SITAT(Thinaran @ 05.09.07, 21.05) 80763
Det var egentlig ... alt jeg synes også. Men jeg lar meg henføre, fordi det er pent, og ikke minst sabla gøy å spille. Jeg ser allerede nå at dette neppe er et spill jeg kommer til å spille igjen med det første. Det eneste direkte vanskelige er Big Daddy (og hittil så møter jeg bare Rosie uansett, men jeg har ikke kommet så veldig langt i spillet), og at fiender respawner hele tiden så du må ut og drepe dem før du kan saumfarere rommet du fløy gjennom i stad etter ammo. Et problem jeg til stadighet har er faktisk at jeg har for mye ammo, så jeg må bruke litt av et våpen jeg har mye ammo til, og så heller bruke weapon of choice etter jeg har stappa full arsenalet der. Jeg var nervy i forhold til kameraer en stund, og så for meg å bli omringet av Big Daddyer hvis jeg bare tittet i retning et, men de er jo latterlig enkle å sette ut av spill.
Hittil er det eneste som har drept meg en stor far, og da hadde han såvidt noe liv igjen og jeg var såpass teit at jeg ikke klarte å hamre på b for å fiste mer liv; og en rakett-turret som jeg
trodde jeg hadde shocka så jeg kunne hæxe den, og som endte opp med å sprenge meg og seg selv før jeg skjønte hva som skjedde. I hele tatt er det en litt absurd opplevelse for meg i et spill som skal være litt farlig og skummelt at helse og ammo ligger og flyter og du har ikke plass til alt. Når jeg kommer over store stasher tenker jeg alltid "Å gud, lord horefiende kommer til å dukke opp nå!", equiper granatkasteren, og finner likevel bare rotter rundt neste hjørne. Jeg lurer faen på om jeg skal begynne å drepe de små unga og sette av alle alarmer for å gjøre ting litt vanskeligere for meg selv.
Så, ja, skremselskurva er homo. Jeg var genuint redd de første fem minuttene, med den lille splicersekvensen rett etter du lander med dykkeklokka. Jeg hadde pissnoia i den tidlige sekvensen hvor lyset går i ... tannlegestua, tror jeg, også forsvinner spliceren bak deg, for da begynte jeg å tenke i retning "Å gud, usynlige fiender, jeg kommer til å pisse på meg!", og enda mer senere i samme område når gassen kommer på, så plutselig er det en kis rett bak deg, og tenkte spillet kom til å være fullt av sånne noiagreier ... men så ble det overraskende platt. Nye fiender som spider spliceren skremmer deg litt til du innser at et par lynglimt og velrettede hagleskudd (som du har en pletora av) er alt du behøver for å fiste dem; og der hvor jeg er nå, hos Peach, prøver spillet desperat å skremme meg ved å si at jeg ikke trenger våpna mine. Selv før Atlas beroliget meg tenkte jeg at det ikke var noe problem med mindre Rosie eller storefar kom en tur (gjenstår å se).
Men, selv om skremmeaspektet og vanskeligheten skuffer, er det et pent spill, og avhengighetsskapende. Jeg får kanskje skaffe meg System Shock til dataen, men jeg hater å fps-e på data. Kanskje best å vente på en verdig oppfølger?