Bioshock Infinite
- Trådstarter Lodin
- Startdato
Hard holder for meg for en første gjennomspilling gitt.
Men. Jeg HATER den dumme respawn-mekanikken, så jeg velger gjerne heller å restarte fra checkpoint når jeg dør... noe som etterhvert forteller meg at checkpointinga suger. Mye. Derfor tror jeg egentlig 1999-mode utgår, siden det skal være enda vanskeligere. Hadde 1999-moden også inkludert en mulighet til å lagre når man ville hadde det nok vært mer aktuelt.
La det være sagt at jeg storkoser meg. Digger det. Og... alt det fornuftige jeg hadde tenkt å gjøre i dah? Særlig.
Men. Jeg HATER den dumme respawn-mekanikken, så jeg velger gjerne heller å restarte fra checkpoint når jeg dør... noe som etterhvert forteller meg at checkpointinga suger. Mye. Derfor tror jeg egentlig 1999-mode utgår, siden det skal være enda vanskeligere. Hadde 1999-moden også inkludert en mulighet til å lagre når man ville hadde det nok vært mer aktuelt.
La det være sagt at jeg storkoser meg. Digger det. Og... alt det fornuftige jeg hadde tenkt å gjøre i dah? Særlig.
Har fullført det nå, og er litt småfristet til å stemple det som det beste spillet jeg har spilt noen gang.
Men det må sies: Selve gameplayet føles utdatert og malplassert ut. De første tre timene er helt sensasjonelt bra, med et perfekt tempo i en enda mer perfekt verden. Til slutt ender man opp som massedrapsmann, som i 99% av alle andre spill. De tematiske ambisjonene og den vanvittig velrealiserte verdenen står ikke i stil til gameplayet som er, basically, bare nok et FPS. Man kan egentlig ta det som et kompliment at spillet føles utrolig utdatert ut, fordi det sier noe om hvor sterkt resten av spillet er.
Jeg forstår selvsagt at med et slikt budsjett som Infinite har hatt (Det flyter noen voldsomme tall rundt om kring på nettet), så må man klare å tiltrekke seg COD-folket, og da må man innfinne seg med kompromisser. Jeg lurer på hva Ken Levine hadde gjort om han hadde kunne brøyta seg frem slik som han ville. Hadde han fortsatt laget et Infinite med disse gameplay-rammene?
Jeg tenkte faktisk mye på The Walking Dead mens jeg spilte gjennom det, og jeg tror at det vil ende opp med å bli et slags vannskille med tiden. Jeg har lest flere plasser at godeste Levine fant det utrolig interessant, så ja: La oss prøve å få til et Bioshock der jeg slipper å kommunisere gjennom å drepe nærmere 500 mann.
Men når alt er sagt, og med de rammene vi har å jobbe med i 2013, så er dette det beste spillet jeg har spilt. På godt og vondt. Vi er på en plass der vi kan ta opp nærmest hva som helst, men vi mangler rammene for å fortelle det på en god nok måte, i hvert fall i AAA-segmentet.
Men det må sies: Selve gameplayet føles utdatert og malplassert ut. De første tre timene er helt sensasjonelt bra, med et perfekt tempo i en enda mer perfekt verden. Til slutt ender man opp som massedrapsmann, som i 99% av alle andre spill. De tematiske ambisjonene og den vanvittig velrealiserte verdenen står ikke i stil til gameplayet som er, basically, bare nok et FPS. Man kan egentlig ta det som et kompliment at spillet føles utrolig utdatert ut, fordi det sier noe om hvor sterkt resten av spillet er.
Jeg forstår selvsagt at med et slikt budsjett som Infinite har hatt (Det flyter noen voldsomme tall rundt om kring på nettet), så må man klare å tiltrekke seg COD-folket, og da må man innfinne seg med kompromisser. Jeg lurer på hva Ken Levine hadde gjort om han hadde kunne brøyta seg frem slik som han ville. Hadde han fortsatt laget et Infinite med disse gameplay-rammene?
Jeg tenkte faktisk mye på The Walking Dead mens jeg spilte gjennom det, og jeg tror at det vil ende opp med å bli et slags vannskille med tiden. Jeg har lest flere plasser at godeste Levine fant det utrolig interessant, så ja: La oss prøve å få til et Bioshock der jeg slipper å kommunisere gjennom å drepe nærmere 500 mann.
Men når alt er sagt, og med de rammene vi har å jobbe med i 2013, så er dette det beste spillet jeg har spilt. På godt og vondt. Vi er på en plass der vi kan ta opp nærmest hva som helst, men vi mangler rammene for å fortelle det på en god nok måte, i hvert fall i AAA-segmentet.
... og der var jeg ferdig. Første gang på årevis at jeg har spillt så mye på en helg. Noen fordeler skal man ha når man er syk i påska. Portal og Super Mario World står fortsatt høyere på min liste, men det er vel mest fordi at gameplayet i dette tross alt jo bare er lineær skyting som i nesten alle andre spill. Eide likevel. Nå skal jeg google hva valgene man får i spillet er, og lese litt rundt hva folk tenker om slutten.
*hodet mitt*
*hodet mitt*
Ferdig, men dette er nok ikke noe nytt favorittspill. Det føles litt rart å kritisere det fordi de fleste andre spillutviklere burde skamme seg i lys av et spill som dette, og det selv om det i motsetning til det første BioShock etter min mening ikke helt lykkes. I en verden hvor det ikke er white collar crime av verste sort å selge Tomb Raider 2013, så er Infinite helt klart 10/10, men hvis vi imidlertid et øyeblikk tar spillmediet veldig seriøst gir jeg det 8/10. Forklaring følger.
Det originale BioShock fungerer faktisk som en solid kritikk av objektivistisk tenkning. Med så svak sosial regulasjon som objektivisme har er det ingen logikk i å for eksempel forby nye skadelige midler eller våpen som helt kan forandre samfunnet ved å havne i alles hender. I BioShock ser vi konsekvensene av dette i form av plasmids. Et objektivistisk samfunn har også mange tapere. Hva skal stanse dem fra å forene seg og lage egne samfunn i det objektivistiske samfunnet? Hva skal stanse disse samfunnene fra å overskygge storsamfunnet? I BioShock ser vi dette i form av Fontaine og hans folk. Men hvordan i alle dager er BioShock Infinite en kritikk av amerikansk nasjonalisme?
Columbia er et urettferdig sted sett fra våre øyne, men innebærer engang amerikansk nasjonalisme å gjeninnføre slaveriet? Denne urettferdigheten utgjør til og med grunnlaget for samfunnet, og kommunistene ville aldri lykkes uten en tids- og dimensjonsreisende supersoldat som på magisk vis fra ingensteds kunne skaffe dem enorme våpenressurser. Så BioShock Infinite er ikke en kritikk av amerikansk nasjonalisme, det er en parodi av amerikansk nasjonalisme. Dette er med en gang mye mindre ambisiøst.
Videre, hva i alle dager har amerikansk nasjonalisme å gjøre med kvantefysikk? Men hva i alle dager hadde objektivisme å gjøre med viljeløse kloner? Jo, nå skal du høre!! Selv om du blir fortalt du er fri, selv om du tror du handler ut ifra fri vilje, er du fortsatt først og fremst en konsekvens av dine forutsetninger. Ingen kan vel med sikkerhet si de ikke hadde trodd på Gud om de levde på 1200-tallet? Det originale BioShock gjorde FPS-sjangeren til livet i en mindre skala. Ut ifra informasjonen du får er det alltid noe bestemt som virker som det riktige valget, men det er ikke du som bestemmer over hvilken informasjon du får. På den måten ender Andrew Ryans klone opp som løpegutten for sin erkefiende. Slik inngår hovedpersonens individualistiske overlevelsesreise også i spillets objektivismekritikk. Amerikansk nasjonalisme har imidlertid ingenting å gjøre med kvantefysikk.
Så hvorfor er det med? Hvorfor bor de amerikanske nasjonalistene engang i en flyvende by? Hva er det som har ført til at innbyggerne der ikke bare har kommet lengre enn oss med kvantefysikk, men også er istand til å gi deg superkrefter gjennom flasker? De er jo konservative, ikke ekstremt sosialt liberale. Nei, det er ikke spillet som knytter alle sine elementer sammen for å tjene én bestemt sak, det er faktumet at forbrukeren av et nytt BioShock-spill forventer en ny dystopi, forventer en mindfuck-aktig historie, og forventer blandingen av skyting og magibruk.
Mens parodien av amerikansk nasjonalisme er ganske bra, er den personlige reisen til hovedpersonen, alt dette med kvantefysikk, mindre bra. I slutten går Booker frivillig (?) i døden på et tidlig punkt av sitt liv for at ingen av de døpte versjonene hans noensinne skal eksistere, og lage Columbia, men han blir druknet av sine egne leie døtre. Altså har vi et tilfelle av bestefarsparadokset, bortsett fra at spillets fortelling allerede har valgt en løsning. Den tror på at det oppstår et alternativt univers for hver valg som blir tatt. Med andre ord, Bookers offer betyr ingenting. Hvis det allerede fantes et univers for hver eneste mulige variasjon av ethvert utfall av enhver situasjon så fantes allerede et univers hvor den udøpte Booker ble druknet av masse fremtidsversjoner av sine egne døtre. Det burde derfor fortsatt finnes uoverskuelig mange dimensjoner hvor loopingen og Bookers forsøk på å redde sin datter fortsetter.
Hvilken rolle spiller da slutten? Hvilken rolle spiller det da hvilket av alle disse millioner av universene det er vi får se etter rulletekstene? Teori: Levine har kjent behovet for å skrive over hodene på oss, og har skrevet over sitt eget. Se også: Når de går innom Rapture og hovedpersonen av en eller annen grunn har samme DNA som det originale BioShocks hovedperson, og Elizabeth bekrefter en forbindelse mellom den reisen og denne, som liksom skal forklare hvorfor hun ser ut som en voksen Little Sister, og alle de andre parallellene med originalen, uten at det gir noen som helst mening. Russiske Andrew Ryan var definitivt ikke en erkeamerikansk privatdetektiv før han ble seg selv. Så hvordan er da disse to spillene knyttet sammen? Jeg kommer i hvert fall ikke til å tenke hardt på noe jeg ikke tror Levine har tenkt på heller, bare så det er sagt.
Sånn ellers var mitt eneste problem med det originale BioShock Vita-Chambers. Dvs. at man hvis man dør nesten uten straff får fortsette mot fiender som fortsatt har mistet omtrent like mye liv som før man døde, slik at man egentlig kan banke hva som helst hvis man bare har tålmodighet nok. Dette gikk hardt utover innlevelse for min del, og jeg spilte det alltid med Vita-Chambers avslått. I BioShock Infinite er det tilsvarende elementet litt begrenset, hvis du går tom for penger dør du nemlig visstnok, men ikke valgfritt. Det spiller også en mindre rolle enn i originalspillet hvor kampen lå i ressurssjonglering mens Infinite mer er en Call of Duty-greie, men det gjør meg fortsatt rastløs.
Lurer også på hvorfor hvorvidt man hører noe avhenger av om man ser på det, blir gal av at Elizabeth teleporterer seg rundt i hytt og pine på bekostning av innlevelsen min, blir gal av at hun hele tiden skal kaste ting til meg, lurer på om det bare var meg som følte jeg aldri egentlig ble kjent med henne, og jeg lurer på om Levine er helt ærlig når han sarkastisk begrunner de stort sett fraværende tekniske forklaringene på byens teknologi med at de hadde vært altfor spennende når man ellers i spillet finner lange klipp av skyer og haugevis av lydklipp som ikke gjør verden mye dypere. Det er jo ikke sånn at man går og leter etter lydinnspillinger og filmer og sånt i spillet hvis man ikke er spesielt interessert. Lurer også litt på hva greien med å spoile alt som kunne vært en overraskelse før spillet kommer ut bortsett fra slutten var. Den trompetgreien dukker jo ikke opp før i spillets siste time, og Revenge of the Jedi er virkelig det mest spennende Elizabeth gjør med evnene sine bortsett fra Rapture-besøket i nettopp spillets slutt.
Nevnte jeg at jeg at jeg oppriktig elsket dette spillet?
Columbia er et urettferdig sted sett fra våre øyne, men innebærer engang amerikansk nasjonalisme å gjeninnføre slaveriet? Denne urettferdigheten utgjør til og med grunnlaget for samfunnet, og kommunistene ville aldri lykkes uten en tids- og dimensjonsreisende supersoldat som på magisk vis fra ingensteds kunne skaffe dem enorme våpenressurser. Så BioShock Infinite er ikke en kritikk av amerikansk nasjonalisme, det er en parodi av amerikansk nasjonalisme. Dette er med en gang mye mindre ambisiøst.
Videre, hva i alle dager har amerikansk nasjonalisme å gjøre med kvantefysikk? Men hva i alle dager hadde objektivisme å gjøre med viljeløse kloner? Jo, nå skal du høre!! Selv om du blir fortalt du er fri, selv om du tror du handler ut ifra fri vilje, er du fortsatt først og fremst en konsekvens av dine forutsetninger. Ingen kan vel med sikkerhet si de ikke hadde trodd på Gud om de levde på 1200-tallet? Det originale BioShock gjorde FPS-sjangeren til livet i en mindre skala. Ut ifra informasjonen du får er det alltid noe bestemt som virker som det riktige valget, men det er ikke du som bestemmer over hvilken informasjon du får. På den måten ender Andrew Ryans klone opp som løpegutten for sin erkefiende. Slik inngår hovedpersonens individualistiske overlevelsesreise også i spillets objektivismekritikk. Amerikansk nasjonalisme har imidlertid ingenting å gjøre med kvantefysikk.
Så hvorfor er det med? Hvorfor bor de amerikanske nasjonalistene engang i en flyvende by? Hva er det som har ført til at innbyggerne der ikke bare har kommet lengre enn oss med kvantefysikk, men også er istand til å gi deg superkrefter gjennom flasker? De er jo konservative, ikke ekstremt sosialt liberale. Nei, det er ikke spillet som knytter alle sine elementer sammen for å tjene én bestemt sak, det er faktumet at forbrukeren av et nytt BioShock-spill forventer en ny dystopi, forventer en mindfuck-aktig historie, og forventer blandingen av skyting og magibruk.
Mens parodien av amerikansk nasjonalisme er ganske bra, er den personlige reisen til hovedpersonen, alt dette med kvantefysikk, mindre bra. I slutten går Booker frivillig (?) i døden på et tidlig punkt av sitt liv for at ingen av de døpte versjonene hans noensinne skal eksistere, og lage Columbia, men han blir druknet av sine egne leie døtre. Altså har vi et tilfelle av bestefarsparadokset, bortsett fra at spillets fortelling allerede har valgt en løsning. Den tror på at det oppstår et alternativt univers for hver valg som blir tatt. Med andre ord, Bookers offer betyr ingenting. Hvis det allerede fantes et univers for hver eneste mulige variasjon av ethvert utfall av enhver situasjon så fantes allerede et univers hvor den udøpte Booker ble druknet av masse fremtidsversjoner av sine egne døtre. Det burde derfor fortsatt finnes uoverskuelig mange dimensjoner hvor loopingen og Bookers forsøk på å redde sin datter fortsetter.
Hvilken rolle spiller da slutten? Hvilken rolle spiller det da hvilket av alle disse millioner av universene det er vi får se etter rulletekstene? Teori: Levine har kjent behovet for å skrive over hodene på oss, og har skrevet over sitt eget. Se også: Når de går innom Rapture og hovedpersonen av en eller annen grunn har samme DNA som det originale BioShocks hovedperson, og Elizabeth bekrefter en forbindelse mellom den reisen og denne, som liksom skal forklare hvorfor hun ser ut som en voksen Little Sister, og alle de andre parallellene med originalen, uten at det gir noen som helst mening. Russiske Andrew Ryan var definitivt ikke en erkeamerikansk privatdetektiv før han ble seg selv. Så hvordan er da disse to spillene knyttet sammen? Jeg kommer i hvert fall ikke til å tenke hardt på noe jeg ikke tror Levine har tenkt på heller, bare så det er sagt.
Sånn ellers var mitt eneste problem med det originale BioShock Vita-Chambers. Dvs. at man hvis man dør nesten uten straff får fortsette mot fiender som fortsatt har mistet omtrent like mye liv som før man døde, slik at man egentlig kan banke hva som helst hvis man bare har tålmodighet nok. Dette gikk hardt utover innlevelse for min del, og jeg spilte det alltid med Vita-Chambers avslått. I BioShock Infinite er det tilsvarende elementet litt begrenset, hvis du går tom for penger dør du nemlig visstnok, men ikke valgfritt. Det spiller også en mindre rolle enn i originalspillet hvor kampen lå i ressurssjonglering mens Infinite mer er en Call of Duty-greie, men det gjør meg fortsatt rastløs.
Lurer også på hvorfor hvorvidt man hører noe avhenger av om man ser på det, blir gal av at Elizabeth teleporterer seg rundt i hytt og pine på bekostning av innlevelsen min, blir gal av at hun hele tiden skal kaste ting til meg, lurer på om det bare var meg som følte jeg aldri egentlig ble kjent med henne, og jeg lurer på om Levine er helt ærlig når han sarkastisk begrunner de stort sett fraværende tekniske forklaringene på byens teknologi med at de hadde vært altfor spennende når man ellers i spillet finner lange klipp av skyer og haugevis av lydklipp som ikke gjør verden mye dypere. Det er jo ikke sånn at man går og leter etter lydinnspillinger og filmer og sånt i spillet hvis man ikke er spesielt interessert. Lurer også litt på hva greien med å spoile alt som kunne vært en overraskelse før spillet kommer ut bortsett fra slutten var. Den trompetgreien dukker jo ikke opp før i spillets siste time, og Revenge of the Jedi er virkelig det mest spennende Elizabeth gjør med evnene sine bortsett fra Rapture-besøket i nettopp spillets slutt.
Nevnte jeg at jeg at jeg oppriktig elsket dette spillet?
Om du ikke har klart det alt, så...
Bruk posession på rakettdudes, for da vil de hjelpe til litt fram til de enten dør eller tar livet av seg.
Ikke bruk songbird på zeppelinene om du trenger han til noe annet pga. altfor lang cooldown. Viktigste å få ut er gunships, siden de fort kan skru deg i pompen.
Største problemet i denne fighten er lett patriotene, men de blir BITCHENE dine om du bruker undertow. Da jeg fant ut at det voldtok dem gikk det egentlig ganske greit. Så... undertow, crank gun i ryggen, shock og no headshots på hvem enn som blander seg (ev. undertow på de og, om de er nærme nok kanten til å bli kastet ut).
Er plenty av salt rundt omkring, og om du har den der skjorta(?) som i førti prosent av tilfellene gir deg salt når du dreper fiender er du ikke akkurat i noen stor fare for å gå tom. Ammo er et større problem, men så sant du bruker crank gun får du fullt opp for hver patriot du dreper.
Ikke bruk songbird på zeppelinene om du trenger han til noe annet pga. altfor lang cooldown. Viktigste å få ut er gunships, siden de fort kan skru deg i pompen.
Største problemet i denne fighten er lett patriotene, men de blir BITCHENE dine om du bruker undertow. Da jeg fant ut at det voldtok dem gikk det egentlig ganske greit. Så... undertow, crank gun i ryggen, shock og no headshots på hvem enn som blander seg (ev. undertow på de og, om de er nærme nok kanten til å bli kastet ut).
Er plenty av salt rundt omkring, og om du har den der skjorta(?) som i førti prosent av tilfellene gir deg salt når du dreper fiender er du ikke akkurat i noen stor fare for å gå tom. Ammo er et større problem, men så sant du bruker crank gun får du fullt opp for hver patriot du dreper.
Fyrte opp spillet igjen i morges og greide overnevnte parti på første forsøk og fullførte spillet.
Slutten var høyst boner inducing for min del. Ellers er jeg enig i det meste som har blitt skrevet om spillet her. Vigorsene var generelt lite interessante og bare hjelpsomme i en håndfull situasjoner. Endte med at jeg omtrent aldri tok de i bruk da det meste av fiender var desimert før jeg greide å trykke meg frem til den vigoren jeg kunne tenke meg å bruke.
Problemet mitt var at jeg absolutt skulle bruke RPG/Volleygun, men så fant jeg ut at snikskytterriflen min gjorde ca evig mer skade siden det var det eneste våpenet jeg gadd å oppgradere. Brukte og vigors langt mer enn vanlig siden det faktisk var nødvendig her. Songbird bestemte seg endelig for å lystre meg og, noe som hjalp meget på.
Slutten var høyst boner inducing for min del. Ellers er jeg enig i det meste som har blitt skrevet om spillet her. Vigorsene var generelt lite interessante og bare hjelpsomme i en håndfull situasjoner. Endte med at jeg omtrent aldri tok de i bruk da det meste av fiender var desimert før jeg greide å trykke meg frem til den vigoren jeg kunne tenke meg å bruke.
