I
Som de fleste sikkert ikke har fått med seg er jeg engasjert av Endre til å komme med noen ord i uken for den nye hovedsiden. Siden jeg drar hjem noen dager nå, tenkte jeg å gi dere en forsmak på hva dere ikke kan vente dere når ting kommer på plass. Nyt det mens dere kan. Neste gang blir det forhåpentligvis en gjennomgang av en av DS-spillene som ligger hjemme og venter. Eller noe helt annet. Om noen har tips, ønsker, betraktninger eller skjellsord å komme med er det bare å sende en pm.
Brist i systemet?
Når jeg blir anbefalt et nytt spill tar jeg alltid med meg litt god gammeldags skepsis. For ofte har jeg funnet meg i en situasjon der det kritikerroste har endt opp som hyllefyll til at jeg lett lar meg begeistre når anmelderkorpset igjen går opp i fistel for det neste store innenfor interaktivt design. Kanskje er det fordi jeg har følelsen av at de som regel ikke vet hva de snakker om, kanskje fordi jeg har problemer med å se lyset i form av teknologi som hele tiden sprenger nye grenser uten at man klarer å finne gode bruksområder for den. Og når jeg lar meg begeistre er det som regel av svært spesifikke årsaker, ikke fordi bransjen forsøker å dekke over mindreverdighetskomplekser ved å ty til panegyrisk hyllest av det siste innen kitschkunst tilpasset interaksjonsformat. Men for å forsøke å unngå de verste tiradene: Dette skal ikke handle om hvor lite jeg liker mye av det vi idag får presentert som førsteklasses underholdning.
Dette skal derimot handle om boblespillet. Hvorfor? Følg med, kjære leser, og jeg kan garantere at alt vil stå klart for deg om ikke lenge! Hva er boblespillet? Dette er ikke dagen for dype analyser, dette er ikke dagen for folklore. Dette, mine damer og herrer, er dagen for fordømmelse. La meg si først som sist – og jeg kan ikke understreke dette nok – at jeg forakter boblespillet. Den ringeakten jeg føler når jeg utsetter meg selv for denne vanskapningen av en interaksjonsforordning spekulativt konstruert for å stjele det lille du måtte ha av kreativitet og sende deg inn i en sløv rus lar seg kanskje beskrive, men den bør aller helst oppleves. At dette gjøres på egen risiko skal være unødvendig å minne dere om.
Hvordan endte jeg opp på dette lavmålet for interagering? Gjennom en anbefaling, selvfølgelig. Uten å nevne navn, kan jeg fortelle dere at en viss person kontaktet meg for å fortelle meg om at dette var tingen hvis du var litt småsint og frustrert. Jeg svarte (som sant er) at jeg føler at mine behov er mer enn dekket av Gridwars og Bookworm Adventures, men arrogant som jeg er, lot jeg meg likevel friste til å ta en titt på terapiprogrammet før jeg trakk min forutinntatte konklusjon. Timer senere befinner jeg meg på stedet hvil. Alle former for tankevirksomhet har dunstet bort og konklusjonen er fortsatt ikke å spore. Det eneste jeg har oppnådd er å se boblene briste og briste. Effekten i seg selv er ikke særlig imponerende. Vi snakker ikke om noe kamera som har presset lukketiden ned med enda noen brøkdeler av et sekund og fanger opp selv den minste detalj i vår lille massakre, men om den formen for utslettelse vi som har erfaring med mediet har opplevd så alt for mange ganger. Det handler om interagerende mønster på aller enkleste nivå. En boble treffer to eller flere bobler av samme farge. De brister. De er ikke mer. Lyden er akkurat like lite spektakulær som det grafiske, premiering på enklest mulig nivå.
Dette er også alt. Den innsiktsfulle og bevisste spiller vil kanskje søke en dypere forståelse av mekanikken, men det er i og for seg uvesentlig. Det du trenger å vite er at det fungerer. Du skyter bobler. Du blir straffet når du ikke treffer. Selv om straffen er like vilkårlig som boblene du til enhver tid blir servert føles det likevel aldri urettferdig. Til det føles den ikke-ekisterende tidsbegrensningen for avslappende og avstraffelsen for inkonsekvent. Resultatet er kanskje den sløveste formen for interaktiv underholdning jeg kan tenke meg. Den stiller ingen krav til reflekser eller rask tankegang, og belønner deg heller ikke for det. Selv om målet ditt er å renske brettet for bobler, føles det så fjernt at det alltid blir underordnet det neste trekk. Kanskje det er mulig å spille strategisk, men du har ingen spesielle grunner til å gjøre det.
Hvis du tenker at dette høres besnærende ut har du helt rett. Det er et enkelt konsept. Det kan spilles i søvne uten at det tar noe av gleden ut av opplevelsen. Det strategiske elementet er alt for umiddelbart og ukomplisert til at du tar deg tid til å virkelig planlegge, men samtidig har du all tiden du ønsker deg til å bestemme deg for et mål og så finjustere skuddet. Og neste skudd.
Så hvor vil jeg hen med dette? Heller enn å avskrive enda et internettspill som meningsløs og kortvarig underholdning har jeg kastet bort timer på å få bobler til å briste. Det gir meg ingenting. Likevel fortsetter jeg. Det er ikke det at jeg ikke har spill å ta av: I stuen står en modifisert Xbox med flere roms enn du får tid til å spille iløpet av et liv. Med et dusin førsteklasses Xbox-utgivelser jeg enda ikke har opplevd til fulle. Og jeg sprenger bobler.
Derfor er boblespillet en demon. I motsetning til det jeg fikk høre hjelper det hverken på frustrasjoner eller irritasjoner på annen måte enn at det gjør deg fullstendig likegyldig. Til slutt orker du ikke en gang å sikte boblene dine på en anstendig måte; men fortsette, det gjør du. Boblespillet forsøker ikke en gang å underholde. Det er ikke morsomt. Det er ikke spesielt tilfredsstillende. Det er ganske enkelt tidtrøyte. Noe du gjør for å slippe å gjøre noe annet og mer ubehagelig, noe som får deg til å føle deg aktivisert. Og det er mer engasjerende enn det meste annet jeg utsetter meg for i løpet av en uke.
Neste gang du tenker å slå på den nedstøvete spillkonsollen under tv-en din foreslår jeg heller at du tar deg noen runder på boblespillet. Du vil garantert angre på det, men spør deg selv om du egentlig har gått glipp av noe. Du har fått din dose problemløsning under et regelsett som føles mye mer rigid enn det du vanligvis får servert i en helaftens opplevelse. Og hvis du er like avstumpet som meg vil du innse at det er grunn til bekymring. Å være boblegud er nemlig vel så tilfredsstillende som å drepe nazister med autentiske våpen.
La oss skyte sendebudet før det er for sent.
Brist i systemet?
Når jeg blir anbefalt et nytt spill tar jeg alltid med meg litt god gammeldags skepsis. For ofte har jeg funnet meg i en situasjon der det kritikerroste har endt opp som hyllefyll til at jeg lett lar meg begeistre når anmelderkorpset igjen går opp i fistel for det neste store innenfor interaktivt design. Kanskje er det fordi jeg har følelsen av at de som regel ikke vet hva de snakker om, kanskje fordi jeg har problemer med å se lyset i form av teknologi som hele tiden sprenger nye grenser uten at man klarer å finne gode bruksområder for den. Og når jeg lar meg begeistre er det som regel av svært spesifikke årsaker, ikke fordi bransjen forsøker å dekke over mindreverdighetskomplekser ved å ty til panegyrisk hyllest av det siste innen kitschkunst tilpasset interaksjonsformat. Men for å forsøke å unngå de verste tiradene: Dette skal ikke handle om hvor lite jeg liker mye av det vi idag får presentert som førsteklasses underholdning.
Dette skal derimot handle om boblespillet. Hvorfor? Følg med, kjære leser, og jeg kan garantere at alt vil stå klart for deg om ikke lenge! Hva er boblespillet? Dette er ikke dagen for dype analyser, dette er ikke dagen for folklore. Dette, mine damer og herrer, er dagen for fordømmelse. La meg si først som sist – og jeg kan ikke understreke dette nok – at jeg forakter boblespillet. Den ringeakten jeg føler når jeg utsetter meg selv for denne vanskapningen av en interaksjonsforordning spekulativt konstruert for å stjele det lille du måtte ha av kreativitet og sende deg inn i en sløv rus lar seg kanskje beskrive, men den bør aller helst oppleves. At dette gjøres på egen risiko skal være unødvendig å minne dere om.
Hvordan endte jeg opp på dette lavmålet for interagering? Gjennom en anbefaling, selvfølgelig. Uten å nevne navn, kan jeg fortelle dere at en viss person kontaktet meg for å fortelle meg om at dette var tingen hvis du var litt småsint og frustrert. Jeg svarte (som sant er) at jeg føler at mine behov er mer enn dekket av Gridwars og Bookworm Adventures, men arrogant som jeg er, lot jeg meg likevel friste til å ta en titt på terapiprogrammet før jeg trakk min forutinntatte konklusjon. Timer senere befinner jeg meg på stedet hvil. Alle former for tankevirksomhet har dunstet bort og konklusjonen er fortsatt ikke å spore. Det eneste jeg har oppnådd er å se boblene briste og briste. Effekten i seg selv er ikke særlig imponerende. Vi snakker ikke om noe kamera som har presset lukketiden ned med enda noen brøkdeler av et sekund og fanger opp selv den minste detalj i vår lille massakre, men om den formen for utslettelse vi som har erfaring med mediet har opplevd så alt for mange ganger. Det handler om interagerende mønster på aller enkleste nivå. En boble treffer to eller flere bobler av samme farge. De brister. De er ikke mer. Lyden er akkurat like lite spektakulær som det grafiske, premiering på enklest mulig nivå.
Dette er også alt. Den innsiktsfulle og bevisste spiller vil kanskje søke en dypere forståelse av mekanikken, men det er i og for seg uvesentlig. Det du trenger å vite er at det fungerer. Du skyter bobler. Du blir straffet når du ikke treffer. Selv om straffen er like vilkårlig som boblene du til enhver tid blir servert føles det likevel aldri urettferdig. Til det føles den ikke-ekisterende tidsbegrensningen for avslappende og avstraffelsen for inkonsekvent. Resultatet er kanskje den sløveste formen for interaktiv underholdning jeg kan tenke meg. Den stiller ingen krav til reflekser eller rask tankegang, og belønner deg heller ikke for det. Selv om målet ditt er å renske brettet for bobler, føles det så fjernt at det alltid blir underordnet det neste trekk. Kanskje det er mulig å spille strategisk, men du har ingen spesielle grunner til å gjøre det.
Hvis du tenker at dette høres besnærende ut har du helt rett. Det er et enkelt konsept. Det kan spilles i søvne uten at det tar noe av gleden ut av opplevelsen. Det strategiske elementet er alt for umiddelbart og ukomplisert til at du tar deg tid til å virkelig planlegge, men samtidig har du all tiden du ønsker deg til å bestemme deg for et mål og så finjustere skuddet. Og neste skudd.
Så hvor vil jeg hen med dette? Heller enn å avskrive enda et internettspill som meningsløs og kortvarig underholdning har jeg kastet bort timer på å få bobler til å briste. Det gir meg ingenting. Likevel fortsetter jeg. Det er ikke det at jeg ikke har spill å ta av: I stuen står en modifisert Xbox med flere roms enn du får tid til å spille iløpet av et liv. Med et dusin førsteklasses Xbox-utgivelser jeg enda ikke har opplevd til fulle. Og jeg sprenger bobler.
Derfor er boblespillet en demon. I motsetning til det jeg fikk høre hjelper det hverken på frustrasjoner eller irritasjoner på annen måte enn at det gjør deg fullstendig likegyldig. Til slutt orker du ikke en gang å sikte boblene dine på en anstendig måte; men fortsette, det gjør du. Boblespillet forsøker ikke en gang å underholde. Det er ikke morsomt. Det er ikke spesielt tilfredsstillende. Det er ganske enkelt tidtrøyte. Noe du gjør for å slippe å gjøre noe annet og mer ubehagelig, noe som får deg til å føle deg aktivisert. Og det er mer engasjerende enn det meste annet jeg utsetter meg for i løpet av en uke.
Neste gang du tenker å slå på den nedstøvete spillkonsollen under tv-en din foreslår jeg heller at du tar deg noen runder på boblespillet. Du vil garantert angre på det, men spør deg selv om du egentlig har gått glipp av noe. Du har fått din dose problemløsning under et regelsett som føles mye mer rigid enn det du vanligvis får servert i en helaftens opplevelse. Og hvis du er like avstumpet som meg vil du innse at det er grunn til bekymring. Å være boblegud er nemlig vel så tilfredsstillende som å drepe nazister med autentiske våpen.
La oss skyte sendebudet før det er for sent.
