Så joda jeg måtte jo følge Lodins oppfordring og sjekke ut
Woah Dave! siden det er ute nå. Og... vel, det nailer den der sjarmerende retro-estetikk/avhengighetsskapende turbo-arkademekanikk-koblinga som mange indiespill sikter mot, iallfall. I motsetning til det aller meste er det dog Atari 2600- og C64-aktig grafikk Dave tar inspirasjonen fra:
Så. For en kjapp forklaring kan jeg jo nevne at de fleste grunnmekanikkene er henta rett fra Mario Bros. Fiender deiser inn fra toppen av skjermen (i form av egg som klekkes etter hvert), rusler nedover, og havner øverst igjen som hardere utgaver når de når bunnen. De enøyde grønne greiene er level 1-monstre, han gule er level 2, ooog flaggermusøyet er level 4 (tror jeg). Fiendene gir en mynt på level 1 (egg eller grønning), to mynter på level 2 og du skjønner greia. Hodeskallen på bildet er en hodeskalle og den kaster du på fiendene for å knerte dem. Den er blå fordi den er i ferd med å eksplodere. Over hodet til David har vi den titulære Jøssenam, David!-blokka som seff detonerer alt på skjermen.
Så: Det er stort sett det jeg har fått grep om så langt. Som dere ser er rekorden min en dollar og 31 cent, $1.50 låser opp Bonkers Mode som er vanskeligere og den gleder jeg meg til for det er ordentlig tregt i starten dette her. Men err'e no' artig'a? Jada, det er det. Jeg bare... hmm. Det eneste du gjør er å bykse rundt, plukke opp ting (automatisk) og kaste dem rundt. Det er heldigvis litt finesse i kastinga som gir ulik bane avhengig av fart og retning, men det er innmari repeterende. Stort sett bare lar du det balle på seg med fiender og skrap i påvente av en Jøssenam-blokk før du sprenger hele skiten til helsike og ca$$$her ut. Det er tilfredsstillende, men jeg klarer ikke helt å se at det er uante dybder jeg ikke har klart å drille meg ned til her, i motsetning til f.eks. Super Crate Box hvor det å oppnå zen-tilstand sånn at du skjøt på
instinkt istedenfor å måtte nedverdige deg til sånt som å se eller følge med på hva som foregikk, bare var begynnelsen.
Men joa, artig. Stas. Enn så lenge.
PS: Akkurat som i Super Crate Box er musikken skikkelig jesus.