Noen har vekket adventure-sjangeren til live igjen!
Jeg eier ikke ord for å beskrive følelsen jeg sitter med, etter å ha rundet Fahrenheit (PC) for første gang. Respillingsverdien, dype karakterer, fortreffelig musikk, voice-overs som for en gangs skyld ikke suger og en interaktivitet jeg ikke har sett maken til.
Jeg ble dypt innvolvert i personenes ved og vel. Jeg fikk dårlig samvittighet over dillemaet som utviklet seg, da personene møttes og var mot hverandre. Den enes skjebne førte til framgang, mens den andre møtte på motgang. Som oftest fant jeg en middelvei, men ikke alltid.
Jeg synes ikke man kan kalle historien "rar", eller "blåst opp av proposjoner", da man må ta historien for sjangeren den følger. Dette er ikke en kriminalsimulator laget av kripos. Ser du på starwars, så kritiserer du ikke filmen fordi laserne i verdensrommet lager lyd. Du kritiserer ikke matrix for mangelfull respekt for gravitasjonsloven. Dog, jeg er enig i at spillet slutter med noen løse tråder, men ingen av disse påvirket konklusjonen man ble stående igjen med.
Det kan virke rimelig ironisk at stikkord assosiert med spillet blant annet er "valgfrihet", når hendelsessekvensene nærmest er helautomatiske. Opp, ned, høyre venstre, og så gjøres resten av seg selv. Det store spørsmålet er: Hva er viktigst i et spill for deg? Interaktiviteten; at du 'gjør' ting selv etter en logisk tankegang? Eller er det at en historie med mening utvikler seg, der du ikke nødvendigvis trenger full kontroll?
Fahrenheit bytter mellom disse to hele tiden. Under hendelsessekvensene har du en dødfødt klikk-på-rikitg-knapp-lek som minner meg mest om DDR. Jeg endte opp med å bli så konsentrert om å klare tastekombinasjonene, at jeg ikke fikk med meg hva som skjedde i sekvensen. Brukergrensesnittet for DDR-leken tok opp så mye konsentrasjon og en så stor del av skjermen, at det ble helt umulig å følge med begge tingene samtidig. Og sekvensene for fysisk anstrengelse har ødelagt den høyre hånden min for en uke. Dette grensesnittet egner seg ikke på PC, og jeg håper de fikser dette med en gedigen patch. For min del kunne man ha utelatt hele systemet og latt sekvensene vises hele med en gang.
Den andre delen av spillet som ikke er sekvenser, byr på mye mer interaktivitet, der alt du gjør og ikke gjør får konsekvenser videre. Brukte du telefonen før du gikk i fra resturanten som Lucas? Isåfall vil Carla og Tyler kunne bruke det som et fellende bevis mot deg. Tok etterforskerne med seg boka som lå ved bordet Lucas satt ved? Glemte de det, så vil de få tilgang på boken mye senere i spillet.
Musebevegelsene man bruker for operere med objekter i spillet tok litt tid å bli vant med for min del, men gikk bedre etterhvert.
Konklusjonen min med disse forskjellige kontrolloppsettene i spillet, er at folk som ikke engasjerer seg i personene og historien vil gi opp med en gang. Dette takket være de utrolig repeterende DDR-handlingssekvensene. Man kan jo også da spørre seg selv, hvorfor man skulle spille et spill med en sterk personoppbygging og historie, hvis man har et helt apatisk forhold til hele greia.
Fahrenheit er det beste spillet jeg har spilt på nesten NI år, til tross for slitsom knappetrykking. Historien og alt som skjer med personene gjør meg engasjert, rørt og sentimental.
Dette er kunst, og jeg er forelsket!