg komme tilbake til, men først en liten oppdatering på hvor jeg er i I wanna be the Boshy.

Jeg forlot dere sist når jeg nettopp hadde ankommet The skeleton king, en ikke så fryktelig vanskelig kar, men dog en av de mest trollete. Kampen i seg selv byr på ting man har overkommet mang en gang tidligere på dette tidspunktet. Litt memoriserings, litt split time reflex dodging, og en dæsj pixel perfekt hopping mot slutten. "I`ve had worse" tenkte jeg mesteparten av tiden han rævkjørte meg, og death counten kunne man stille klokka etter. heh, som flere vet har jeg runda dette på easy, som virkelig er easy bare å teste ut, men av en eller annen grunn (whisky, MYE whisky) har jeg klart å fortrenge stort sett hele spillet. Etter usle 646 forsøk dreper jeg pikken og følgende skjer:

Skip til 1:25 og gjett hva som traff meg, neida bare GJETT!!


Vel vel så sånn var det. De neste segmentene braste jeg igjennom relativt greit, relativt som i at jødene klarte seg relativt greit igjennom holocaust. Og så. Og så møtte jeg Megaman, og han har et jævla party i boss rommet. Electroman, bombman sammen med quickman, skullman etc, har gjort livet surt de to siste månedene og jeg kommer nok til å ringe inn jula med jævlene om jeg ikke skjerper meg drastisk. Kommer nok til å skrive mer om de gutta her i tiden som kommer så jeg får gå videre.

Rogue Legacy ble nevnt som et raeg inducing spill, så jeg var snar om å anskaffe det, men det er strengt tatt kun et koselig og gjennomført plattformspill. Har ikke så mye å si om det egentlig, er på NG+5 nå og tror jeg kommer til å la det være med det. Anbefales sterkt for alle og enhver egentlig.

CloudBerry kingdom. Noe som husker det? Det ble kun nevnt i forbifarten her hvis jeg husker riktig, men det klarte selvfølgelig å feste seg i den skadde hjernen min og jeg begynte på det for to uker siden. Her er en påminnelse:


Men jeg har ikke kun begynt å på det, jeg har faktisk rundet det. Det har seg slik at det er et leaderboard på dette spillet, og hvis jeg ikke dør så i forsøket så vil jeg være å se på top 10 overall rankingen om ikke så lenge. DET er målet mitt med dette sjarmerende spillet. Oppdateringer kommer fortløpende, ønsk meg lykke til!

*GPP=generell pisspreik
 
Nå har jeg vondt i nakken og underarmene, noe som bruker å være et godt tegn på å gi seg. Ble plaget av noen kramper i høyre underarm av litt vel mye CloudberryKingdom når jeg var på jobb sist, så greit å ta det rolig. Uansett så har det i det siste gjeldt nevnte spill og jeg må si meg rimelig fornøyd med progresjonen. Jeg er haglegnomen på steam og PSN for de som ikke vet det, og som dere ser klarte jeg det ene delmålet mitt i dag, nemlig å passere Pwnee Studios som står bak spillen!

 
Jeg har litt vondt i fingre og armer nå så jeg skal forsøke å holde det kort. Jeg tørket nettopp gulvet med Megaman i
I wanna be the Boshy etter å ha dedikert den siste uka til formålet! Jeg har kjørt noen maraton økter på fem+ timer daglig noe som kan alt annet enn anbefales når det er buttonmashing 99% av tiden. Autofire hører ikke hjemme i denne tråden for å si det slik.
For å gå litt tilbake i tid så knakk jeg endelig koden til Skullman rundt klokken seks i dag tidlig, fire timer inne i dagens økt. Pulsen min steg på en måte jeg ikke har opplevd siden Sonic, men jeg måtte gi tapt for ildkulene til dragen. Etter dette klarte jeg de tre første nesten konsekvent, og døde kun ni av ti ganger mot Skullman! Dette gjorde at jeg ble bekjent med angrepsmønsteret til dragen etter tid og stunder. Klokken åtte måtte jeg legge inn årene og sove litt før jeg satt i gang igjen rundt kl tre nå i ettermiddag. Det sære er at etter å ha brukt så lang tid dette er at jeg fortsatt syntes det er gøy, og selv om jeg til tider vifter med armene og skriker inni meg til PCen som en fotballsupporter så er det aldri snakk om å gi opp.
For kollegaene mine er det alltid stor underholdning da jeg som oftest spiller de hardeste spillene uten lyd og deltar i samtaler som om ingenting. Utenom en øyerykning til tider selvsagt.

Jeg fikk tatt en prt creen, men som det demoniske spillet det er, ble det selvfølgelig blurry. Skjermen rister så mye i deler av kampen... "Boshyman" er forøvrig achievementen for å slå Megaman, jeg fikk også en for å speedrunne han.



Ellers har jeg ikke gjort så mye spennende på harde spill fronten. Jeg har karret meg opp på 21 plass på verdens rankingen i Cloudberry Kingdom og jeg har noen andre og tredje plasser på diverse moduser. Blir å spilles mer i tiden som kommer.
 
Witwix har satt ny any% verdensrekord i I Wanna be the Boshy :brainfuck:


PS: Han har også satt en 100% rekord du kan se på twitch siden hans.
 
 
Så ja, på dette tidspunktet kan dere vel gjette hva jeg har bedrevet tiden med. Har jeg spilt det nye smash bros eller kanskje Bayonetta 2? Nei selvfølgelig ikke, jeg er fortsatt hjerneskadet og sliter meg igjennom I Wanna be the Boshy. Jeg har gjort fremskritt da (sier jeg mens jeg svelger en stor klump i halsen). Jeg kom meg nettopp igjennom level 9 av 12 og møtte Ganon som boss. Han er en relativt ny boss som ble nevnt tidligere i denne tråden, han tok over for en minikamp mot bomberman, noe som var veldig velkomment. Det er en av de lettere kampene må sies, og i lettere mener jeg mer rettferdig. Det skjer selvfølgelig at man dør bare fordi, men når man har kommet så langt så har man så tykk hud at det skal mye til før man havner i fosterstilling.
Jeg brukte rundt en time og døde 505 ganger noe som er ganske lite i forhold til hva jeg har brukt på andre fitter man møter.



Pew pew din wannabe fitte!

Det er nesten utrolig å skrive dette, men i level 10 øker vanskelighetsgraden nok en gang. Som de fleste har skjønt besøker man stort sett verdener til retrospill, bare at alt det gode man husker er skåret vekk til margen og erstattet med plattformsekvenser hentet fra helvete med pixel perfekte hopp og fiender som er bolet til det ugjenkjennelige. Og nå står altså Ninja Gaiden for tur. Stopp opp og tygg litt på den setningen.
Ninja gaiden, et spill som hjemsøkte oss når vi var barn og som den dag i dag står som en manndomsprøve for masochister verden over.
Dette. Dette kommer til å suge all verdens pikker, og ingen har spist ananas til frokost for å si det slik.



Hvis noen andre noensinne befinner seg her så ta med en bøtte vaselin, du vil bli rævkjørt.
 
Noe har skjedd. Jeg har kommet til enden av denne reisen igjennom helvete, jeg har som Dante før meg sett ting ingen burde se, hørt skrik som har skåret ulegelige sår i sjelen min. Og ikke minst, jeg har forsert og tåret i stykker vokterne til helvetes bakgård. La oss se litt tilbake.
Det startet med Hello Kitty, et symbol på barns naivitet og uskyld. Det ble det første, men på langt nær det siste som ble stjålet ifra meg. I utkanten av helvete støttet jeg på denne skapningen som blokkerte veien videre. Det virket ikke mulig å fortsette, men etter å ha hørt på den ensidige musikken til Hello Kitty i Gud vet hvor lang tid klikket det for meg og jeg fylte hodet til katta med 200 kuler. Jeg dømte meg selv og en bro videre åpenbarte seg.
Jeg fortsatte på veien som representerte seg, hjemsøkt av tanker om at jeg burde stanse, snu, gi opp, bare avvike litt fra stien. Men de tankene ble svakere etterhvert som jeg gikk dypere i labyrinten og la igjen mer og mer av meg selv for hver hindring jeg måtte forsere.
Den neste vakten i min vei var King Dedede som utfordret meg til en hukommelses lek med hans død og min tålmodighet som innsats. Tålmodigheten min ble som lovet satt på prøve, men hans død ble for alltid.
Bak neste dør viste det seg at nå ex rex Dedede kun var bikkja til den egentlig vakten. Ryu.
Det som fulgte hører mer hjemme i en sen utgave av Dragonball enn i Street fighter. Himmelen, eller mangelen på en himmel, ble illuminert som om det var fjerde juli av de uendelige prosjektilene våres.
Kampen endte i min favør, selv om Ryu påførte meg store skader. Veien videre var mildt sagt humpete, men jeg var på dette tidspunktet bare en filledukke hengende bak en sykkel på vei ned et fjell. Jeg tok imot mer juling enn jeg hadde godt av, men for meg virket det ikke som noe alternativ å kutte tauet og bli sittende for alltid uten å vite om man hadde klart det som ventet.
Jeg burde nok ha kuttet det tauet.
En stund senere passe forslått og sliten på toppen av en fjellknaus gikk jeg et kjent syn i møte. Et rør fra Mario serien stakk ut i passende størrelse. Jeg gikk full av mot inn i det og når jeg landet på andre siden det virket det i første øyekast at det var nettopp Mario som møtte meg også. Han derimot var det ikke mye å kjenne igjen i. Se for dere Ripley modellene i glassmonter i Alien 4 og dere nærmer dere hva øynene mine ble utsatt for. Å se noe så kjent og kjært så groteskt forvandlet, så perversitert, så voldtatt, det gjør noe med deg. Jeg frøs innvendig når "Mario" snudde seg imot meg og så på meg med sorte hull hvor øynene hans burde vært. Det var ikke mulig å resonnere med utysket, en kamp ble uunngåelig og jeg døde litt hver gang jeg satte en kule i barndomshelten min. Han tålte 300.

Digresjon: Jeg eier, men har ikke fullført Mario Galaxy 1, 2 eller 3D world som en direkte følge av dette.

Etter dette gikk jeg litt i svime noe som passet bra siden neste område minnet om VVVVVV. Jeg fløy opp og ned, frem og tilbake, uten noen store vanskeligheter frem til en styggedom av en versjon av Veni Vidi Vici sto i veien. Bevares, jeg kom meg forbi på et vis, men noen ting er verdt å nevne. Nei forresten, la oss aldri nevne den delen igjen.
Tilslutt endte jeg opp på noen bittesmå plattformer med en ikke akkurat bitteliten Biollante foran meg. Her innså jeg at ingenting slapp unna. Alt jeg noensinne har likt eller hatt følelser for må ødelegges før denne ferden ville ta slutt.
Jeg sto stille noen sekunder og kjente på minnene fra barndommen fra den gangen jeg kom over et Godzilla maraton på Canal+, vel vitende at det kom til å bli siste gang jeg kunne holde de kjært, at de kom til å bli skrevet over av det som kom til å skje i det jeg avfyrte det første skuddet. Jeg løftet pistolen småskjelvende, tok et dypt pust og smelte av startskuddet for en kamp som ville legge en by i ruiner.
Når alt som var igjen av Biollante minnet om en blanding av kjøttdeig og gelè gikk jeg videre. Fargene ble borte fra verden og jeg slet meg vei forbi hindringer i gråtoner som kom ut av intet. Minnene er svake om dette området, et blekt og trist landskap, men med en trykkende atmosfære. Jo lengre jeg gikk jo sterkere ble en illevarslende følelse om at jeg gikk til min undergang. Jeg holdt pistolen pistolen klar i det jeg så grønt gress i horisonten. Det jeg ikke så var et blått pinnsvin som kom i hundre og helvete i mot meg. Nedslått men ikke utslått kommer jeg meg opp igjen og ser til min overraskelse at det er Sonic som vokter porten videre. La oss få en ting klart, jeg har aldri likt Sonic, og Gud hjelpe meg jeg kommer ikke til å like han noensinne etter det som fulgte.
Det blir straks klart at denne kampen ikke var rettferdig og ikke kunne vinnes med ferdigheter alene. Bedøvet som jeg var av de fleste følelser lot jeg den ene følelsen som hadde vokst seg til et glefsende monster ta kontroll. Jeg lot et hav av hat skylle over meg i det jeg sto opp mot Sonic i det som ble en kamp for evigheten. Vi kjempet i dager, uker, måneder, uten hvile, uten tanker på noe annet enn det neste skuddet, det neste hoppet, det å endelig gjøre slutt på rivalen.
Jeg tømte meg selv i denne kampen. Når Sonic til slutt stoppet opp og knelte over hadde jeg forsøkt å drukne han i et hav av hat, klar som Ahab til å spidde han hvis han forsøkte å komme seg til overflaten. Men hatet var forlengst fordampet og vi sto som to forvitrede trær i en ørken og slo mot hverandre når han tilslutt knakk sammen.

Tilbake sto jeg. En svak ettermiddagsskygge av mitt tidligere jeg. Jeg tråkket videre og ankom kjente omgivelser. I Castlevania var jeg ingen fremmed og jeg kunne sette opp hastigheten. I det jeg forlot borgen hadde jeg kommet meg tilbake i både form og humør. Men problemer oppsto samme øyeblikk jeg hoppet fra borgen. Jeg landet i et skip jeg kjente igjen fra Gradius og til min forferdelse kom jeg på at jeg sugde i Gradius når jeg var liten. Jeg hadde ikke blitt bedre med årene.
Pulsen min steg til faretruende nivåer i det jeg samlet power-ups og prøvde å finne riktig rekkefølge å aktivere de i. Fart. Fart. Fart. Mer skytekraft. Mer skytekraft. MER SKYTEKRAFT. Jeg kan med hånden på hjertet ikke fortelle hvordan jeg overlevde det som virket som uendelige bølger med fiender som skyllet over meg. Jeg husker bare små glimt av meg desperat skytende på alt som bevegde seg, og når jeg tilslutt ikke orket å avfyre mer og lot kruttrøyken sive avgårde, kunne jeg se meg selv parkert foran nok en borg alene og forlatt. Vel inne i borgen møtte jeg Simon Belmont som advarte meg om farene som ventet. Jeg takket for advarselen, men fortalte at ruten min allerede var lagt og satte kursen videre inn mot mørket. Jeg fikk tak i en fakkel og endte opp i et tårn hvor en avgrunn for vid til å hoppe over hindret meg. Frustrert kastet jeg fakkelen ned i avgrunnen. Jeg så på fakkelen falle lengre enn langt, men plutselig traff den noe stort, hvitt og kuleformet. Det virket som om den hvite kulen begynte å rotere idet jeg innså dårskapen min og to gigantiske gule øyne stirret på meg fra avgrunnen.
Skeleton King reiste seg overraskende raskt og ga meg en skyllebøtte uten like for å forstyrre han. Før jeg fikk ytret en eneste stavelse (jeg hadde tenkt å beklage, jeg lover) slo lynet ned foran meg akkompagnert av flere ildkuler, skjelletter, steiner, sagblad og pigger. På dette tidspunktet var det ikke tid til noe annet enn å kjempe eller dø. Kampen var over i det jeg kastet meg unna det siste han hadde å by på og plasserte noen velplasserte kuler i pannebrasken hans. Han hadde forberedt noen feller i tilfelle han skulle dø, men refleksene mine reddet meg atter en gang.
Områdene jeg fortsatte i var i mangel av et bedre ord rett og slett skrullete. Tilfeldige ting var satt sammen i tilfeldig rekkefølge og det var vanskelig å si om jeg gjorde noen fremgang. Men jeg fortsatte som alltids. Jeg endte opp med å se noe gjenkjennelig et stykke unna og satte kursen mot det. Jeg klarte ikke å plassere hvor jeg hadde sett porten tidligere i det jeg karret meg i vei mot den, men jeg ville snart angre veien jeg valgte.
Megaman. Å Gud hvorfor tester du meg på denne måten! Jeg har nevnt denne kampen tidligere og det var her jeg var nærmest å miste alt håp. Hvis jeg husker riktig så var jeg fanget i denne helvetes kampen i tre måneder, noe som tæret alvorlig på det lille som var igjen av tålmodigheten min. Vi lar det være med at jeg drepte han. Jeg drepte han godt.
Blodtørsten min var til å lukte i det jeg forlot Megaman og kompani i en orgie av avkappede lemmer og innvoller. Jeg ankom en kort tid etter en øy hvor Shang Tsung ventet på meg i den klassiske Pit arenaen. Fortsatt full av adrenalin og hat etter forrige kamp brøytet jeg meg vei igjennom han (bokstavelig talt, stygg sak egentlig, men i sann Mortal kombat ånd må sies) for så å ende opp i himmelen i Kid Icarus sin verden. Jeg fortsatte korstoget mitt og massakrerte meg igjennom himmelverdenen hvor jeg endte opp på en fjelltopp langt over skyene.
Den neste vokteren i min vei var ingen ringere enn Ganon! Dessverre for han var jeg kjent med alle triksene han hadde på lager og etter en times tid måtte han innse at en pistol kan være like farlig som et sverd eller insektsnett.

Etter en stund med oppturer blir jeg bokstavelig talt slått i bakken i det jeg forsøker å komme videre over fjellene. Fargene og fiendene forteller meg at dette området tilhører Ninja Gaiden som jo ikke kan være bra. Og det var det heller ikke. Hvert lille skritt fremover kostet meg dypt, og når Ryu Hayabusa hilset på i form av en bullet hell lek med ninjastjerner sank motivasjon ytterligere. Men jeg fortsatte.
Etter tid og stunder klarte jeg å stikke av og fant en liten grønn flekk med gress å lufte tærne i. I det jeg senket skuldrene og lukket øynene hørte jeg lyd jeg ikke har hørt siden sist jeg spilte Pokemon Rød for mange herrens år siden. Jeg åpnet øynene og fant meg selv i en bøtte med bæsj.



Definisjon på å være i en bøtte full av bæsj: Å havne i en Pokemon kamp når du er lvl 3 med 1 HP VS en lvl 9000 MissingNO med 300 i HP.

Fun facts om MissingNO: http://en.wikipedia.org/wiki/MissingNo.

Dette er den desidert mest random kampen jeg noensinne har opplevd. MissingNO har en bråte forskjellige angrep og jeg er sikker på at hvis du er uheldig med rekkefølgen så er du fucked uansett hva faen du finner på. Noe som er enda mer uheldig er at RNG Guden konsekvent rævkjørte meg til de grader hver gang jeg fikk til noe som helst.
Denne kampen burde begraves i haug med radioaktiv møkk for aldri å nevnes igjen. Makan!
Eneste grunnen til at jeg kom meg videre var en plutselig bølge med flaks.



HAHAHAHAHAHA!!!!!

Nå er humøret og motivasjonen tilbake på topp! Jeg kan såvidt se siste borg og jeg tar bena fatt og løper igjennom en ørken full farer uten å bli svett engang.



Siste hinder før sisteboss! Jeg fikk ikke ta bilder fra innsiden, men jeg kan røpe såpass at det var flust med pigger. Åh herre så mange pigger.

Jeg klatrer de siste trinnene og finner meg selv på toppen.



Her står jeg ved veiens ende. Det har tatt meg to år og tre laptoper, men her står jeg. Ved toppen av mitt Everest. Foran meg er et siste stup med min Moby Dick ventende i bunn . Et fall som jeg frykter vil påføre meg smerter av en annen dimensjon hvis jeg spiller med og lar meg selv falle. Et siste oppgjør mot en boks frokostblanding før jeg kan si meg fornøyd. Jeg må si at jeg vurderer å stanse her, stikke tilbake til start og ta en Crestfall warrior (NPC i starten av Dark souls)...
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
..............................Fuck it, I WANNA BE THE BOSHY!



La oss gjøre dette Solgryn!



...To be continued?
 
Sist redigert:
Jeg skjønner ingenting av det jeg nettopp har lest.
 
Jeg rundet nettopp You have to win the game i YOLO modus (Et liv) og har da 100% achievements!



Dette er et gratis spill som tar rundt 40 minutter om du vil samle alt og få 100% og rundt 10 minutter om man kun løper igjennom det. Anbefales!
 
Så ja, jeg klarte Boshy et kvarter ut i gårsdagens stream noe som var over all forventning! Jeg hadde satt av kvelden til formålet så jeg satte like godt i gang med noen andre spill som har pirret nysgjerrigheten min. Det første jeg prøvde ut var Velocibox. En 3D versjon av Super Hexagon som ikke helt makter å nå opp til samme høyder, men litt morro læll.


Det neste jeg bega meg utpå var Electronic Super Joy, som var godsaker tvers igjennom. Det er et plattformspill med herlig atmosfære, musikk og omgivelser. Det er ikke så langt, tipper et par timer totalt, men hver seksjon lagrer tiden din så jeg ser for meg at det blir litt omspilling for å få gullstjerner.

 

Shinra85

Spillegals effort emo
Eletronic Super Joy er vanvittig moro. Falt veldig for det, bør plukke det opp igjen. Blanding av plattformer og rytmespill, egentlig. Bør få med meg twitch-streamene dine etterhvert, bare redd all lyst til å spille tvspill forsvinner ettersom du er på et nivå der du gjennomfører Boshy.
 
Jeg har ikke klart å legge Boshy på hylla helt ennå. For å åpne Dark Boshy som er den karakteren som fartsløperne bruker trenger man å samle alle tingene i spillet. Dette gjorde jeg ikke når jeg først gikk igjennom spillet så jeg måtte besøke endel verdener på nytt. Det gikk mye bedre nå og jeg kan endelig være den tøffeste Boshyen :D



Endelig fått alle items. De fungerer som en vegg og blir borte etterhvert som man samler de, og gir tilgang til den beste kisten.



Moahaha!
 
Så mens dere har kost dere med Bloodborne så har fortsatt ferden min i, du gjettet det, I Wanna Be The Boshy! Siden jeg åpnet Dark Boshy så tenkte jeg å prøve å løpe igjennom spillet så raskt som mulig, med tidtaker og hele pakka. Jeg ble nettopp ferdig og sier meg meget fornøyd med dette resultatet:



Det er ikke akkurat en verdensrekord, men å klare spillet i èn sitting var målet mitt, og jaggu klarte jeg det. Jeg har et ønske om å komme under en time, men vi får se hva jeg orker. Jeg døde 1494 ganger som er en klar forbedring.
 

Shinra85

Spillegals effort emo
Har du tenkt på å kjøre igjennom, eller har du kjørt igjennom, Kaizo Mario-spillene?
 
Jeg så faktisk han som har verdensrekorden i et av Kaizo spillene runde det uten å dø :eek: Han var like bak den første TASen(tool assisted speedrun) og målet var å slå den. Men jeg vet ikke om det er noe jeg skal hive meg på med det første.
Ellers så har jeg trent litt på bossene i Boshy og her er et av forsøkene mine på Megaman som gikk ganske bra:


Det gjør ikke noe å dø så lenge Megaman har vært død i noen sekunder. Man blir overført til neste verden uansett.