Ja, det gjør igrunn det. Jeg begynte på siste donjon i går og har bare igjen å knekke bossen (og en ting jeg ikke VET kommer til å dukke opp i sistebrett, men som jeg bare har en veldig sterk følelse av at kommer til å dukke opp) før jeg har 100% på spillet, noe som etter all sannsynlighet skjer i dag. Uansett, hva har jeg å si om A Link Between Worlds? Vel, det er komplett absurd, men det Zelda-spillet som legger seg tettest opptil forgjengeren av alle de allerede rimelig i overkant incestuøse Zelda-spillene, er også det som gjør mest nytt. Som i, strukturen er tilbake til The Legend of Zelda-opplegg (minus den innvendingen jeg har beskrevet tidligere), og dungeons i dette spillet er rett og slett det nye vannskillet i serien. Hver eneste gang har jeg gått inn og regnet med at jeg har visst hva jeg har hatt i vente fordi temaet er så umiddelbart innlysende, og hver eneste gang har forventningene mine blitt gjort til skamme. Det er ikke ett eneste overflødig rom (minus fe-rommene) i noen dungeons, alt er tajma og tilrettelagt så det blir helmaks, Egon. Skyward Sword har også fete dungeons som er tegnet opp med fjellstø hånd, men altså de greiene i A Link Between Worlds? De klarer både å gi inntrykk av noe stort og utemmet noe som er en glede å utforske, men som likevel viser seg å være så stramt regissert at det ikke blir noen billige triks for å få deg til å tusle bakover eller fikle lenge for å fikse en bagatell.
Tipset mitt er å spare Ice Ruins (øverst på Death Mountain) til slutt.