Å dere fikk meg hekta igjen folkens. Og de siste dagene er jeg glad for det. 9 år med WoW får det til å føles ut som den ekskjæresten man liksom fortsatt er litt glad i.
Før i tida var det hardcore raiding og ALT som følgte med det. Og alt sammen tok så lang tid og alt det kule de andre hadde var nærmest uoppnåelig osv osv.
På en måte liker jeg at alt er mye enklere, men på en annen måte hater jeg det. Det er kult å føle at du får epic gear osv, som i utgangspunktet suger, men det er litt morro bare fordi.
Jeg savner de store laugene, Hvor folk satt og snakka piss, og det var alltid noen online, til alle døgnets tider. Og man ble spurt om hjelp til ting, osv. DET er det jeg misliker mest av alle disse utvidelsene. Og jeg har spilt dem alle. Bare at jeg stoppa i fjor, når jeg dinga 90 med shamanen min. Så Mists of Pandaria har jeg ikke spilt no særlig, bortsett fra nå naturligvis.
Mimrelørdagen med Hagestol og justincase var storkos. Sånne ting setter jeg stor pris på. Løpe igjennom alle disse gamle raidene og nuke disse bossene som ingenting er ganske morro, fordi omgivelsene og historiene eier hardt og lenge.
Det er flere ting jeg misliker sterkt med Cataclysm og Mop, men samtidig føler jeg det er en naturlig evolusjon av spillet. Jeg elsker det dypt inn i hjerterota, men samtidig hater jeg det for at jeg blir så hekta. Å slutte helt klarer jeg aldri.
Og dere, i løpet av mine 9 år, har jeg aldri rørt en Alliance figur, jeg har aldri hengt utafor Stormwind og bare chillan. Jeg er Horde dypt igjennom sjela mi ffs! Og det er egentlig det aller største minuset med at jeg har begynt igjen. Men hva gjør man vel ikke for Spillegal antar jeg.