Duke Nukem 4 ever! SG-tråd nummer 496
- Trådstarter Lodin
- Startdato
http://www.gamereactor.no/anmeldelser/124822/Duke Nukem Forever/
Frister ikke å punge ut 400 kr, ta zavvi senere i år kanskje.
Frister ikke å punge ut 400 kr, ta zavvi senere i år kanskje.
Siden jeg er jævlig flink til å gjøre meg opp en mening basert på hva andre sier har jeg konkludert med at jeg ikke gidder skaffe meg dette spillet før det går heftig ned i pris. Var i sin tid ikke særlig fan av Duke Nukem, og jeg føler meg dermed ikke forpliktet til å kjøpe en oppfølger som ikke er knall.
PC Gamer gir det 80%. Så kan man diskutere hvor kjøpt og betalt de er, men jeg misstenker at snittet på anmeldelse av mesterraseutgaven blir en del høyere enn konsollbabbyenes. Jeg er forsåvidt enig, det gjør ingenting nytt og føles til tider veldig datert, men det er solid håndtverk og jævla morsomt. Også er det Douk.
Nei såklart det ikke er det. Det er derimot som sagt Douk gjort riktig (Manhattan Project er eksempel på galt). Det holder lenge til noen timer med awesome.
Testa en runde multiplayer istad. Det er ganske basic greier, men det har mutations som Unreal så runden gikk ut på at det kun var pipebombs og tripmines samt instagib med melee. Grei skuring selvom laget mitt tapte. Fikk i det minste et par røde hippiebriller til Douken min. Ja, spillet er TF2 med hatter og drit.
Testa en runde multiplayer istad. Det er ganske basic greier, men det har mutations som Unreal så runden gikk ut på at det kun var pipebombs og tripmines samt instagib med melee. Grei skuring selvom laget mitt tapte. Fikk i det minste et par røde hippiebriller til Douken min. Ja, spillet er TF2 med hatter og drit.
7/10 så langt.
Synes faktisk det har vært overraskende bra så langt, men hadde heller labre forventninger. Har hatt det rimelig moro de første tre timene. Bare ikke forvent noe nytt. Teknisk føles det som et spill fra ca. 2004 eller deromkring. Og dessverre veldig konsollifisert med bl.a. begrensninger i våpen, regenererende liv etc. som ikke helt passer stilen til Duke.
Duke-referansene og humoren redder det fra å være helt middelmådig.
Synes faktisk det har vært overraskende bra så langt, men hadde heller labre forventninger. Har hatt det rimelig moro de første tre timene. Bare ikke forvent noe nytt. Teknisk føles det som et spill fra ca. 2004 eller deromkring. Og dessverre veldig konsollifisert med bl.a. begrensninger i våpen, regenererende liv etc. som ikke helt passer stilen til Duke.
Duke-referansene og humoren redder det fra å være helt middelmådig.
Synes det er kjempegøy, jeg. Det er ikke et interessant spilldesign, og det er mye mer en-ting-om-gangen enn Duke 3D var, men det har bra tempo, bra variasjon, og mange flere ideer (så langt) enn de fleste skytespill. Og det føles deilig å skyte aliens.
Vi får se hvordan det holder seg, selvsagt, men jeg skjønner ikke hvor ederen og gallen kommer fra.
Vi får se hvordan det holder seg, selvsagt, men jeg skjønner ikke hvor ederen og gallen kommer fra.
Dette her er enten trolling, eller så har du brukt omtrent like mye tid på skytespill de siste ti årene som jeg har brukt på fotball.
Har knerta romvesendronninga og spilt forbi strippeklubben (som er ment å være et avbrekk, en liten belønningssekvens hvor du kan glane på toppløse damer og kose deg glugg i hjel med småspill), og med tanke på hvor mange år og hvor mye arbeid som er blitt lagt ned i dette spillet er dette den desidert sørgeligste spillopplevelsen jeg har hatt på så lenge jeg kan huske. Hvis jeg skyver vekk den tanken og fokuserer på hvordan det faktisk føles å spille greiene, så er det et par åpenbare sannheter som trer tydelig fram. Den mest innlysende er hvor ugudelig stygt dette spillet er. Duke Nukem 3D var aldri noe vanvittig stilig spill, men det var variert og gikk for en OTT-estetikk med masse farger og faenskap. DNF prøver seg på det samme, men monsterdesignene er så overgjorte at det er vanskelig å få noe klart bilde av hva du egentlig skyter på mesteparten av tida. Den tekniske biten veksler mellom prangende neon i nedetidssekvensene, og - takke faen - den offesiele next-gen looken (brunt) når du skal slåss.
Å beskrive animasjonene og de menneskelige figurene som "all over the place" er en underdrivelse; eksempelvis har flere av fiendene angrep som baserer seg på at de hopper mot deg, og den mest effektive taktikken i så måte er å plassere seg bak en lav hindring sånn at fienden kolliderer med den, animasjonen fryses og fienden sklir sakte rundt på objektet i desperat leting etter fast grunn sånn at scriptet kan fortsette å kjøre. Siden du har skutt fjompen i stykker før det skjer, er det null stress. Menneskene i spillet sporter den obligatoriske ræva teksturoppløsninga kombinert med IK som er gjort i hyrten og styrten sånn at ingen positurer eller bevegelser ser det minste naturlig ut.
Og, så klart, selv om ikke kvinneforakten var gjort så eksplisitt ville jeg fortsatt følt meg ukomfortabel av hvor åpenbart det er at samtlige kvinnelige figurer er den samme modellen gjentatt i det uendelige, kanskje med litt annen hårfarge hvis gutta virkelig har lagt seg i selen. Det føles ubekvemt fordi den halvhjertede jobben med å pøse nakne pupper overalt hvor det passer tydelig er ment å være et insentiv for å spille videre. Stippeklubbsekvensen er enten et forsøk på satire som verken treffer blinken eller låvedøra den er malt på, eller et monument til hvor uutgrunnelig kjipt Duke Nukem Forever er. Hvis det brettet er ment å representere noe positivt, da veit jeg virkelig ikke hva jeg skal si.
Selve spillet? Våpnene er slik man husker dem; nærmest throwaway med tanke på hvor vektige de føles, og komplett malplassert i spillstrukturen. Call of Duty-modellen med korridorer som forbinder små arenaer hvor man skal knerte en fem-seks fiender, med rikelige ammolagre i hvert hjørne, dukker selvfølgelig opp her også. Designarbeidet har tydeligvis bestått i å se hva som har vært i vinden i skytespillverdenen de siste årene, skrive det opp på et ark og klistre på en post-it hvor det står "ta med dette her i spillet". Våpenspillet det legges opp til, og utfordringene du faktisk møter, står overhodet ikke i forhold til hverandre. Våpnene er laget for å pøse ut prosjektiler mot bataljoner av motstandere, så når det går i bølger på maksimalt tre eller fire fiender i slengen oppstår det aldri noe rom hvor taktikk eller plassering en gang spiller en rolle. I de fleste kampene har jeg kunnet stå stille mens jeg skyter uten at det har vært noen ulempe (dette er på middels vanskelighetsgrad).
Duke Nukem Forever er ikke skuffende fordi det ikke har lyktes i å ta opp i seg nyvinningene i FPS-sjangeren de siste årene, eller fordi det har mistet identiteten fra det forrige spillet; snarere tvert imot. Den utakknemlige oppgaven med å fullføre dette rukleverket har ført til at DNF har alt man kjenner hvis man har spilt et skytespill utgitt siden 2000, uten å gjøre det minste grep for å gi spillet en egen mekanikkmessig identitet. Isteden skal man la seg oppsluke av spillets estetikk og omgivelser, og her har Gearbox/3D Realms (aner ikke hvor mye som ble gjort av noen av dem) overkompensert så mye at resultatet først og fremst bare er groteskt. Duke Nukem er en tegneseriefigur, og når han plasseres sammen med militærrunkeriet fra Call of Duty blir brytningen mellom verdnene stygg og umåtelig kjip. Imaget Duke står for er selvfølgelig ment å være satirisk, men her er det dratt alt for langt. Las Vegas i Duke Nukem Forever virker som det verste stedet jeg kan tenke meg å dra til, selv uten romvesener og invasjon og faen.
Kan si det sånn at det er mange spill hvor jeg mister interessen etter noen timer, men Duke Nukem Forever har klart å by meg såpass imot at jeg ikke har lyst til å spille videre. Men men. Vi får se hva som skjer.
Har knerta romvesendronninga og spilt forbi strippeklubben (som er ment å være et avbrekk, en liten belønningssekvens hvor du kan glane på toppløse damer og kose deg glugg i hjel med småspill), og med tanke på hvor mange år og hvor mye arbeid som er blitt lagt ned i dette spillet er dette den desidert sørgeligste spillopplevelsen jeg har hatt på så lenge jeg kan huske. Hvis jeg skyver vekk den tanken og fokuserer på hvordan det faktisk føles å spille greiene, så er det et par åpenbare sannheter som trer tydelig fram. Den mest innlysende er hvor ugudelig stygt dette spillet er. Duke Nukem 3D var aldri noe vanvittig stilig spill, men det var variert og gikk for en OTT-estetikk med masse farger og faenskap. DNF prøver seg på det samme, men monsterdesignene er så overgjorte at det er vanskelig å få noe klart bilde av hva du egentlig skyter på mesteparten av tida. Den tekniske biten veksler mellom prangende neon i nedetidssekvensene, og - takke faen - den offesiele next-gen looken (brunt) når du skal slåss.
Å beskrive animasjonene og de menneskelige figurene som "all over the place" er en underdrivelse; eksempelvis har flere av fiendene angrep som baserer seg på at de hopper mot deg, og den mest effektive taktikken i så måte er å plassere seg bak en lav hindring sånn at fienden kolliderer med den, animasjonen fryses og fienden sklir sakte rundt på objektet i desperat leting etter fast grunn sånn at scriptet kan fortsette å kjøre. Siden du har skutt fjompen i stykker før det skjer, er det null stress. Menneskene i spillet sporter den obligatoriske ræva teksturoppløsninga kombinert med IK som er gjort i hyrten og styrten sånn at ingen positurer eller bevegelser ser det minste naturlig ut.
Og, så klart, selv om ikke kvinneforakten var gjort så eksplisitt ville jeg fortsatt følt meg ukomfortabel av hvor åpenbart det er at samtlige kvinnelige figurer er den samme modellen gjentatt i det uendelige, kanskje med litt annen hårfarge hvis gutta virkelig har lagt seg i selen. Det føles ubekvemt fordi den halvhjertede jobben med å pøse nakne pupper overalt hvor det passer tydelig er ment å være et insentiv for å spille videre. Stippeklubbsekvensen er enten et forsøk på satire som verken treffer blinken eller låvedøra den er malt på, eller et monument til hvor uutgrunnelig kjipt Duke Nukem Forever er. Hvis det brettet er ment å representere noe positivt, da veit jeg virkelig ikke hva jeg skal si.
Selve spillet? Våpnene er slik man husker dem; nærmest throwaway med tanke på hvor vektige de føles, og komplett malplassert i spillstrukturen. Call of Duty-modellen med korridorer som forbinder små arenaer hvor man skal knerte en fem-seks fiender, med rikelige ammolagre i hvert hjørne, dukker selvfølgelig opp her også. Designarbeidet har tydeligvis bestått i å se hva som har vært i vinden i skytespillverdenen de siste årene, skrive det opp på et ark og klistre på en post-it hvor det står "ta med dette her i spillet". Våpenspillet det legges opp til, og utfordringene du faktisk møter, står overhodet ikke i forhold til hverandre. Våpnene er laget for å pøse ut prosjektiler mot bataljoner av motstandere, så når det går i bølger på maksimalt tre eller fire fiender i slengen oppstår det aldri noe rom hvor taktikk eller plassering en gang spiller en rolle. I de fleste kampene har jeg kunnet stå stille mens jeg skyter uten at det har vært noen ulempe (dette er på middels vanskelighetsgrad).
Duke Nukem Forever er ikke skuffende fordi det ikke har lyktes i å ta opp i seg nyvinningene i FPS-sjangeren de siste årene, eller fordi det har mistet identiteten fra det forrige spillet; snarere tvert imot. Den utakknemlige oppgaven med å fullføre dette rukleverket har ført til at DNF har alt man kjenner hvis man har spilt et skytespill utgitt siden 2000, uten å gjøre det minste grep for å gi spillet en egen mekanikkmessig identitet. Isteden skal man la seg oppsluke av spillets estetikk og omgivelser, og her har Gearbox/3D Realms (aner ikke hvor mye som ble gjort av noen av dem) overkompensert så mye at resultatet først og fremst bare er groteskt. Duke Nukem er en tegneseriefigur, og når han plasseres sammen med militærrunkeriet fra Call of Duty blir brytningen mellom verdnene stygg og umåtelig kjip. Imaget Duke står for er selvfølgelig ment å være satirisk, men her er det dratt alt for langt. Las Vegas i Duke Nukem Forever virker som det verste stedet jeg kan tenke meg å dra til, selv uten romvesener og invasjon og faen.
Kan si det sånn at det er mange spill hvor jeg mister interessen etter noen timer, men Duke Nukem Forever har klart å by meg såpass imot at jeg ikke har lyst til å spille videre. Men men. Vi får se hva som skjer.
Om det var opp til meg hadde jeg latt Duke hatt tre våpen. Alltid pistolen og to andre. 1911'en suger balle, men den er en grei backup og da kunne man fint hatt et imba våpen som en rakettkaster og en krympestråle.
Uansett har man alltids pipebombs og tripmines så det er ikke den evige lidelsen alle vil ha det til.
Uansett har man alltids pipebombs og tripmines så det er ikke den evige lidelsen alle vil ha det til.